David Berman: Writing Sad Songs, Gettin’ Paid by the Tear

Written July 18, 2019 for the new album from David Berman’s new moniker Purple Mountains. Berman passed away on August 7, 2019.

Her doorbell plays a bar of Stephen Foster
Her sister never left and look what it cost her
We’re gonna live in Nashville and I’ll make a career
out of writing sad songs and gettin’ paid by the tear

(Silver Jews: “Tennessee”)

David Berman is not a great singer. A superficial listen to his music under the moniker Silver Jews, now Purple Mountains, will only reveal his characteristic gravel-voice and easily recognizable baritone drawl. Sometimes it’s half-spoken or mumbled with a drowsy attitude as if he’s doesn’t really care about what he has to say.

But like many of the finest songsmiths of his generation (think fellow musical and lyricist peers like Kurt Wagner, Stephin Merritt, Bill Callahan), Berman transcends such technical limitations in favor of something of much higher value: the enduring power of impeccable storytelling.

He might not be a technically perfect singer, but he is a scholar-writer. Berman studied under the Pulitzer Prize-winning poet James Tate at UMass, published his acclaimed collection of poetry Actual Air in 1999, and, with his remarkably precise pen, he manages to turn seemingly simple songs into profound prose.

He can be compared to authors like Nelson Algren (A Walk on the Wild Side), Bukowski or Denis Johnson (Jesus’ Son), and he has named Emily Dickinson an inspiration. “Tell all the truth, but tell it slant” might as well be a guiding light to Berman’s work (the phrase also coined Pavement’s Slanted & Enchanted LP).

It takes more than trained skills to dive into the world of the outcasts, outsiders and outlaws that make up Berman’s lyrical universe. It is no secret that he’s fought through some harder struggles than most folks: drugs and overdoses, depression and suicide attempts, and a public fight with his wealthy, conservative alcohol- and gun-lobbying father (as he proclaimed in a public statement when he first retired from music in 2009: “My life has been riddled with Ibsenism. In a way I am the son of a demon come to make good the damage”).

This is the personal backdrop to his writing, even though his lyrics never solely embrace a dark, self-loathing melancholia that could be expected from his experiences.

Berman is grasping a broad range of the American songbook and psyche, transforming his inner demons and tumultuous past into a poignant, poetic tapestry of wry observations, wit and a sly sense of humor. Always with a keen eye on life off the beaten path, of people whose lives have gone astray, he populates his vivid stories from all across the Americas, from the alleys that are the footnotes of the avenues: the Latin teacher that always smells like piss, suburban kids with Biblical names, honky-tonk psychiatrists and hitchhikers going from Odessa to Houston for the midnight execution.

And he’s a true master of quotable one-liners: “Punk rock died when the first kid said ‘Punk’s not dead,’” “Won’t soul music change now that our souls have turned strange,” “I know that a lot of what I say has been lifted off of men’s room walls.”

Berman first started out performing as Silver Jews in the late 1980s, together with Stephen Malkmus and Bob Nastanovich, before they turned indie icons as Pavement — later with a revolving set of musicians. The sound of his music has also gradually evolved over the years, seamlessly moving between raucous lo-fi, indie and slacker country/Americana.

Notoriously known for being a reclusive and some kind of an enigma, Berman has always followed his own path, off from the limelight, but he nevertheless made a career as a cult hero for a few but growing number of devotees.

Despite his personal issues, he has never made a weak or half-hearted album. There is a strong consistency of high quality from the sprawling 1994 debut Starlite Walker to the Jews’ final album Lookout Mountain Lookout Sea (2008) — with American Water (1998) as a possible artistic peak.

He spent the best part of the 21st century straightening up his life, writing poetry, drawing, reading and perhaps living just an ordinary life without releasing any new music for so many years. And, now, David Berman has returned with yet another extraordinary effort. This time with members of ever-so wonderful Woods as backing band, and with a set of songs that sounds more positive and confident than ever. Has he ever written a more upbeat song than “All My Happiness is Gone,” a warmer, more comforting tune than “Darkness and Cold”?

It’s almost as we can see his sardonic grin when he opens the album to tell us about just the way that he feels:

Well, I don’t like talkin’ to myself
But someone’s gotta say it, hell
I mean, things have not been going well
This time I think I finally fucked myself
You see, the life I live is sickening
I spent a decade playing chicken with oblivion
Day to day, I’m neck and neck with giving in
I’m the same old wreck I’ve always been
(Purple Mountains: “That’s Just the Way That I Feel”)

1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

Continue reading