58. June Of 44: Four Great Points (Quarterstick, 1998)

June Of 44: “The Dexterity Of Luck” June Of 44 ble på 90-tallet plassert i postrock-bagen med sin fikse miks av math, slowcore og emocore, og knyttet like mye til Slint som til Tortoise. Bassist Fred Erskine, trommis Doug Scharin og Sean Meadows og Jeff Mueller (begge på gitar/vokal) hadde bakgrunn fra bl.a Rodan, Codeine, Sonora Pine og Rex, og ble senere tilknyttet en rekke band som utfordret vårt begrep av hvordan rock kan lyde (som HIM – ikke de finske – og Shipping News). De var naturlig hjemhørende i Louisville, Kentucky og June Of 44 var et av 90-tallets superband, om det skal finnes noe slikt i denne leiren.

Bandet brukte store deler av tiåret på å gi ut skiver uten at de ble særlig kjent utover den indre krets, og bare det er en årsak til å dra dem frem igjen. Four Great Points var deres tredje utgivelse – og deres beste. Her inkorporerer de – med rytmetalentet Doug Scharin som midtpunkt – elementer av dub, jazz og raga inn i et eksperimentelt og angrepsvillig uttrykk som var langt mer offensivt enn mange av deres samtidige post-rockere. June lot ikke en akademisk tilnærming overskygge deres behov for å rocke ut, og passende nok er da også Four Great Points spilt inn av Shellacs Bob Weston. De sylskarpe og huggende gitarene, den lekne rytmeseksjonen, den mangfoldige instrumentrekka og den sjangeråpne, eventyrlystne innfallsvinkelen bidrar til at June Of 44 er blant Louisville/postrock-bandene som har klart seg aller best i tidens fylde.

74. Rodan: Rusty (Quarterstick, 1993)

Rodan: “Bible Silver Corner” Det er ingen tvil om at Slint er blant de mest innflytelsesrike bandene fra amerikansk undergrunn på 90-tallet. Deres Spiderland (1991) satte en ny agenda for indierocken, definerte math-rock som genre og avfødte en rekke sentrale prosjekter også i etterkant (The For Carnation, David Pajo solo og coverfotograf Will Oldham). Dessuten satte de Louisville, Kentucky på indiekartet. Slint kan få sin gjennomgang i en annen sammenheng, i denne konteksten passer det å minne om bysbarna Rodan.

Rodan utga vel bare denne ene skiva, men i likhet med Slint skulle førsteprosjektet gi mange fruktbare avleggere (Rachel’s, Sonora Pine, June Of 44, Retsin, Shipping News++). Rusty skulle ikke få samme direkte påvirkningskraft som Spiderland, den kom et par år senere, men deler mange av dens kjennetegn: Fokus på soft/loud dynamikk, komplekse låtstrukturer, lengre instrumentale partier og intrikate gitarlinjer som hekles i hverandre inntil de eksploderer av full kraft, hviskevokal som bryter ut i voldsom roping. Men Rodan er også et band som fortjener sitt eget ettermæle. De representerte en både mer emosjonell dybde og større dynamisk spenn enn Slint, mer direkte lenket både til post-punken og en lo-fi tilnærming. Lydtekniker Bob Weston (Shellac) fikk fram hele dette spennet på en plate som aldri lar lytteren hvile – og ei heller har noe ønske om det.

Det nydelige instrumentale åpningssporet “Bible Silver Corner” avbrytes på voldsomt vis med to minutter hardcore noise (“Shriner”). Rodan har med dette vist sine to ansikter, og på resten av platen utforskes disse elementene gjennom låter som males på stort lerrett, med både følsom og brutal pensel som lag på lag fyller et voldsomt bilde med forstyrrende tiltrekning.

Det er vanskelig å tenke seg framveksten til f.eks Explosions In The Sky, Mogwai og Godspeed uten et band som Rodan. Det er egentlig vanskelig å tenke seg noen som har utforsket rockens intrikate labyrinter særlig grundigere. Det passer – som en intro – og starte med introen. Resten er det opp til deg å dykke videre ned i.

84. Codeine: Frigid Stars LP (Sub Pop, 1990)

Codeine “D” Noen plater klarer å kapsle en emosjonell stemning bedre enn andre. Frigid Stars er en slik. Codeine (med bl.a Chris Brokaw) definerte på sin debut slowcore som sjanger. Selv om variasjon ikke var deres fremste styrke hadde trioen en viss dynamikk og evne til temposkifter som også knyttet dem opp til tidlig post-rock (Slint), og senere avkom av Codeine binder medlemmene til sentrale navn innen amerikansk 90-talls undergrunnsrock som June Of 44, Come, Rex og The New Year.

Sett under ett holder de uansett jerneven ganske stramt gjennom disse 40 minuttene. Frigid Stars er et album som setter en standard. Skal vi bare ramse opp hvilke begrep som lett kan brukes for å beskrive Codeine anno 1990: Sparsommelig, langsomt, depressiv, tung, melankolsk, mektig, nedpå, spøkelsesaktig, blek. Men det er også en menneskelig varme over denne skiva som gjør den bevegende, ja den gjør tristessen om til noe vakkert.

Bildet på baksiden av omslaget er egentlig talende for hele innholdet, et svart/hvitt fotografi av en fullt påkledd fyr som har bikket på en madrass, hodet dekket av puter, og vi kan bare ane at han ligger der og hulker.

Anslaget på “D” setter tonen for hele denne blafrende stjernen av et album.