Down Depression Road

13/11/201313/11/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering, brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene “Sauget Wind”/”Looking For A Way Out” og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug

Fair Ladies Of Castles & Canyons

25/10/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

På Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Villnis fra landeveien

23/10/201310/11/2019 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dette er musikk med tilhørighet utenfor metropolene, grisgrendte musikalsk stil eller geografisk opphav. Fra introverte folksangere via psykedeliske drømmere til grovkvernet truckrock, dette er et knippe artister som trives best bortenfor motorveiens blodårer og neonlampenes lysskjær.

Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Anomoanon
The Anomoanon er et countryrock-band fra de dype skogenes trailerpark, en slags blanding av 70-talls Neil Young og Stones fram til Songs: Ohia og Will Oldham. Hovedperson og låtskriver er da også Ned Oldham, broder’n. Hans signatur er slett ikke fjern fra Will, men noe lunere og varmere i stilen er han, den svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom deler de begge.

Asleep Many Years In The Wood (2002)
Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en rørende og morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som ”Peter, Peter Pumpkin Eater” og ”Solomon Grundy”. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child’s Garden Of Verses. Asleep Many Years In The Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus.

Åpningssporet ”Sixteen Ways” og ”Ain’t Skeert” (vi er på bøgda, see…) etablerer raskt en ’down-home’-stemning. Det er lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som ”Bluebird Of Happiness” og ”One That Got Away” skaper en uformell, white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som ”Sadie And Rudy” og ”Complaint”, komplett med en sur bratsjsolo fra David Curry (Willard Grant Conspiracy) og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville til Nashville.

Med hardere rockelåter som ”Kick Back” og ”A Story” legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze’n’roll-typen. Jeg synes nok det funker best når de finner den varme melodien, som i smittende ”Tongue And Heart”. Noen forglemmelige rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.

Joji (Temporary Residence, 2004)
The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-tallet, classic rock, vestkyst-nostalgi og sørstatsrock. Ned Oldham og hans makkere graver dermed videre i de furete sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young & Crazy Horse, Flying Burrito Brothers, Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan får dominere. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et mer særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya.

Åpningssporet ”Down And Brown” står igjen som det beste. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock – ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er ”Wedding Song”. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de seg dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om ”Summer Never Ends” (fra EP’en med samme navn), men roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land.

Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead’ske ”Nowhere” drar seg også over syv minutter, og er sammen med “Down & Brown” platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, og The Anomoanon har hverken melodier eller originalitet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det kan være et nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken.

Spokane
Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of country. Hvis det er noe som heter ’ambient folk’ så hadde vel det passet rimelig greit. Dere som husker Coen-brødrenes Fargo vet at landskapet der ble fascinerende fanget av fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvitt der himmelen gikk i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten søker Spokane med sin musikk. En vidstrakt, blek præriehimmel som Rick Alverson & co forsiktig pensler sine toner mot. Det krever litt mysing før du får øye på sjatteringene, men etterhvert dukker de fram i all sin tandre skjønnhet.

The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001)
Eine kleine porchmusic
Rettighetene til låtene på The Proud Graduates tilhører The Day In Bed Music. Det er et ganske treffende navn, ikke bare fordi Spokane høres ut som de ligger i senga når de spiller, platen egner seg svært godt som dynekos en uggen regntung dag man ikke ønsker å fjese verden

Listen over molefonkne amerikanske gitarmelankolikere begynner å bli ganske lang, og det blir stadig mer komplisert å skille mellom gull og gråstein innen denne genren. Men det er alltid plass for flere, så ønsk Rick Alverson endelig velkommen inn i det ypperste selskap, sammen med relativt likesinnede herrer som Mark Kozelek, Will Oldham, Michael Krassner, Kurt Wagner, Bill Callahan. Alverson har en lang karriere bak seg som frontfigur i Drunk, men det ser ut til at han nå vier seg kun til Spokane, dette er deres andre utgivelse. Rent konkret innebærer skiftet en mindre omgangskrets enn dusinstore Drunk, men resultatmessig har det ikke så mye å si. Det synges og spilles fortsatt lavt, hovedsakelig akustisk og langsomt, og de få menneskene som omgir ham er de samme som sist. Det nye bandnavnet er dessuten mer kledelig, til tross for at det ligger en prærieavstand unna hjemstedet i Virgina.

Spokane blir gjerne kalt Syrinbyen (Lilac City), en blomst som avhengig av fargen symboliserer ungdommelig uskyld, anstendighet, renhet, ydmykhet. Det er symboler som også gjelder for deres musikk. The Proud Graduates kan nemlig med glede benyttes utenfor soverommet. Den rolige, varme stemningen som disse åtte fredelige visene skaper, er som skapt for en veranda, en langsom solnedgang, rundt leirbålet. Da vil tankene kunne flyte uforstyrret en stund, tenker jeg. I tillegg til multi-instrumentalist Alverson og hans dunkle vokal, bærer låtene størst preg av Karl Runges strykere, enten han bruker fiolin eller cello og Courtney Bowles vakre stemme. Innslag av klokkespill og vibes bidrar ytterligere til et noe rustikk preg på denne tidløse platen.

’On the porch, it’s five p.m….’ Slik åpner platen, om paret som er ferdig med skolegangen, og er på vei inn i det ukjente. Alverson kan dette med å skisserer opp bruddstykker av en fortelling og skape bilder ut av knappe setninger som lytteren kan gripe fatt i og spinne videre på. Tekstene er gjerne sentrert rundt temaer som savn og tomhet, og spiller mye på barndom/ungdom og voksne relasjoner. Den melankolske stemningen av ung uskyld fremstilles effektfullt på instrumentale ”Other Rooms”, der opptak av lykkelige barnestemmer og latter blandes inn i musikken. Tiden går fort i behagelig selskap, og det rundes av med ”The Workweek”, ’fire timer senere’: ’Nine p.m. and the boys scatter like wounded men’.

The Poor Graduates burde vært tilgjengelig i helsekostavdelingen, som helbredende sedativ med øyeblikkelig virkning.

Able Bodies (2002)
Whiter shade of pale
Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter The Poor Graduates, før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.

Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) gis stort spillerom. Mellom strykelagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert. Tekstene er fremdeles ikke regulære historier, mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle. Gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.

Førsteinntrykket kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro. Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår fram. Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle. Og i Spokane står tiden stille.

Measurement (Jagjaguwar, 2003)
November er en måned med sin egen stillhet. Mørket og tausheten senker seg over landet, menneskene søker inn i varmen. Det er en hustrig mørketid, inntil de første snøfnuggene langsomt gjør verden hvit.

Og hvert år er som det forrige. Og hvert år er det en åpenbaring. Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner. Rick Alverson og Courtney Bowles er Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke oppfarende og har en dialog hentet fra en novelle av Raymond Carver.

De har fått med seg Labradfords bassist Robert Donne, som har erstattet fiolinist Karl Runge. Med det har Spokane vendt seg noe bort fra kammerstemningen som preget forgjengerne. Den er erstattet med mer spartanske romløsninger og minimale stemningsskapere. Slik settes alt på plass.

De knappe setningene fra hverdagslige øyeblikksbilder. Ikke en tone til overs. Ikke et ord overflødig. Tiden står stille. Svart/hvite fotografier av nakne trær. En park med tomme benker. Fotspor. Mittens full of snow. And the promise of warm hands.

Spokane er å stå opp en tidlig, klar frostmorgen. Det er fremdeles helt stille overalt. Du setter deg ned og ser natten langsomt lysne til dag. Og der kan du sitte. The length of days has widened now. The cost of times seems clear.

Measurement gjør høsten om til vinter og vinter om til varme.

Bevel
Bevel er ikke et band det er så lett å genrefeste. Mye forklares likevel i navnet, som betyr noe skrått eller skjevt. I dette tilfellet er det snakk om langsomme og skakke folkeviser, nærmere beslektet Brian Eno enn Bill Monroe.

Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Bevel er Via Nuon (fra Drunk og Manishevitz) og på sin andre skive har han fått med seg litt av et stjernelag ut på skråplanet: Bak The Council Of Rosseau finner vi blant andre cellist Fred Lonberg-Holm, Ryan Hembrey (Pinetop Seven), Deanna Varagona (Lambchop), Mick Turner (Dirty Three) og store deler av The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble, inkludert Michael Krassner som har produsert. De som kjenner til disse artistene aner nok hvor leia går. Chicago er et vitalt og progressivt kraftsentrum innen både eksperimentell, abstrakt rock og country/folk.

Det hviler en trolsk, nesten gammelmodig stemning over denne utgivelsen, noe i likhet med hva skotske Appendix Out har gjort til sitt varemerke. Bevel etableres inn i den mer tilbaketrukne delen av folk-tradisjonen. Chicago er ingen eldgammel britisk landsby, men det er som Bevel ikke ser skyskraperne for bare trær, og snur tiden tilbake til ’the days of yore’.

Den starter som en mild sommerbris med to korte spor; instrumentale ”Exitrance” og lette ”Genoricity”. Et høydepunkt er den åtte minutter lange utflukten ”Once A Pond”. De kunne gjerne gjort dette oftere, da dronende strykere, dvelende gitarer og Nuons mystiske snakkehvisken som smyger seg inn og ut egner seg svært godt over et lengre tidsrom.

Landlig, rolig og avslappet er begreper som kan hektes på Bevel, uten at de på noen måte blir snille og tamme. En dunkel, mørk stemning henger som en tåke over låtene, og som lyttere blir vi ikke bare lokket inn i skogen, vi dras inn i underverdenens hemmeligheter.

Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
De tre årene som har passert siden debuten har ikke ført med seg de store endringene for Via Nuons bandprosjekt, og han har med seg mange av de samme støttespillerne på denne 19 minutter lange EP’en. Deanna Varagona (Lambchop), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Adam Busch (Manishevitz), Jason Adasiewicz (Central Falls) er noen av de fine folkene som omskaper Nuons viser til elegante, pastorale hymner. Årsaken til at de store omveltningene er fraværende ligger selvsagt i at disse låtene opprinnelig stammer fra 1998, og de ble nyinnspilt tilbake i 2001 og 2002.

Nuon er som en eventyrforteller fra en annen tid, og skiller seg noe ut fra det vi gjerne omtaler som ’stillfaren americana’. Dette er en gjeng som verken hever stemmer eller instrumenter, men tar tak i hver låt med varsomme bevegelser. EP’ens seks spor flyter således nærmest sammenhengende avgårde i et helt rolig og avslappet leie, der de forskjellige instrumentene aldri forsøker å overdøve Nuons dempede stemme. Fra de mer orkestrerte åpningssporene (med fem musikere) tones det langsomt ned til mitt favorittkutt ”From The Private Life Of E Lear” og endelig helt nedstrippede ”Last Of The Pastoral”. Omfanget av Bevels verden markeres forøvrig i valget av de to coverversjonene; Donovans ”Teas” og den tradisjonelle folklåten ”Kitchen War Song”.

Dette er en trivelig liten plate, som mangler låter som hever den til de store høyder. Den behagelige stemningen og korte spilletiden gjør den til velegnet selskap en tidlig morgen foran vinduet med tekoppen i hånden. Når koppen er tom er platen slutt, og du vil føle deg litt bedre uten helt å forstå hvorfor.

Summer Hymns
Summer Hymns kombinerer sløye frontporch-stemninger med en mild, groovy døs et sted mellom 70-talls softrock, americana og garasje-psykedelia. Neil Young og Robert Wyatt smelter til ett hos frontmann Zachary Gresham, som skriver låter som omgir seg med en slags en oppstemt melankoli og vekker til live vage minner om sval sommerbris, rasling i løvet og varme, late kvelder uten ende. Med andre ord er dette musikk som holder vintermørket og snøslapset på en armlengdes avstand. I det minste for en stakket stund. Summer Hymns fra Athens, Georgia lever virkelig opp til navnet sitt.

A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
På sin andre utgivelse trekker Summer Hymns inn både psykedelia, vemodig pop og mild country som sentrale elementer i et sørstatsvarmt lydbilde. Zachary Gresham har fått med seg medlemmer fra lignende band som Elf Power (Adrian Finch) og Of Montreal (Dottie Alexander, Derek Almstead, Jamey Huggins). Med denne gangen er dessuten Alex McManus fra Lambchop, samt Peter Erchick fra Olivia Tremor Control. Da er det kanskje ikke så rart at Summer Hymns sprer toner av både sommerlig verandapop og blomstrende psykedelia.

Bandet bruker bare åtte minutter på å komme frem til spor seks, så man kommer ganske langt ut i platen før de virkelig flotte låtene kommer. De er til gjengjeld meget betagende. ”Something’s Going On” og ”Trolling On The Lake” er en vemodig syntese av Syd Barrett møter The Flaming Lips på Gog Magog Hills, mens hviskende ”I Could Give The World Away” og ”Everything At Best” er pur popmagi med en søt bismak av country. Det er disse sporene som gjør A Celebratory Arm Gesture til en honningkrukke for bier som oss. Summer Hymns bryter opp platen med korte, snurrige instrumentaler med en snert av electronica (“The Twilight”, “Turn Here”, “The Daybreak”), og legger nok en dimensjon til sin mangeartede stil.

Clemency (Misra, 2003)
Nasjonalhymner fra Nashville
Med Clemency har Summer Hymns klart å tangere tidligere bragder, og dermed gitt sommeren 2003 et liflig soundtrack. Siden sist har Matt Stoessel kommet med på pedal steel, og han legger ytterligere skjønnhet til Zachary Greshams varsomme låter. Summer Hymns anno 2003 har ikke helt mistet popsensibiliteten sin, men heller tonet noe ned sin form for psykedelia-pop. Innspillingen i Nashville med Lambchops Mark Nevers (St. Thomas, Bonnie Prince Billy) sikrer ytterligere at country-strømningene og hageatmosfæren kommer sterkere frem denne gangen.

Med sin såre vokal, klokkespill og steel gitar er ”Be Anywhere” en nydelig åpning, og den etterfølges av et knippe fredelige, men storveis låter. Fengende ”Upon Your Face” gjør meg i knakende godt humør, jeg blir mo i knærne av ”Feeling In Rafters” og knekk sammen til ”Trouble”. Disse første sporene er allerede sommerklassikere i mine ører, en eneste lang flyt av sårbar og vakker folkpop som man skulle ønske aldri tok slutt.

Selv om platen ikke akkurat taper seg utover, så kan man si at den flater noe ut, men Summer Hymns er for alvor i ferd med å finne seg til rette på et ytterst komfortabelt sted.

Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Dette er første del av serien(?) Value Series. Den selges som en EP, men med ti låter og en spilletid på 29 minutter er det ikke så mye som skiller fra et ordinært album. Opptakene er mest en ryddesjau blant ting de spilte inn i sitt hjemmestudio mens de ventet på å turnere med materiale fra Clemency.

Det er ikke en så helstøpt enhet de har sydd sammen her, men Fool’s Gold består heller ikke b-vare.

Gresham omgir seg med et stadig voksende antall musikere som dresser opp hans låter, her med blant annet cello, keyboards, pedal steel og saksofon. Fool’s Gold angir med de to første sporene en retning mer mot Grandaddy og Flaming Lips, og veien er heller ikke lang over til blomsterbarna under fellesnevneren Elephant 6 (særlig tydelig på ”Fear The Law” og ”What They Really Do”). Det er tydelig at de spiller med skuldrene senket, og det er selvsagt tillatt med litt ymse variasjon på en slik, skal vi si, mer uhøytidelig utgivelse. Vi finner også igjen litt honning-country, ikke minst med den første av to coverversjoner de har tatt med. George Harrisons ”Behind That Locked Door” (fra All Things Must Pass) er et stykke rent solskinn med en saftig pedal steel. ”It Takes Two” er en Johnny Guitar Watson-original, og det nærmeste dette bandet slår ut håret på plate (dette er da også en låt de har spilt en del live). ”Buttonflies” og ”It’s Just Not Right” er Summer Hymns på sitt mest inderlige, men begge er dessverre så altfor korte. ”Capsized” og ”No Butlers” er like nydelige og bikker heldigvis et par minutter, men igjen sitter jeg tilbake med en prikkende lengten etter å høre disse låtene utvikle seg ytterligere.

Burd Early
Burd Early, eller James Angelos som foreldrene kalte ham, er en singer/songwriter av den mer melankolske typen. Den alvorlige røsten slekter på David Berman (Silver Jews) eller Bill Callahan (Smog), mørk og avmålt som han mumler mørkt inn i mikrofonen. Musikalsk er også dette helt kurante knagger å henge på Burd Early.

Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Soverom kan benyttes til så mangt, men skal en dømme etter antall enslige amerikanske soveromspoeter kan det være alvorlig grunn til bekymring for fødselshyppigheten i landet. Burd Early er en av disse einstøingene, og New Yorkeren skriver, spiller inn og fremfører alle låtene selv. Magnet Mountain er hans andre album.

Det som slår meg først med denne er likheten til Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews), alvorlig, grov og nesten snøvlende stemme, dels syngende og dels fortellende. Også framføringen minner tidvis om de to, særlig Smog på sitt mest minimale og enkle, det vil si klagende lo-fi med litt countrypreg. Nå har ikke Burd Early verken Silver Jews’ sjarm og lyriske vidd, eller Smogs mest hjerteskjærende poesi, så han blir på mange måter en fattigmannstrøst. Det forhindrer ikke en del minneverdige øyeblikk, særlig der han lar låtene flyte uhindret av sted, som på det lette, nesten fengende åpningssporet ”Driftwood”. I god amerikansk tradisjon handler historiene mye om rastløshet og det å stadig søke lykken mot nye steder. ’Drifting’ er et nøkkelord som går mye igjen hos Burd, ’I’d like to be like Driftwood, floating with the flood, being taken for a ride’, som han innleder platen med. Dette kommer han også tilbake til på den nydelige bakgårdscountry-låta ”Tire”, der han løfter vokalen opp til et skjærende skrik, på ”Don’t Wake Me”, der det høres ut som om han har funnet et øyeblikks sjelefred og på resignerte ”Proper Place”.

Enkelte av låtene har en mer sløy blues-feel over seg, og på disse synes jeg ikke Early kommer seg noe særlig avgårde, men blir mest stående på stedet hvil og stampe målløst rundt sin egen navle. Instrumentale ”Little Caper” og tittelkuttet virker dessuten noe unødvendige, da det et er stemmen og tekstene som er Earlys sterkeste kort.

Leveler (Western Vinyl, 2003)
Leveler er minst et skritt i riktig retning for Burd Early, og denne gangen er også de gode låtene i flertall. Leveler er ikke særlig muntrere enn forgjengeren, med et blekt uttrykk som kretser rundt lo-fi/americana og soveroms-scenen. Men takket være benyttelse av pedal steel, fele, trompet, Moog og ’electronic birds’ har platen fått et mer variert og varmere lydbilde enn forgjengeren.

Det er faktisk de to første sporene som er tyngst å bli fortrolige med, men det løsner etterhvert. ”Phonecall Away”, med gjestevokalist Rosario Garcia-Montero, er en nydelig søvnig ballade, og hvorfor ikke hun er med mer er for meg en stor gåte. ”Tangent” drives fram av Tim Barnes’ (Silver Jews, Essex Green) kontante tromming og felespill i en slentrende stil. Et annet høydepunkt er ”Here We Go Again”, hvor akustisk gitarklimpring brytes opp av tunge og dystre folketoner med rivende felespell som drivkraft.

Men den slags er unntaket på en plate som oppsøker mer underfundige stier og nattastemninger, som lange ”Street From The Sea” der Early viser sin forkjærlighet for gitarklanger og fingerspill. Aller best er laidbacke ”Desire Asymptonic”, med Arthur Schupbach på pedal steel. De to herrene skaper med hell trist skjønnhet. Aller best: Ti minutter lange ”Casual Listener” er ørebalsam til kveldens siste whisky og bør nytes på verandaen med ildfluene som eneste belysning. Earlys varsomme gitarspill lar oss tilfeldige lyttere bli sittende halvt hypnotisert igjen i nattemørket.

Mind And Mother (Western Vinyl, 2004)
Early grey
New Yorkeren fortsetter bare oppturen fra usikre Magnet Mountain og lovende Leveler. Ja, Mind And Mother setter begge i skyggen med stoisk ro og langsomt brennende glød. Vår mann har ikke gjort de voldsomme endringene siden sist. Han synger fortsatt med litt vablete, halvtrøtt stemme, men han lar den i større grad flyte med av melodiene denne gangen. Musikken er fortsatt langsom, dvelende tar det aldri helt av med Early. Mens jeg tidligere har ansett mannen som en student av sine likesinnede har han nå bestått sin første viktige eksamen som fagmann, han er ikke lenger en prøvende og feilende student. Der de to forrige skivene har slitt med en del låter av den anonyme sorten har han skrelt bort de fleste av disse. Borte er hangen til å rocke ut eller eksperimentere seg bort med låtstrukturene. Fokuset ligger på den enkle, melankolske visen, og det behersker Early godt. Nå er han trygg nok til å fylle en hel plate i denne stilen.

Mind And Mother er en kort plate og består bare av ni låter, men stort sett fri for grøftekjøring (et par av låtene midtveis sklir mest forbi, uten å etterlate dype sår) og med en konsistent stil egner den seg godt til sammenhengende lytting. Han starter i gravferdstakt og blir stort sett værende der. Instrumenteringen er holdt enkel, her er det ikke tegn til leven av noe slag. Det musikalske sørger han stort sett for selv med sedvanlig delikat gitararbeid. De elektriske er holdt nede, og er mest fremtredende på ”Blackdot”. Ellers velger han seg av og til å kjøre dem baklengs bak i lydbildet, noe som skaper en smått surrealistisk effekt. Litt bistand utenfra kommer i form av Bexar Bexar og Rosario Garcia-Montero (filmregissør som er aktuell med kortfilmen Are You Feeling Lonely? som presenteres på Sundance 2004, der Early har musikken). Hun spiller bass og synger særdeles vakkert på ”Undoing The Day”. Sakte går det, men ikke slik at vi stivner, snarere gynger søvnig med, øynene lukket, drømmer oss vekk.

Jeg skal ikke hevde at dette er et enestående mesterverk, men Mind And Mother er en av disse platene som ubemerket kryper inntil deg, ligger og maler tålmodig helt til den dagen kommer da du setter deg, tar den opp, klapper den forsiktig og lurer på hvorfor du ikke har gjort det for lenge siden.

The Skygreen Leopards
Disse psykedeliske barn av naturen er døpt Donovan Quinn og Glenn Donaldson og de stiftet The Skygreen Leopards i 2001. Quinn har en solokarriere som Verdure, sistnevnte er et renommert navn i de kretser som følger den psykedeliske folkmusikken med argusøyne. Donaldson grunnla det sentrale CD-R selskapet Jewelled Antler på sluttten av 90-tallet, og har ellers erfaring fra band som Thuja og Blithe Sons. I utvidet forstand kan man se Jewelled Antler som en del av frifolkmiljøet som i San Francisco-området også omfatter Devendra Banhart og Vetiver, og på den andre siden av skogsholtet, Animal Collective.

Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
O duggfriske dalfører og pastorale enger, velsignet være sommerfuglens muntre vingeslag og ekornets skarpe blikk. I denne Edens hage råder idyllisk fuglesang og liflig humlesurr. Bare tonene fra The Skygreen Leopards tillates å berøre det organiske suset fra bekker og blader, og sannelig gjør de det uten å forstyrre roen her i Sparrow’s Meadow.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er deres fjerde plate, og den første som er tilgjengelig via norsk distribusjon. Denne drøye halvtimen er en behagelig stund i det grønne. Og rosa. For selv om The Skygreen Leopards i stor grad benytter seg av folk/akustisk-instrumentering (ulike harper, fløyter og slagverk) og feltopptak av naturlige lyder (fluesurr, fuglekvitter) så skjer det med et skjær av psykedelisk frisinn som danner milde hallusinasjoner og knytter platen opp mot senere 60-talls band som Grateful Dead, Syd Barrett og The Incredible String Band. Her er også et par banjo/munnharpe-drevne viser som slekter mer mot fjellene enn tåka. Låttitler som ”Tents Along The Water” og ”Clouds Through Sparrow’s Eyes” blandes dermed skjønnsomt med mer steine bilder som ”Belle Of The Woodman’s Autumn Ball”, ”Labyrinth Windows” og en litt for lang Eden-trilogi. Det er heller ikke de enkelte låtene som utgjør denne platen, mer en sammenhengende natur-trip som ikke nødvendigvis dreier i en bestemt retning.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er ikke noen umiddelbar plate man raskt blir kjent med, selv om den ikke er så veldig komplisert anlagt. Innspillingen er preget av lav stressfaktor og låtene renner uanstrengt forbi som bekken de sitter ved siden av. Men noe av den sedate stemningen får gå foran de sterke melodiene, og den spinkle, drømmende vokalen kan være en prøvelse inntil man venner seg til den. Innen den tid er sjansene tilstede for at du har fått av deg dressen, kippet av deg skoa og danser halvnaken i sola.

Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Bakgrunnen for at en plate blir til kan ha så mange historier – vonde, bitre og surrealistiske. Det er også en ganske artig anekdote bak tilblivelsen av Jehovah Surrender: Glenn Donaldson og Donovan Quinn satt en kveld på verandaen hos en kompis i Port Costa og helte innpå med billig vin, mens de koste seg med at kompisens døtre danset for kara i måneskinnet. Utpå natten tar denne fyren våre to venner med ut til bakhagen, låser opp skjulet, og viser dem instrumentene Arlo Guthrie angivelig hadde spilt med i bandet Hobo Splendor i hine år. Donaldson/Quinn lot seg ikke be to ganger og spilte selvsagt Guthrie-låter til sola stod opp og flaskene var tømt. Inspirert av denne seansen ble EPen Jehovah Surrender til.

The Skygreen Leopards er altså den melodiøse retro-fetisjen til Donaldson og Quinn, som for øvrig driver med langt mer innadvendt og åndelig virksomhet i band som Thuja og The Blithe Sons. Det er fortsatt naturen som preger musikken her, men ikke de dypeste skoger (være seg indre eller virkelige). The Skygreen Leopards hengir seg til en LSD-trip i lo/fi-rus med hazy lazy fuzz-psykedelia i stilen til Donovan, Syd Barrett, og nettopp Arlo Guthrie – selv om det ikke akkurat er en Alice’s Restaurant her!

Jeg har en smule vansker med den trange vokalen og piggtrådgitaren fra 1967 som fremdeles skjærer gjennom det akustiske yndet til leopardene, og var derfor ikke helt super-entusiast over deres forrige fullengder. På en EP som denne blir ikke dominansen og det slørete 60-talls soundet så påtrengende, eller kanskje det er bare låtene som virker hakket mer fokuserte og klartenkte nå? Jehovah Surrender er i hvert fall seks spor som best av alt flyter som honning over i hverandre og skaper ett langt spor der både vakre pop-partier og weirde folk-elementer skaper en mer tilfredsstillende helhet enn tilfellet var ved forrige møte. Når det er sagt, det er særlig Byrds-kloningen ”Julie-Anne, Patron Of Thieves” og såre, nesten allsangvennlige ”I Was A Thief” som virkelig får meg til ønske jeg hadde vært på denne festen. Lurer på hvor det ble av måneskinns-jentene?

Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop og damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles ’southern gothic’.

Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broket bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, David Berman, Burd Early) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel Of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were The Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.

Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (”Beneath The Rose”, ”Stand In My Way”), her er tungt strykerdraperte ”At Last”, ”Our Promises”, fuzzbelagt gitarrock (”Patience”), mariachi-blås (”Stand In My Way”) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (”The Day Texas Sank To The Bottom Of The Sea”) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.

The Earlies fortjener mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten ”Close Your Eyes”, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: ’Close your eyes and don’t you make a sound, there’s no worries now… there’s no one else around to hear you cry yourself to sleep again’. Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren på en altfor kort men majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt, spor som ”At Last”, ”Our Promises” og ”I Still Remember” stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval som visstnok takket nei til oppgaven.

Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.

Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.

Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Denne helgen skal jeg på en hytte langt inn i fjellheimen. Oktober i fjellet. Snøfjoner, kaldt i lufta og peisknitter. Her vil jeg, trolig en gang utpå natten, skjenke et glass og sørge for at Horse Feathers sprer seg i rommet. De har allerede avbildet hytta på omslaget, strengt tatt en slags låve, men uansett, det er slik det skal være der. Passe lite spektakulært. Så kan vi sette oss tett rundt det blafrende stearinlyset, la stillheten senke seg, lukke øynene og kanskje nynne lavstemt med.

Eller kanskje ikke. Denne trioen spiller i hvert fall musikk som passer til denslags rurale aktiviteter. Enda mer nede enn Words Are Dead (2006), dette er langsomme valser og intime sørgetoner helt fritt for kjas og mas, langt fra folkeskikken egentlig.

Uten moderne staffasje og med bare akustiske strengeinstrumenter; Horse Feathers er likevel ikke det sedvanlige fjellfolk-bandet. Heather Brodericks nydelige innslag av fele og cello sørger for å utfylle lydbildet, og hun bidrar til å knytte bånd mellom gammelt og nytt, hytta på fjellet og musikkhøyskolen i byen. Broderick bygger opp under de folkelige aspektene ved platen, men hun forhindrer også at den henfaller i en bestemt kategori. Hør på ”Albina” og ”A Different Gray” som gode eksempel på hennes elegante bruk av buen. Det kan også nevnes at broren hennes, Peter Broderick, også er med her. Han kommer fra Norfolk & Western. Det er en prestasjon at Broderick holder instrumentparken på et anstendig nivå, samtidig som trioen bevarer et spartanske inntrykk.

Mye av hemmeligheten til House With No Home ligger i detaljer som avsløres gradvis. Førsteinntrykket var nemlig både blekt og magert, men sannelig har denne gradvis avdekket nye lag av skjønnhet. Det funker best for meg når de tar den helt ned. Helen er et flott stykke enkelhet. Kassegitar og vokal, litt banjoklimpring og et kor som sitter et sted i naborommet og synger i halvsøvne. For det er jo relativt tradisjonelle greier vi egentlig snakker om her; akustiske viseplukking og lavmælt, sårbar tristessesang (Justin Ringle har ikke akkurat en bærekraftig røst, og stemmen blir i overkant emosjonell). Derfor er det imponerende at Horse Feathers står frem med så pass mye egenart, selv om jeg kunne ønske at de i større grad hadde frigjort seg fra ’popstrukturene’ på låtene, og begitt seg et stykke lengre ut i den musikalske ødemarken.

Jeg har aldri skjønt hvorfor tekstene er med når de er så slitsomme å lese, men en åpningslinje som ’Lover of things, won’t you agree how the winter could bring the darkest spring’ indikerer noe av stemningsleiet.

Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Hun har en fjellbekks stemme, unge Eilen Jewell. Klar, frisk og ren sildrer den gjennom denne platen, fra vemodsstemte ”Rain Roll In” (en opplagt radiohit) til ”Codeine Arms” duver inn i armene våre 40 minutter senere. Den røsten bærer med seg en kraft og skjønnhet som aldri brister, som aldri skaper tvil. Og den bærer mye av denne platen.

Hun er fra Boise, Idaho men har nå forflyttet seg til sin base i Boston. Ut fra Sea Of Tears å dømme er det en reise hvor hun har suget til seg store deler av amerikansk folkmusikk på veien, som tilsynelatende startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt en gang på 50-tallet. Jewell har svingt sørover til ørkenen, opp igjen til Chicagos bluesklubber, tilbragt endeløse timer på landeveien i midt-vesten, og levd i ’old tin shacks in the hills of Georgia’, reist ned til Nashville, det dype sør og opp i fjellheimen, før hun endelig landet i sin nye hjemby besjelet av sitt lands musikktradisjoner de siste 100 år. Point taken, dette er en dame bevisst sin bakgrunn, som – for å la flosklene flyte – bruker fundamentet til å stå fjellstøtt på egne ben.

Det er ikke nok med en sterk røst alene. Med seg har Jewell sin faste, classy trio på gitar/steelgitar, ståbass og trommer. Dette enkle oppsettet, uten de mest genretypiske virkemidlene, bidrar til å gi Sea Of Tears et både entydig og tidløst preg uten rom – eller behov – for noe ytterligere staffasje. De tre fargelegger et knippe eminente låter med mye twang, sløy rockabilly og blues. Det er et uttrykk som definitivt er vintage, men utført med en moderne holdning som tilfører vitalitet mer enn å dyrke gulnede minner. Sea Of Tears drar oss med til en fortid av brylkrem, innendørs sigarettrøyking, luftige prikkede kjoler og biler store som romskip. Den nostalgiske fremtidsidyllen draperes likevel med et mørkt slør, ikke så ulikt estetikken til David Lynch.

Eilen Jewell fremstår som en ytterst sikker låtskriver, trolig med en dragning mot svartere deler av sjelslivet og en fascinasjon for tradisjonelle murder ballads. Platen er ikke så gråtkvalt som tittelen kan forlede oss til å tro, men det er heller ikke noe dansing på bordene her. Sea Of Tears preges heller av innyndende, sjelfulle nattebevegelser, også gjeldende i coverversjoner av ”Shakin’ All Over”, Loretta Lynns ”The Darkest Day” og Van Morrissons ”I’m Gonna Dress in Black”.

’I’m sick and tired
of being sick and tired
I wanna live like I’m on fire’ synger Eilen Jewll, og gir uttrykk for en flamme som ikke kommer til syne i musikalske eksplosjoner, men mer en indre flamme som til gjengjeld brenner med sterk kraft.

Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
En huggestabbe, en skyggefull lysning i skogen, blå himmel. Man kan nesten høre elva rulle i nærheten. Jim And Jennie And The Pinetops legger ikke skjul på at deres tilhørighet er både i tid og sted langt unna asfalt og eksos. Deres hjem er en hytte et sted i North Carolina, hvor de i fred og fordragelighet kan sitte i blågresset og la de nye tider seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke påtatt retrofakter over denne gjengen, snarer en ektefølt glede over gamle musikktradisjoner koplet til en godvilje mot fornyelse. Den slags blir det fine toner av.

Noen vil sikkert kjenne igjen frontfigurene Jim Krewson og Jennie Benford med sin klarstemte stemme fra samarbeid med Jason Molina (både i Songs: Ohia og Magnolia Electric Co.), og de skal så visst ha sin del av æren for Molinas dreining mot nettopp bluegrass – eller skal vi si bluesgrass – på sine plater. Men det er altså med the Pinetops de tjener sitt daglige brød, og dette er et klart mer rendyrket countryprosjekt. Rivers Roll On By er vel deres fjerde siden slutten av 90-tallet. På omslaget av vellykkede One More In the Cabin (2002) vises et kart over hjemstaten Pennsylvania med omkringliggende stater og det er i fjellområdene heromkring bandets tradisjoner er tuftet.

Det som har vært av punk-attityd har blitt vasket noe vekk med årene, uten at det har godt på bekostning av gløden til bandet. Her skinner strimer av psykedelisk solskinn side om side med løvsus fra fjellsidene i Kentucky som hvisker både om Fairport Convention og The Carter Family. Det er dette frisinnet som bidrar til at Rivers Roll On By blir såpass vellykket. Det er også merkbart hvor stilsikre Jim og Jennie har blitt som låtskrivere. Mens det aller meste av materialet på Little Rivers (2000) var versjoner av enten standarder eller tolkninger av størrelser som Earl Scruggs, Carter Family og Delmore Brothers, så er de fleste sporene her eget materiale. Det er to versjoner fra Don Reno (overkant muntre ”Country Boy Rock & Roll”, og fine ”I Know You’re Married But I Love You Still”). Reno var en klassisk skikkelse fra bluegrassen (han døde på 80-tallet), med tilhørighet i samme nabolag som Jim & Jennie. Han hadde bakgrunn som banjospiller fra bandet til Bill Monroe, og stod også bak den velkjente ”Feuding Banjos” (bedre kjent som ”Duelling Banjos”). Sammen med tradlåter som ”Katy Hill” og ”Walking In My Sleep” utgjør disse den historiske tyngden av albumet, men låtene bryter ikke nevneverdig med de egenskrevne (med unntak av tekststrofer som henviser til nyere tider, som Mt. St. Helens).

Frisk som morgenlufta på fjellet, frodig som dalstrøka innafor, og freidig som ei ungpike på sin første låvedans er Rivers Roll On By en lettstemt, positiv og forlystende time.

Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
Pine Valley Cosmonauts er mer et fellesprosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.

The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og http://www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.

Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket fram 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager. Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten ”Gary Gilmore’s Eyes” (The Adverts) av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters ”Miss Otis Regrets” trekkes fram. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, ”Miss Otis Regrets” gjøres i hvert fall i nydelig akustisk drakt.

Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards ”Sing Me Back Home”. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-stil gjør Mel Tillis’ ”The Snakes Crawls At Night”, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør en naken, skremmende versjon av Ralph Stanleys ”Oh Death” (kjent også med Camper van Beethoven). Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap det er verdt å merke seg, ledet av en kvinnelig vokalist spiller de flerstemt folkpop på melankolske ”The Hangman’s Song”.

Det er mye gull her: Rosie Flores med Hank Williams’ ”I’ll Never Get Out of This World Alive”, Brett Sparks’ (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av ”Knoxville Girl” og Neko Case sin dansbare bluegrass ”Poor Ellen Smih”. Jon Langford trer også selv fram ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på ”Judgement Day”), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på ”The Plans We Made”. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgave av ”Pardon Me (I’ve Got Someone To Kill)” et hyggelig gjenhør – kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen med samme navn. Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker ”25 Minutes To Go”, om en dødsdømts siste 25 minutter.

Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State Of Texas”, Rick Sherrys ”Hanged Man”, Tony Fitzpatricks høytidelige ”Idiot Whistle”), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch’ (Lambchop) versjon av Bill Monroes ”Walls Of Time”.

Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?

The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Det første man legger merke til med The Wooden Sky er stemmen til Gavin Gardiner. Han blottlegger mye nerve, en del frustrasjon og desperasjon, i et toneleie som preges av rangling og levd liv. Tankene går umiddelbart til Jason Merritt (Timesbold) eller Conor Oberst (Bright Eyes) på det marsjerende åpningssporet ”The Bird Has Flown”. Strøk av cello og pålegg av klokkespill og banjo bidrar til å bygge opp under det som er en medrivende og umiddelbar låt. Ytterst lovende med andre ord, fra dette debuterende Toronto-bandet. Det består av en tilsynelatende løst sammensatt gjeng, sentrert rundt multi-instrumentalistene Gardiner og Andrew Wyatt, med Chris Cocca som fast trommeslager og Anissa Hart som positivt bekjentskap på cello.

The Wooden Sky satser på trygghet foran innovasjon, og de befinner seg i et territorium som har både lange tradisjoner og ikke minst en rekke solide kontemporære etterfølgere. Det er ikke lett å pløye nybrottsmark i dette terrenget. Bandet satser nok heller på å rendyrke kvalitative egenskaper som er godt fundert, enn å bygge nye, og de har mange fordeler på sin side: Vokalisten er nevnt, han skriver i tillegg gode tekster, har øre for melodier og sist men ikke minst har han med seg en gjeng som både er kapable og lydhøre. Dette bidrar til at When Lost At Sea er en holdbar plate, rik på lagringskvalitet og med lang ettersmak.

Variasjonen begrenser seg i hovedsak mellom innbydende folkballader og løsslupne rockere. Fremheves her kan gnistrende og klappende Hold Steady-lignende ”North Dakota”: ’Leaving this town headed south bound, the car full of narcotics, some cheap cocaine and we cut our losses in North Dakota where it’s true they name their streets all after thieves.’ I likhet med Craig Finn skriver Gavin Gardiner ganske gatesmarte tekster med Midtvestens vidåpne horisont som bakteppe, enten det er med brennende gitarer eller i mer akustiske takter: ’There are ghosts that walk along the streets of this town, and a lot of folks have been dying just to keep them around’ (”Darker Streets Than Mine”).

Gavin Gardiner klarer fint å bære låtmaterialet på egen hånd, men bandet kler også et større format, med allsang og blåsere i latterlig korte ”Virgina” eller på ”Poor Caroline”. Et band som har så god råd med tiden viser tegn på kreativ selvsikkerhet. Det lover godt for fremtiden. For mest av alt er When Lost At Sea en veldig lovende debut, der The Wooden Sky åpner for mange muligheter de kan utnytte og utbygge senere. Dette er trolig ikke deres mesterstykke, men jeg anbefaler å slå følge allerede her.
Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Misra Records

Down Depression Road

Fair Ladies Of Castles & Canyons

Villnis fra landeveien