Fair Ladies Of Castles & Canyons

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Americana: Highways & Backroads

The Avett Brothers: I And Love And You (2009)
Beatlegrasss
De er fundert i North Carolinas musikktradisjoner der folk, country og bluegrass står sterkt, men The Avett Brothers står også med minst ett bein i den melodiøse popen. Det gir et uttrykk av bred appell, og de har da også blitt relativt store hjemme i statene i løpet av sin tiårige karriere. Det skyldes nok ikke minst et (fortjent) rykte som et gnistrende liveband.

Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.

The Avett Brothers fortsetter den kursen de staket på forgjengeren Emotionalism (2007), med stadig sterkere fokus på pop enn folk, for å si det litt enkelt. Liketil og imøtekommende uten skarpe kanter. Vekten er på midt-tempo ballader, og med piano og strengeinstrumenter som akkompagnement til den sterke harmonivokalen til Seth og Scott Avett. Jon Kwons cello underbygger kammerfolk-tendensene, mens den milde framføringen skaper god vestkystpop-feeling. ”Ill With Want” kunne like gjerne hørt hjemme i katalogen til Wilco som Jackson Browne, ”Tin Man” er like deler Matthew Sweet og The Jayhawks. Mest av alt nærmer The Avett Brothers seg en episk all-american sagafortelling av mørke tekster og åpen lyd, som en bil som forsvinner nedover highwayen med Tro, Håp, Ensomhet og Lengsel som hjul. Som det sies helt innledningsvis her:

’Load the car and write the note
Grab your bag and grab your coat
Tell the ones that need to know
We are headed north’

I And Love And You kan nok virke i overkant ballade-basert og safe, men dette er en plate som vokser over tid. Dessuten er ikke solide låter, genuin spilleglede og velskrevne tekster kvaliteter som går ut på dato. The Avett Brothers har i ti år spilt på enhver bule med scenekant. Det er dette arbeidet som nå betaler seg. Så får de som ønsker seg en mer utagerende og løssluppen utgave oppsøke liveutgaven.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (2003)
Jeg er svak for cowgirls
Overskriften henspiller på Pam Houstons novellesamling Cowboys Are My Weakness, og i krøttersporene etter sterke kvinnelige fortellere som Annie Proulx og Flannery O’Connor finner vi Haley Bonar. Hun er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk (Low) viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Haley Bonar er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

Richard Buckner: The Hill
Tom Merritt:
Først hadde jeg en svak mistanke –
Hun virket så stille og åndsfraværende.
Og en dag hørte jeg bakdøren bli smelt igjen
idet jeg kom inn, og jeg så ham snike seg vekk
bak uthuset og løpe tvers over jordet.
Jeg besluttet meg til å drepe ham ved første anledning.
Men den dagen jeg gikk omkring
i nærheten av Fourth Bridge
uten så meget som en stokk eller sten for hånden,
stod han plutselig foran meg
med noen kaniner han hadde skutt.
Skrekken lyste ham ut av øynene,
og alt jeg kunne si, var: ’Ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det,’
da han siktet på mitt hjerte og skjøt.

Slik åpner Richard Buckner, riktignok i André Bjerkes oversettelse. The Hill er nemlig ikke bare en ordinær utgivelse, men en gjenfortelling av Edgar Lee Masters’ berømte – og glitrende – diktverk Spoon River Anthology (1915). Boken består av nesten 300 små vers, formet som gravskrifter over de avdøde i småbyen Spoon River, Illinois. Gjennom diktene rulles gradvis byens egentlige ansikt frem, og som lesere opplever vi at dens skjulte sider og hemmeligheter etterhvert kommer for dagen og avslører innbyggernes hykleri, dobbeltmoral, deres tragiske skjebner, sorger og gleder.

Fru Merritt:
Jeg stod taus foran juryen;
jeg svarte ikke et ord da dommeren spurte meg
om jeg hadde noe å innvende mot dommen.
Jeg bare rystet på hodet.
Hva kunne jeg si til mennesker som mente
det var en 35-årig kvinnes skyld
at hennes 19-årige elsker drepte hennes mann?
Gang på gang hadde jeg jo sagt til ham:
’Reis bort, Elmer, reis langt bort.
Jeg har gjort deg gal ved å gi deg min kropp.
Du kommer til å begå noe forferdelig.’
Og som jeg fryktet, drepte han da også min mann.
Men jeg tar min gud til vidne på
at jeg ikke hadde noe å gjøre med det!
Tredve år satt jeg taus i fengselet!
Og Joliets jernporter
gled omsider opp da de grå og stumme vokterne
bar meg ut i en kiste.

Buckner har tidligere markert seg som en meget stilsikker låtskriver, allerede fra debuten Bloomed (1994), og ikke minst med sine major-label skiver Devotion + Doubt (1997, med blant andre Giant Sand og Marc Ribot) og Since (1998, med John McEntire, David Grubbs, Syd Straw). Med The Hill er han tilbake på et mindre selskap, og samarbeidspartnere denne gangen er kun John Convertino og Joey Burns (Calexico). Det betyr enklere fremføringer, stort sett med akustisk gitar, bass, cello og perkusjon, eller endatil kun med vokal. Dette er en plate der historiene går foran melodiene.

Elmer Karr:
Bare Guds kjærlighet kunne formidle
menneskene i Spoon River, så de tilgav meg,
jeg, som hadde besudlet Thomas Merritts seng
og attpå til myrdet ham.
Å, kjærlige hjerter, som igjen åpnet seg for meg,
da jeg kom tilbake etter fjorten år fengselet!
Å, hjelpende hender, som mottok meg i kirken,
dere som stod med tårer i øynene hørte min angerfulle bekjennelse,
da jeg fikk brødets og vinens sakramente!
Gjør bot, alle levende mennesker, og hvil hos Jesus.

Tekstene egner seg godt for å synges, og passer særlig en artist av Buckners kaliber. Han har plukket ut atten av historiene til Masters, og lar disse gå uten opphold, slik at det i realiteten bare er ett langt kutt på platen. Det er litt unødvendig, men The Hill er uansett en plate du vil nyte, med eller uten originalboken som selskap. Jeg anbefaler begge deler på det sterkeste.

Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood
Brokeback Mountaingirl
Det er stemmen til Neko Case som skiller henne fra de aller fleste artister, kvinner som menn. Høyreist, mektig og med en varm fylde dekker den til all skitt og lort, og avdekker tindrende fjelltopper og blå himmel. Enten det er som vokalist i The Sadies, Corn Sisters eller i The New Pornographers. Men aller mest når hun får stå fram alene.

Fox Confessor Brings The Flood er intet unntak. Case har igjen komponert en plate bestående av et dusin låter som dyrker den tidløse eleganse og solide styrke. Tradisjonen er den amerikanske, og stilmessig finner vi både standards, country, indierock og gospelhymner i repertoaret. Men platen faller aldri inn i et forutsigbart leie eller blir påtagelig bunden til andre genre enn den Neko Case selv skisserer og styrer med sikker hånd; tenk Brenda Lee framføre Roy Orbison, eller Patsy Cline synge noveller av Raymond Carver.

Case har gradvis beveget seg bort fra den tradisjonelle fjellvalsen og over mot et mer moderne, variert uttrykk av stolt tristesse koplet til en skarp menneskelig observasjonsevne, da helst av mer tragisk karakter. Fox Confessor… styrkes av hennes evne til å inkorporere ulike tradisjoner inn til sitt eget, og selv om mye skyldes hennes gullstrupe, tekster og produksjon, har hun også med seg en kremtrupp bestående av folk fra Calexcio, Giant Sand, The Band og The Sadies for å nevne noen som gir verdig backing. Disse overøser ikke platen med briljerende overdøvenhet, de lydhøre ringrevene fordeles i forsiktige doser platen gjennom, og platen hadde vel ikke tatt skade av mer fokus også på disse.

Det gjennomgående delikate soundet avdekkes allerede fra første spor, ”Margaret Vs. Pauline”, med rytmeseksjonen godt festet nede i calexicoland og med nydelige pianoganger fra Garth Hudson. Gjennom et relativt kort låtsett (tilsammen cirka 35 minutter) avdekkes lite nonsens og flere høydepunkt; den fengende tragedien ”Hold On, Hold On” (’The most tender place in my heart is for strangers, I know it’s unkind but my own blood is much to dangerous…’), 50-tallstwangen ”Lion’s Jaws” og mørke ”The Needle Has Landed”. Den knappe lengden skaper ikke rom for å kjede seg i særlig grad, men et par låter av mer episk karakter hadde vel heller ikke skadet helhetsinntrykket.

Uten enorme overraskelsesmomenter, umiddelbare låter eller de helt store utfordringene er det ikke gitt at det voldsomme engasjementet vil inntreffe hos alle som spanderer en overfladisk lytt. I hvert fall ikke umiddelbart. Fox Confessor Brings The Flood er nok heller en stayer, som jeg håper, og tror, vil stå seg over tid. Og av og til er nettopp en helhetlig gjennomføring, god lyrikk og dyktige musikere det viktigste kriteriet for om en plate er vellykket eller ei.

Dust Dive: Claws Of Light (2007)
Nybyggere
I rekken av nye landlige artister fra Brooklyn har vi i dag kommet til The Dust Dive, opprinnelig visstnok med røtter i flatbygdene i Kansas og bygda i Massachusetts. I likhet med nyfolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver denne trioen med en særegen blanding av ’dust bowl’ mimring og moderne lydmakeri. Storbyens tårn hilser i bakgrunnen bare som en kulisse, for her vaker fisken fremdeles i Brooklyn River, parkene har blitt til uberørt villmark og veiene er krøtterstier. Epletrærne blomstrer, barna løper barføtt ut for å bygge flåte og mennene hilser hverandre taust med hatten på snei og sneipen på skrå mens de diskuterer været og årets avling.

Det sepiatonede omslaget viser en nedtagget og forlatt bensinstasjon, som for ytterligere å bekrefte båndet mellom da og nå, kampen mellom menneske og natur; korn og fjær dekker bilder av de velordnede forstedene. Det vokser murstein på fuglevingene.

Claws Of Light har tatt noen runder ekstra – og det tåler den. I begynnelsen virket den utpregede bruken av orgel noe irriterende, men det er en tilvenningssak. I stedet vokser det fram en rekke fargerike perler opp av betongen. Hengslete melodiføring, blåøyd vokal, skurrete radioopptak, barokk folk og sjarmerende viser skaper en varm, intim stemning som går dypt ned i porene.

Laura Ortman er medlem av stammen White Mountain Apache, og har en karriere som filmkomponist. I samarbeid med Smithsonian National Museum Of The American Indian har hun for eksempel tonesatt stumfilmen Redskin fra 1929. Ortman har tatt med seg øyet inn i musikken til The Dust Dive, og kanskje det er hun som bidrar til å gi bandet dets sterke filmatiske kvaliteter. Det er lett å lukke øynene til Claws Of Light og bevege seg tilbake til denne tiden. En flimrende stumfilm tonesatt av en gammel felespiller som drar sørgmodige toner langs veikanten, en vagabond tusler plystrende forbi, en hane galer go’morgen der borte og et nygift ektepar svinger seg på trammen foran sin nybygde stue.

Fine bilder, men forvent ingen plate som hyller den uforglemmelige melodi eller de lette refreng. Claws Of Light beveger seg i ett tempo, i én retning, holder på samme stemning fra start til slutt. Dette er ikke en plate man skipper raskt gjennom for å søke opp et par killere til iPoden, men et sammenhengende stemningsbilde som gradvis avslører sin styrke for det våkne øre.

Hem: Rabbit Songs (2002)
Harepus
En av de flotteste platene innen vakker folkpop i 2002 heter Rabbit Songs. Det er nesten trist å meddele dette faktum med tanke på at nytelsen trolig vil gå hus forbi de fleste her hjemme.

Hem ble dannet i Brooklyn i 1999 av Dan Messé, Gary Maurer og Steve Curtis. Vokalist Sally Ellyson har kommet til i ettertid, og etter sigende er åpningssporet, tradisjonelle ”Lord, Blow The Moon Out Please”, hennes søknad om få å komme inn i bandet. Telefonopptaket var tydeligvis nok til å overbevise de tre andre, og takk for det. Hun er som skapt til å fronte dette bandet; følsom, vever og sterk, med ett stemmebånd i urban visesang og ett i tradisjonell prærievals. Sandy Denny, Joni Mitchell, Carly Simon og Margo Timmins er alle navn som kan heftes til hennes sangstil. Det er referanser som også kler musikken.

Hem har skapt en finstemt og vâr plate. De drikker fra kilder som ligger langt unna Brooklyns asfaltjorder, og bringer oss heller med til et imaginært landskap av endeløse sletter, nypløyde åkre og vennlige farmer. Til et lite nybyggerhus på prærien der Ellyson sitter i gyngestolen og synger go’natta-sanger til spedbarnet sitt, mens mennene er ute og jakter etter harer. Røttene tilbake til depresjonen kan spores direkte med den tradisjonelle ”The Cuckoo”, som noen sikkert vil kjenne igjen fra den  Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music. Der framført av en banjospiller fra Tennessee som het Clarence Ashley (”The Coo Coo Bird” fra 1929).

Hem kunne gjerne endt som nok et stillferdig og vakkert band uten den helt store egenarten. Det gjør de ikke, og det skyldes ikke minst det over 20 personer store orkesteret som sprer et elegant preg over hele albumet. Ved hjelp av strykere og blåsere tillater de å raffinere sitt uttrykk, fundert av mandolin, pedal steel og piano. Slik skaper de rent kildevann av de vakre låtene. Selv om Rabbit Songs er gjennomgående melankolsk og dunkel er det ikke den vanlige koppen med deppecountry dette. De spinner heller på de følsomme trådene, de som går fra Nick Drake til Cowboy Junkies, fra Hope Sandoval til Norah Jones.

Ikke bare er innholdet av ypperste klasse, Setana har kledd platen i et stilig omslag med et tykt, illustrativt hefte med tekster som gjør den egnet som en liten kosebok. Rabbit Songs har helt fortjent mottatt strålende kritikker i USA og England. Hem er et nytt band man absolutt bør få med seg hvis man aksepterer ekte og varm låtskriverkunst som et godt nok argument.

Jolie Holland: Catalpa (2003)
En ny depresjon
Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, framdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music – med en utradisjonell og moderne vri.

Lyden på Catalpa er ubehandlet trevirke. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: ’I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it.’ Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart og tiltrekningskraft.

Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats’ ”Wandering Angus” og blander inn Pink Floyds ”Jug Band Blues” blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.

’By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin’ thin
And my feet are numb and stumbling
And it’s many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again…’
(All the Morning Birds).

Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons ”Black Hand Blues” (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og ”Roll My Blues” (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme som snører seg rundt en spartansk instrumentering. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: ’Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion’). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på ”Wandering Angus”, der han forsøkte å skape lyden av ’a golden apple in the sun’. Spartansk og rotbunden folkmusikk er dette, men med en ’spirit’ som skinner klart gjennom på hvert eneste spor.

Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. ”Alley Flowers” domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (”I Wanna Die”), bluesen til Billie Holiday (”Black Hand Blues”) og en vital Bob Dylan (”December, 1999”). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:

’When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?’
(“Periphery Waltz”)

Jolie Holland er i høyeste grad en artist av i dag, og en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte – og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg. Ned til oss alle, egentlig.

Norfolk & Western: Winter Farewell (2002)
Gode gamle dager
Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i FILMguerrero. Portland-labelen er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog! Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse – og en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.

Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som ’virkelighetens’ Norfolk & Western la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig videreføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; ”They Spoke Of History”, ”Tomorrow’s Portraits For The Coming Winter”. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med ’soundscapes and undefined territories’), har Selzer bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).

Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, opp mot den bleke himmelen der solen aldri skinner. Noen vil nok finne dette bildet stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare stemningen av vemod og noe som for lengst har gått tapt.

Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child
The Joshua Tree
Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, med Tomorrow The Green Grass (1994) stående igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til den helbredende ørkenen med sin MS-syke kjære Victoria Williams. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael ’Razz’ Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet – til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten fra 1997 og oppfølgeren Pacific Coast Rambler ble spilt inn på farmen og gitt ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings Of A Creekdipper i 1998. Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.

Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December’s Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks’ storhetstid. December’s Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams’ klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.

Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December’s Child enda et skritt høyere på stigen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans ”Say You’ll Be Here” er som å vende tilbake til The Jayhawks’ velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December’s Child fyller inn tomrommet etter bandet – og enda litt til.

Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet ”One Eyed Black Dog Moses”, som humper avsted på sedvanlig muntert vis. Ellers følger låtene Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre ”Cactus Wren”, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende ”Climb These Steps We Will” og ikke minst den etterlengtede samsangen med Louris på ”Say You’ll Be Mine”. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: ’Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you’ll come back, Say you’ll be mine.’

De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Lykkelige. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!

Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Peace Harbor er i hovedsak Zak Riles, en Louisville-innfødt gone west. Han ser ut til å ha funnet passende kompaniskap i Adam Selzer (Norfolk & Western, Tracker). Riles bærer tydelig med seg sin Kentucky-bakgrunn (Slint, The For Carnation), har tatt en sving nedom ørkenområdene i sørvest før han endte opp som en velkommen del av Portlands brede musikkmiljø. Her har han hooket opp med flere likesinnede, som Jordan Hudson (M. Ward, Little Wings) og Rob Kieswetter (Will Oldham, Little Wings), og med Selzer bak pulten har Not Yet Fire blitt dokumentasjonen av Riles reiser gjennom det store landets skrinnere områder.

Vår mann styrer det meste selv, både når det gjelder låtskriving og instrumentering. Med gitar, banjo og fele som verktøy på den nærmest instrumentale platen bygger han langsomt opp musikk som matcher bildene på denne vakkert kledde utgivelsen. Riles er også fotograf, og sansen for detaljer gjenspeiles også i musikken. En mesa, en ørkenslette, en jernbanelinje mot ingensteder, bølger som slår mot stranden og fugler som vaker rundt på himmelen. Alt avbildet i svart/hvitt uten tegn til mennesker noen steder.

Mens han farer forbi slike åpne, øde landskap langt vekk fra glitter og stas har Riles skrevet et variert sett av låter. Han nærmer seg tidvis gitarstilen til John Fahey eller Leo Kottke (folkmelodiene ”Leaving California”, ”Torch Song”), felemørket til Dirty Three (”Peace Harbor”) og slår rykkevis til med mer kontant kraft i stil med Slint/A Minor Forest. Slik er Peace Harbors Not Yet Fire en skive som får meg til å tenke på både lange turer ut i ødemarken og en rekke solide artister, og selv om dette også er en plate som står mer en godt nok for seg selv, strekker den seg ikke helt opp til de andre artistene som er nevnt her.

Richmond Fontaine: Winnemucca (2002)
Will you please be quiet, please
Det er langt fra tetteste granskogen i Norge til de skrinne ørkenområdene i sørvestlige USA. Likefullt følte jeg meg umiddelbart hjemme i Allison Anders’ fine Gas Food Lodging (1992), om livet i en småby i New Mexico. Frontfigur i Richmond Fontaine Willy Vlautin holder også Gas Food Lodging høyt, og på åpningssporet ”Winter’s Casino” hører vi et lite utdrag fra nettopp denne lavbudsjettfilmen. Vlautin er født og oppvokst i området (rundt Reno), men i 1995 flyttet han til Portland, Oregon og dannet Richmond Fontaine. Fire plater ut i karrieren hadde jeg langt på vei avskrevet bandet, men der tok jeg heldigvis feil! Den rufsete countryrock-stilen er nå tonet ned til fordel for et åpent, sparsomt lydbilde som avslører hvor gode låter Vlautin er kapabel til å skrive og ikke minst fremhever de novelleformede tekstene hans. Med Winnemucca har kvartetten lykkes å skape årets beste roadmovie i plateformat, og akkurat som Allison Anders handler det om småbyene, menneskene som bor der og de øyeblikkene i deres liv som er av stor betydning.

Winnemucca er en liten spilleby i Nevada som Vlautin vanket i i ungdommen, et gamble- og drikkested hvor man kan gjemme seg bort for en stund. Det er visst en ganske snodig plass som bandet fortsatt jevnlig frekventerer når de er i nærheten, ikke minst for å henge i Winner’s Casino.

’It seems like the only place I know where nothing’s
in decline ’cause there’s nothing to do but rise
And all I ask is for a little money & some time and maybe
if I come back I’ll be sane for awhile’

Winnemucca er en velegnet albumtittel, ikke bare som geografisk referansepunkt men også som en mental tilstand. Åpningssporet fungerer som et ypperlig utgangspunkt inn i Vlautins verden, og den fengede låten inneholder to av bandets sterkeste særtrekk i Paul Brainards flytende pedal steel og Vlautins fargerike skildringer. Ordinære mennesker og det hverdagslige strevet tegnes med en penn fylt av varme følelser og med et klart blikk for detaljer. Det er en verden der alkohol og kriminalitet, lengsler, ensomhet og flukt er sentrale faktorer. Vlautin, som også forfatter noveller, begynte skrivingen etter at han oppdaget Raymond Carver, og forstod at det gikk an å skape verdifull litteratur fra en verden han selv kjente til. Han komprimerer den Carverske teknikken til sitt passende tekstformat og søker å komme nær menneskene, gjerne når de er på sitt svakeste og mest sårbare. Et rørende eksempel er ”Santiam”, som forteller historien om mannen som kjører gjennom hjembyen sammen med broren Gil for siste gang, før han bures inne i Santiam-fengselet i Oregon:

’An evening breeze is blowing by
and the Highwaymen are playing quiet and low
and my brother Harry’s on the porch
pacing and waiting, smoking old golds…’

Vlautin bruker nok mye av sine egne opplevelser og omgivelser i tekstene. Cirka midtveis brytes platen opp med to instrumentale spor; ”Twyla” og noe overstyrt feedbackambiens på ”Patty’s Retreat”, som viser at Richmond Fontaine også våger seg inn i det mer eksperimentelle. Begge kuttene har bakgrunn i Portland; Twyla er en kjent jockey fra den lokale veddeløpsbanen, mens Patty’s Retreat var en brun bar og et stamsted – gambling og booze igjen. Sistnevnte leder oss rett over i Vlautins egen gate, ”Glisan Street”, som sammen med ”Western Skyline” er to av de flotteste prærieballadene du får høre i år. Sistnevnte omhandler Vlautins onkel som døde i en jaktulykke i 1968, og om gutten som holdt ham i fanget til han døde.

Kanskje det er samarbeidet med FILMGuerrero-sjefen John Askew som har ført Richmond Fontaine inn på denne storslåtte men enkle stilen. Oppegående lesere kjenner sikkert Askew fra Tracker og som medsammensvoren i Norfolk & Western, begge band som holder seg innenfor de samme rammene som Winnemucca. Tenk også to-the-bone realisme som på Springsteens Nebraska, Whiskeytown og Son Volts bedre låter så har vi sirklet oss brukbart inn på hvor Richmond Fontaine befinner seg akkurat nå.

Det er en mørk realisme over Winnemucca som gjør den neddempet og sterk. Uten et svakt øyeblikk våger jeg å hevde at dette er 2002s beste alt.country skive, og møter med glede et ordskifte med uenige i den påstanden.

Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Scud Mountain Boys fra Massachusetts var et band med altfor kort levetid. De kan vise til tre essensielle utgivelser før sentrale Joe Pernice forlot fjellene for andre prosjekter. Heldigvis har han fortsatt å levere like høy kvalitet med senere konstellasjoner, da under navn som Chappaquiddick Skyline, Big Tobacco og Pernice Brothers.

Pine Box (opprinnelig en kassettutgivelse) og Dance The Night Away (1995) ble forenet av Sub Pop i 1997, under navnet The Early Year. Det ble bare ett ’Late Year’, for Massachusetts (1996) ble Scuds siste. Med et så spinkelt grunnlag kan det synes som noe merkelig å koste på en samler, for det skal fortsatt være mulig å fa tak i begge utgivelsene. Dessuten får vi verken uutgitte spor eller liveopptak, ei heller er omslaget særlig fyldig og mangler både kommentarer eller bilder av verdi. Alt dette er litt synd, og særlig for de av oss som kjenner bandet er The Essential en litt overflødig utgivelse. Derfor er følgende ord tiltenkt den heldige musikkelsker som ikke har et forhold til Scud Mountain Boys fra før, og som kanskje har et evig kjærlighetsforhold å se frem til.

Scud Mountain Boys er et stillferdig og stilfullt orkester, tidløst eksisterende et sted mellom tradisjonell country og myk, mollstemt poprock – noe i nærheten av et tenkt møte mellom Gram Parsons, The Eagles og Crosby/Nash. Som det ultimate hangover-bandet helbreder de både sjel og sinn med nennsomme hender, silkemyk vokal, steelgitar og levende skildringer av Raymond Carvers kaliber.

The Essential starter med en svært så sløy versjon av Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”. Webb har også signert ”Where’s The Playground Susie”, og på coverfronten går de heller ikke av stien for å gjøre en Olivia Newton-John, samt at de tar tilbake Benjamin Augustus udødelige jukejoint-fortelling ”Please Mr. Please”.

Fra Pine Box og Dance The Night Away savnes en del småperler, noe som igjen minner om at The Early Year er et must-have. Heldigvis er hele ti av Massachusetts 14 spor inkludert. Fullstendig fri for skranglete øyeblikk eller skurrende dissonans er den en av mykrockens aller fineste skiver, og Scuds definitive ten-strike. Mye av æren tilfaller naturlig nok låtskriver og vokalist Joe Pernice. Han synger konsekvent med migreneherjet stemme, som om han er redd for å vekke resten av bandet som døser i naborommet. Når de spiller er det stort sett langsomt og forsiktig, med en klagende steel og klimprende mandolin som følge.

Scud Mountain Boys tegner et motstykke til den brautende amerikanske selvsikkerheten, og viser det USA som finnes utenfor de glitrende byene og velstående forstedene. I stedet dukker det opp bilder av loslitte småbyer, rotløshet, alkohol og dop, våpen, frafalne venner og tapt eller manglende kjærlighet – mye virker skremmende selvopplevd, og er i alle fall godt fortalt. ’All these serious questions, seem to eat my life away…’ synger Pernice på ”Penthouse In The Woods”, uten at han klarer å komme unna. Det er få lyspunkter, og et tilsynelatende endeløst fravær av lykke, som preger hans skildringer. I stedet kan vi kose oss med bonden som skal brenne ned siloen og henge dyreflokken når dama drar, og grøftehistorier som ”In A Ditch”: ’They pulled her from a ditch last night somewhere down 95 on the wrong side of the road/ Found a needle and a pipe she had hidden by her side ’cause it must have been so difficult to deal…’ Resultatet blir et skarpt og poengtert bilde av en hverdag ingen har lyst til å havne i, men som likevel er skremmende gjenkjennelig og nært.

Den sedate tristessen brytes av og til opp med en mild form for honky-tonk/rockabilly og til og med litt gitarøs (fyllevisa ”Lift Me Up”, bør fungere som ren antabus for de fleste).

Scud Mountain Boys er et obligatorisk band å kjenne til. Start gjerne med denne samleren, men vær klar over at det er ikke mye mer som skal til før du har en komplett katalog. Og det må du ha.

Timesbold: Eye Eye (2004)
Whips Katekismus
Det finnes ikke mange med så nervøs uro over stemmen sin som Jason Merritt, eller Whip som han kaller seg. Will Oldham, Will Sheff og Jason Molina er vel de som best kan sammenlignes med den morkne skjelvingen til vokalisten/tekstforfatteren i Timesbold. Det er alle artister som også ligger dette bandet nær. Litt for nær er det mulig å hevde, for også musikalsk heller denne løse ansamlingen av New Yorkere over mot skummel folk, tradisjonelle sorgtoner og lumsk fjøsdans. Langsomme melodiføringer og relativt stor variasjon i instrumenteringen er noe av det som preger dette bandet.

Pussig dette, at det er i tjukkeste Brooklyn noe av den mest gammeldagse stabbursmusikken skapes i Statene, og ikke på mer øde steder som Arkansas eller Sør-Dakota. Men det er kanskje denne motsetningen som gir så markante resultater. Timesbold skaper i hvert fall musikk som ser ut som gamle fotografier av vindblåste sletter og forlatte hus på prærien, også på oppfølgeren til sin selvtitulerte debut (som kom ut i 2002, og ble utgitt på Marit Karlsens Trust Me). Som stillfarne ”All Blues”, med piano, slide-gitar og spøkelsesaktig theremin, banjo-styrte ”Vengeance Day” og den mer tradisjonelt oppbygde folkballaden ”Sometimes The Water”. De har likevel problemer med å leve opp til ”Bone Song”, åpningen som i mektig trav bygger seg opp til en av deres flotteste. De er heller ikke så langt nede på Eye Eye som Merritts stemme kan gi inntrykk av. På den andre siden av kjellerlemmen spiller de nemlig opp til krokete låvedans, som feiende St. Thomas-aktige ”Wings On A Girl”: ’Goin’ out west with the pain in the bag, hurrah, hurrah!’, saloon-vals (”Black Eyed Suzy”), kammerpop, samt en liten svirevise gjemt helt bakerst på discen.

Deres kopling av et ned-til-beinet uttrykk kombinert med folk-instrumenter og blås/stryk tør nå være en kjent metode, og jeg kunne nok ønsket et sterkere fokus på svartsinn og styggedom enn det som har blitt utfallet av denne platen. For selv om Eye Eye er en mer gjennomført og helstøpt plate en debuten så sniker det seg inn en del  anonyme, om enn fine, låter som trekker noe ned. Uten Whip hadde egentlig ikke Timesbold skilt seg så mye ut blant mange andre. Men så er han til gjengjeld helt sentral. Ikke bare som vokalist, men også som tekstforfatter. Hans tekster er noen merkelige sammensetninger av ord. Jeg finner ikke alltid meningen, men han skaper likevel rare bilder i hodet mitt med linjer som: 2I had a vision of building hundreds of stairs while porchlights tortured the insects…’, ’Sometimes the rats are brave, sometimes the rats are children, hilarious and grave…’

Ellers virker mye av poesien til Merritt å rote rundt personlige grublerier av den mørkere sorten, klagende bønner og naturalistisk billedbruk. Og noe av hemmeligheten bak Timesbold ligger i deres siste ord, som Mark Linkous sa det: ’It’s a sad and beautiful world’. Det er kanskje dette faktum våre venner i første rekke utnytter når de lager musikk.

Tracker: Polk (2002)
Haikeren
Tracker er først og fremst bandet til FILMguerrero-bestyrer John Askew. Portland-mannen gjorde seg relativt bemerket i indiecountrykretser med debuten Ames i 2000. På Polk har han alliert seg med en rekke likesinnede venner; M. Ward, Adam Selzer (Norfolk & Western), Michael Schorr (Death Cab For Cutie), Erik Herzog (Buellton) og Dave Harding (Richmond Fontaine). Tracker er fortsatt like velegnet som soundtrack til en ørkenbasert roadmovie, eller ’epic wanderings for the super-8 movie’ som det står beskrevet i følgeskrivet til denne lekkert kledde utgivelsen. Her får små, varme lo-folkrockere, instrumentale landskapsbilder og filmatiske ørkenballader gå i en nærmest sammenhengende flyt. Ørkenestetikken fremheves allerede på omslaget, med bilde av en enslig bil langs det som ser ut til å være en endeløs veistrekning et eller annet sted i sørvesten.

Vel, jeg hang nå i hvert fall på et gudsforlatt sted etter landeveien med tommelen ute da en lys Nova kom brummende forbi, bremset ned, og en person åpnet døren for meg. Det var John Askew som satt ved rattet og han viste med et kort, men slett ikke uvennlig nikk at jeg kunne ta plass ved hans side. Allerede idet instrumentale ”Nova” sklir over i ”Area” innser jeg at dette blir en svært hyggelig tur. Sjåføren viser seg å være en mann av få men velvalgte ord, som heller hvisker enn roper. Han er stødig på rattet der han styrer oss gjennom 12 låter på knappe 40 minutter, unngår nevneverdig trøbbel underveis. Til tider kjører han nesten for sakte, men til gjengjeld er det lettere å feste seg ved detaljene som omgir oss i dette rolige tempoet. Etter bare et par kilometer støter vi på et par nye haikere, og sannelig er det ikke Calexico som hopper inn bak, og ønsker å følge oss et godt stykke. Askew har noe av den samme evnen til å forvandle ørkenens storslagne utsyn om til en intim tumleplass. Den brennhete sola holdes dessuten på rimelig avstand takket være skyggefulle oaser som ”The Swimmer”, hvor relativt tunge gitarer får lov til å blande seg med den behagelige country-tonen, radiostøyen og den gjennomgående behagelige singer/songwriter stilen. De to bandene befinner seg i samme landskap, selv om Tracker ikke har helt den samme tydelige sandmentaliteten til Calexico.

Etterhvert som turen går sin gang blir det mer og mer klart at det også gjemmer seg andre i denne bilen, og jeg kan føle tilstedeværelsen av både Elliott Smith og The Flaming Lips på låter som ”Flint (Watch the Crafts!)”, ”Distance In The Sun” og ”Great Sea (It Sank Me)” hvor Askew tar tilsynelatende enkle akustiske ballader og vender de om til storslagen popmusikk med en skjør nerve. ”Photograph The Ancestors” er med sitt duvende refreng turens mest minneverdige etappe, og mot slutten kan også jeg være med å nynne litt, da jeg gjenkjenner ”Somber Reptiles” av Brian Eno. Det minner om at det sannelig er noe ’ambient’ over stilen til Tracker også. Helt til slutt kommer dessuten den nydelige balladen ”French” (tidl. utgitt på samleren Acuarela Songs, da med tittelen ”Water Fills The Bedroom”). Og da er det et passende tidspunkt å si takk for turen.

Jeg hopper av i nærheten av sivilisasjonen, mens bilen haster videre innover i ørkenen med sine passasjerer og super-8 kamera. På jakt etter flere gode motiver langs landeveien.

Bjørn Hammershaug
(omtalene er alle skrevet rundt release)

Intervju: Jolie Holland – en bortgjemt villblomst

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 30.03.04

Down a dark country road I first left my home when I was seventeen
and I paid my respects to my fellow rejects
but I tended to wander alone like I was listening to the words of a song
whispered soft and low

(Periphery Waltz)

Disse linjene fra Jolie Hollands første plate Catalpa (2003) fanger mye av essensen i hennes virke. Den 29 år gamle Houston-fødte artistens har levd store deler av sitt liv på utsiden av det ordinære og hennes solodebut består av innspillinger som ikke var ment utgitt “any further than my neighborhood” som hun selv noterte på omslaget. Men så var det noe med disse mørke landeveiene og den myke, dempede stemmen som etterhvert fant veien inn til stadig flere hjerter. Det startet med spinkle salg på konserter og fra hennes hjemmeside, men interessen vokste gradvis takket være ryktebørsen, noen oppegående radiostasjoner i Berkeley og New York samt et knippe imponerte penneknekter.

Ordet om den fagre stemmen med viser som hørtes ut som 100 år gamle skatter gravd frem fra en bortgjemt låve i Kentucky traff en nerve som endelig vibrerte i kontorlokalene til Anti/Epitaph (som også huser Joe Henry og Tom Waits, sistnevnte er fan og har uttalt at “her music is like creek-dipping at Birdland”). Anti slapp Catalpa som den var; en rå, ubehandlet plate som bar i seg røtter fra store deler av den amerikanske folkmusikken. Blues, cajun, gospel, mountain music, spedd på med W.B. Yeats og Syd Barrett. Jolie Holland har mye musikk i blodet og drypper det utover på en plate med rolige, fingernemme strøk. Nå er hun aktuell med oppfølgeren Escondida (april 2004) og har tre Europa-turnéer i vente.

Ting ruller for Holland, men hovedpersonen selv ser ut til å ta det ganske så med ro, der hun har krøpet seg opp i en sofa og strikker på det som en gang skal bli en veske. Høflig, morsom og reflektert ønsker hun norsk presse velkommen. Alt dette for en plate som altså var ment for naboer og gode venner i San Francisco.

Holland ble overrasket over den gode mottagelsen, men sier likevel at hun helt fra begynnelsen mottok signaler som tydet på at den ville gjøre det godt.

– Allerede mens Catalpa kun var å få i 40 kopier ble jeg tilbudt $25 000 for rettighetene. Jeg har fortsatt ikke tjent opp denne summen, men foretrekker å sitte på rettighetene selv, smiler hun.

Hun blir neppe millionær av sine viser, til det er hun både for tradisjonell og utradisjonell. Et viktig element i hennes låter er den spontane stemningen og det varierte registeret hun omfavner så helhjertet. Hun har blitt sammenlignet med artister som Bob Dylan, Billie Holiday, The Carter Family og selvsagt den omfattende og uvurderlige samlingen med Harry Smiths autentiske opptak fra 20-30-tallet samlet som The Anthology Of American Folk Music. Og dette er musikalske røtter Jolie Holland kjenner godt og er oppriktig interessert i. Av nyere navn trekker hun frem Freakwater, Giant Sand og Devendera Banhart som dyktige, spontane liveartister som klarer å skape sitt eget uttrykk. Banharts utrolige debut Oh Me Oh My… (Young God, 2003) var i likhet med Hollands heller ikke ment for offentligheten, og deler noe av det samme sprukne, susete og varme lydbildet som Catalapa. Favoritten er likevel canadiske Geoff Berner, den trekkspillende visesmeden er en nær venn. Sammen med sitt gamle band, The Be Good Tanyas har Holland også spilt inn en av hans låter, noe som faktisk hjalp ham frem i lyset, kan hun fortelle.

Til tross for sine klare referanser til tradisjonelle stilarter både i form og innhold så handler det mer om god musikk enn historie for Jolie Holland.

– Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut for meg, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører ved meg. Når det gjelder den tradisjonelle instrumenteringen så bruker vi bare det som finnes rundt oss. Jeg plukket opp fiolin som 13-åring og spilte piano fra jeg var helt liten. Jeg er mest interessert i det organiske uttrykket.

I det moderne USA har mange av de regionale variasjonene blitt hvisket ut i takt med økt urbanisering og massekultur. Eksisterer disse unike uttrykkene i særlig grad i dag?

– Det finnes fremdeles lokale musikalske variasjoner i USA, særlig blant eldre mennesker, men de kan være vanskelig å få øye på. Et eksempel er en god venn av meg som heter Jake Fussel. Han bor nede i Georgia og spiller gammel blues sammen med en 80 år gammel munnspiller og har produsert den gamle bluessangerinnen Precious Bryant. Han er et eksempel på den levende regionale tradisjonen som tross alt finnes. Men likevel, alt handler vel mest om MTV i dag…

Hollands interessefelt strekker seg naturlig nok også utenfor musikkens begrensede verden. Hun leser mye, og favoritten nå er Mihail Bulgakovs The Master and Marguerita.

– Jeg skrev en sang basert på den boken, og fant senere ut at Rolling Stones’ “Sympathy For the Devil” er basert på samme historie! Bulgakov fikk aldri gitt ut bøker under Stalin, og ble ikke anerkjent før etter sin død. Jeg finner det inspirerende med mennesker som har jobbet under vanskelige forhold, men som likevel har klart å lage stor kunst, sier Holland med referanser til sin egen brokete bakgrunn.

Hun dro tidlig fra Houstons forsteder, og vandret rundt på kontinentet sammen med kunstnere og hobos, fra Vancouver i nord (der hun stiftet populære The Be Good Tanyas) til Louisiana i sør, før hun vendte vestover til San Francisco der hun nå lever. I den sammenheng nevner hun også antroplogen Zora Neale Hurston, referert til på Catalpas flotteste øyeblikk, “Alley Flowers”.

– Hun samlet svart amerikansk folkemusikk, og det er ingen tvil om at det var vanskeligere før i tiden, for eksempel når det gjelder kvinners rettigheter og den tiden de fødte 10 barn hver… grøsser hun.

Hennes kommende plate er spilt inn i et mer propert studio og bærer tittelen Escondida, “hidden”. Hva er det som er gjemt denne gangen? Holland bruker Dylan og filmen Masked & Anonymous som utgangspunkt for sitt svar.

– Dylan var kjent for å kunne være vrang mot pressen, og besvarte gjerne dumme spørsmål med enda dummere svar. Jeg tror et av hans poenger var at alle på død og liv ville vite hvilket budskap han hadde med sine sanger, og at han prøvde å si at det må man finne ut selv: ’Lytt til sangene, ikke spør meg hva sangene handler om, de kan eksistere på ulike nivåer’. Tittelen min er en referanse til dette. Dessuten er det et personlig tilnavn jeg har fått av diktervennen The Invisible Rabbi, og endelig er det en språklig referanse til Catalapa. De to platene hører sammen, alt er skrevet i samme periode og alle låtene er en del av det samme for meg.

På spørsmål om hva hun er mest stolt av med den nye platen svarer hun bandet sitt, og trekker frem hvordan godt de jobber sammen og spontaniteten i det de driver med.

– Det er mye som er tatt opp på første tagning, noen låter var faktisk helt uøvd – som “Mad Tom of Bedlam” – og gikk bare rett inn på første forsøk. Jeg vil særlig trekke frem gitarist Bryan Miller. Hans bruker en 1950s Gibson Hummingbird som høres mer ut som et B12 orgel.

Hun er forøvrig enig i at platen har et mer jazza uttrykk enn forgjengeren.

– Escondida høres mer ut som våre regulære liveshows, Catalapa er mer slik vi høres ut når vi samles hos mine venner, smiler Jolie Holland.

Og det ser ut til at hun kan fortsette å smile, for hun vinner stadig flere gode venner som oppdager hennes kvaliteter.