Mattis Kleppen & Resjemheia: El Bokko

Foto: Knut Aaserud/Telemarkfestivalen

Foto: Knut Aaserud/Telemarkfestivalen

Jeg bodde i Bø i Telemark i noen år, og er godt kjent med denne delen av landet. Utallige ganger tok jeg fatt på siste etappe av turen ned til bygdebyen, og suste da over Resjemheia med stjernene som teppe og den funklende Bøgata som endelig mål.

Dette fjellpartiet mellom Notodden og Bø kan også betraktes som et musikalsk overgangsparti, fra bluesbyens rike til folkemusikkens kongedømme – en highway fra elgitar til hardingfele. Mattis Kleppen kommer selv opprinnelig fra Bø, og er selvsagt godt kjent med denne heia som en musikalsk brobyggende passasje. Han har selv brukt mye tid på utforske musikalsk mangfoldighet i mange ulike sammenhenger opp gjennom åra.

Kleppen er bassist med utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, og underviser selv i musikk ved ulike institusjoner i Trøndelag. Med bred bakgrunn som utøver i en rekke sjangre og med tallrike konstellasjoner fra ulike kontinenter, blant annet band som Cucumber Slumber og African Pepperbirds, er han kanskje selve personifiseringen av sjangerutroskap (det er et kompliment). På El Bokko har han først og fremst med seg Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Spidergawd, Monolithic mm) på trommer, Kristoffer Lo (best kjent fra Highasakite, men også en veldig spennende soloartist) på tuba og gitar, og firedobbel landskappleiksvinner Ottar Kåsa på hardingfele.

Det er et dyktig og vidtfavnende lag, som evner å sette de musikalske visjonene ut i praksis. Plata er et møte mellom to av Telemarks viktigste musikktradisjoner, passende nok lagd som bestillingsverk til Telemarkfestivalen 2015. Her møtes også Norge og verden, og ulike sjangre – plata en smeltedigel av stilarter, uttrykk, former og grenseløshet.

Det kan bli spennende toner av slikt, og Mattis Kleppen er mer enn kapabel til å binde det hele sammen. Prosjektet Resjemheia ble først iverksatt i 2013, da med Highasakite-vokalist Ingrid Helen Håvik i en sentral rolle. På El Bokko er vokalen mindre fremtredende, til fordel for utforskninger av hva som skjer når sjangre møtes: Vestafrikansk ørkenrock møter norsk slåttetradisjon, møter improjazz, møter amerikansk blues … Det hele koker ned til at musikken kan være grenseløs, slik verden kan være det, hvis man bare hever blikket over sin egen nesetipp. At mye av verdens tradisjonsmusikk har et slags usynlig bånd, et felleskap, gir mening til prosjektet.

I lekenhet og den frie tilnærmingen ligger også mye av nøkkelen til at dette er så bra. Kleppen & co. klistrer ikke noen afro-groove på norske slåtter for liksom å gjøre det eksotisk. Dette er ikke postkort-turisme. Musikerne går inn i låtmaterialet med dyp musikalsk forståelse, som sammen med åpenheten fungerer som døråpner til en annen verden. Resjemheia er kanskje en transittetappe, men det er jo også et sted å befinne seg: mellom stedene, på vei.

Det starter så vakkert i Kivledalen i Seljord (”The Maidens of Kivle Valley and Ali”), der Mattis Kleppen sitter alene med bassen, myser over grantoppene mot sola og tenker på Ali Farka Touré – ser jeg for meg. Det er rart med det, at de frodige dalene midt i landet vårt og det karrige ørkenlandskapet i Mali har så mange berøringspunkter – tror jeg også han reflekterer over.

På neste spor kommer resten av laget susende inn over ”Resjemheia og Nordafjøllsen” på en suggererende karavane av ørken-groove. Her kommer Ottar Kåsa med fela, først som en gjest som kikker innom, men snart en integrert del av den ville ferden nedover strykene.

Hva er dette? Folk-prog? Kraut-jazz? De ti åpningsminuttene setter uansett en standard som holder seg plata gjennom, fra de mer dvelende og dystopisk mektige partiene (”Jesus Makes Me Quiet” og den nedjazza ”Bb’s Song”) til rytmiske og geografiske bukkesprang (”El Bokko”, ”Afrobike”). Hele plata er som en spinnende globus, der Bamako blir til Bø, der tuareger går i bunad og Seljordsormen titter fram et sted langs Mississippis elvebredder.

El Bokko holdes hele tiden oppe av en høyst kompetent gjeng. Jeg vil særlig trekke fram Kenneth Kapstad, som virkelig bærer mye med sin omfangsrike stil og kompromissløse drivkraft. En ekstra klapp på skulderen også til utgiver Crispin Glover Records, som i tillegg til CD har gitt ut plata på en høyst forseggjort LP-versjon i begrenset opplag. Det er den verdt.

Band som Atlanter og Sudan Dudan er blant de mange som har tilført norsk musikk et grenseløst spenn de senere årene. Mattis Kleppen og hans Resjemheia føyer seg ikke bare inn i denne kategorien, de drar utviklingen ytterligere videre. Jeg håper gruppa fortsetter sin reise, og neste gang jeg tar bilen over Telemarks tinder og heier, vet jeg hva som skal være soundtracket til turen.

Omtalen er opprinnelig publisert på folkemusikk.no 4/11-2016

Bjørn Hammershaug

Valdres, Texas

kristine_valdresdatterAnders Røine med Marit Karlberg, Hans Hulbækmo og Sondre Meisfjord:
Kristine Valdresdatter
(Ta:lik, 2016)

Anders Røine fikk i oppdrag av Jørn Hilme-stemnet 2013 å skrive ny musikk til stumfilmen Kristine Valdresdatter fra 1930. Siden har musikken blitt framført live sammen med filmen flere ganger, og nå er den altså ute i fysisk format. Du kan velge mellom å kun høre musikken eller å oppleve den sammen med filmen på den medfølgende DVD-en.

Kristine Valdresdatter er basert på en historie av H.A. Foss, regissert av Rasmus Breistein og med en ung, fager Aase Bye i hovedrollen – alltid upåklagelig antrukket i festdrakt. Det var kanskje vanlig på bygdene på den tiden? Kristine Valdresdatter ble laget i stumfilmens solnedgang, faktisk som den siste av sitt slag her til lands før lydfilmen tok helt over. Selv om kritikere visstnok var heller lunkne, ble filmen en folkelig blockbuster.

Selve filmen er ikke all verden. Flotte naturbilder fra Valdres og traktene der omkring til tross: Selve historien er i hovedsak et klassisk kjærlighetsdrama av den ulykkelige og uforløste sorten, romslig drapert med tåredryppende skjebner fra første sekund. Den framstår ikke akkurat som noen skjult filmskatt, men vi får et høyst interessant innblikk i tidlig norsk filmkunst, et tidsbilde av datidens kulturlandskap og svunnen bonderomantikk.

Nå har filmen altså fått nytt liv. Anders Røine har fått med seg Marit Karlberg (også hun fra eminente Sudan Dudan), trommeslager Hans Hulbækmo (Broen, Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus) og bassist Sondre Meisfjord (Urban Tunélls Klezmerband, Gjermund Larsen Trio, Come Shine). Til sammen er de en særs kapabel og musikalsk frilynt kvartett, som evner å ta musikk ut i uutforskede spor og nye retninger på tvers av sjangere. Det gjør de også på Kristine Valdresdatter.

Musikken er dermed mer eventyrlysten og fantasifull enn selve filmen er. Kvartetten åpner seg i mange retninger, fra groovy ørkenblues og hypnotiske psykedeliske partier (tittelsporet) til norsk-Americana (”Jeg må bare tåle (i Valdres)”, ”Mamma hørte” og den Stein Torleif Bjella-aktige ”Hard vår”), tradisjonelle ballader og bearbeidede folketoner fra Valdres. På enkelte malende instrumentale partier er det ikke helt ulikt Ry Cooder (tenk Paris, Texas) eller filmmusikken Nick Cave og Warren Ellis har laget gjennom årene.

Andre steder er band som Atlanter eller Tinariwen mer passende referanser, eller som de selv hinter om med tittelen på sistesporet ”Ali, Hank og Ivar”: musikk i grenselandet mellom Ali Farka Touré og Hank Williams. Det er kanskje lange avstander mellom Valdres, Virgina og Vest-Afrika, men Anders Røine gjør sannelig sitt beste for å korte dem ned.

De vidstrakte referansene går ikke på bekostning av selve filmprosjektet, snarere tvert om. Slik musikken med filmbildene får et tablå å speile seg i, gis filmen en ny skjønnhet i hendene på disse musikerne. Det er som om lag på lag med støv fra en svunnen tid blåses bort og fortidens glans igjen skinner med ny prakt. Ikke først og fremst ved å tilpasse musikken en forgangen stil, men snarere ved å skape spennende kontraster til innholdet. Innimellom spiller Røine & co. på parti med filmens handling, som i den perfekt timede ”Søt harmoni” eller ved å synge tekster direkte relatert til det vi ser. Men vel så gjerne bryter de med det opplagte og gir både filmen og musikken en ekstra karakter.

Den spenstige og litt uhøytidelige introen angir tonen, og som et av mange vokalbærende spor står det seg godt som egen låt. Som akkompagnement til filmen er det spesielt de mange fine instrumentalpartiene som fungerer aller best. Noen spor er mest som små, billedskapende snutter på rundt minuttet, mens andre låter får lov til å utvikle seg over tid. ”Dramasetra” åpner med et tradisjonelt stev, før det sklir over i et rytmisk suggererende parti – i filmens mest dramatiske action-sekvens, der folkedans blir til folkedance. I den andre enden av skalaen finner vi eksperimentell lydkunst på ”Brennevin og følelser” og ”Knust”. Her får Anders Røine vist fram sin evne til å skape sublime musikalske øyeblikk i helt nedstrippet, meditativt format.

Se gjerne filmen, men gjør det for all del i selskap med denne kvartetten. Sjansene for at du faktisk blir sugd inn i handlingen, og feller en tåre over i løpet av den, er absolutt tilstede. Så tar du med deg musikken videre. Som plateutgivelse står Kristine Valdresdatter seg mer enn godt nok på egen hånd, uavhengig av sjangertilhørighet. Dette er en av de fineste norske platene jeg har hørt i år.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 20.5.2016
Bjørn Hammershaug