Runddans: The Beginning and End of All Music

runddans_1200Runddans is the result of the rather unlikely collaboration between 1970s pop-wizard Todd Rundgren, space-disco pioneer Lindstrøm and free-spirited sound-magician Emil Nikolaisen of Serena-Maneesh. The foundation of this project was laid back in 2012, when Rundgren did a remix of Lindstrøm’s “Quiet Place To Live.” The three musicians met in a studio in Oslo that same year, and the music slowly mushroomed from there.

After three years of extensive work, patient correspondence and carefully building the sessions together, the album is now finished.

runddans_coverThe eponymous Runddans is a cosmic mix of soul, synth, pop and disco – meant to be enjoyed as one whole piece: 39 minutes of music, broken down into 12 parts and 4 sides of an LP. Journalist Paul Lester (Mojo, The Guardian) described the experience as ‘dense, complex, thrillingly intricate yet sweepingly emotional, here the original laptop kid and the Norwegian electronicists capture a long-lost time while also managing to sound utterly future-perfect.’

– Every time you listen to it, it seems to take a slightly different form in your head. There’s no way to absorb it all the first time you hear it, says Todd Rundgren, while talking about the album.

– It’s the kind of record where you’re never gonna get it all the first time. We wanted to have things in there to make people come back and get another aspect of it. I guess that’s one of the reasons why this project has been so important to me as well: music sometimes needs to be deconstructed as much as constructed.

With utter enthusiasm, he goes on: – I’ve characterized Runddans as the beginning and end of all music. It goes places that are extremely simple and primitive, and in other places there’s so much sound and glory happening, it can’t all be grasped in just one listening.

todd_wizardThe highly eclectic Rundgren, the most renowned of the three, has been active since the late 1960s, both as a musician and a producer. He rose to fame in the early 1970s thanks to magnum opuses like Runt (1971), Something/Anything (1972) and A Wizard, A True Star (1973). Through the ’70s and ‘80s Rundgren also gained a reputation as a prime producer, working on seminal albums like Meat Loaf’s Bat Out of Hell, XTC’s Skylarking and New York Dolls’ self-titled debut.

– I actually discovered him pretty late, admits Oslo-based electronica musician and producer Hans-Peter Lindstrøm.

As one of the forerunners of space disco and a part of the Oslo Disco scene alongside Todd Terje and Prins Thomas, Lindstrøm has worked high-profiled remixes for the likes of LCD Soundsystem, Best Coast and Roxy Music.

– I guess I initially picked up some of Rundgren’s albums in the cheap bins at used record stores, he says. Eventually I started to dig into his vast back catalog and discovered his unique qualities as an album artist. He was a pioneer in making really thorough albums, more than just some great songs. He represents an eclectic soup that I just love.

serena_maneeshEmil Nikolaisen, known as frontman to the indie-shoegazers Serena-Maneesh, as well as a heavy repertoire of production work, shared some of the same sentiments on Rundgren.

– I have always known about him, glaring at his well-known hits from a distance, says Nikolaisen. They were great, for sure, but as an adult I was lured deeper into the Garden of Rundgren-Eden of harmonies, purity and his joyous bittersweet sarcasm. His restless, stupid swirls and neck-breaking stunts side-by-side, drenched in an aesthetic that just went straight to my heart – that was what made me a fan.

Lindstrøm and Nikolaisen tell how they prepared a raw draft of music as a starting point, in order to be as efficient as possible with the few days they had with Rundgren in the studio.

Even though they had briefly crossed paths before, little could they imagine that this was the beginning of a three-year long process.

– We started out with just some improvisations the first day that we got together in the project, says Lindstrøm. I don’t think that we imagined that years later this would be the baby that results from that collaboration.

– I was coincidentally in Norway for another event, Rundgren explains, and we thought it would be nice to get together for a couple of afternoons, fool around and see what happens. That’s as seriously as we took it at that point.

Nikolaisen: – You know, eight chords around a piano in Oslo, feeling the vibes and dropping some loose ideas, made us draft some small but important sketches. Then it just escalated, out of proportion. Files were being tossed back and forth, briefly meetings, travelling, chaos, more ideas on the table, and then finally finding a structure and a conclusion on it all. I think the most important is to recognize the interplay in working together and always challenging each other.

All three of them separately emphasize how this was meant to be one piece.

lindstrom_smalhansLindstrøm tells how this was clear pretty early on: – I think we became aware of that early in the process. The foundation of music bites its own tail, so to speak, being repetitive and ascending at the same time. We understood that wasn’t a bunch of songs, but an exhaustive piece of music – an endless roundel.

Rundgren substantiates this point further: – What I like about it is the way you’re in certain place the one moment, and wind up in completely different place mere moments later. But you’re still riding the same wave all through it, he says. – It’s almost like a train ride, going through little towns, big cities and rural fields, giant thresholds over great valleys, through mountain tunnels and things like that. The only way I can characterize it is like this journey, and it’s of such a character that it doesn’t have the typical linearity to it.

– You lose track of time so much while listening. I guess that’s my favorite aspect about it: It kind of reminds me of some of my older records, records I’ve usually broken into tracks. That’s how I keep track of time. When there aren’t those kinds of typical breaks, the further along you go, the more you lose track of how long you been listening to it. It takes you out of the place that you’re in. Puts you in other space where time is not that important anymore.

He goes on to speak of his vocal contributions, and how they became a part of this greater project:

– After the first couple of sessions, we thought that we needed more vocals, words and other sorts of atmospheres for the listener to hang on to. And that became my mission of the project; to make sure that there was some sort of vocal presence. That is a touchstone element. You hear so many interesting and crazy sounds, but after a while you want something that is familiar and human to reground you. I see the vocals having that purpose. It wasn’t my only role, but it became a central role for me. And in retrospect, I think that is an essential element. Without that you would lose sense of not just time, but space as well, he says, expelling his typical friendly grin.

The utter enthusiasm around this whole project shines through all three of these gentlemen, clearly proud of what they managed to achieve together.

As Nikolaisen states at the end: – We were like a triangle hovering alone up in the galaxies, where no one knew what we were doing. We could just do our own thing, so this has just been … an incredibly mercurial feeling freedom.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på, 30. mars 2015

Smått & Godt: HoneyMilk

En gang utpå høsten 2001 kokkelerte Arnt Olaf Andersen, Runar Eggesvik og Per Nordahl rundt det faktum at altfor mange gode artister dukket opp i miljøet uten at de ble tilbudt platekontrakt. De tre herrene hadde erfaring fra ulike deler av musikklivet; Andersen fra Øyafestivalen og band som Cinnamoon, Eggesvik fra Café Mono og Nordahl fra Atomic Agency. De bestemte seg dermed for å starte sitt eget lille hjem for husløse musikere og døpte det for HoneyMilk.

I 2002 ble den første utgivelsen sluppet på etiketten, drøyt tre år senere har de nesten 20 titler på samvittigheten. I dag er det fremdeles Nordahl/Andersen som driver på med plateselskapet, mens Stefan Langfors har kommet inn som tredjemann de siste par årene. Fremdeles er det hele et non-profit foretak, men det håper Nordahl vil snu den nærmeste tiden. For nå satses det stort på selskapets flaggskip Serena Maneesh.

Per Nordahl var med som utstyrsselger på Serena Maneesh sin nylig avsluttede Europaturné (som forband til The Dandy Warhols). Nå er en USA-turné under planlegging for neste år, og det jobbes aktivt for å lansere bandet i utlandet.

– Ideelt sett burde den som driver et plateselskap reist ut minst en gang i året, for man lærer veldig mye av hvordan ting fungerer ved å være med på en slik turné, møter for eksempel promotører eller plateselskapsfolk, og knytter bånd som er en del av det viktige puslespillet rundt en artist.

Satsningen på Serena Maneesh er vel noe av det større fra et plateselskap av deres målestokk?

– Vi har gravd dypt ned i sparepungen kan du si, men vi har allerede fått noe igjen. Grunnen til at vi har satset så tungt på Serena handler først og fremst om smak, men også om troen vi har på bandet. De har allerede et etablert nettverk som vi kunne spille på, og suksess dreier seg gjerne om å legge rammer ut fra det rådende nettverket, og så prøve å løfte det hele opp på neste trinn på stigen. Det er noe som gjelder for alle band som det skal satses på, det å tilpasse nettverket det nedslagsfeltet som passer til artisten. Man bare må ta de løfta som kreves, men samtidig ha en fornuftig plattform i bunn. Serena har allerede skapt flere kontakter rundt om i verden, folk virker nysgjerrige og det håper vi skal skape positive ringvirkninger også for hele HoneyMilk.

På grunn av den tunge satsningen på Serena Maneesh vil det neste halvåret bli bestemmende for selskapets nære fremtid. Om de skulle lykkes så har Nordahl & co ingen illusjoner om at HoneyMilk skal bli ”store”:

– Vi håper i det minste å kunne holde på i cirka denne skalaen, uten at vi brenner oss ut. Det er vel det viktigste. Penger vi eventuelt vil tjene på Serena vil gå rett inn i selskapet, med tanke på videre satsninger. Det blir ingen fet utbyttefest akkurat, smiler Nordahl.

Mellom to stoler

Siden HoneyMilk startet opp har de utgitt plater med blant andre Cinnamoon, Wunderkammer, Sister Sonny og Home Groan – artister uten et klart forenende uttrykk. Nordahl tar en liten tenkepause når han skal beskrive selskapet profil.

– Vi har vel ingen bestemt profil, men er vel gitarbasert – i en vid tolkning, med artister vi mener fortjener å få et løft, og som vi også ser et kommersielt potensiale i. Vi ser ikke på oss selv som noen smal label, snarere faller vi litt mellom to stoler. Jeg oppfatter det faktisk som lettere å få bedre rammevilkår hvis man enten er ekstremt kommersiell eller ditto smal. Vi er et sted mellom Joachim og Per Erik, humrer Nordahl, og viser til sjefshodene i henholdsvis Smalltown Supersound og EMI/Virgin.

HoneyMilk blir vel gjerne knyttet opp til Mono og miljøet der?

– Mange tenker nok fremdeles slik, selv om vi ikke har noen som helst tilknytning til Mono. Jeg tror mange folk forventer at vi har samme musikalske profil, men det har vi ikke. I forhold til egenprofil har den koplingen kanskje vært noe hemmende, men i forhold til det rent praktiske samarbeidet med Mono vært veldig nyttig for oss.

Kommersielle tider

HoneyMilk generer ikke særlig med penger, og de involverte må dele oppgaven med andre jobber. Andersen er for eksempel tilknyttet Øyafestivalen, mens Nordahl jobber og er medeier i baren Internasjonalen på Youngstorget. Det er ingen rosedans å drive et lite plateselskap, forteller Nordahl, og det er en kontinuerlig læringsprosess.

– Vi startet helt på scratch, og var veldig stormannsgale og blåøyde i startfasen. Man får seg noen nesestyvere på veien, det er sikkert, men vi håper og tror vi er over den verste motgangskneika nå. Dette er en bransje det er lett å bli utbrent i. Man går med konstant dårlig samvittighet over ting som burde vært gjort og tjener ikke penger i det hele tatt. Det er en situasjon ingen er tjent med. Helt i begynnelsen sniffet vi for eksempel på et band som Gluecifer, men hadde selvsagt ikke det apparatet som et slikt band krevde.

HoneyMilk startet sin drift for noen år siden, grunnet en vitalitet i den norske musikkscenen. I løpet av disse årene har Nordahl sett en dreining som han ikke er helt komfortabel med.

– Jeg synes det var en bredere musikalsk front på den tiden, nå virker alle mer fokusert på å “breake”. Samtidig har de store plateselskapene spist over mye av indiescenen, mens mange av de mindre selskapene har feilet ved å forsøksvis kommersialisere seg, og dermed blitt intetsigende. Alt har blitt mer kommersielt nå, mediebiten er mer satt, mange av ildsjelene fra cirka 2000 er utbrent, og det virker som vi er inne i en slags mellomfase i den musikalske utviklingen. Men det pleier å ta seg opp igjen i begynnelsen på hvert tiår, så vi får se an hva som skjer!

Hva med pressen?

– Pressen utgjør hele forskjellen for om en plate skal slå an eller ikke. Etter hvert er det kanskje mulig å bygge seg opp et kontaktnett utenfor pressekanalene, men å stole på jungeltelegrafen det fungerer bare unntaksvis. Men uansett, Norge er et lite land og det er ingen stor skala på noe som helst, men mindre man er, la oss si på Madrugads nivå.

Hvordan vil du relatere dette i forhold til å få band ut på veien eller inn i butikkene?

– Det er vanskelig i dag. Når det gjelder konsertarrangørene, så er det knapt noen som tør å ta den første bolken, det å våge å la nye band vise seg frem og dermed være med på å bygge dem opp. Det er et problem. Og platebutikkene… Vel, her i Oslo har vi et par småsjapper, også har vi Platekompaniet. De andre kjedene er helt umulige. Jeg mener det er behov for en ny kjede nå, særlig siden Platekompaniet har blitt så store som de har blitt, og samtidig går mer og mer bort fra den kvaliteten de utviste i begynnelsen og som gjorde dem til et reelt alternativ.

Just like honey

Som hos de aller fleste småselskapene er ikke platesalget gigantisk, en HoneyMilk-skive selger et sted mellom 400-2000, en rekord Serena allerede har brutt. Salget har allerede passert 3000, og det meste har faktisk gått utenlands, og det på en skive som fremdeles ikke er i distribusjon utenfor landets grenser. Vanskeligheter med å få distribuert platene på skikkelig vis, har ført til tanker rundt alternative løsninger.

– Vi har faktisk leflet med tanken på å starte vår egen abonnementsordning, kanskje der kundene kan betale en fast sum for et visst antall skiver, og får tilgang til platene før de kommer ut i butikken. Det krever selvsagt en tillit til navnet vårt, og det tar tid å bygge opp en slik merkevare. Vi har også drodlet litt rundt å starte en undergrunns-distribusjon for utenlandske artister. Akkurat nå jobber vi med en canadisk artist som heter Peter Adams som vi skal lisensiere her i landet utpå nyåret. En annen tanke vi har lekt med er å lage en samleplate med demoartister som kan gi folk muligheten til å sjekke ut litt bredere ting av det som skjer i dag, men det er altså uvisst om det kommer noe konkret ut av disse løse planene.

Hvilke av dagens band anser du som de mest spennende å følge fremover?

– Tja, Apple Falls er et spennende band, og Beautiful People, som alle snakker om for tiden. Point Shirley har bra ting på gang, og Kill er sykt morsomme – det er et band som gjør akkurat som de vil. Vi har også tro på våre egne x.lover som er ferdig med å spille inn ny plate i disse dager. Men det som er alfa og omega når man jobber i et lite plateselskap er personligheten til de involverte bandet og at den er riktig for oss. Artistene må forstå at de må jobbe ræva av seg – uten å få betalt for det. De må virkelig brenne for det driver med, og de må være villige til å satse mer enn bare en måned på sitt prosjekt.

Hva som blir HoneyMilks neste prosjekt er ikke bestemt. Først må satsningen på Serena unnagjøres.

– Vi fortsetter uansett vi, så sant det finnes spennende artister der ute. Og ikke bare menn med kassegitar – for de er jeg rett og slett drittlei. Avslutter Per Nordahl med et flir.

Per Nordahl har trukket fram et knippe høydepunkter fra HoneyMilks katalog:

Serena Maneesh: s/t
Honey20, 2005

“Serena Maneesh er rett og slett en av de ekstremt få norske utgivelsene som har et verdenspotensiale. Og denslags vokser ikke på trær.”



Cinnamoon: s/t
Honey008, 2003

“Det var dette banda vi starta med, og denne plata rager fortsatt som en påle. Låtene står seg veldig bra fremdeles, og jeg håper den får sin fortjente renessanse en eller annen gang…”



Peter Adams
kommende, 2006

“Peter Adams har noe av de samme kvalitetene som Frode, med litt mer vekt på “gla’pop” for å bruke et litt forslitt uttrykk. Han behersker kunsten å skrive fine poplåter uten å bli en av de 100 andre der ute. Det føles nesten som å plukke opp Bright Eyes på deres førsteskive.”

Frode Fivel: Patience Will Win
Honey13, 2003

“Dette er ei skive som kommer til å være holdbar lenge. Frode er et lokehue som klarer å strukturere seg på skive, og med en evne til å si ting på en ny måte innen et format som er veldig gjennomtenkt.”




Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på 17.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Øyafestivalen 2005

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.