In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering,  brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar  med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene “Sauget Wind”/”Looking For A Way Out” og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen  lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug