Smått & Godt: Perfect Pop

Vi sitter på Tranen i Oslo, det er tidlig på ettermiddagen en hustrig novemberdag og bare en monoton vifte og gjenklangen av Arnie Skiffle-Joe kan høres i det stille lokalet med det brune interiøret, farget av år med hard tobakksrøyking og tung øldrikking.

Det er et godt sted å sitte.

Vi er undertegnede sammen med Tom Stian Korsmo og Marius Ilagsmoen – den “eksterne harddisk”, som kan holde orden på årstall og fakta førstnevnte har glemt. Det er to lune og imøtekommende karer som står i stil med musikken de sender ut til verden. For vi møter hverandre for å snakke om det lille plateselskapet som i årevis har forsørget nasjonen med yndig popmusikk i ulike sjatteringer. Navn som The Time Lodgers, Astroburger og The Tables tilhører alle den nasjonale pop-kollektive hukommelsen.

Eller, de burde kanskje gjort det?

Artistene på Perfect Pop blir nemlig ikke nødvendigvis store popstjerner i det brede lag av befolkningen, men i engere kretser har selskapet et kultstempel få andre i Norge kan matche. Nå er de aktuelle med utgivelser fra Haakon, Loch Ness Mouse og The Ethnobabes – der nevnte Ilagsmoen selv er altmuligmann. Det er en familiær atmosfære over selskapet, der alle bidrar så godt de kan. Men Perfect Pop drives i dag som et skikkelig selskap, understreker Korsmo. Det var noe annet i gamle da’r:

The days of Bartleby
“The Tables er et Oslobasert band som foreløpig ikke har gjort krav på de store overksriftene. Ambisjonsnivået har imidlertid steget betraktelig siden starten (vi nevner i fleng: Fanclub, egen fanzine, LP-planer m.m.) og gruppas navn vil trolig være på manges lepper i nær framtid”
Vinyl, 09/89

– Jeg var jo ikke med helt fra starten, men Perfect Pop ble til en fuktig kveld på Last Train, rundt et bord med Time Lodgers og Tore Bartleby (fra The Tables). På den tiden gikk det i egenlagde fanziner og postordre, og det var vel ikke så mye struktur rundt det hele. Jeg ble kjent med dette miljøet takket være bokcafeen på Bakklandet i Trondheim, der jeg kjøpte Shady Whims & Obstacles med The Tables, en plate som satte meg helt ut! Jeg flytta ned til Oslo rundt 1995 og ble kjent med Bartleby, som fremdeles jobber med sitt bokprosjekt om obskure oppfinnelser så vidt jeg vet. På den tiden var Perfect Pop mer eller mindre dødt, noe jeg selvsagt synes var veldig trist.

Korsmo fikk sving på selskapet igjen, og i dag drives etiketten mer systematisk og som et ordentlig firma. I hvert fall med et skikkelig regnskap, selv om budsjettet ikke akkurat tillater de store sprell. Ferske fullengdere av The Loch Ness Mouse (11-22) og Haakon (Bounty) viser at Perfect Pop både har utviklet seg gjennom årene, samtidig som det kanskje kan spores en rød tråd på deres utgivelser. Skranglepop-imaget blir i hvert fall utfordret i disse dager, særlig med Loch Ness Mouse sin mer velpolerte plate.

– Perfect Pop er en samling band under ideologien om å “hjelpe god musikk til å få en sjanse”, uten noen spesielt rendyrket profil, selv om skranglepop er en gjenganger. Det føles nesten som vi er en familie, og slik kan vi kanskje sammenligne oss med Elephant 6 (pop-psykedelisk kollektiv fra USA, med band som The Apples In Stereo, Dressy Bessy, Neutral Milk Hotel, Essex Green++) som vi for øvrig liker svært godt. Vi har jo dessuten underlabelen Public Demand som kan romme litt andre type ting.

For øyeblikket rommer denne etiketten bare en reutgivelse av The Tables Shady Whims… samt de to EPene til The Beautiful People, og fremstår mest som en praktisk opprettet finurlighet, en tvillingbror til hovedselskapet som for øyeblikket sover. En annen avledning av Perfect Pop er Perfect Ostepop, som i skrivende stund kun har to utgivelser av Arne Hansen & the Guitarspellers, begge utgitt i 2000.

The Jessica Fletchers
“Under framføringen av Magazines “A song from under the floorboards” gikk plutselig Torgrim Eggen fra musikkavisa Beat fram til scenekanten og viste orkesteret fingeren. Ingen i The Tables la merke til dette, men Eggen dreit seg skikkelig ut og var rimelig rød i ‘sylta’ da han returnerte.”
Vinyl 09/89

Tom Stian Korsmo er særlig engasjert i arbeidet med The Jessica Fletchers, som han har stor tro på kan utrette store ting i tiden fremover. Uten at norsk presse har vist særlig interesse har de bygd seg opp en ganske stor kult både i USA og Europa. De turnerte med nevnte The Apples In Stereo i Skandinavia 2003, med Dressy Bessy i USA og har i det hele tatt lagt grunnlaget for en større satsning over grensene. I USA benyttes for eksempel låta ”Let’s Go” (fra What Happened To The?) i en reklame for Nascar, og kan høres jevnlig på fjernsynskanalene der borte.

– Vi gadd ikke å sitte på gjerdet og vente på at ting skulle skje i Norge, så vi dro utenlands. Det har vist seg svært fornuftig, og bandet har ikke minst fått nyttig spilleerfaring på større scener. Særlig i Østerrike og Sveits hvor de fyller klubber med 3-400 i kapasitet. I Basel, Sveits var de headliner på en antirasistisk arrangement med over 15 000 publikummere, og i sommer spilte de før Weezer og Oasis foran over 30 000. Nå i helga spilte de en showcase for 1000 stykker i Bremen. I Østerrike skaper de nærmest Beatles-tilstander med jenter som stjeler deres svette håndduker og denslags, ler Korsmo. Da er det veldig gøy å drive med dette.

Gøy med pop
“Som med poporkester flest har også folka i The Tables en musikalsk fortid å slå i bordet med. Bartlebys begrenser seg imidlertid til tverrfløytespilling i et jazzrockband som ble nummer to i en lokal talentkonkurranse på Høland cirka år 1978.”
Vinyl 09/89

– Det å ha det gøy er også en sentral drivkraft for å bruke det meste av fritiden på dette, sier Korsmo. Det viktigste er selvsagt at vi er genuint glad i musikk, og så er det selvsagt julebordene våre.

– Også er det en sosial funksjon, skyter Ilagsmoen inn. Det blir en sosial arena der man møter nye og hyggelige folk rundtomkring.

Den lette holdningen de to i mellom kan også overføres til artistene de jobber med. Det er ikke rom for stjernenykker når man er tilknyttet et lite plateselskap:

– Kjemien mellom oss og bandene er ekstremt viktig, de involverte må ha en dugnadsånd kan du si. Gjør vi noen kroner så går det rett inn i selskapet og brukes på nye ting, men vi har verdens beste platekontrakt: vi deler alt likt etter at utgiftene er betalt. Så enkelt er det.

Lukten av vinyl
Perfect Pop satser fremdeles tungt på vinyutgivelser. Grunnen til dette mener begge er selvsagt: Det er noe helt spesielt med vinylen som de ikke kan være foruten.

Korsmo utdyper: – Det har vel kanskje noe med generasjonen å gjøre. Jeg husker fremdeles turer til Oslo da jeg hadde penger til å kjøpe én vinylplate; lukten, størrelsen, lyden – det er noe for seg selv. Dessuten er det faktisk bra merchandise-vare, det selger en del ute på turneene og på konserter.

Denne rendyrkede satsningen har kanskje bidratt til at Perfect Pop er etablert som en merkevare hos mange interesserte. De har mange faste kunder, både i Norge og utlandet, og de de eldste og mer obskure utgivelsene er utgått fra lager. Shady Whims… går etter sigende for “usannsynlige priser”. Denne er altså gjort tilgjengelig igjen på CD, mens for eksempel tidlige King Midas-utgivelser kan lastes ned fra Phonophile. Det har ikke gjort selskapet spesielt rike, men de mener at de kanskje kan unne seg en sterkbrus på julebordet for inntektene det salget genererer.

Ny pop?
“Da The Tables fikk tilbud om å være “flexiband” i Vinyl, ble ikke svaret et ubetinget “ja”. Penger er generelt et fremmedord for gruppas medlemmer og de var rett og slett redde for at de hele skulle bli for dyrt!”
Vinyl, 09/89

– Hva med nye band? Er det planer om familieforøkelse?

– Egentlig ikke, vi satser på de vi har. Det er selvsagt også et økonomisk spørsmål, samtidig som det ikke er enkelt å finne nye band der ute. The Chairs er jo bra, det har de alltid vært. Sister Rain. Og The Beautiful People, som alle snakket om for en tid tilbake.

– Og Je Suis Animal, kommer det fra Ilagsmoen.

– Nå dreier det seg jo en del om Loch Ness Mouse og Haakon. Førstnevnte har fått bra med dekning i presse og slikt, men Haakon har fått altfor liten oppmerksomhet. Bounty er en veldig bra plate, som hadde fortjent litt mer blest. Når det gjelder The Tables så er jo ikke de mer, men det er mulig et par derfra spiller litt av og til. Om det blir noe mer ut av det, vet jeg ikke.

– Har dere noen andre konsepter gående i tilknytning Perfect Pop?

– Nei, vi holdt på med klubbkonseptet Poplove på Mono en periode sammen med blant andre Trondheimslabelen TwoZero, men det ble for mye og for tidkrevende. Vi har blitt flinkere til å sette grenser, for ikke å brenne oss helt ut med dette.

– Dere har holdt på med dette i mange år nå – har dere noen gode råd til de som sysler med planer om å starte sitt eget plateselskap i disse dager?

– Penga først, kommer det kontant fra begge. Det er selvsagt, man kan ikke ta for gitt at for eksempel enhver liten nettsjappe skal klare seg i disse dager. Så man man ha et system og drive ordentlig, uansett hvor lite selskap man har. Og man må være forsiktig med å budsjettere salgstall, en utgivelse bærer seg ikke automatisk. Det er viktig å ha god kontakt med distributøren og følge opp denne. Og kanskje det viktigste av alt: Ikke gi opp!

Jeg spurte om de to herrene kunne trekke frem noen utgivelser fra sin katalog, som de mente fortjente litt ekstra oppmerksomhet:

The Tables: Shady Whims & Obstacles
(POP7, 1992)
Hallo! Å si noe om den…. ehh.. kjøp den! Det er en plate med så knakende gode låter, tekster og deilige arrangementer at det ikke går an å beskrive. Den er innspilt på en 8-spors hjemme i bakgården i Schweigaardsgate, og at de har fått inn så mye er bare sinnssykt.

The Loch Ness Mouse: Flair For Darjeeling
(POP33, 1999)
Marius: “Jeg hørte på denne mens vi spilte inn plate selv, og den gjorde oss så oppgitte. Loch Ness Mouse lå alltid ett hakk foran oss. Det skrangler og går sine egne veier, og jeg hørte den på en dårlig kassett, men de lå uansett et hestehode foran oss.”

Watch Children: The Kinda Retarded Tapes
(POP19, EP 1995)
Helt sinnssykt rått, beinhard garasjerock på Perfect Pop. Dette er en skatt som de fleste burde oppdage – og de som har den sier akkurat det samme. Den ene låten er for øvrig å finne på samleren Bestrummed! Perfect Pop 1995 – 2001. Har ellers ikke hørt noe fra bandet, bortsett fra at de finnes et eller annet sted i Brooklyn.

The Beautiful People: Sedated Times EP/The Beautiful People
(PDR002/003, EP, 2004)
Marius: “Jeg husker første gang jeg hørte dette bandet live, spesielt “Every Day”. Alt er bra med den låta, til og med videoen er bra. Et band som går rett oppover, men som laget noen låter på disse to EPene som er blant de beste de noensinne kommer til å skrive. Også er det en fantastisk moral i bandet, de er utrolig fokuserte og står fram som et fiks ferdig band i en alder av 20!”

The Jessica Fletchers: Sorry About The Noise! E.P.
(POP34, EP, 2000)
Den låta er en klassiker, et vanvittig sterkt singlekutt og en hitlåt som ikke ble det. Platen solgte bra til å være en EP, men ikke massivt.

Tranen begynner å fylles opp av sine stamgjester. Det mørkner. Så tusler vi opp til Perfect Pops hovedkvarter i nærheten, for å høre på noe av den perfekte popmusikken vi har pratet om. Vi starter med Pussycats og 1-2-6 og avrunder med The Jessica Fletchers, og det slår meg at det er en rød tråd her:

Den heter Perfect Pop, og det er en fin ting å oppdage en hustrig novemberkveld i Oslo.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 24.11.2005 og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Songs Of Faith And Devotion

Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Menighetsfakultetet
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Kontrastvæske
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Museviser
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.