Vi sitter på Tranen i Oslo, det er tidlig på ettermiddagen en hustrig novemberdag og bare en monoton vifte og gjenklangen av Arnie Skiffle-Joe kan høres i det stille lokalet med det brune interiøret, farget av år med hard tobakksrøyking og tung øldrikking.

Det er et godt sted å sitte.

Vi er undertegnede sammen med Tom Stian Korsmo og Marius Ilagsmoen – den “eksterne harddisk”, som kan holde orden på årstall og fakta førstnevnte har glemt. Det er to lune og imøtekommende karer som står i stil med musikken de sender ut til verden. For vi møter hverandre for å snakke om det lille plateselskapet som i årevis har forsørget nasjonen med yndig popmusikk i ulike sjatteringer. Navn som The Time Lodgers, Astroburger og The Tables tilhører alle den nasjonale pop-kollektive hukommelsen.

Eller, de burde kanskje gjort det?

Artistene på Perfect Pop blir nemlig ikke nødvendigvis store popstjerner i det brede lag av befolkningen, men i engere kretser har selskapet et kultstempel få andre i Norge kan matche. Nå er de aktuelle med utgivelser fra Haakon, Loch Ness Mouse og The Ethnobabes – der nevnte Ilagsmoen selv er altmuligmann. Det er en familiær atmosfære over selskapet, der alle bidrar så godt de kan. Men Perfect Pop drives i dag som et skikkelig selskap, understreker Korsmo. Det var noe annet i gamle da’r:

The days of Bartleby
“The Tables er et Oslobasert band som foreløpig ikke har gjort krav på de store overksriftene. Ambisjonsnivået har imidlertid steget betraktelig siden starten (vi nevner i fleng: Fanclub, egen fanzine, LP-planer m.m.) og gruppas navn vil trolig være på manges lepper i nær framtid”
Vinyl, 09/89

– Jeg var jo ikke med helt fra starten, men Perfect Pop ble til en fuktig kveld på Last Train, rundt et bord med Time Lodgers og Tore Bartleby (fra The Tables). På den tiden gikk det i egenlagde fanziner og postordre, og det var vel ikke så mye struktur rundt det hele. Jeg ble kjent med dette miljøet takket være bokcafeen på Bakklandet i Trondheim, der jeg kjøpte Shady Whims & Obstacles med The Tables, en plate som satte meg helt ut! Jeg flytta ned til Oslo rundt 1995 og ble kjent med Bartleby, som fremdeles jobber med sitt bokprosjekt om obskure oppfinnelser så vidt jeg vet. På den tiden var Perfect Pop mer eller mindre dødt, noe jeg selvsagt synes var veldig trist.

Korsmo fikk sving på selskapet igjen, og i dag drives etiketten mer systematisk og som et ordentlig firma. I hvert fall med et skikkelig regnskap, selv om budsjettet ikke akkurat tillater de store sprell. Ferske fullengdere av The Loch Ness Mouse (11-22) og Haakon (Bounty) viser at Perfect Pop både har utviklet seg gjennom årene, samtidig som det kanskje kan spores en rød tråd på deres utgivelser. Skranglepop-imaget blir i hvert fall utfordret i disse dager, særlig med Loch Ness Mouse sin mer velpolerte plate.

– Perfect Pop er en samling band under ideologien om å “hjelpe god musikk til å få en sjanse”, uten noen spesielt rendyrket profil, selv om skranglepop er en gjenganger. Det føles nesten som vi er en familie, og slik kan vi kanskje sammenligne oss med Elephant 6 (pop-psykedelisk kollektiv fra USA, med band som The Apples In Stereo, Dressy Bessy, Neutral Milk Hotel, Essex Green++) som vi for øvrig liker svært godt. Vi har jo dessuten underlabelen Public Demand som kan romme litt andre type ting.

For øyeblikket rommer denne etiketten bare en reutgivelse av The Tables Shady Whims… samt de to EPene til The Beautiful People, og fremstår mest som en praktisk opprettet finurlighet, en tvillingbror til hovedselskapet som for øyeblikket sover. En annen avledning av Perfect Pop er Perfect Ostepop, som i skrivende stund kun har to utgivelser av Arne Hansen & the Guitarspellers, begge utgitt i 2000.

The Jessica Fletchers
“Under framføringen av Magazines “A song from under the floorboards” gikk plutselig Torgrim Eggen fra musikkavisa Beat fram til scenekanten og viste orkesteret fingeren. Ingen i The Tables la merke til dette, men Eggen dreit seg skikkelig ut og var rimelig rød i ‘sylta’ da han returnerte.”
Vinyl 09/89

Tom Stian Korsmo er særlig engasjert i arbeidet med The Jessica Fletchers, som han har stor tro på kan utrette store ting i tiden fremover. Uten at norsk presse har vist særlig interesse har de bygd seg opp en ganske stor kult både i USA og Europa. De turnerte med nevnte The Apples In Stereo i Skandinavia 2003, med Dressy Bessy i USA og har i det hele tatt lagt grunnlaget for en større satsning over grensene. I USA benyttes for eksempel låta ”Let’s Go” (fra What Happened To The?) i en reklame for Nascar, og kan høres jevnlig på fjernsynskanalene der borte.

– Vi gadd ikke å sitte på gjerdet og vente på at ting skulle skje i Norge, så vi dro utenlands. Det har vist seg svært fornuftig, og bandet har ikke minst fått nyttig spilleerfaring på større scener. Særlig i Østerrike og Sveits hvor de fyller klubber med 3-400 i kapasitet. I Basel, Sveits var de headliner på en antirasistisk arrangement med over 15 000 publikummere, og i sommer spilte de før Weezer og Oasis foran over 30 000. Nå i helga spilte de en showcase for 1000 stykker i Bremen. I Østerrike skaper de nærmest Beatles-tilstander med jenter som stjeler deres svette håndduker og denslags, ler Korsmo. Da er det veldig gøy å drive med dette.

Gøy med pop
“Som med poporkester flest har også folka i The Tables en musikalsk fortid å slå i bordet med. Bartlebys begrenser seg imidlertid til tverrfløytespilling i et jazzrockband som ble nummer to i en lokal talentkonkurranse på Høland cirka år 1978.”
Vinyl 09/89

– Det å ha det gøy er også en sentral drivkraft for å bruke det meste av fritiden på dette, sier Korsmo. Det viktigste er selvsagt at vi er genuint glad i musikk, og så er det selvsagt julebordene våre.

– Også er det en sosial funksjon, skyter Ilagsmoen inn. Det blir en sosial arena der man møter nye og hyggelige folk rundtomkring.

Den lette holdningen de to i mellom kan også overføres til artistene de jobber med. Det er ikke rom for stjernenykker når man er tilknyttet et lite plateselskap:

– Kjemien mellom oss og bandene er ekstremt viktig, de involverte må ha en dugnadsånd kan du si. Gjør vi noen kroner så går det rett inn i selskapet og brukes på nye ting, men vi har verdens beste platekontrakt: vi deler alt likt etter at utgiftene er betalt. Så enkelt er det.

Lukten av vinyl
Perfect Pop satser fremdeles tungt på vinyutgivelser. Grunnen til dette mener begge er selvsagt: Det er noe helt spesielt med vinylen som de ikke kan være foruten.

Korsmo utdyper: – Det har vel kanskje noe med generasjonen å gjøre. Jeg husker fremdeles turer til Oslo da jeg hadde penger til å kjøpe én vinylplate; lukten, størrelsen, lyden – det er noe for seg selv. Dessuten er det faktisk bra merchandise-vare, det selger en del ute på turneene og på konserter.

Denne rendyrkede satsningen har kanskje bidratt til at Perfect Pop er etablert som en merkevare hos mange interesserte. De har mange faste kunder, både i Norge og utlandet, og de de eldste og mer obskure utgivelsene er utgått fra lager. Shady Whims… går etter sigende for “usannsynlige priser”. Denne er altså gjort tilgjengelig igjen på CD, mens for eksempel tidlige King Midas-utgivelser kan lastes ned fra Phonophile. Det har ikke gjort selskapet spesielt rike, men de mener at de kanskje kan unne seg en sterkbrus på julebordet for inntektene det salget genererer.

Ny pop?
“Da The Tables fikk tilbud om å være “flexiband” i Vinyl, ble ikke svaret et ubetinget “ja”. Penger er generelt et fremmedord for gruppas medlemmer og de var rett og slett redde for at de hele skulle bli for dyrt!”
Vinyl, 09/89

– Hva med nye band? Er det planer om familieforøkelse?

– Egentlig ikke, vi satser på de vi har. Det er selvsagt også et økonomisk spørsmål, samtidig som det ikke er enkelt å finne nye band der ute. The Chairs er jo bra, det har de alltid vært. Sister Rain. Og The Beautiful People, som alle snakket om for en tid tilbake.

– Og Je Suis Animal, kommer det fra Ilagsmoen.

– Nå dreier det seg jo en del om Loch Ness Mouse og Haakon. Førstnevnte har fått bra med dekning i presse og slikt, men Haakon har fått altfor liten oppmerksomhet. Bounty er en veldig bra plate, som hadde fortjent litt mer blest. Når det gjelder The Tables så er jo ikke de mer, men det er mulig et par derfra spiller litt av og til. Om det blir noe mer ut av det, vet jeg ikke.

– Har dere noen andre konsepter gående i tilknytning Perfect Pop?

– Nei, vi holdt på med klubbkonseptet Poplove på Mono en periode sammen med blant andre Trondheimslabelen TwoZero, men det ble for mye og for tidkrevende. Vi har blitt flinkere til å sette grenser, for ikke å brenne oss helt ut med dette.

– Dere har holdt på med dette i mange år nå – har dere noen gode råd til de som sysler med planer om å starte sitt eget plateselskap i disse dager?

– Penga først, kommer det kontant fra begge. Det er selvsagt, man kan ikke ta for gitt at for eksempel enhver liten nettsjappe skal klare seg i disse dager. Så man man ha et system og drive ordentlig, uansett hvor lite selskap man har. Og man må være forsiktig med å budsjettere salgstall, en utgivelse bærer seg ikke automatisk. Det er viktig å ha god kontakt med distributøren og følge opp denne. Og kanskje det viktigste av alt: Ikke gi opp!

Jeg spurte om de to herrene kunne trekke frem noen utgivelser fra sin katalog, som de mente fortjente litt ekstra oppmerksomhet:

The Tables: Shady Whims & Obstacles
(POP7, 1992)
Hallo! Å si noe om den…. ehh.. kjøp den! Det er en plate med så knakende gode låter, tekster og deilige arrangementer at det ikke går an å beskrive. Den er innspilt på en 8-spors hjemme i bakgården i Schweigaardsgate, og at de har fått inn så mye er bare sinnssykt.

The Loch Ness Mouse: Flair For Darjeeling
(POP33, 1999)
Marius: “Jeg hørte på denne mens vi spilte inn plate selv, og den gjorde oss så oppgitte. Loch Ness Mouse lå alltid ett hakk foran oss. Det skrangler og går sine egne veier, og jeg hørte den på en dårlig kassett, men de lå uansett et hestehode foran oss.”

Watch Children: The Kinda Retarded Tapes
(POP19, EP 1995)
Helt sinnssykt rått, beinhard garasjerock på Perfect Pop. Dette er en skatt som de fleste burde oppdage – og de som har den sier akkurat det samme. Den ene låten er for øvrig å finne på samleren Bestrummed! Perfect Pop 1995 – 2001. Har ellers ikke hørt noe fra bandet, bortsett fra at de finnes et eller annet sted i Brooklyn.

The Beautiful People: Sedated Times EP/The Beautiful People
(PDR002/003, EP, 2004)
Marius: “Jeg husker første gang jeg hørte dette bandet live, spesielt “Every Day”. Alt er bra med den låta, til og med videoen er bra. Et band som går rett oppover, men som laget noen låter på disse to EPene som er blant de beste de noensinne kommer til å skrive. Også er det en fantastisk moral i bandet, de er utrolig fokuserte og står fram som et fiks ferdig band i en alder av 20!”

The Jessica Fletchers: Sorry About The Noise! E.P.
(POP34, EP, 2000)
Den låta er en klassiker, et vanvittig sterkt singlekutt og en hitlåt som ikke ble det. Platen solgte bra til å være en EP, men ikke massivt.

Tranen begynner å fylles opp av sine stamgjester. Det mørkner. Så tusler vi opp til Perfect Pops hovedkvarter i nærheten, for å høre på noe av den perfekte popmusikken vi har pratet om. Vi starter med Pussycats og 1-2-6 og avrunder med The Jessica Fletchers, og det slår meg at det er en rød tråd her:

Den heter Perfect Pop, og det er en fin ting å oppdage en hustrig novemberkveld i Oslo.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 24.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.