1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

nirvana_nevermind

1-10
Nirvana: Nevermind (1991)
Slint: Spiderland (1991)
Built to Spill: Perfect From Now On (1997)
The God Machine: One Last Laugh in a Place of Dying (1995)
Yo La Tengo: I Can Hear the Heart Beating as One (1997)
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die (1996)
Sonic Youth: Goo (1990)
Dinosaur Jr.: Where You Been (1993)
Bonnie ‘Prince’ Billy: I See a Darkness (1999)
Beastie Boys: Ill Communication (1993)
Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994)

flaming_lips_soft

11-20
Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
The Flaming Lips: The Soft Bulletin (1999)
Calexico: The Black Light (1998)
Built to Spill: There’s Nothing Wrong With Love (1994)
Karate: The Bed Is in the Ocean (1998)
The Sea and Cake: Nassau (1995)
Lambchop: How I Quit Smoking (1996)
Sonic Youth: Dirty (1992)
Modest Mouse: The Lonesome Crowded West (1997)
Mogwai: Young Team (1997)
Beastie Boys: Check Your Head (1992)

godspeed

21-30
Low: The Curtain Hits the Cast (1996)
Palace Music: Arise Therefore (1996)
Ween: Chocolate & Cheese (1994)
Godspeed You Black Emperor!: F#A#∞ (1998)
Silver Jews: The Natural Bridge (1996)
Giant Sand: Glum (1995)
Pavement: Wowee Zowee (1995)
Smog: Red Apple Falls (1997)
Motorpsycho: Blissard (1995)
Lemonheads: It’s a Shame About Ray (1992)
Slowdive: Pygmalion (1995)

dinosaur_green

31-40
Dinosaur Jr.: Green Mind (1991)
The God Machine: Scenes From the Second Storey (1993)
Songs: Ohia: Impala (1998)
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister (1996)
Fugazi: Repeater (1990)
Cosmic Psychos: Slave to the Crave (1990)
Talk Talk: Laughing Stock (1991)
Wilco: Being There (1997)
Neil Young & Crazy Horse: Weld/Arc (1991)
Smog: The Doctor Came at Dawn (1996)

codeine_frigid

41-50:
Codeine: Frigid Stars (1990)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Portishead: Dummy (1994)
PJ Harvey: To Bring You My Love (1995)
Aphex Twin: Selected Ambient Works Vol. 2 (1994)
Sebadoh: Harmacy (1996)
Afghan Whigs: Gentlemen (1993)
Silver Jews: American Water (1998)
Arvo Pärt: Alina (1999)
Movietone: Day and Night (1997)

ween_country

51-60:
Ween: 12 Golden Country Greats (1996)
Angelo Badalamenti: Twin Peaks – Fire Walk With Me (1992)
Oval: 94diskont (1996)
Neil Young: Dead Man (1996)
Dwarves: Blood Guts & Pussy (1990)
The Jayhawks: Tomorrow the Green Grass (1995)
My Bloody Valentine: Loveless (1991)
Sepultura: Roots (1996)
Beck: Odelay (1996)
The Sea and Cake: The Fawn (1997)

twin_peaks

61-70:
Angelo Badalamenti: Music From Twin Peaks (1990)
Tad: 8-Way Santa (1991)
Tortoise: TNT (1998)
Nirvana: In Utero (1993)
Rancid: …and Out Come the Wolves (1996)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Shellac: At Action Park (1994)
Red House Painters: Ocean Beach (1993)
Giant Sand: Center of the Universe (1992)
Monster Magnet: Spine of God (1991)

whiskeytown_strangers_1200

71-80:
Whiskeytown: Strangers Almanac (1997)
Teenage Fanclub: Grand Prix (1995)
Palace Music: Viva Last Blues (1997)
Bedhead: Transaction De Novo (1998)
Kyuss: Welcome to Sky Valley (1994)
Scud Mountain Boys: Massachusetts (1996)
Jokke & Valentinerne: Frelst (1991)
Rex: C (1996)
Helmet: Meantime (1992)
NOFX: Punk in Drublic (1994)

mercury_rev_deserters

81-90:
Pixies: Bossanova (1990)
Mercury Rev: Deserter’s Songs (1998)
Elliott Smith: s/t (1995)
Nation of Ulysses: 13-Point Program to Destroy America (1991)
Lambchop: What Another Man Spills (1998)
Yo La Tengo: Fakebook (1990)
Son Volt: Trace (1995)
Aerial M: s/t (1997)
Cranes: Forever (1993)
Wu-Tang Clan: Enter the Wu-Tang (36 Chambers) (1993)

mudhoney_fudge

91-100:
Mudhoney: Every Good Boy Deserves Fudge (1991)
Weezer: Pinkerton (1996)
Biosphere/Deathprod: Nordheim Transformed ‎(1998)
Slowdive: Souvlaki (1993)
16 Horsepower: Sackloth ‘N’ Ashes (1996)
Tindersticks: II (1995)
Boards of Canada: Music Has the Right to Children (1998)
Tom Waits: Bone Machine (1992)
Earth: Earth 2 (1993)
Fudge Tunnel: Hate Songs In E Minor (1991)

stereolab_emperor

101-110:
Stereolab: Emperor Tomato Ketchup (1996)
Uncle Tupelo: March 16-20, 1992 (1992)
A Minor Forest: Inindependence (1998)
The Walkabouts: Satisfied Mind (1993)
Beat Happening: You Turn Me On (1992)
Boredoms: Pop Tatari (1993)
The Dismemberment Plan: Emergency & I (1999)
Smashing Pumpkins: Siamese Dream (1993)
Aimee Mann: I’m With Stupid (1996)
Scott Walker: Tilt (1995)

weezer

111-120:
Guided by Voices: Alien Lanes (1995)
Weezer: s/t (The Blue Album) (1994)
Pixies: Trompe le Monde (1991)
Elliott Smith: Either/Or (1997)
deLillos: Mere (1994)
Mazzy Star: So Tonight That I Might See (1993)
Buffalo Tom: Let Me Come Over (1992)
Sunny Day Real Estate: Diary (1994)
R.E.M: Automatic For the People (1992)
The Roots: Things Fall Apart (1999)

trbngr_ass

121 -130:
Turbonegro: Ass Cobra (1996)
New Bomb Turks: Destroy Oh-Boy (1993)
Cypress Hill: s/t (1991)
Lucinda Williams: Car Wheels on a Gravel Road (1998)
Buffalo Tom: Big Red Letter Day (1993)
Poison Idea: Feel the Darkness (1990)
Morphine: Cure for Pain (1993)
Jane’s Addiction: Ritual de lo Habitual (1990)
Tarentel: From Bone to Satellite (1999)
Didjits: Hornet Pinata (1990)

pj_ridofme

131-140:
Ride: Nowhere (1990)
L7: Smell the Magic (1990)
Jawbox: For Your Own Special Sweetheart (1993)
Sleep: Jerusalem (1999)
PJ Harvey: Rid of Me (1993)
Rocket From the Crypt: Scream, Dracula, Scream (1995)
Sophia: The Infinite Circle (1998)
Pulp: Different Class (1995)
Spain: The Blue Moods of Spain (1995)
The Jesus Lizard: Goat (1991)

nas_ill

141-150:
Nas: Illmatic (1994)
Wilco: Summerteeth (1999)
Radiohead: The Bends (1995)
Nick Cave and the Bad Seeds: Let Love In (1994)
Fugazi: Red Medicine (1995)
Pennywise: About Time (1995)
U.S. Maple: Long Hair in Three Stages (1995)
Spiritualized: Ladies and Gentlemen… We Are Floating in Space (1997)
Ministry: Psalm 69 (1992)
Matthew Sweet: Girlfriend (1991)

cash_amrec

151-160:
Johnny Cash: American Recordings (1994)
Arab Strap: Philophobia (1998)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1996)
Los Lobos: Kiko (1992)
Olivia Tremor Control: Dusk at Cubist Castle (1996)
Superchunk: No Plcky for Kitty (1991)
Sun City Girls: Torch of the Mystics (1990)
Soundgarden: Badmotorfinger (1991)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Gillian Welch: Revival (1996)

melvins_houdini

161-170:
Bad Religion: Against the Grain (1990)
Massive Attack: Mezzanine (1998)
Melvins: Houdini (1993)
Bill Hicks: Rant in E-Minor (1997)
Steven Bernstein: Diaspora Soul (1999)
OP8: Slush (1997)
Neurosis: Through Silver in Blood (1996)
Truly: Fast Stories…From Kid Coma (1995)
Supersilent: 4 (1999)
Leftfield: Leftism (1995)

blur_parklife

171-180:
Blur: Parklife (1994)
Chokebore: Anything Near Water (1995)
Leonard Cohen: The Future (1992)
Brad Mehldau: The Art of the Trio, Vol 3: Songs (1998)
Alog: Red Shift Swing (1999)
The Jon Spencer Blues Explosion: Orange (1995)
A Tribe Called Quest: The Low End Theory (1991)
Hefner: The Fidelity Wars (1999)
Polvo: Today’s Active Lifestyles (1993)
Sleater-Kinney: Dig Me Out (1997)

jayhawks_hollywood

181-190:
Refused: The Shape of Punk to Come (1998)
Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998)
The Jayhawks: Hollywood Town Hall (1992)
Gastr del Sol: Camoufleur (1998)
Grandaddy: Under a Western Freeway (1997)
Cul de Sac: Crashes To Light, Minutes To Its Fall (1999)
Dirty Three: Horse Stories (1996)
They Might Be Giants: Flood (1990)
Don Caballero: For Respect (1993)
Jello Biafra & D.O.A.: Last Scream of the Missing Neighbors (1990)

cows_cunning

191-200:
Telstar Ponies: Voices From the New Music (1996)
Per ‘Texas’ Johansson: Alla mina kompisar (1998)
Steel Pole Bath Tub: Tulip (1990)
Cows: Cunning Stunts (1992)
Braid: Frame & Canavas (1998)
Black Heart Procession: 2 (1999)
Richard Buckner: Devotion + Doubt (1997)
Eric’s Trip: Forever Again (1995)
Rodan: Rusty (1994)
The Hair & Skin Trading Co.: Over Valence (1993)

Bjørn Hammershaug

Motorpsycho: Little Lucid Moments


Confusion is kjeks

Lucide drømmer oppstår mellom våken og sovende tilstand, som drømmer man er bevisst på og til en viss grad evner å kontrollere. Lucide drømmeteknikker har vært brukt blant annet i forbindelse med spirituell utvikling, og kan være en skikkelig utadæsjælopplevelse.

Det er denne tilstanden Motorpsycho hensetter seg til på Little Lucid Moments. Det skjer med fire utmalende låter, som mer bærer preg av å være frembrakt under en sinnstilstand, en kollektiv mental reise, enn i en forhåndsplanlagt prosess.

Little Lucid Moments er verket som skal bringe Motorpsycho ’hjæm’, der de hører hjemme: Som en utsvevende, hardtslående og kompakt powertrio. Ingen korte poplåter, ikke noe dandy innpakning, ingen strykere eller tangenter denne gang – kun ren vare. Uforfalsket triolyd. Riffbaserte og frittgående space-jammer. Kosmisk tungrock på et melodisk fundament. Fire låter, en times spilletid.

Mannen som har fått Motorpsychos arv løftet på sine unge armer er Kenneth Kapstad, som har erstattet Håkon Gebhardt bak trommesettet. Hans bakgrunn som skolert jazzist, engasjement i band som Monolithic og Animal Alpha, samt et bankende hjerte for gammel metall gjør ham velegnet til å passe inn i Sæther/Ryans mangfoldige musikalske univers. Han har pondus nok til å være med å styre Knoll og Tott til en viss grad, og bidrar her med energisk og kontant spill som slippes godt frem i lydbildet. Det passer Motorpsycho anno 2008 utmerket. Overgangen til Rune Grammofon gjør det kanskje enda enklere for bandet å droppe ’låtfokuset’ og boltre seg i storformat, der de liksom slipper låtene løs for å se hvor de tar veien.

De åpner ikke opp for noe Armageddon, men virker kontrollerte og fokuserte, lydbildet er delikat og byr ikke i seg selv på mange utfordringer. De tar heller pop-formelen fra foregående skiver og strekker den i lengde, ikke i omfang. Det betyr at de melodiske kvalitetene er beholdt, samtidig som de frittgående elementene får større spillerom. Motorpsycho har alltid vært et referanseband, og har i forkant av denne platen trukket tråder mellom Black Sabbath, John Coltrane og Deep Purple som sentrale for sitt eget musikalske utgangspunkt. Jeg hører ikke så mye frijazz, selv om det improviseres i jam-partiene, men derimot er Little Lucid Moments et destillat av klassikere som Made in Japan, Space Ritual, Close to the Edge og Live at Leeds. De omgir seg med mange klisjeer, men det kan være greit så lenge man ikke faller ned i andre enn sine egne. For Motorpsycho behersker dette faget, i likhet med andre skjeggrockere som Comets On Fire, Black Mountain og The Mars Volta. Vokalen er det svake punkt i bandet, men også denne fungerer på sitt hanglende, naivistiske vis.

Platen åpner med den firedelte ”Suite: Little Lucid Moments” (hvem driver med ’suiter’ fremdeles, liksom). Knatrende trommer, rett på sak: Det hengslete, dog kompakte drivet som Motorpsycho har gjort til sitt eget uttrykk. Her akselereres det raskt i en aldri hvilende låt som bølger frem og tilbake mellom utagerende gitareksesser og melankolske vokalpartier. Det flørtes mot både Purple, Sonic Youth og vestkystrock, men Kapstads tighte skinnpisking bidrar til å holde det hele sammenbundet.

Det stilles en del krav til låter som strekker seg over 20 minutter, men Motorpsycho holder nerven gjennom hele det dynamiske tittelsporet, som står igjen som en maktdemonstrasjon av bandets retrofetisj i det som er en potensiell livefavoritt framover.

De øvrige tre sporene ligger på 10-15 minutter. Det er altså et ambisiøst løp Motorpsycho har lagt ut på her, og det er ikke alltid like vellykket selv om alle låtene har sine fete partier. Mens åpningssuiten virker som ett sammenhengende stykke som ikke kunne vært særlig kortere, så blir en låt som ”Year Zero (A Damage Report)” mer omstendelig, og utstrekningen tyngre å forsvare. Litt for lange ”She Left on the Sun Ship” stamper rundt en del gammel grøt, og trusselen om å eksplodere i alle regnbuens farger mot slutten er ikke reell der den langsomt mest bare svinner hen. ”The Alchemyst” starter der ”…Sun Ship” slutter; oppe i det blå, og er igjen et skoleeksempel på bandets rekkevidde. Her beveger de seg fra space og ned til jorden igjen gjennom progpartier, sneiser innom en catchy popmelodi og forsvinner ut bakdøra med en dose støyete krautrock som med glede kunne vært strukket ytterligere. Det er på disse to rammesporene trønderbandet fremstår på sitt aller beste.

Little Lucid Moments er ikke så ukommersiell og ’sær’ som enkelte har hevdet, de lange låtene til tross. Det er en plate som befester Motorpsychos stilling som bandet med husrom og hjerterom for det som er av kul musikk fra 70-tallet. De er ikke ute etter å fornye musikkhistorien, men deres egen kunnskap overskygger heller ikke det som kommer ut igjen fra det motorpsykiske hus. Dessuten skal jeg vedde på at disse låtene er enda hvassere i liveformat.

Little Lucid Moments Rune Grammofon (RCD2073)

Motorpsycho:
Hans Magnus Ryan
Bent Sæther
Kenneth Kapstad

Produsent: Bent Sæther/Helge Sten
Tekniker: Kai Andersen og Sven Olsen
Miksing: Jørgen Træen
Mastering: Bob Katz

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 4.4 2008, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Comets On Fire: Avatar (Sub Pop, 2006)

Skjeggrock
Avatar åpner brått med “Dogwood Rust”, som om vi kastes midt inn en jam som forlengst er igangsatt og som det bare er å la seg rive med i. Det er Comets On Fire som på denne måten ønsker oss velkommen inn i sin psykedelisk kandiserte verden.

California-bandet har et par av senere års grommeste skiver bak seg, både Field Recordings From The Sun (2002) og Blue Cathedral (2004) var særs fornøyelige monstre fra bråkebeltet. Med Avatar kan Comets like gjerne bli små yndlinger også blant de mer indietresserte der ute; som liveband er de fabelaktige, på plate fortsetter de å dyrke en mer velorgansiert og iørenefallende linje som stilmessig trekker i stadig flere retninger.

Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles innen en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammondorgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen. Mye tid er brukt i studio, og det kan høres. Avatar har ikke villskapen til Field Recordings… eller den slarkete uvørenheten til Blue Cathedral, men det er en plate som er klart mer gjennomarbeidet og sluttført på en mer visjonær måte. Uten at de blir tusseladder av den grunn.

Med unntak av den tre minutter korte råtassen “Holy Teeth”, som kunne vært tatt fra Motorpsycho cirka Lobotomizer, er alle sporene relativt lange, men de blir hverken fullstendig utsvevende eller uinteressante. De lar låtene utvikle seg, bygger de fornuftig opp og lar de vokse seg frem. Pianoet har kommet langt mer frem i lydbildet, som i seg selv er ganske ryddig. Aller flottest i så måte er nok piano-balladen “Lucifer’s Memory”, som er noe av det mildeste disse folkene har signert.

Det er kanskje ikke så veldig overraskende at de har tatt en slik retning, med låter som “Brotherhood Of The Harvest” og “Wild Whiskey” fra forgjengeren friskt i minne. Men det var først da trommis Utrillo Belcher stakk sitt debutalbum i nevene mine at bitene falt mer på plass. Hans soloprosjekt Colossal Yes slapp tidligere i 2006 Acapulco Roughs, der Belcher mer enn hintet om forkjærlighet for mykere rock og vestkystens singer/songwriter-tradisjoner. Acapulco… er en nærmest lykkepilleplate som ikke skal forveksles med Comets On Fires langt hardere stil, men avstanden er uansett kortere enn for et par år siden. Inntil nylig antok jeg at det var Ben Chasnys (Six Organs Of Admittance, nå fast medlem i kometene) inntreden som bidro til dreining mot et noe mindre ekstremt uttrykk. Trolig skal Belcher også ha noe av ansvaret for at de stadig blir mer låtbasert og henfaller sjeldnere til voldsomme frijammer, ikke minst merkbart på de låtene han selv har signert (naturlig nok).

Sporene etter Blue Cheer og Hawkwind er fortsatt gyldige referansepunkter, men det er også klassisk amerikansk kraftrock og regnbue-psykedeliaen til Pink Floyd, Jefferson Airplane, til og med tidlig Blue Oyster Cult og sørsatrockere som Allman-brødrene kan trekkes inn. Samtidig vet vi at vokalist Ethan Miller gjerne nevner Fleetwood Mac og Led Zeppelin som to sentrale kilder til innflytelse. Mye politisk ukorrekt retro-hår altså, men Comets synker ikke uforsvarlig dypt ned i gjørma, synes jeg. De bearbeider edel vare og fornyer forgangne stilarter på sitt eget vis, og er det ikke nesten befriende å høre noe som heller minner om Grand Funk enn, la oss si Talking Heads, i disse dager?

Den “underligste” låten er gallopperende “Sour Smoke” med et slags messende vokalkor og tribale-lignende krigstrommer, som kneiser på ridderlig manér gjennom nytt, groovy terreng fra denne kanten. “Hatched Upon The Age” hensetter oss alle i spraglete skjorter sittende i San Franciscos parker en gang på slutten av 60-tallet, og når den toner ut har håret grodd nok til at vi kan fastslå at Comets On Fire igjen har gitt ut en meget sterk plate.

I sum er Avatar rikholdig og variert, bundet sammen av et band som tross sine mange ideer og uttallige sideprosjekter virker å ha en felles visjon og de står stadig tryggere – og høyere – på en solid plattform.
Først publisert på groove.no: 23.08.2006