Ranheim: Rock, Science & Humor

ranheimMed Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.

Admiralen, som nærer en mistenkelig likhet til produktive Per Gisle Galåen (Del, Slowburn, The Birds med mer) besørger ikke bare de hvasse gitarene, men også bandets småskrudde tekstlinjer.

Jeg oppsøkte den alltid romfartskledde Admiral Ranheim på et maritimt sted, i et forsøk på å finne ut litt mer om dette bandet. Som for eksempel deres tydelige hengivenhet overfor hjemplassen.

Frustrert pappkasserock
– På grunn av papirfabrikken er det et typisk arbeiderklassested, og navnevalget dreier seg litt om stolthet over våre røtter, forklarer Admiralen. Dessuten gir det en del gratis oppmerksomhet, i hvert fall der oppe, men mest av alt synes vi at det er et kult navn på et band.

Kapteinen og Admiralen vokste opp sammen, og startet med å spille frustrert pappkasserock allerede på barneskolen, mens Don er noe eldre og tilhørte de tøffe, skumle guttene som de ikke turte å snakke med på den tiden. Da gikk det mest i populære artister som Bowie og Michael Jackson, før de falt i heavyrockens felle en gang på ungdomsskolen. Den store musikkinteressen førte etterhvert guttene bort fra papirfabrikken og mot Trondheims undergrunnsmiljø sentrert rundt UFFA-huset:

– Det var helt klart et viktig miljø, der man kunne møte likesinnede, gå på konserter fra man var 16 år og oppdage ny musikk. UFFA var veldig viktig for musikkscenen i Trondheim, i hvert fall da vi vokste opp der.

Den ultimate Shellac-platen
Ranheim er ikke landets mest produktive orkester. Debutplaten Rock & Science har vært mer eller mindre klar i halvannet år, øvinger skjer sporadisk grunnet geografiske avstander og konsertvirksomheten er flyktig. De tre er involvert i en rekke andre prosjekter, men Ranheim skiller seg noe ut fra det de ellers driver med.

– Vi startet vel med en tanke om å lage den ultimate Shellac-platen, men med årene fant vi vel ut at det ikke var mulig, og har heller utviklet oss til å gjøre mer våre egne ting.

Inspirasjonen er uansett ganske klar, og Admiral Ranheim forteller at dette bandet er et naturlig møtested for de tre medlemmene:

– Alle har rockebakgrunn, men vi både hører på og driver med mye annet, så lyden av oss er på en måte et kompromiss mellom det vi har felles, ikke minst band som Jesus Lizard, Melvins og mange av Steve Albinis prosjekter [som artist kjent fra Big Black, Rapeman og Shellac, som lydtekniker har han jobbet med tusenvis av artister, inkludert Nirvana, Pixies, og PJ Harvey]

De eldste låtene på Rock & Science stammer helt tilbake fra 1997. Selve platen ble spilt inn i 2004, men den har ligget til modning og godgjort seg i halvannet år. Hva tok egentlig så lang tid?

– Det har vært mest sløvhet fra min side, humrer Admiralen. Opptakene ble opprinnelig spilt inn på ett lydprogram, men de måtte overføres til et annet. Denne bouncingen dro litt ut kan du si, men da jeg først satte i gang var det hele gjort på fire dager. Det er ingen utpreget datostemplingen over denne musikken, og vi hadde heller ikke noe voldsom hast med å få den ut, forklarer gitaristen.

Jesus Lizard møter Jesus Jones
Innspillingen fant sted i Caliban studios med Tommy Hjelm foran knappene, som tidligere har jobbet med JR. Ewing og The Cumshots. Men miksingen ble foretatt av britiske John Fryer. Det kan virke som et noe merkelig valg. Fryer var husmikser i 4AD, har jobbet med artister som Nine Inch Nails, Cocteau Twins, Jesus Jones og Depeche Mode, og selv spilt i This Mortal Coil. Vi ber Admiralen om en nærmere forklaring:

– Det var mest tilfeldigheter. Vi spilte en konsert i Trondheim, og siden Fryer har kjæreste fra byen var han på denne. Han likte det vi gjorde og sa han kunne tenke seg å jobbe med oss hvis vi hadde behov for det. Fryer kjente godt til begrensningene som lå i selve innspillingen, og visste hva han kunne gjøre ut av det. Han ga platen det uttrykket vi ønsket; hardt og hissig. Han plasserte gitaren i den ene kanalen og bassen i den andre, noe jeg synes fungerte veldig fint.

Debutplaten preges av et helhetlig konsept rundt amerikansk romfart. Selve omslagsbildet er hentet fra en gammel jazz-skive, og formidler en slags framtidsoptimisme i all sin naivitet. Mellom de ti låtene er det brukt samples fra både Star Trek og gamle amerikanske hørespill. Det skaper litt humor, noe som ikke er fremmed for et band som gjerne slår av en skrøne i godt lag.

Historier verserer om at Ranheim ble dannet i Aberdeen, om det mystiske plateselskapet Evil Music, og en single som visstnok heter Live at Luton. Dette er noe journalisten gjerne vil komme til bunns i, men Admiral Ranheim hverken bekrefter eller avkrefter disse ryktene. Men som han sier med et skjelmsk flir:

– Selvhøytidelig musikk kan være ganske ille, og vi tar ikke oss selv så altfor høytidelig – humor does actually belong in music.

Hva skjer med Ranheim fremover – nå skal dere erobre verden?

– Vi har holdt på i dette gamet så lenge at vi har ikke har noen voldsomme ambisjoner om å leve av det, nei. Men det hadde så klart vært greit å spille litt mer ute. Det er slitsomt å booke konserter selv, så vi skulle i hvert fall skaffet oss en booking-agent for å få litt fart i sakene. avrunder Admiral, før han tar på seg månehjelmen, knepper igjen romdrakten og setter kursen mot nærmeste utskytningsrampe.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble først publisert i ballade.no, juni 2006.

58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.