Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 20.08.02

Oslo-bandet Salvatore har siden 1998 vokst fra å være en ubetydelig kvartett til en fullblods sekstett. De har siden debuten Clingfilm (1998), som ble innspilt på Øvrevoll, reist til Marokko hvor materiale til to hele skiver ble unnfanget. Det ble til kritikerroste Jugend – A New Hedonism (2000) og Fresh (2001). I år har de vært i Chicago og spilt inn med John McEntire. Det kan høres på den rykende ferske Tempo, som kan anskaffes på en platebutikk nær deg. Det var derfor mer enn på høy tid for å ta et uhøytidelig møte med medlemmene på deres hjemmebane i Brugata på Oslos østkant, som i tillegg til Salvatore engasjerer seg på mange kanter i prosjekter som The White Birch, Portrait Of David, Boy, Perculator og Palace of Pleasure.

Denne brede bakgrunnen kommer også “superkollektivet” til gode, og Salvatore spiller en rytmisk og drivende form for instrumentalmusikk som ikke tilhører noen bestemt “scene”. De har et fundament der alle medlemmene trekker i samme retning, med innflytelser blant annet fra krautrock, dub, eksperimentell space-rock og post-rock. Siste benevnelse ble først og fremst festet på musikk fra Chicago-området siden midten av 90-tallet, og benyttet om artister som lånte uttrykksformer fra både jazz, rock, improv og electronica, og som dermed gjorde dem vanskelige å genrefeste etter ordinære termer. Sentrale band innen post-rock bevegelsen er blant andre Gastr Del Sol, The Sea and Cake, Directions og Tortoise. Et nøkkelnavn i dette miljøet er John McEntire, multi-instrumentalist og produsent for overnevnte band og en rekke andre. Det er på mange måter McEntire som har definert den vage post-rock termen, og lyden av McEntire/Soma Studios (og selskapet Thrill Jockey) blir ofte karakteristisk uansett artist. Det er nettopp McEntire som har produsert Salvatores kommende plate.

– Vi sendte en demotape til ham, og lurte på om han var villig til å jobbe sammen med oss, og det var han, kan Jon Birger Wormdahl fortelle. Det koster ikke stort mer å jobbe med ham i Soma enn det ville kostet å spille inn platen i for eksempel Halden, hvis man ser bort fra reiseutgiftene.

Salvatore reiste til Chicago uten nevneverdig studioerfaring. I Marokko spilte de alt inn direkte på en PC, nesten uten å etterarbeide låtene.

– Det var derfor litt uvant å komme inn i et stort studio med en slik størrelse bak spakene, men det gikk fort over. Vi tilbragte atten dager i byen, hvor det aller meste gikk med til hard jobbing. Vi gjorde nesten ingenting utenom å jobbe, men bodde i det mexicanske området av byen sammen med McEntire. Så vi hang stort sett sammen med hans venner om kveldene for å spilte flipper på stamstedet. Hele prosessen ble mer profesjonell når vi kom i studio. McEntire var dessuten en rolig og hyggelig fyr som ga oss mye frihet til å gjøre det vi selv ønsket. I tillegg var studioet overelesset med alskens effekter, og mye av instrumentene på platen tilhører Soma, blant annet elektrisk sitar og vocoder.

Til og med gitaren til Ola Fløttum er ny, da han ankom byen noen dager etter de andre – uten bagasje. Hans 12-strengers Jerry Jones var forsvunnet med resten av bagasjen, men heldigvis lå det en Gretsch i studio til fri disposisjon.

Selv om Soma/McEntire har sin personlige signatur, var ikke dette noe Salvatore spesielt higet etter. Alle medlemmene kjente godt til McEntires signatur fra før, men de har et ganske reflektert forhold til hans tidligere meritter:

– Vi prøvde ikke å gjenskape et bestemt lydbilde, eller plukke fra det andre har gjort før oss. Vi ønsket oss et renere og mer konkret lydbilde enn det vi har hatt tidligere. McEntire gjorde en kjempejobb, noe vi særlig merket når han skulle mikse platen sammen. Han jobbet uhyggelig fort og godt, snudde opp-ned på låtene våre og viste at han hadde et meget godt lydøre. Så det var under miksingen vi merket hans kvaliteter best. Musikken er mer effektbelagt, det er mer lydlek her, og Tempo er et album med en mer poppa feeling enn tidligere.

Wormdahl representerer også plateselskapet Racing Junior, som i den senere tiden har opplevd økende interesse for artister som St. Thomas og Ai Phoenix, som er lisensiert ut til respekterte labels som City Slang og Glitterhouse. En lisensavtale for Salvatore er heller ikke helt uaktuelt, men ingen konkrete planer er i skrivende spikret.

Etter en lengre prat er bandet sånn omtrent fulltallige, og vi beveger oss inn i deres lekestue. Inne i en labyrintaktig leilighet har de et arsenal av elektronisk utstyr og diverse instrumenter (blant annet bordtennisracketer, et merkelig marokkansk strengeintrument og hjemmelagde effekter). Etter bare et par minutter finner en av dem en rytme, en plattform som de andre kan bygge videre på, og gradvis bygger de opp sin monumentale musikk. Ingen gir ordrer. Ingen sjefer. I nesten kommunistisk ånd er det den kollektive tanken som styrer hver og enkelt inn i nye musikalske rom, der harmoni og musikalsk forståelse råder.

groove.no tusler etterhvert ut av rommet, med den sedvanlige Salvatorske-gåsehuden over hele kroppen, vel vitende om at Tempo kan være kapabel til å gi samme følelse.