Ranheim: Rock, Science & Humor

ranheimMed Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.

Admiralen, som nærer en mistenkelig likhet til produktive Per Gisle Galåen (Del, Slowburn, The Birds med mer) besørger ikke bare de hvasse gitarene, men også bandets småskrudde tekstlinjer.

Jeg oppsøkte den alltid romfartskledde Admiral Ranheim på et maritimt sted, i et forsøk på å finne ut litt mer om dette bandet. Som for eksempel deres tydelige hengivenhet overfor hjemplassen.

Frustrert pappkasserock
– På grunn av papirfabrikken er det et typisk arbeiderklassested, og navnevalget dreier seg litt om stolthet over våre røtter, forklarer Admiralen. Dessuten gir det en del gratis oppmerksomhet, i hvert fall der oppe, men mest av alt synes vi at det er et kult navn på et band.

Kapteinen og Admiralen vokste opp sammen, og startet med å spille frustrert pappkasserock allerede på barneskolen, mens Don er noe eldre og tilhørte de tøffe, skumle guttene som de ikke turte å snakke med på den tiden. Da gikk det mest i populære artister som Bowie og Michael Jackson, før de falt i heavyrockens felle en gang på ungdomsskolen. Den store musikkinteressen førte etterhvert guttene bort fra papirfabrikken og mot Trondheims undergrunnsmiljø sentrert rundt UFFA-huset:

– Det var helt klart et viktig miljø, der man kunne møte likesinnede, gå på konserter fra man var 16 år og oppdage ny musikk. UFFA var veldig viktig for musikkscenen i Trondheim, i hvert fall da vi vokste opp der.

Den ultimate Shellac-platen
Ranheim er ikke landets mest produktive orkester. Debutplaten Rock & Science har vært mer eller mindre klar i halvannet år, øvinger skjer sporadisk grunnet geografiske avstander og konsertvirksomheten er flyktig. De tre er involvert i en rekke andre prosjekter, men Ranheim skiller seg noe ut fra det de ellers driver med.

– Vi startet vel med en tanke om å lage den ultimate Shellac-platen, men med årene fant vi vel ut at det ikke var mulig, og har heller utviklet oss til å gjøre mer våre egne ting.

Inspirasjonen er uansett ganske klar, og Admiral Ranheim forteller at dette bandet er et naturlig møtested for de tre medlemmene:

– Alle har rockebakgrunn, men vi både hører på og driver med mye annet, så lyden av oss er på en måte et kompromiss mellom det vi har felles, ikke minst band som Jesus Lizard, Melvins og mange av Steve Albinis prosjekter [som artist kjent fra Big Black, Rapeman og Shellac, som lydtekniker har han jobbet med tusenvis av artister, inkludert Nirvana, Pixies, og PJ Harvey]

De eldste låtene på Rock & Science stammer helt tilbake fra 1997. Selve platen ble spilt inn i 2004, men den har ligget til modning og godgjort seg i halvannet år. Hva tok egentlig så lang tid?

– Det har vært mest sløvhet fra min side, humrer Admiralen. Opptakene ble opprinnelig spilt inn på ett lydprogram, men de måtte overføres til et annet. Denne bouncingen dro litt ut kan du si, men da jeg først satte i gang var det hele gjort på fire dager. Det er ingen utpreget datostemplingen over denne musikken, og vi hadde heller ikke noe voldsom hast med å få den ut, forklarer gitaristen.

Jesus Lizard møter Jesus Jones
Innspillingen fant sted i Caliban studios med Tommy Hjelm foran knappene, som tidligere har jobbet med JR. Ewing og The Cumshots. Men miksingen ble foretatt av britiske John Fryer. Det kan virke som et noe merkelig valg. Fryer var husmikser i 4AD, har jobbet med artister som Nine Inch Nails, Cocteau Twins, Jesus Jones og Depeche Mode, og selv spilt i This Mortal Coil. Vi ber Admiralen om en nærmere forklaring:

– Det var mest tilfeldigheter. Vi spilte en konsert i Trondheim, og siden Fryer har kjæreste fra byen var han på denne. Han likte det vi gjorde og sa han kunne tenke seg å jobbe med oss hvis vi hadde behov for det. Fryer kjente godt til begrensningene som lå i selve innspillingen, og visste hva han kunne gjøre ut av det. Han ga platen det uttrykket vi ønsket; hardt og hissig. Han plasserte gitaren i den ene kanalen og bassen i den andre, noe jeg synes fungerte veldig fint.

Debutplaten preges av et helhetlig konsept rundt amerikansk romfart. Selve omslagsbildet er hentet fra en gammel jazz-skive, og formidler en slags framtidsoptimisme i all sin naivitet. Mellom de ti låtene er det brukt samples fra både Star Trek og gamle amerikanske hørespill. Det skaper litt humor, noe som ikke er fremmed for et band som gjerne slår av en skrøne i godt lag.

Historier verserer om at Ranheim ble dannet i Aberdeen, om det mystiske plateselskapet Evil Music, og en single som visstnok heter Live at Luton. Dette er noe journalisten gjerne vil komme til bunns i, men Admiral Ranheim hverken bekrefter eller avkrefter disse ryktene. Men som han sier med et skjelmsk flir:

– Selvhøytidelig musikk kan være ganske ille, og vi tar ikke oss selv så altfor høytidelig – humor does actually belong in music.

Hva skjer med Ranheim fremover – nå skal dere erobre verden?

– Vi har holdt på i dette gamet så lenge at vi har ikke har noen voldsomme ambisjoner om å leve av det, nei. Men det hadde så klart vært greit å spille litt mer ute. Det er slitsomt å booke konserter selv, så vi skulle i hvert fall skaffet oss en booking-agent for å få litt fart i sakene. avrunder Admiral, før han tar på seg månehjelmen, knepper igjen romdrakten og setter kursen mot nærmeste utskytningsrampe.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble først publisert i ballade.no, juni 2006.

Reklamer

Norske Eventyrere

ad·ven·tur·ous adjective \əd-ˈven-ch(ə-)rəs\
:not afraid to do new and dangerous or exciting things
:exciting or unusual
:full of danger and excitement

Hør 10 Strake: Norske Eventyrere i WiMP med utvalgte smakebiter fra disse skivene

Salvatore
Jugend – A New Hedonism (Racing Junior, 2000)
Beauty is a form of genius
Etter den vellykkede debuten Clingfilm (2000) dro Salvatore ned til Marokko for å spille inn oppfølgeren. Nå er ikke Jugend en plate med direkte nord-afrikanske impulser, men det er tydelig at Marrakech har virket svært så inspirerende for det instrumentale Oslo-bandet. Skiva er basert rundt en installasjon bygd på Oscar Wildes The Picture Of Dorian Gray – en forfatter bandet har vist sterk interesse for, og hvis tekster de også har innlemmet i en del utrolige konsertshow. Det nydelige omslaget er også kledd i en tekst av Wilde.

Med det lange åpningssporet ”Jugend II” fortsetter de å sette ny standard for post-krautrock i Norge. Den inneholder både den monotone rytmikken Salvatore er så kjent for og kaskader av overstyrte gitarer. Herlig forstyrrende! Etter mellomspillet med ”Ambrosia” skyver de i gang ”We Have Found The Enemy And He Is Us”. På denne og ”Nirgendwo” er Salvatore slik jeg setter dem aller høyest. Igjen bygger de på krautrockens fundament; med et endeløst driv som kunne vart evig. Tuftet på den stødige rytmikken er det god plass til de melodiøse gitarene som vibrerer på toppen og som flettes sammen med ulike former for lyder i bakgrunn. Det setter lytteren nærmest i en transe, og minner noe om amerikanske Cul De Sac, som har pusset på lignende i årevis. Platens nydeligste kutt, ”Gallo” (mon om den er en liten hilsen til Neu!), står bass og keyboard alene, og sammen skapes en sfærisk stemning. Når de lar rytmeinstrumentene hvile viser de en fin evne til å skape skjønnhet av støyudyr, selv om de på slike spor kan bli noe utilgjengelige. Det kan da også virke retningsløst, men det gjør lite så lenge ørene smiler.

Tempo (Racing Junior, 2002)
Il Salvatore Gigante
Deres to forrige utgivelser ble spilt inn i Marokko, nå har Salvatore siktet seg inn på Chicago for å gjøre opptak med John McEntire (Tortoise, The Sea and Cake, Gastr Del Sol). Tempo er egentlig ikke så veldig forskjellig fra deres tidligere plater, Salvatore har opparbeidet seg et takknemlig fundament som de bygger videre på; en ubestemmelig stilfull og rytmisk instrumental-form inspirert av både krautrock, funk, electronica og dub. Det høres ut til at McEntire mest av alt har sørget for å fokusere på og bearbeide deres sterkeste sider, strammet inn tøylene her og der, blant annet lengden på låtene, sørget for at forholdene har vært optimale på alle måter og ellers latt bandet drive med sitt. Det repetitive mønsteret, den lekne, improvisatoriske tilnærmingen og det kontante drivet er fortsatt en viktig del av Salvatores uttrykk. Største endring ligger i oppjustering av rytmeseksjonen til fordel for de tidligere så fremtredende gitarene, og om mulig er bandet blitt enda mer drivende og rytmiske takket være Karim Sayeds innhopp. Noe mer variasjon på lydsiden kan vi også nyte, og den elektroniske pulseringen gir Tempo sin signatur, og for å være ærlig – så bra varer har ikke kommet fra Chicago på lang tid. Det eneste spørsmålet jeg har til produksjonen er hvorfor trommene på ”rockefeller 3” har fått en slik dunkel tønnelyd.

Dette er første gangen Salvatore benytter et skikkelig studio til sine innspillinger, og de har utnyttet muligheten til å underbygge detaljrikdom og variasjon. De mest skurrende og støyende partiene er tonet noe ned, og helhetsinntrykket er både stramt og behagelig. Det virker som de virkelig har trivdes i Soma studios, og musikerne er tydelig preget av en avslappet holdning som også smitter over på oss som lytter. Hvis man skuer litt bortenfor typiske referanser som Tortoise og Neu! så spiller Salvatore rett og slett funky, leken og ikke minst sexy musikk som burde gå hjem hos de aller fleste med ørene på rett plass. De klarer å finne et groove, en rytme og en flyt av evig karakter, noe som gjør Tempo både dansbar og diggbar. Dette er et kunstnerisk gjennombrudd for Salvatore. Måtte det bare bli et kommersielt også.

Luxus (Racing Junior, 2004)
Skjult bak slitte fasader og skrålende gateselgere rundt Oslos kasbah Brugata har Salvatore vokst til å bli et av landets fremste musikalske tyngdepunkt med sin lekne form for instrumental-jamming. Det var her de ble skapt, det var fra her de dro ut i verden, og det er hit de nå har vendt tilbake. Platen heter Luxus og er deres femte siden debuten i 2000. Impulsene og instrumentene har blitt flere, medlemmene likeså (hei til multi-instrumentalist Jørgen Skjulstad fra Metronomicon). Men grunnprinsippet er fremdeles det samme; endeløse joggende grooves, stødige rytmiske bevegelser og et åpensinnet verdensbilde. John McEntire har igjen fått ansvaret for å mikse sammen kollektivets idéer hjemme i Chicago, medlemmer fra britiske åndssøsken Now og en slovensk strykekvartett er blant de som bidrar ytterligere til å gi Luxus et internasjonalt preg.

Salvatores karriere har nådd stadig nye kreative høyder, med juvelen Tempo som foreløpig artistisk innertier. Med Luxus følger de opp tidligere bragder, men strekker seg også mot nye sfærer, med blant annet vokal og strykere. Men der de tidligere har blitt svulmende og nærmest overmannende i sin offensive fremdrift, søker de denne gangen å holde noe tilbake og dvele mer over detaljene de frembringer. Det gjør at Luxus, skal vi si naturlig nok, ikke er et kvantesprang i forhold til Tempo. Luxus er ikke dårligere, den egner seg godt for både mediterende tonefølge mens man sitter rolig rundt vannpipa eller som reisefølge enten du befinner deg ombord på et tog eller vandrer målløst gatelangs – men den gir ikke det samme siklende hakesleppet.

Introdusert med korte ”Hefe” og videre utforsket med ”Brugata” og ”Orval” tas vi med til kjente marker: Det hurtige, presise drivet av bass og trommer danner solid fundament, over flyter strukturene kontrollert; gitarer, keyboards og andre lydkilder (på ”Orval” kommer en kvinnelig vokalgjest svevende inn) fungerer pirrende. Resultatet er behagelig drømmende, effekten er hypnotisk. Og mens vi befinner oss i transe; På ”In Gekko” tones det militante tempoet ned til fordel for en mer abstrakt sekvens, igjen styrt av den sentrale rytmeseksjonen bestående av menneskemaskinene Kjell Olav Jørgensen og Karim Sayed (trommer/slagverk) og bassist Bjarne Larsen. ”In Gekko” er dog en mild strøm, i motsetning til ”Fluxus” der de hengir seg til mer støyende avant garde i tråd med låttittelen. Antikunst eller ikke, det er ikke vanskelig å forstå at Salvatore kan assosiere seg med denne bevegelsen. ”Roots & Weather” er likevel en forløsning. Her tas vi endelig med ut på en skikkelig indianerdans rundt bålet. Dette er min klare favoritt på en plate som ikke for ofte hengir seg så klart til det suggestive som på bandets tidligere plater. Men i løpet av disse snaue fem minuttene viser de igjen at når det gjelder å forene lyden av bazarer og tribale danseritualer er Salvatore i en særklasse. Altfor kort dessverre, og platens lengste spor, det avsluttende tittelkuttet, tar ikke opp tråden. Med innslag av sval vokal, klezmer-toner og et motorisk kjør finner Salvatore tilbake til sitt småløpende tempo, noe de kan holde gående i en evighet – men hvor de skal, det aner jeg ikke. Om ikke den mest sentrale, Luxus er nok en byggekloss i det som er i ferd med å bli et ruvende byggverk. Og Salvatore minner igjen om at Brugata er landets vakreste gate.

Days Of Rage (Racing Junior, 2007)
Med sitt sjette album har tiden nådd igjen Salvatore. Ikke i betydning av at de har stagnert, men at publikum forhåpentligvis nå vil være mer mottakelig for deres rytmiske, lettbente instrumentalrock enn tidligere. De er i så måte høvelig imøtekommende ved å presentere sin mest umiddelbare og helhetlig gjennomførte plate i karrieren. Kjernen i Salvatore – Larsen, Wormdahl, Jørgensen – har vært intakt siden 1998. De tre er fundamentet som gir de mer flyktige gjestene riktig så stort boltringsrom. Årets utgave presenterer to nye bekjente; Leon Muraglia på tangenter og Anthony Barratt (eks-Billy Mahonie) på gitar. Salvatore er dermed i ferd med å bli det verdensomspennende bandet musikken alltid har higet etter. Det er muligens de to nykommerne som sikrer nyfunnen energi og målrettet iver som var noe fraværende på Luxus. Det 13 minutter lange todelte tittelsporet og ”M Is For Magnetic Field Reversal” viser Oslobandet fra sin mest dansevennlige side med trippende, småjoggende grooves og en hypnotisk motorikk. De holder det rasende trøkket platen gjennom, men uten å kjøre seg helt tomme på post-kraut à la Neu! og Can. Det er klokt, og forhindrer et altfor entydig uttrykk. Elementer av postpunk og dub flettes uanstrengt inn i lydbildet, og gjesteopptredener fra vokalist Lisa Dillan og Nils Økland (hardingfele) bidrar til ytterligere strekk. Med verdensborger Jørgen Skjulstad som sentralt medlem ivaretas også en søken bortenfor den vestlige musikkens mest utbrukte standarder. Salvatore fra lille Norge har med Days Of Rage blitt et band av den store verden.
Først publisert i Dagsavisen/Nye Takter 02.01.2007

The Low Frequency In Stereo
s/t (Rec90, 2002)
The Low Frequency In Stereo er en kvartett fra Haugesund, nå bosatt i gitarist Per Plambech Hansens hjemby København. Med sitt debutalbum nærmer de seg deler av landskapet som Salvatore beveger seg i. De har også følere ut til andre galakser, og likheten mellom de to bandene finnes i første rekke i den instrumentale formen, som hos begge kan være meget rytmisk drivende, ja rent ut suggererende. Våre nye venner er mer drømmende og innadvendte, og røttene kan spores ganske direkte til musikkmiljøet i Glasgow og Montreal. Vi kjenner igjen en del virkemidler i deres stil fra både Mogwai og Telstar Ponies, såvel som Godspeed You Black Emperor! Det betyr i korte trekk vakre melodiøse space-turer som brytes opp av støyende, eksplosive partier.

Denne vekslingen kan slå heldig ut, og de lykkes godt på ”Die Electro Voice” og ”All In All”. Her får vi pirrende og lavstemte partier som etterhvert smeller ut i hvit støy, som toner genrebestemt tilbake til utgangspunktet. Mest brutal er ”Large Truck f.h.l”, som raskt glir ut i hamrende noise, og blir der. På andre låter vier de seg fullt og helt til melankolien, og ”Space Echo, Low Frequency” og ”High Rider” renner forbi uten å etterlate annet enn midlertidige spor i sanden, mens ”Electone” mest av alt minner om åpningen på en eller annen Yo La Tengo-låt. Men vakre øyeblikk blir det uansett. Enkelte ganger treffer de nervesentrene med større kraft, særlig der de utvider lydbildet med orgel, keyboards og Rhodes (utøvd av Hanne Andersen). ”Still (#)” er en mer psykedelisk spaca låt som er laget av samme stoff som man vever drømmer av. Lange ”Atreides” er det beste eksempelet på at det bor mørke krefter i kvartetten. Den er plassert sentralt på albumet, som et monster mellom ”Space Echo” og ”High Rider”. Her bringer de oss til Pompeii under Pink Floyds mest utagerende partier, med minner om da Motorpsycho slo hjul og gikk på fjelltur. Det er lenge siden vi har hørt et så gromt og groovy stonerbeist. At de tar seg tid til å la en låt utvikle seg, vokse over tid er en positiv egenskap som de gjerne kan følge videre. Men hvorfor avslutte etter bare ni minutter, like etter gitaren kommer rivende inn og forløser det hele? Når man finner et så muskuløst driv er det da ingen grunn til å gi seg. Jeg ser frem til halvtimes lange drønn fra scenen med ”Atreides”, som akkurat nå er årets beste norske låt. I en tightere produksjon ville den kanskje kommet enda mer til sin rett – men så hører det med til historien at dette skrives i feberens beroligende rus og med en pottetett skalle der det meste høres ganske innestengt ut.

The Low Frequency in Stereo har ett bein i verdensrommet og ett i Pompeii. En hånd i vepsebolet og en i honningspannet.

The Last Temptation Of… (Rec90, 2006)
Man, you gotta move on man
Kontinuitet er et stikkord for denne platen, hvis nesten konstante flyt evner å holde lytteren i spenn (eventuelt spastisk dans) fra første til siste låt. Ikke bare er overgangene mellom de 8 sporene sømløse, The Low Frequency In Stereo har nå valgt å fokusere på rytme og driv mer enn dynamikk og brudd, og det har resultert i, om ikke et helt nytt sound, en fornyet energi hos denne kvartetten. The Last Temptation Of… kan være både frenetisk og hissig, men alltid balansert med stilsikker lekenhet.

De fem første låtene har en samlet spilletid på snaue 17 minutter, de tre siste på over 20, med tyngdepunkt i det mektige tittelkuttet. Det er ikke bare tiden som går fort i begynnelsen, også tempoet holdes høyt gjennom pumpende og jagende låter som nærmest flyter over i hverandre i ett sammenhengende spor. Dette redder enkeltlåter som isolert sett ikke er spesielt strålende, og både ”21” og ”Jimmy Legs” tjener på den slagferdige konteksten mer enn Hanne Andersens heseblesende kjellervokal. På sistnevnte låner nevnte hun forøvrig et sitat fra Can når hun slenger inn et ’Man you gotta move on, man you gotta move on man’, som en slags hommage til tyskerne vil jeg tro. Det grepet viser nok noe av inspirasjonen Low Frequency har begitt seg mot denne gangen. Stereolab/Yo La Tengo kan være et annet holdepunkt, særlig åpenbart på ”Axes”. Deres miks av krautrock, post-punk, garasjerock og post-rock forhindrer bandet fra å falle i noen av de nevnte kategoriers dype feller, og den lekne krysningen virker bare til deres fordel. Etter seks år står The Low Frequency In Stereo frem som det ledende av landets mange rockeband som forsøker seg på noe av det samme.

Det er de tre siste sporene som virkelig løfter skiva. ”Bahamas” tar tempoet noe ned og åpner også for et lengre instrumentalparti. Low Frequencys økte vokalbruk er ikke bare heldig, og det er først når de løfter seg noe opp fra euforien og ut på viddene at deres storhet blir virkelig hørbar. ”Bahamas” er en nydelig låt, som Tortoise med surfbrett cruiser de langs bølgetoppene langs Space Highway uten å ytre noe ønske om noensinne å vende tilbake – samtidig som de aldri slipper jorden av syne. ”Bahamas” finner veien til tittelkuttet som er en av de aller beste låtene dette bandet har signert. Med en episk, gitarbasert åpning kunne de lett falt for fristelsen å bygge opp forutsigbare crescendoer med gitarstøy, men heldigvis pensler de heller ut store flater som gir større spillerom. På den konstante rytmiske grunnmuren åpner de dørene for orgelsoloer, slagverk, blåsere og utflytende gitarpartier og skaper med det en ode for psykedelikere, progaholics og krautspisere på denne siden av ”Hallogallo!” Kvarteret med disse to er ren nytelse, og understreker ikke minst deres cinematiske kvaliteter. Med eksplosive ”Red Flag”, der massive gitarvegger og popkor møtes i fin harmoni et sted mellom Serena Maneesh og Sonic Youth setter de et mer enn minneverdig punktum for en plate som bør sette spor etter seg i jungelen der ute.

Med tittelen The Last Temptation Of… kunne man bli forledet til å tro at dette var for en slags avskjed å regne, men med et Vol. 1 påhengt bak er vel lovnaden om en fortsettelse relativt åpenbar.

Youth Pictures Of Florence Henderson: Unnoticeable In A Tiny Town, Invisible In The City (Dead Letter, 2005)
Umerkelige i Norge, usynlige i verden
Slik jeg hører Youth Pictures Of Florence Henderson, så er det med utgangspunkt i et par ulike retninger innen post-rocken, denne diffuse genrebetegnelsen som har blitt så utvannet i betydning at jeg selv har problemer med å beskrive den. Det er kanskje like greit å gå litt mer systematisk til verks, for å sirkle inn denne platens tilhørighet og kvaliteter.

La oss starte med en del konkrete signaler. Abstrakte fargeklatter i brunt og grønt utgjør en innpakning som er meget forseggjort. Et tykt innleggshefte bundet sammen med hyssing viser diverse bilder (som eldre bryllupsfotografier, som kanskje skal virke som et slags nostalgisk minne over svunne tider? Ungdomsbilder av en eller annen Florence kanskje?), løse tekstfragmenter og ulike bakgrunnsmønstre. Dette skaper et førsteinntrykk av noe lite informativt og lett sammenrasket, men som selvsagt viser et band som kjenner sin stil og som er opptatt av det rent visuelle. Bandnavn, album- og låttitler er heller ikke tilfeldig valgt. Alt er langt og stort med disse guttene fra Bodø, fra førstelåten ”Van Gogh Kept Painting Himself Because He Was the Only Model He Had til We May be Remembered By What We Did When We Sat Down” avslutter drøyt 40 minutter senere. Bare seks låter er det gjort plass til, men de strekker seg uten unntak godt over radio/singleformatet.

Jeg nevnte innledningsvis at det er mulig å ane inspirasjon eller i hvert fall trekk fra et par ulike retninger, uten at det på noen måte skapes et skisme. Ganske så forenklet kan man si at Youth Pictures… har i seg den noe drømmende/flytende elektronikken til band som Múm og Sigur Rós, men også en mer truende/oppbyggende gitarbasert form som Mogwai og Explosions In The Sky. I tillegg vil jeg trekke inn emo/math tendenser, à la Slint og June Of 44 (særlig tilstede på ”How Odd To See These Lamps Still Burning” og ”I’ve Got a Picture Of You Boss”).

Unnoticeable In A Tiny Town… virker ved førstelytt såpass moden, fokusert og velgjort at det nesten er skummelt. Bodø-kvartetten glipper likevel på et par punkter når man har blitt bedre kjent med platen. Når det er såpass enkelt å peke på kilder fra moderne tid (det er sikkert mulig å hente frem andre, for all del) så betyr kanskje det at de selv har hentet inspirasjon fra relativt ferdig raffinerte band. Skal de lykkes å bli et lokomotiv – og ikke bare henge med på lasset – så kreves det nok ytterligere fokus på både originalitet og visjonære evner. Slik platen fremstår så virker den veldig flink, på mange et korrekt produkt av vår tid, og den er i høyeste grad flott å høre på. Men de har ikke klart å skape nok musikalsk spenning eller tilføre nok egenart til at den stikker seg ut eller fester seg. Da tenker jeg ikke bare på her i landet – for jeg har ingen problemer med å se dette bandet vokse seg større. Og det gjelder ikke bare innovativt. Youth Pictures… ser ikke ut til å ha som misjon å skremme vekk det brede lag av lyttere, for selv om det finnes støyende partier her, så er det i første rekke de skjøre og vakre melodier som sørger for at det kaotiske hele tiden holdes i sjakk. Elling Snøfugls cello og de genrefaste klokkespillene bidrar med ytterligere anstendighet. Det kontrollerte, kjølige inntrykket og mangelen på dynamikk mellom de ’rolige’ partiene og crescendoene, fjerner også noe av spenningen som er under overflaten. Den blir for diffus. Nå er det altså slik at dette er en debut, og gir litt ekstra takhøyde for det. Argumenter som ’hørt det før’ er relevante nok, men de brukes av en eller annen grunn oftere i denne genren, enn la oss si for eksempel i den mer streite rocken. Er man over 25 år så har vel de fleste hørt det meste før.

Etter å ha hentet frem platen med jevne mellomrom i løpet av sommeren 2005 har jeg aldri blitt direkte lei den, og heller aldri fått et direkte kick av den. Her er ingen irritable eller flaut svake øyeblikk, men heller ikke mange momenter fylt av magi med gåsehudvekkende kvaliteter. De seks låtene flyter uanstrengt avsted, vekslende mellom overnevnte stiler. Av og til økes tempo og intensitet, men det forblir likevel noe uforløst over det hele. Kort sagt, en bra debut, et meget lovende band, og et noe uforløst potensiale.

s/t (How Is Annie, 2010)
Lokalposrock
Og prisen for årets flotteste omslag går til… Youth Pictures Of Florence Henderson! Deres andre plate er formet som en bok, 32 sider med kunsttegninger og -bilder, med stiv perm og gulltrykk, trykket i fire ulike farger. Med en slik kunstnerisk vellykket innpakning blir man også umiddelbart positivt innstilt til innholdet. På tide å legge bort boken og fordype seg i musikken, med andre ord. Det har tatt gjengen fem år å følge opp debuten fra 2005. Jeg forsøker å ikke lese andres tekster i forkant av mine egne, men for nostalgiens del vender jeg tilbake til min egen omtale av debuten. Ingenting er som å sitere seg selv. Den viser seg fremdeles å være ganske holdbar, og mange av poengene kan lett overflyttes hit. Jeg kan ta noen av de mer opplagte:

De er fremdeles genretro mot post-rocken i stilen (prosaiske låttitler), i formen (lange låter gjerne bestående av klar gitarlyd, stemmeopptak og strykere) og i innhold (beslektet mot linjen Montreal, Reykjavik, Glasgow). Den gang da trakk jeg også fram emo/math-tendenser som et sentralt element i deres musikk. Dermed er de plassert i landskapet, som i større grad enn tidligere viser et større spenn med klarere trekk av drømmepop, shoegaze og britisk deppepop fra medio 80-tall. Til sammen et grunnlag som bør ende opp i en plate som strekker seg i mange retninger, som omfavner ulike stiler og kanaliserer det mot nye dimensjoner. Det skjer ikke så altfor ofte.

Et ankepunkt mot debuten var dens noe anonyme uttrykk og uforløste inntrykk. Etter fem år på vent, er vi endelig vitne til den store vårløsningen? Svaret er igjen et soleklart tja. Dette er avventende musikk som gir avventende reaksjoner.

De må nesten få ros for å holde seg så statisk til en godt velbrukt formel, og de griper ikke til ytterligheter for å endre på det. Men jeg mener også at dette er lyden av teknisk mer kompetent og stilsikkert band med sans for fine detaljer. Det er helt klart et ambisiøst trekk ved Youth Pictures…, noe de nærmest skjuler mer enn å fremdyrke. Det ligger en form for musikalsk mot bare der. Vokalen som nå slippes inn i stor grad er passelig lat og bedagelig, og resonnerer slik fornuftig til det drømmeaktige sløret de legger over seg. Til og med når den skjener ut i skrik så skjer det på restriktivt, tilbaketrukkent vis. Hele platen preges av dette. Pent og pyntelig dandert, men noe anemisk i lengden.

Det er likevel opplagt at Youth Pictures… har arbeidet frem en plate med store ambisjoner, og de mislykkes ikke med sitt prosjekt. Dette er egentlig en flott lytteropplevelse – en klokketime fordelt over to plater. Eterisk og distansert holder de oss på en armlengdes avstand, og slipper oss liksom aldri helt inn. Litt som en avstandsforelskelse som aldri får bruse helt ut. Det kan være pirrende nok, men sjelden skapes inntrykket av å høre et band som pirrer det sentrale nervesystemet idet de nærmer seg ekstatiske opplevelser. Det blir mest med behagelig nakkekiling, på litt for lange og litt for trygge låter. Men det er ikke den vågale kunsten som er dette bandets uttrykk. Det er bilder av det hverdagslige de tonesetter, og slik sett er den medfølgende boken illustrerende nok. En blyanttegning av ansiktsløs mann i robåt. Et foto av en gammel mann på vei inn på et postkontor et eller annet sted på landet. Et slørete foto av noen blomster. Bilder som skaper en form for nostalgi, vemod. Bilder som kanskje ønsker å underbygge noe om ensomhet, fremmedgjøring, bilder som gir et blaff av ettertanke. Vakkert, om ikke spesielt mindblowing. Ikke ulikt musikken til Youth Pictures Of Florence Henderson.

Ranheim: Rock & Science (Kong Tiki, 2006)
Ranheim Kraft
Det er ikke hverdagskost med raffe rockeband i Norge, slike som hverken tilhører den dominerende ’breibeint’-stilen der Turboneger og Gluecifer har vært ledende eller den mer grimme svartmetallen. Merkelig nok har vi bemerkelsesverdig få band som kan sorteres i den retningsgivende skolen til SST, Touch & Go og dess like. Heldigvis har vi Ranheim, trioen som er oppvokst i skyggene av Ranheim Cellulose utenfor Trondheim, og som består av de tre herrer Admiral Von, Don og Kaptein Ranheim. I omslaget kan man skjelne en person som minner litt om Per Gisle Galåen, men dette er noe ganske annet enn hans mer eksperimentvillige prosjekter (Del og The Birds). Han er uansett en habil gitarist, og tar lett med seg elementer fra sine mange andre frittgående prosjekter over til Ranheims mer kontante og direkte utrykk.

Rock & Science lener seg nemlig mest mot første del av tittelen, og er 40 minutter av den ganske gromme typen. Raneims første langspiller er en aldri så liten oppvisning innen Steve Albinisk gitarslang, Helmets militante rytmikk, obskure hørespill-opptak, dissonant leven og medrivende bråkerock. På en skive som er jevnt solid kan nevnes truende og fengende ”Cucumber”, blytunge ”Spider King”, med et seigt groove som Melvins kunne danset til, spastiske ”Another What” bygget opp rundt huggende gitarriff som knurrer godt fra seg, og morbide ”Tina (Give It To Me)” som en småcreepy avslutter.

Ranheim har kledelig distanse til sine kilder og et befriende lite høytidelig image. Pluss også for absurde tekster (av typen: ’I choke my pride and merge into pee’ og ’I got parents, they got worms when they go for the birds’), flott coverkonsept, fet lyd fra Tommy Hjelm, mikset sammen av John Fryer (Wire, Nine Inch Nails). Noe manglende pondus i vokalen, som med glede kunne vært enda barskere og låter som gjerne kunne vært litt mer tilgriset til tross, dette er en gledelig debut.

Syme: Swing Swing (Karisma, 2005)
Swing, Swing er debuten til Zoom-vinnerne fra Bergen 2003. Det har blitt både en frustrerende prøvelse i umodent sprik og en bemerkelsesverdig variert og gjennomarbeidet plate, som på sitt beste kan plasseres i klasse med Samuel Jackson Five og Tuna Laguna på listen over landets mer oppegående unge artister. Det til tross for at de har en del umiddelbare odds mot seg; et intetsigende navn og et noe amatørpreget platecover. Men det er ikke utseendet, men det som er inni som teller, vet vi. Femmerbanden Syme ser ut som dels retrofetisjistiske proggere, dels hippe indierockere, elektronerder og oppdressa mods, og dette gjenspeiles til en viss grad i musikken de lager. Lo-fi elektronika, post-rock og prog er noen bindende elementer gjennom åtte relativt lange spor.

Platen åpner nølende, nesten nervøst prøvende med en livstrøtt stemme, usikre tangenter og litt bakgrunnsrasling i en låt som aldri helt starter. ”Psychedelic Heart” er et spor som ikke umiddelbart fenger. Hva er dette, vil den gjengse lytter kanskje spørre seg. Men den som blir med fire minutter ut vil oppleve en forløsning der strykere kommer inn og legger seg pent til rette fremst i lydbildet. Dermed festes alle løse tråder og bitene faller på plass. ”Psychedelic Heart” blir med ett en helt uimotståelig vakker, og tones dessverre ned altfor tidlig. Noe av den samme grepet gjentas på ”Letterbag”, innledet av en slags 80-talls discosynth. ’Inside my head’ synges det, og titter man på omslaget kan man tenke seg at det er mange tanker som fører inn og ut av syme-hodet. Her viser de også noen av sine gitarmuskler, som for øvrig kommer mer fram når de står på en scene. Halvveis beveger ”Letterbag” seg mer ut i drømmepop/post-rockens univers med druknende gitarkaskader à la Mogwai/Explosions In The Sky, og med det klarer de igjen å omskape en haltende låt om til en vakker svane. Swing, swing!

I løpet av platens første kvarter og to spor har Syme vist flere sider av seg selv, uten at man har blitt særlig klok på hva som er deres prosjekt. Og det kan være bra! Noe av ’problemet’ til Syme er at den relativt frie tilnærmingen til både musikkhistoriens genre og låtskriverkunstens lærebok krever mer enn ungdommelig mot og stå-på-vilje. Enkelte av låtene virker for lange og retningsløse, tekstene framstår som litt platte og liksomsmarte, og vokalen er jevnt over litt for veik. En eller annen i bandet har en hang til en svært enerverende synth, og jeg mistenker at vokalisten har en Casio av et eller annet slag i baklomma. Verst er den plagsomme TV-spill-lyden som dukker opp i ny og ne. Som på ”Ad Kosmos!”, her kombinert med en henslengt stemme som strør om seg med esperanto, Nordpolen og sykkelparkering. Men tross en del minuser, Swing Swing er en debut fra et band som vil noe. Man kan hevde at de forsøker å stå på mange stoler samtidig, men det er bedre enn ikke å klatre opp i det hele tatt. Hittil i år er dette den norske platen jeg har brukt mest tid på. Låtene fester seg lett, samtidig som man gledes over å stadig avdekke noen nye vendinger.

For det er mye bra her. ”Greenhouse” får stå som en potensiell radiohit der Syme komprimerer sitt ellers noe uklare forhold til tidsbruk. En joggende rytme og en av platens lettere melodier gir den en funky fremdrift som poleres med glassklare gitarer. ”Get Forget” huskes for sitt Tortoise-aktige beat og sine skeive Modest Mouse-gitarer. ”Rocky Rocky Mountains” er dvelende og mektig med en slags Flaming Lips/Radioheadsk sårhet blant truende gitarhugg og progressive partier. ”Krdish” (hvor tar de disse titlene fra?) bryter løs fra sine dype strykere og paniske gitarøs med noe sambalignende rytmer, og viser Syme på en kreativ formtopp.

De makter ikke å bygge opp mot et klimaks eller avslutte med et smell, men den ti minutter ”Map Map Map”, som etter en vuggende nydelig åpning jazzer seg dandy opp i røyk etterlater likevel bud om at Swing Swing er en av årets sterkeste og mest særegne norske debutanter. Bonus er den fine videoen som er inkludert, som viser et band som forsøker å favner hele universet med en sang. Planen er klar! I mellomtiden kan vi nyte disse åtte her på jorden.

Children And Corpse Playing In The Streets: Honey I’m Home! (Diger, 2009)
Hjemmekjær og borte best
Etter noe om og men er debutplaten til Children & Corpse… nå tilgjengelig for publikum. Førsteutgaven fra 2008 ble holdt tilbake grunnet bråk om omslaget med deres gamle plateselskap. Nå foreligger den i hvert fall, innspilt på nytt, utgitt på egen etikett og distribuert av platesjappa Tigers nye labelsatsning Diger.

Marit Harnes og Inga-Lill Farstad – begge fra Romsdal, nå med base i Oslo, har skapt et riktig så vellydende og fascinerende album. I bandets noe omstendelige navn ligger referanser som oppsummerer mye av deres musikalske ståsted, som de også bruker aktivt i musikken (blant annet med barnestemmer). Duoen beveger seg både mot det naivistisk lekelystne og mot det litt småskumle. De er nok mest innyndende og forføreriske, men heldigvis med gløtt også mot det mer surrealistiske. Dette gir en fin dynamikk, men som også kunne vært utnyttet bedre. Deres uttrykk blir sjelden umiddelbart opplagt, og melodiene er like gjerne vevd som sammensatte mønstre enn å følge en entydig popformel. I seg selv et tegn tiden, der overgangen mellom hva som er ’sært alternativt’ og ’mainstream’ ikke lenger er like tydelig. Og bra er jo det.

Children And Corpse Playing In The Streets spiller i hovedsak på det undrende nostalgiske og vagt hentydende, enten det er som skrukkefolk på ”When Spring Comes” eller mer Stereolabish electropop på ”The Greatest Thrill”, enten det er med hjemmelagde beats og bokser, kam og melodica, Casio eller samplede telefonsamtaler. Det blir forunderlig popmusikk av dette, og bare unntaksvis påtatt oppkonstruert. Det er sikkert enkelte som vil finne deres relativt norvagiserte engelsk som et ytterligere sjarmerende trekk, men det rammer for eksempel ellers ganske så fine ”France”. Jeg hadde heller ikke reagert negativt om de hadde vært mer ’corpse’ og mindre ’children’, med på den annen side er det vanskelig å ikke bli sjarmert halvt i senk av yndige poplåter som ”My Tiny” og ”Oh… You Are Too Slow”. På sitt beste hekler duoen en tråd mellom harmonisangen til The Carter Family og den småskeive sjarmen til CocoRosie, men uten å snuble i de mest opplagte fellene. De klarer ikke å holde nerven gjennom alle de 50 minuttene, uten at Honey I’m Home er preget av de store ujevnheter. Med et lag av fine gjester fra ulike miljøer underbygger de også holdningen som ligger i sitt musikalske uttrykk. Dette er en duo som ønsker å prøve seg fram og som ønsker å oppdage og gjenoppdage, mer enn å reprodusere. Honey I’m Home er ikke en overraskende debut, men likefullt en gledelig.

Mindy Misty & Europ Europ: Mindy Misty vs.Europ Europ (Handmade, 2009)
Mindy Misty og Europ Europ er begge band fra undergrunnen, riktignok med litt forskjellig utgangspunkt, men med noenlunde samme utsikt mot stjernene. Jeg kjenner fra før best til Mindy Mistys småskeive, melodivennlige poprock (anført av Kenneth Amundsen som også driver den finfine, lille utgiveren Handmade). Europ Europ har jeg ikke særlig kunnskap om, de skal ha sin bakgrunn fra Köln, ha en mer avantgardistisk tilnærming til musikken sin og omtales av Handmade som ’støydrapert neopop’. Begge deler, både det melodiske tilsnittet og de mer utagerende sidene, kommer til uttrykk her, kokt sammen til en skikkelig lurvete, larmende og far out affære fordelt over 10 spor.

Mindy Misty vs.Europ Europ rasker over mye av det bedre fra amerikansk undergrunnsrock, være seg Butthole Surfers’ maniske galskap eller Sonic Youths dissonante vreng (på ”Force Feed” er det som Kim Gordon svever i bakgrunnen). Da gir det mening at ringreven Kramer har hatt siste hånd om lyden, hans bakgrunn i storheter som Bongwater, B.A.L.L og nettopp Butthole Surfers gir grunnlag for god forståelse av hva som ønskes. Mindy Misty og Europ Europ er likevel ikke helt incestuøse, og kildene kommer mer fram i form av inspirasjon enn ren kopitrang. Stusselig, knapt bærende vokal (kan den minne om Residents noen ganger tro?), vonbrotne gitarer og sjanglete rytmer. Det er ikke så langt unna Årabrot til tider, men med flere hint av psykedeliske innfall på både ene og andre måten. Jeg vil særlig anbefale syv minutter med grinebiteren ”No-One”, seig som tjære. Det samme er den såre ’balladen’ ”Last Song For You”, en nervøs duett med skjærende metallyder i bakgrunnen. På den andre siden finner vi blindveier som ”Transport Fluid Factory” og ”Girls On Earth”, den er for øvrig kreditert Duran Duran som en mishmash av ”Girls On Film” og ”Planet Earth”.

Jeg liker denne platen veldig godt, den har på en bisarr måte festet seg til øret og slipper ikke taket. Passe slurvete, passe grovkornet og alltid langt ute – eller som utgiveren selv sier det så fint: ’Utagerende støy-hørespill med dansbar pop-estetikk’.

Noxagt: The Iron Point (Load, 2004)
Kling no, klokka! Ring og lokka!
Ring og lokka frå tusund tårn!
Tona um frelsa! Kalla og helsa,
kalla og helsa med fred Guds born!
Kling no, klokka! Ring og lokka,
ring og lokka frå tusund tårn

Roots, bloody roots: Akkurat som amerikanske Sunn O))) nylig benyttet seg av norsk folketradisjon, tar Noxagt sitt jafs av kulturarven med salmedikteren Elias Blix’ ”Kling No Klokka”, framført av Nils Ergas bestefar Hagbard Heien. Erga & co har utvilsomt kommet et godt stykke siden sine tidlige bruddstykke-baserte eksperimenter. Med The Iron Point følger de tendensen fra Turning It Down Since 2001 med en kort plate bestående av ni fokuserte angrep av kraftfull tungrock, djevelske bratsj-droner og gamle norske folketoner.

Energien mellom Kjetil D. Brandsdal (bass, gitar), Nils Erga (bratsj) og Jan Christian Kyvik (trommer) utgjør fremdeles grunnstammen i denne instrumentale kraft-trioen. Men de har vendt fokuset noe vekk fra Ergas syklon-bratsj, utvidet med gitar, piano og fiolin, og ikke minst konsentrert seg mer om å jage tusser og troll med et tyngre og mektig grooves. The Iron Point er ikke fullt så frenetisk som Turning It Down, det ville da også være et uklokt forsøk å tangere eller kopiere den. Noxagt kunne risikert å miste noe av identiteten sin, men stødig produksjon av Billy Anderson (Swans, Neurosis, Sleep) og deres tette samspill gjør at de har kommet ut med nok en djerv plate som plasserer dem blant støyrockens mer originale fenomen. Stavangers fineste har forøvrig funnet et passende hjem blant likesinnede på galehuset Load Records (Lightning Bolt, Pink and Brown, Arab On Radar).

Det kaster seg fremdeles ut i forrykende farvann som ”Blood Thing”, hissige ”A Blast From The Past”, der Kyvik virkelig får vist seg fram, og ”Svartevatn” omgitt av de farlig huggende gitarskjærene. Med The Iron Point viser de likevel i større grad evnen til å beherske sine utbrudd, slippe fanden løs i mer kontrollerte former kan man si. Det klarer Noxagt godt, og det gjør skiva til et ganske så variert stykke musikk. Men det må understrekes at de fortsatt og først og fremst spiller voldsom, majestetisk styggrock, og det er mye ørerenskende materiale her. Nærmest stoner-tendenser å spore på det brutalt medrivende åpningssporet ”Naked In France” og et Melvins-lignende trøkk på ”Acasta Gneiss”, med den foruroligende gnissingen av Erga som gjør at Noxagt ikke høres ut som noen andre. På ”The Hebbex” er det særlig miksen av bass og bratsj som gjør norsk folkemusikk om til rent hekseri, mens ”Thurmaston” er som en sørgemarsj fra svartedauden, fylt av både tung sorg og hysteri. Ytterkanten av deres register markeres med ”Regions Of May”, en cover av Tom Rapp fra de psykedeliske folklegendene Pearls Before Swine, som viser Noxagt fra en mer dempet og dronevillig side – så langt det er mulig. De har ledet oss gjennom stormen, vært med ned i dragsuget og latt oss knuse til pinneved. Med ”Regions Of May” vender Noxagt rolig tilbake til hulene de kom fra. Havet ser ut som før, men fra et sted langt borte kvedes det:

Sjå, det dagast, snart det lagast,
snart det lagast til høgtid ny!
Då skal oss klokka leikande lokka,
leikande lokka til helg i sky

Sacred Harp: s/t (The Perfect Hoax, 2009)
Sacred Harp er en kvartett med bred bakgrunn, både geografisk og musikalsk, men med solid utdannelse som felles forankring. Tre av medlemmene er uteksaminert ved NMH, og ut fra det kunne man anta at et fellesprosjekt som dette ville blitt et skolert svennestykke forankret i jazz, klassisk eller samtidsmusikk. Selv om kvartetten tydelig kan sitt fag, har de heller vendt seg mot den mer luftige sfæren av rocken. Steder der band som Sigur Rós og Low tidvis kikker innom, tydeliggjort av Jessica Sligters alveaktige stemmeprakt. Samtidig har de et visst preg av Louisville-band som Slint og Rex. De omgir seg med svevende synthdroner, murrende krigstrommer og av og til mindre gitarutløsninger som forløser noe av spenningen de søker å bygge opp. Det gir en spenning mellom det det lette og tunge i uttrykket som Sacred Harp, om ikke har funnet nøkkelen til, utnytter på tilfredsstillende vis.

Det er særlig de roligere delen av deres uttrykk som er mest givende, konkretisert med dovne og fine ”Wither The Wind” og det drømmeaktige åpningssporet. Det tungladde dyrkes i større grad på ”Elevator Endeløs” og noe mer anonyme ”(Trial) & Felt”. Det hviler i det hele en tålmodig prakt og majestetisk tyngde over denne musikken som både drar oss ned og løfter oss opp på samme tid. Med bandnavnet mer enn hinter de om at de søker sine musikalske røtter i de sørlige USA, og om de ikke har fullt utnyttet det potensial som gjemmer seg i menighetenes harde kirkebenker, så er denne fire spor korte EP’en absolutt et stillferdig rop i natten om et band vel verd å følge videre.

Alpine Those Myriads!: Death, A Skeleton & The Holy Ingredient 7’’ (Osito, 2002)
Alpine Those Myriads! Det ligger vel i bandnavnet at dette ikke akkurat er P4-musikk. Duoen består av herrene Elijah Noah og Gypus Chelofan, som trolig kommer fra universets innerste kroker. De følger altså ikke de mest nedtråkkede stiene på sin debutsingel. A-siden og tittelsporet er en gotisk teatralsk vise, der parodisk scenevokal med tyskklingende aksent møter et tungt, dramatisk piano som til slutt ender i et skurrende collage og kunne passet inn i Tom Waits’ teaterstykke The Black Rider.

De to andre sporene viser at bandet ikke kan skyfles inn i en bestemt bås – og akkurat det lover godt for et eventuelt debutalbum. ”Feline Jive” er nærmere folk-strukturene, riktignok med utradisjonell cabaret-touch, hvor bruken av kassegitar og melodica er mest fremtredende sammen med den glassaktige, barnslige vokalen. Hvis Donovan og Lydia Lunch noensinne skulle lage barn sammen… ”Country Poe” er hakket mer desperat, en lo-fi folkbluespunk-låt med et sykelig preg, som i hvert fall gir meg assosiasjoner til freaks som The Legendary Stardust Cowboy og Captain Beefheart. Denne hjemmelagde urgalskapen er singlens høydepunkt på det som enkelte vil kalle variert, og andre vil mene er sprikende. Strøken coverkunst, med håndmalte innleggskort som bærer kryptiske budskap er ytterligere en god grunn til å skaffe seg denne syvtommeren.

Bjørn Hammershaug

Topp 10 Album 2008

Plateåret 2008 var jevnt og godt, musikkåret 2008 enda bedre. Av fjorårets omtalte på groove stikker følgende seg ut som særlig gjenlevende også i 2009:
Black Mountain: In the Future (Jagjaguwar/Tuba)
Jacaszek: Treny (Miasmah)
Giant Sand: proVISIONS (YepRoc/Tuba)
Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights in the Attic/VME)
Robedoor: Closer To The Cliff (Interregnum)
Crystal Antlers EP
Unni Løvlid: Rite (Grappa)
Kloster: Do Not Be Afraid (Washington Inc)
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple of Heaven (Pica Disk)
Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (Fonal)

Blant mange andre.

Jeg vier årets liste til de som falt fra – ikke bokstavelig talt – men til de platene som vi ikke har fått gjort noen omtale på i løpet av fjoråret, og som jeg mener fortjener noen ekstra ord. Det kan være skiver vi har fått inn på kontoret og som har blitt liggende nedstøvet i mørkets kroker, eller rene favoritter hos undertegnede. Eneste de har til felles er at de ikke har vært omtalt hos oss.

Men dette er årets plater gode som noen andre.

Dungen: 4 (Sublime Frequencies)
Dungens femte album ble akkurat den milde og vennlige sommerbrisen vi trengte i mørketiden. I år opplevde jeg stigende interesse for svensk prog og psykedelia (du verden hvor mye man har misset her!) og det ble gradvis klart at Dungen forvalter en tradisjon som stikker mye dypere i Sverige enn her i Norge.

Sjekk 4CD-boksen Pregnant Rainbows For Colourblind Dreamers – The Essence of Swedish Progressive Music 1967-1979 for et overblikk over den spraglete svenske psych/prog-scenen og bli blendet. Eller heng med retro-etiketten Mellotronen for noen helt fantastiske skatter.

Alt fortidsgullet skal uansett ikke overskygge det faktum at Dungen igjen har gitt ut det som veldig gjerne kan kalles årets plate, de (han) kler å frike ut med en mer jazza innfallsvinkel – som tidvis støter på syrete vulkanutbrudd. Skjønt det er ikke ofte Dungen skjener ut, og 4 er mest som en skogsbong som bedagelig sendes gjennom det svenske hjertelandet. Dessuten finnes det ikke noe finere sangspråk enn svensk.

Bohren & Der Club Of Gore: Dolores (Ipecac)
«Bohren is the opposite of ambient. It’s an proposition to the listener to confront him or herself with the power of the essential.»

Det stod å lese om Dolores på et sjeldent grundig presseskriv fra utgiver (Ipecac). Her problematiseres blant annet manges oppfatning av Bohren som «ambient», «horror jazz» og «cinematisk» (som i assosiasjoner til Lynch/Badalamenti). Det påpekes helt korrekt at den tyske kvartetten alltid har vært i bevegelse, at de hele tiden har utviklet seg. På Dolores har de nådd et nytt høydepunkt innen finstemt, ytterst langsom og inderlig vakker instrumentalmusikk. Uten gitarer, men med større bruk av tangenter og saksofon har de utviklet et mykere uttrykk, mer flytende men minst like dyptpløyende. Bohren evner nettopp kunsten å lage delikat ambient som samtidig er trykkende, nærmest ubehagelig. Det er mye luft og rom her, samtidig som stemningen er trykket, tidvis som en undergangsmesse. Dette er musikk for drømmene.

Arthur Russell: Love is Overtaking Me (Audika)
Jeg anbefaler den fine dokumentarfilmen Wild Combination som omhandler livet til Arthur Russell. Han døde så altfor ung av aids i 1992, men hans musikalske arv holdes ikke bare ved like, den bygges ut for hvert år. Filmen innledes av den behagelige, akustiske countryvisa «Close My Eyes» til bildene av gylne kornåkre fra hans hjemsted Iowa . Han dro til New York på 70-tallet og etablerte seg raskt som en sentral del av avantgarde-scenen som cellist og komponist, og etter hvert som en ledende figur innen disco og elektronisk musikk. Arthur Russell huskes ikke som en musiker som bygde stengsler eller satte opp grenser, men som en innovatør og brobygger.

Love is Overtaking Me er en samling låter i den pågående gjenutgivelsesserien fra Audika som minner om nok en side ved Rusell, med beina i kornet og hendene over buen. Som omslaget viser følger vi ham ut fra New York Citys heftige klubbscener og tilbake til kornåkeren han kom fra. Dette er poplåter med hjertet i countrymusikken, laget sammen med noen av de fremste musikerne fra NYC’s avantgarde-scene. Litt som Gram Parsons i jam med Lou Reed. Her er også umiskjennelig Russell med disco-cello («Planted A Thought») og off-beat westcoast-pop («This Time Dad, You’re Wrong») for å nevne noe. Men som nesten med alt han satte sin signatur på er også dette musikk hevet over tiden den ble skapt.

Magnus Moriarty™: Perhaps Interior Heart Politeness (Metronomicon Audio)
Årets beste norske popplate heter Perhaps Interior Heart Politeness og er signert troikaen Magnus Moriarty, Marius Ergo og Jørgen Sissyfus Skjulstad (tekniker). Moriarty har mye av den underfundige dybden og nysgjerrige åpenheten som preget de fleste av Metronomicons utgivelser. Det brede verdenssyn og til en viss grad enhetlige, eller i hvert fall gjenkjennende sound, skyldes nok også i stor grad allestedsnærværende Sissyfus og en relativt liten krets musikere som til gjengjeld trakterer det meste som kan klimpres på.

Perhaps Interior Heart Politeness vil nok ikke møte et like stort publikum som Lukestar eller Truls And The Trees, men se om ikke dette er en plate med enda lengre holdbarhet. Moriarty er ikke så umiddelbar, men gir inn sine popslagere mer intrikat innpakning. Han balanserer mellom det naivt skjøre og storslagent episke, der akustiske og elektroniske duppeditter er like naturlig organisert som hvaler svømmende rundt blant stjernene mens han selv står ute i syreregnet med plastfugler og venter på neste leketog til Neptun.

Ingen tryller frem popmusikk i Norge som Magnus Moriarty. Ikke så mange utenfor heller egentlig.

Gjermund Larsen Trio: Ankomst (Heilo)
Årets beste folkemusikkplate er signert Gjermund Larsen Trio og deres Ankomst. Prisbelønte Larsen har bakgrunn både fra NMH og Ole Bull-akademiet, er kjent fra Frigg og Majorstuen, og spiller også blant annet med Christian Wallumrøds Ensemble, KORK og TrondheimSolistene. Ankomst har da også naturlig nok blitt en plate som ligger stødig mellom fornyelse og tradisjon, folkemusikk, klassisk og populærmusikk – og med det overgår den både tid og genre.

Ankomst er i stor grad bygget på bestillingsverket Brytningstid (til Telemarksfestivalen 2006), da den trioen ble til, en hyllest til verdølen Larsens store idol og forbilde: Hilmar Alexandersen og med en tittel som indikerer nettopp vilje og evne til å møte nye tider. Alexandersen (fra Steinkjer) levde nesten det hele 20. århundre, og etterlater seg en rik arv, samt musikkpris og en festival i sitt navn. Priser har også blitt Gjermund Larsen til del. I 2007 vant han Grappas debutantpris, som året før gikk til Valkyrien Allstars. Deres store suksess bør lett etterfølges her.

Ankomst er kanskje ikke like rettet inn mot det brede populærmusikalske lag av hastige lyttere, men for alle med et godt øre for musikk er dette en skattekiste.

Maja Ratkje: River Mouth Echoes (Tzadik)
Ratkjes debut på John Zorns anerkjente Tzadik bare understreker noe av den statusen hun har opparbeidet seg med årene. River Mouth Echoes er en samling opptak fra 1997-2005, med blant andre Poing, Oslo Sinfonietta og Fretwork. Her blir vi kjent med Ratkjes uttrykksmessig store rekkevidde som tar form blant annet som vokalimprovisasjon, elektroniske eksperimenter, jazz og kammermusikk. «Music is a part of life and should sound like that. Noise and distortion have an unlimited earthly beauty, chaos and simplicity often appearing side by side…» som Ratkje skriver så passende i innleggsheftet her.

Kloster & Ecce Ancilla Domini: Stillat min själ (Washington Inc.)
Kloster: Live In Kristiansand – a selection of own and other people’s songs (Washington Inc.)

Danske Kloster (Mikael R. Andreasen) har gitt to studioalbum som begge har fått bejublende omtale her på groove. I tillegg til årets Do Not Be Afraid skjenket Kloster oss to plater utgitt i mindre opplag. Stillat Min Själ er en split-CD sammen med svenske Ecce Ancilla Domini (Lina Wallinder). Her med blant annet en fin versjon av «Wayfaring Stranger» (med Emil Nikolaisen på gitar) og to nydelige egenkomposisjoner. «To Welcome And Embrace Us» og ikke minst 10 minutter lange «From St. Patrick’s Breastplate» som viser at Kloster kan lage hymner som ikke bare berører sjelen, men som like fullt går helt inn i den.

Live In Kristiansand er et intimt opptak fra 18. oktober, med bare Andreasen og hans faste makker Solrun Stig. Enkelt og ektefølt presenteres salmer og sanger i harmonisk nærhet med bare gitar, tamburin, klokkespill og to stemmer. Og med himmelen som tak. Live in Kristiansand er utgitt kun i 166 eksemplarer, og anbefales på det varmeste.

Endless Boogie: Focus Level (No Quarter)
How far can too far go? Endless Boogie er oppkalt etter en låt av John Lee Hooker, og lever så til de grader opp til navnet sitt på debutplaten. Dette er en eneste lang jamsession av boogierock, syrerock og freak out. Status Quo møter Captain Beefheart? De tøyer strikken altfor langt, men det er moro lell.

Pure Horsehair: You Can Burn A Corpse But You Can’t Kill A Ghost (Adluna)
For noen år siden kom jeg i kontakt med en fyr som hadde tenkt seg til Norge og lurte på billige steder å overnatte. Han måtte dra nordover for å se Tortoise. What the hell, det må være en bra fyr tenkte jeg, og med tanke på norske hotellpriser inviterte ham til min casa i noen dager. Min franske venn var meget hyggelig, og fikk på sin første utenlandsreise sett Tortoise to ganger i løpet av en uke. Han fikk også gjort lydopptak av sine favoritter, som var hans store hobby.

Jeg hadde nesten glemt hele gutten inntil i sommer, da en pakke kommer i posten. Det er et liveopptak av amerikanske Pure Horsehair, og da jeg leser coveret skjønner jeg raskt tegninga. Drømmen om å starte eget plateselskap hadde blitt virkelighet. Tekniker Yannick og hans bror driver Adluna, og har all grunn til å være stolt av sitt første produkt. You Can Burn a Corpse But You Can’t Kill a Ghost har den delikate kledningen som plater nesten må ha i dag for å fange oppmerksomhet fra et mett platepublikum. Pakket i stor digipak er denne nesten som et lite kunstverk i seg selv.

Musikken er heller ikke så verst. Vokalist og gitarist Garrett Devoe og gitarist Shazhad Ismaily har begge lang erfaring, og har spilt med blant andre Laura Veirs, Secret Chiefs 3, Jolie Holland og Will Oldham. Ismaily er også med i 2 Foot Yard og Carla Bozulichs Evangelista. Som Pure Horsehair spiller de akustisk folk, eller «primitive rock and roll chamber music» i følge dem selv. De varmet opp på Europaturneen til Laura Veirs i 2006, og kom tilbake to år senere. Dette opptaket er gjort live i et gammelt kapell i Rouen, og er et stillferdig og fint møte med de to artistene. Kanskje ikke blant «årets beste plater», men en av årets fineste opplevelser. For meg.

Ranheim: Norwegian Wood (Kong Tiki)
Det må ha vært et hellig øyeblikk for Ranheim da de entret Steve Albinis Electrical Audio Studio i Chicago. Albini har stått bak brorparten av Ranheims musikalske fundament med band som Big Black og Shellac, og hans studio er vel det nærmeste denne trioen kan kalle hellig grunn.

Ranheim utnyttet besøket godt, og vendte hjem med Norwegian Wood, en presis, kontant, autoritær og humoristisk batalje om døde James’er, geiter, hjort og poteter. Det må også legges til at Ranheim har blitt et fabelaktig liveband, og at Norwegian Wood er kledd i et stilig Martin Kvamme-omslag. Gå derfor på konsertene først, kjøp platen etterpå. Eller for å si det med den lokale dialekt: Gå nu hen og collect den potatis du din jævla idiot.

Juana Molina: Un Dia (Domino)
Fjorårets kanskje fineste konsertopplevelse stod Juana Molina for. Rammene kunne ikke vært bedre: Yoshi’s i San Francisco er et konsertlokale av typen vi ikke er bortskjemt med her i Oslo: Behagelige sitteplasser, delikat servering og god lyd og sikt. Bare å sitte der var egentlig bra nok i seg selv. Å se argentinske Juana Molina var en åpenbaring.

Molina fremførte mye materiale fra sin da kommende plate Un Dia. Hun er et band alene, og bygger opp et tettvevd uttrykk i sine låter basert på egensampling og loops. Litt sjarmerende klønete på scenen, desto mer stilsikker på plate, Un Dia viser da også en artist mer opptatt av lagvise rytmer enn tidligere, her beveger hun seg florlett i grenselandet mellom sør-amerikanske tradisjoner, moderne post-rock, visefolk og surrealisme. Ytterst smakfullt.

Først publisert 06.01.09