Musikalske yttergrenser i sentrum

Det spirer i de mer eksperimentelle delene av hovedstadens musikalske miljø. Jeg trives godt innenfor Ring 1 og tuslet en tilfeldig formiddag ut i vårsola på jakt etter nye impulser. Det var slett ikke dumt!

Biologisk Helt Feil (Blå)
Det er 1. april. En handlevogn ligger henslengt midt på gulvet. Publikum kranser i en ring rundt og ser opp på scenen. Der sitter en muskuløs, svart mann på kne og klasker på trommen han sitter på. Rundt ham: Et par gitarister, en pianist, en mann på kontrabass, kvinner dollet opp i fargerike klær som trakterer trekkspill, slagverk, lampe. En theremin er stilt opp. Det lages mystisk og vakker musikk som trollbinder publikum. Bak oss skramler plutselig to vesener kledd i plastposer som slår rundt seg, en halvnaken fyr med en rekke lange støvsugerslanger festet til hodet joiner inn. De finner plassene sine, og gradvis øker intensiteten og støynivået. Orkesteret finner snart et rytmisk, medrivende groove som ligger i tradisjonen til Can, og ikke minst moderne lofts-kollektiv som Sunburned Hand of the Man og No-Neck Blues Band.

Gjengen som spiller kaller seg Biologisk Helt Feil, og er et løselig organisert kollektiv sentrert rundt Øyvind Karlstad, men har en flytende line-up (folk som har vært innom denne laben inkluderer Sten Ove Toft og Anders Gjerde). Det er ikke så viktig hvem som er hvem, det er summen av alles innsats som avgjør utfallet av en konsert med Biologisk Helt Feil.

Det er 1. april, sola har funnet det for godt å stikke seg frem og det er en fantastisk formiddag i Oslo sentrum. Klokken er 15.00 og stedet er Blå. Klubbkonseptet Fritt Fall har i 5 år bydd opp til musikalske opplevelser uten strenge rammer, ’uforutsigbare konserter med nye lydmøter og rom for eksperimentering’, med base i hovedstadens jazz-, improv- og elektronika-miljø.

Biologisk Helt Feil blir i denne sammenheng Helt Riktig. Her finnes ingen strenge grenser innenfor en bestemt genre, mer et slags musikalsk veksthus hvor alle som kan bidra til å skape er velkommen. Selv om man heller burde befunnet seg på et loft i Brooklyn eller Philadelphia en sen nattetime, så var dette en helt fantastisk konsert. Om det blir like bra, eller om det blir likt i det hele tatt, neste gang, det er vel mer usikkert.

N-Collective (Sound Of Mu)
En time senere, konsertslutt og fem minutter lengre opp i gaten holder den nystartede klubben Sound of Mu til i sine mikroskopiske lokaler. I dag er det trangt om plassen, for også her er det formiddagskonsert. N-collective er i likhet med Biologisk Helt Feil basert på improvisasjon, og også dette er et svært løselig sammensatt orkester. Men der stopper de fleste likhetspunkter.

N-Collective er et mer anerkjent, internasjonalt nettverk av involverte innen improv, elektronika, støy, jazz og samtidsmusikk. Denne utgaven av N-Collective består av Anita Kaasbøl (vokal/elektronikk), saksofonistene Dirk Bruinsma og Kjetil Møster, fløytist Bjørnar Habbestad, bassistene Michael Duch og Koen Nutters, samt radarparet Anders Hana på gitar og Morten Olsen på trommer og slagverk. De spiller en mer disiplinert form for improvisasjon, musikerne er mer skolerte og rammene er mer fastlagte. Det musikalske utbyttet er minst like givende.

Musikken er mindre umiddelbar og tilsynelatende tilgjengelig, her brytes det melodiske i stykker, og det skapes en mer fragmentert improvisasjon basert på kontroll og lydhøre musikere. Særlig imponerende på denne konserten var etter mitt skjønn trommeslager Olsen og ikke minst bassist Duch, mannen som går i ett med sitt instrument og blir selv en bass. Grunnen til at disse to nevnes er vel like gjerne i kraft av at de er mest synlige, både de underliggende gitar-påleggene til Hana og Kaasbøls eksepsjonelle vokal-eksperimenter bidro til å gjøre dette til en konsert noe utenom det vanlige.

Det spesielle med Mu er det heldekkende vinduet som vender ut mot gaten. Det store vinduet kan tjene som en grense mellom oss som er innenfor, som forstår, og de som er utenfor, men det skaper også en åpning og bidrar kanskje til bygge ned grensene mot musikk som “folk flest” sikkert vil avfeie som ’pling-plong’. De mange skuelystne som kikker inn blir også en del av scenen på Mu, de skaper på en måte et bakteppe som under denne lørdagens konsert dannet et fint bilde av byen, bevegelse, lydene. I nabolokalet åpner en leketøysforretning og barn og klovnerier blir en del av denne helheten. Men verden utenfor ble også innlemmet i selve konserten.

Etter første sett sang vi alle bursdagsangen for Anders Hana, som ble overrakt en gave fra kollektivet. Det var en liten lektøysgitar fra nevnte butikk, og Hana plugget den like gjerne inn og fremførte andre sett med denne. Det vekket ikke bare munterhet på begge sider av vinduet, den unge gitaristen fant også lyder i plastleket som jeg vil anta de fleste andre vil ha store vanskeligheter med å gjenskape.

Biologisk Helt Feil og miljøet rundt Apartment Records/Fritt Fall, og kretsen rundt N-Collective teller et høyt antall involverte med en samlet enorm kulturell spennvidde. Denne lørdagens to konserter viser bare noe av det de har å tilby. Med små steder som Blå, Spasibar og Sound of Mu finnes også naturlige møteplasser for interesserte som ikke er så nøye på hva musikken kalles, men hva som kommer ut fra instrumentene og inn i ørene.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 03.04.06

En hyllest til Coltrane & Miles

29. september 2006 viet DJs Mulimæggi og Hammers fra groove.no en hel kveld til å presentere utvalgte høydepunkt fra katalogen til Miles Davis og John Coltrane – som begge ville fylt 80 dette året. Aftenposten skrev samme dag et lengre innlegg om feiringen:

Innen jazzens verden er det få musikere som har hatt større innflytelse og skinner med en sterkere glød enn legendene Miles Davis og John Coltrane. De er begge borte, men musikken deres lever videre i beste velgående (…)Det blir presentert godbiter fra deres rikholdige og varierte kataloger. Man kan oppleve John Coltrane på film fra 1964, høre utdrag med deres mest kjente grupper, stifte bekjentskap med galskapen til Miles på 70-tallet, og noen smakebiter fra det beste fra perioden da Miles og Coltrane spilte i samme band. (Svein Andersen, 29.09.06)

Følgende låter ble spilt:

On Green Dolphin Street
’58 Sessions, Miles Davis & John Coltrane, 1958

Teo
Complete Columbia Recordings 1955 – 1961, Miles Davis & John Coltrane

So What
Miles Davis – Kind of Blue, 1959

Ah-Leu-Cha
Miles Davis – At Newport 1958

Milestones
Miles Davis & John Coltrane – Live in New York 1958 (m/Bill Evans, Paul Chambers, Philly Joe Jones)

Someday My Prince Will Come
Miles Davis – Someday My Prince Will Come, 1961

Blue Train
John Coltrane – Blue Train, 1957

Mr. PC
John Coltrane – Giant Steps, 1961

Africa
John Coltrane – The Complete Africa Brass Sessions, 1961

Spiritual
John Coltrane – Live at The Village Vanguard, 1961

Afro Blue
John Coltrane – Live at Birdland, 1963

My Favourite Things
John Coltrane – My Favourite Things, 1961

Call Me By My Rightful Name
Archie Shepp/John Coltrane – New Thing at Newport, live, 1965

E.S.P.
Miles Davis – E.S.P., 1965

Milestones
Miles Davis – Highlights From the Plugged Nickel, 1965 (m/Wayne Shorter, Tony Williams, Herbie Hancock, Ron Carter)

Olé
John Coltrane – Olé Coltrane. 1961

Crescent
John Coltrane – Crescent, 1964

Riot
Miles Davis – Nefertiti, 1967

Your Lady
John Coltrane – Live at Birdland, 1963

Resolution
John Coltrane – A Love Supreme, 1964

Freedom Jazz Dance
Miles Davis – Miles Smiles, 1966

Impressions
John Coltrane – Live at The Village Vanguard, 1961

Jupiter
John Coltrane – Interstellar Space, 1967

Shhh/Peaceful
Miles Davis – In A Silent Way, 1969

Bitches Brew
Miles Davis – Birches Brew, 1969

Miles Runs the Voodoo Down
Miles Davis – Live at Fillmore East, 1970

Spanish Key
Miles Davis – Live at Fillmore West, 1970

Rated X
Miles Davis – Get Up With It, 1974

Mr. Freedom X
Miles Davis – On the Corner, 1972