Iron & Wine

Tre timer med gåsehud

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Iron & Wine/Calexico
Rockefeller, 1. mai 2006
Vel var nervene nokså frynsete allerede i utgangspunktet, men da Sam Beam satte i gang med sin tredje låt på Rockefeller, en helt ny en sådan, kunne jeg sverge at vannglasset mitt ble en smule salt. Noe mer bevegende og vakkert til vise er det da vel ikke mulig å skape! Da hadde vår mann allerede liret av seg ”Sodom South Georgia” og ”Cinder & Smoke” på et vis som fikk et nær fullstappet Rockefeller til å kollektivt lukke både øyne og munn. Da jeg uforvarende mistet knappenålen jeg holdt i hånden kjente jeg olme blikk bore seg inn i min gåeshudsprengende nakke fra langt bak i lokalet. Det er en helt spesiell følelse å høre 1000 mennesker stå i samlet stillhet, og det er få artister som klarer å få dette til.

En slik artist er Sam Beam.

Med en stemme som lindrer alle vonde ting er denne Miami-baserte Beam noe av det mest betagende man kan tenke seg. ’Hvis man kunne ønske seg en evig tilstand, ville det vært den stemningen Iron & Wine skaper’ som en god venn uttrykte det etter konserten.

Etter fire ganske nedstrippede låter sammen med korist og felespillende kone Sarah, eskalerte både instrumenter, personell og volum noe utover i settet, der særlig låtene fra Woman King EP ble ytterligere utbrodert. Nå kunne Beam gjerne trillet visesang hele kvelden for mitt vedkommende, skrekkelig fint var det uansett.

Konserten til Iron & Wine dreide seg snart rundt EP’en In the Reins, samarbeidsplaten med Calexico, som også var kveldens bindende ledd. Sammen med John Convertino (herregud for en cool trommeslager han er!) og en Joey Burns i riktig godlune, samt ringrever som Volker Zander, Martin Wenk, supercoole Paul Nihaus på pedal steel og en haug andre, en jevn rullering av arbeidsoppgaver og instrumentskifter kunne dette endt som et salig kaos. Men det gjorde aldri det. En versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” falt seg helt naturlig i et sett som var preget av lekenhet, spilleglede og gjensidig forståelse mellom alle de involverte.

Det skulle vise seg at dette ikke var en ordinær konsert, men mer som en helaftens pakke. Etter at Iron & Wine/Calexico hadde gjort sitt, presenterte Burns sin mexicanske venn Salvador Duran. Duran var en velvoksen kar sørfra som med voldsomt patos fremførte tre tradisjonelle mexicanske folkesanger, og fikk en mottagelse som tydelig rørte ham langt inn i el corazon. Trubadurens dyreimitasjoner, klikkelyder og morbide kjærlighetsballader rørte vel litt i oss alle, selv om vi ikke forstod alt han sang om.

Joey Burns var regissør for denne kvelden, en rolle han var tydelig komfortabel med, og han står nå frem som ’bandleder’ med større tyngde enn tidligere. Calexico overrasket på flere vis denne kvelden, og ikke bare ved å levere en gnistrende konsert – muligens den beste jeg har sett med dem; de var mer fokusert enn på lenge, låtutvalget var mer exico enn man kunne forventet, med stram regi og tydelig progresjon, og fokuset på den ferske Garden Ruin var tonet ned til fordel for en tour de force fra hele karrieren. Det betød gjenhør med fabelaktige låter som ”Sonic Wind”, ”Stray” og ”Crystal Frontier”, en gnistrende ”Not Even Stevie Nicks”, hjerteskjærende ”Sunken Waltz”, en rødglødende ”All Systems Red”, og et par coverlåter i form av Loves ”Alone Again Or” og Minutemens ”Corona”.

Gudene vet hvor mange ekstranummer og hvor lenge de holdt det gående, vi sang Hurra for deg til Martin Wenk og ble illegale immigranter hele hopen der vi vaiet våre mexicanske flagg i vinden. Jeg var langt ned trappen da jeg hørte Burns påkalle hele gjengen tilbake på scenen, og fikk med en praktfull ”He Lays In Reigns” sunget av Beam og Duran – og de glinsende trompetene fulgte oss alle langt inn i natten der vi galopperte over prærien på vei hjem.

Noen ord om scenen må også inkluderes her. Mikrofonene var pent snurret med eføy, og bak scenen hang et gedigent hekleteppe hvor stillbilder og filmer vekslet fra låt til låt. Under Iron & Wine var bildene stort sett i grønt, med naturmotiver tilpasset Beams uttrykk. Under Duran og Calexico dreiet det seg mer om den kjente tematikk; grensetraktene, den mexicanske kulturen, de døde byene og the western states. Nevnte jeg at lyden var plettfri fra første kremt?

Aldeles praktfullt fra ende til annen med andre ord, negativ kritikk er meningsløs (ok, de kunne spilt ”16, Maybe Less”). Tre timer har sjelden gått så fort og en av årets beste konserter er historie. Men den vil leve lenge der den hører hjemme. I hjertet.

Bjørn Hammershaug

Iron & Wine: Soft Southern Breeze

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Please remember me, finally
And all my uphill clawing
My dear, but if I make the Pearly Gates
I’ll do my best to make a drawing
Of God and Lucifer, a boy and girl
An angel kissin’ on a sinner
A monkey and a man, a marching band
All around the frightened trapeze swinger

The Creek Drank The Cradle (Sub Pop, 2002)
Sam Beam holder til i Miami, der han arbeider som filmprofessor på universitet. The Creek Drank The Cradle er hans debut under artistnavnet Iron And Wine. Beam er hva vi på godt norsk kaller en singer/songwriter. Med sin myke, behagelige hviskestemme kommer han oss varsomt i møte mens han klimprer på en akustisk gitar eller en banjo. Det holder i massevis, for med disse elleve stillferdige visene står Iron & Wine bak en av de vakreste debutplatene på lenge. Den landlig betonte tittelen er selvsagt ikke tilfeldig, for Iron & Wine føyer seg inn i en jordnær og rural tradisjon, med hint til både country og blues. Han husker tidvis avsted som Nick Drake i møte med Palace Brothers i langsom film, og med forsiktige innslag av slidegitar og banjo framheves ytterligere tilknytningen til tradisjonsmusikken. Hør for eksempel trekk av appalachian-folk på ”The Rooster Moans”, som kunne vært et glemt opptak fra Harry Smiths arkiver. The Creek Drank The Cradle er gjennomgående avdempet og tilbakelent, der vokalen bidrar til å skape et mer distingvert preg enn hick-stilen han liksom sogner til. På ”Upward Over The Mountain”, ”Southern Anthem” og ”An Angry Blade” kan han således minne mer om en døsig utgave av Simon & Garfunkel, Crosby & Nash eller Elliott Smith. Soft melankoli og folkbasert visepop kan fort slå feil vei, og enkelte kan sikkert savne noe sprekere arrangementer. Dette er ikke en plate som umiddelbart vil hoppe inn i alles ører, men for den tålmodige og åpne lytter vil den ganske sikkert snike seg langsomt innpå og forføre deg når du minst venter det.

Det er ikke vanskelig å se for seg Sam Beam rekende et sted inne i the Everglades på natterstid, mens han synger så fredelig og vakkert at til og med alligatorene vrir seg dorskt og vennlig rundt ham. The Creek Drank The Cradle er mer enn en lovende debut.

The Sea And The Rhythm EP (Sub Pop, 2003)
The Sea And The Rhythm er mer og mindre av det samme, rent overskuddsmateriell fra et lager som virker å være svært så velfylt. Alle fem sporene kunne lett passet inn på debuten, og faktisk utmerket seg der. Beam er velsignet med en behagelig stemme, myk og høflig hever han aldri seg over søvnig hvisken. Han synger som om han er redd for å vekke personen som sover ved hans side. Musikalsk så holder han seg til et nedstrippet format. Helst bare litt fingerplukking på en kassegitar, litt slide eller tilbakelent banjoklimpring holder ham med selskap. Musikken er solid forankret dypt i amerikansk jord, med spor fra blues, country og Appalachian Mountain Music. Alt framføres på en rolig, andektig måte som tilfører varme og gir en nærmest religiøs stemning.

Vi starter varsomt med fjellfolk på banjodrevne ”Beneath The Balcony”. Tittelkuttet er rett og slett en nydelig rolig perle av en akustisk vise der Beam vrenger sjelen sin i en kjærlighetsvise som er låt som åpner store hjertesår. ’Our hands they seek the end of afternoon, my hands believe and move over you’. På ”The Night Descending” er det bluesmannen Sam Beam som kommer mer fram, med den rastløse gitarstilen til John Martyn og en bløt stemme som dirrer av styrke: ’In a year of fallen angels, broken hands and boys in danger, pray the lord might pacify you, ain’t no telling what he’s up to’. Her er ikke bare personlige åpenbaringer. ”Jesus The Mexican Boy”, en sterk, realistisk beretning om fattiggutten Jesus som er født på den amerikanske nasjonaldagen:

Jesus the Mexican boy,
wearing a long desert trip on his tie
lo and behold, he was standing under the
welcome sign
naked the judas in me
fell by the tracks but he lifted me high
kissing my head like a brother
and never asked me why

Sam Beam skriver både tekster og melodier du ikke glemmer så lett. Alle disse låtene er spilt inn hjemme i Miami, og selv om forholdene er relativt simple vil jeg ikke si at dette er en typisk hjemmesnekret utgivelse. Beam evner å komme veldig tett innpå oss, og de enkle lydforholdene snarere forsterker detaljene i hver bevegelse og i hvert åndedrag. Akkurat som låtene fester seg, så er omslaget også verdt en ekstra kikk. Fotografiet er tilsmusset av flekker, som om bildet har ligget bortgjemt noen år. Det viser en kvinne med bare skuldre som skjuler seg bort fra fotografen, som om hun ikke vil avbildes. Det er et omslag som passer godt til innholdet på platen. Iron & Wine er synonymt med sterk lengten, dype hemmeligheter og historier som ikke alltid er ment for dagens lys.

Our Endless Numbered Days (Sub Pop, 2004)
Dette er en slik plate jeg vil ha som hodepute, jeg vil trekke den over meg som en dyne og sovne med den hver kveld mens Sam Beam kommer trekkende som en mild kveldsbris gjennom vinduet, pakker meg inn og hvisker:

There are times that walk from you like some passing afternoon
Summer warmed the open window of her honeymoon

Denne gangen har han tatt med seg gitaren inn, satt seg ned i et skikkelig studio i Chicago sammen med Brian Deck (Califone, Red Red Meat, Modest Mouse) og fått med seg noen flere musikere i tillegg. Enkelte av de mer primitive visesangerne i USA har vendt inn mot studio den senere tiden (Devendra Banhart, Jolie Holland, Mountain Goats), men så lenge låtene blir tatt hånd om med like stor forståelse som her så er det bare en styrke. Støvet er blåst bort og suset pusset vekk, men det er ikke bare noe sterilt, blankpolert som står igjen. Det er en skinnende skatt som klarere avdekker den betagende skjønnheten og det inderlige vemodet Sam Beam gir sine låter. Our Endless Numbered Days har blitt en plate der lavmælte sanger, skarpsindige og bisarre historier om tro, tap og kjærlighet og vakre, enkle melodier tilsammen skaper et meget sterkt fundament. Det er ikke mer hokus pokus enn som så.

Beam mimrer lavt og stillferdig om barndom, religion og mellommenneskelige forhold med en søvnig sørstatsaura over seg. Stilmessig befinner platen seg hele tiden i det akustiske viselandskapet, med spor av blues og tradisjonell folk. Aldri spesielt vågalt eller utfordrende er det også mulig å argumentere for at dette kan bli en i overkant sedat opplevelse. Men så var dette med å ta seg tid til å lytte, da.

Det er nemlig ikke de store gestene som preger denne musikken. Det er de små. Den delikate slidegitaren, plukkingen på den akustiske eller banjoen, søsterens forsiktige koring. Nå er ikke alle låtene like umiddelbare som ”Cinder And Smoke”, men til og med en i utgangspunktet anonym sak som ”Love And Some Verses” blir til flytende honning for øret i Beams hender. Når han sumper til med ”Teeth In The Grass” og ”Free Until They Cut Me Down” gjøres det fortsatt med forsiktig omhu av vennlig sørstatsmanér som ikke bør virke skremmende på noen. Men det er likevel på de helt nedstrippede sporene han er best; ”Sodom, South Georgia”, ”On Your Wings” og ”Passing Afternoon”.

Hvis du er ute etter en plate som rokker ved dine etablerte forestillinger om hva musikk er, så bør nok ikke Our Endless Numbered Days være den første du strekker deg etter. Hvis du er på jakt etter musikk med tilnærmet ubegrenset holdbarhet og akkurat passe skrudde vemodige historier så er ventetiden over for denne gang. Bruker du den som vuggesanger inn til drømmeland er det ikke umulig at det er spor av tårer på puten når du våkner.

Woman King EP (Sub Pop, 2005)
No hands half as gentle
or firm as they’d like to be
Thank God you see me the way you do
strange as you are to me

Når Sam Beam synger slike ord er det med en følsomhet som knapt noen kan matche. På Woman King er det mange slike øyeblikk. Den seks spor lange EP’en dreier seg i hovedsak om Kvinnen. På godt og på vondt. Her er de alle sammen; elskerinnen og moren, fristerinnen og konen.

We were born to fuck each other
one way or another…

…synger han på ”Evening On The Ground (Lilith’s Song)”. Det direkte språket passer til en smule røffere stil enn det vi har vært vant med fra denne kanten. Beam har framstått som lavmælt og sober i både språk og tone, det er han for så vidt fremdeles, men han har guffet opp både tempo og økt instrumenteringen noe mer enn tidligere. Kanskje er det produsent Brian Deck som har sørget for et kraftigere og mer gjennomarbeidet lydbilde, et stykke unna lo-fi stilen fra debuten. Den smekre stemmen er fremdeles sentral, men han omgir seg nå med et større utvalg av slagverk, elektrisk gitar, fiolin, banjo og piano, og ikke minst harmonisang med søsteren Sarah. De følsomme akustiske visene hans må dermed jobbes inn i et bandformat, mer enn hvile seg på en enkeltsittende visesanger.

Av de mer neddempede visene står smellvakre ”My Lady’s House” og ”Jezebel” særlig ut. Sistnevnte tør være kjent som Ahabs kone og en mektig, ansett som meget ond fristerinne, bibelsk kvinne. ’Born to be the woman we could blame’ som Beam synger et sted. Hun tilhørte Baal-kulten og led en fryktelig skjebne; kastet ned på gaten av evenukker, overkjørt av Jehu, revet i filler og spist av hundene:

Who’s seen Jezebel?
She went walking where the cedars line the road
Her blouse on the ground
where the dogs were hungry, roaming

Ingen kan sy videre på en slik historie på så imøtekommende vis. Og mens vi er inne på bibelske allusjoner:

Mary, carry your babe
bound up tight like lips around a whimper
your fingers over my face
Blind eyed Sampson driven to the temple
and night birds digging until dawn
Freedom hangs like heaven over everyone
Ain’t nobody knows what the newborn holds
but his mama says he’ll walk on water
and wander back home…

…et utdrag fra ”Freedom Hangs Like Heaven”, som sammen med tittelkuttet og ”Evening On the Ground (Lilith’s Song)” er blant de mest rytmisk drevne og up-tempo låtene som har kommet fra denne kanten, preget av en mørk, nesten forstyrret uro kunne de nesten like gjerne tilhørt David Eugene Edwards og et av hans prosjekter (Woven Hand, 16 Horsepower). Iron & Wine er noe av det mest lindrende man kan behage sine ører med, og det er vel bare et spørsmål om tid før han dras opp til hovedstrømmen. Med så mange plater bak seg på kort tid kunne faren for overdose vært tilstede, men så er ikke tilfelle. Alle de gode elementene fra tidligere er ivaretatt, men Woman King er et forsiktig skritt videre i karrieren for Beam. Man skulle nesten tro djevelen hadde tatt bolig i den milde skjeggete læreren. Eller kan det være en kvinne?

The Shepherd’s Dog (Sub Pop, 2007)
Sam Beam er både Iron & Wine, og han kommer fremdeles til oss som en mild fønvind fra det varme sør. Men han viser også noen skarpere tenner på The Shepherd’s Dog.
Florida-artistens tredje hele album bygger videre på tendenser fra EP’en Woman King, der varsomme, nedstrippede viser sto side om side med mer instrumentalt utbygde låter. Nå forsøkes disse to uttrykkene å flettes mer sammen som en naturlig helhet, og med seg til den oppgaven har han solide folk fra meget sammenlignbare band som Calexico, Califone og Lambchop. The Shepherd’s Dog preges av de mange dyktige musikernes innspill, der ingen akkurat går inn for å overdøve silkestemmen og de myke melodiene til Beam. Med et låtmateriale som ikke er like umiddelbart overbevisende som tidligere, er det i første rekke i formen The Shepherd’s Dog har sin styrke. Med et så godt utgangspunkt er det derfor litt paradoksalt at de sterkeste låtene er tåredryppende øyeblikk som ”Resurrection Fern” og ”Flightless Bird, American Mouth”. Et signal på at det kanskje er i dette leiet Sam Beam likevel skinner aller sterkest.
(Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 02. 10. 2007)

Around The Well (Sub Pop, 2009)
Nå tar han en velfortjent pust i bakken, og ser seg litt tilbake. Det er en stolt karriere sørstatsmannen har bak seg så langt. Han har skjemt oss grundig bort, den godeste Beam, og når han nå rasker sammen gamle papirer kan det vanskelig bli dårlig. Around The Well er en dobbel CD/trippel LP bestående av aldri utgitte hjemmeopptak og sjeldne eller utgåtte enkeltkutt fra hist og her. Samlingen vender tilbake til de helt tidlige årene, og de som husker lyden og stemningen herfra vil nikke gjenkjennende, til materiale tatt opp i forbindelse med The Sheperd’s Dog. Utgivelsen er delt i to naturlige deler, der første CD består av enkle hjemmeopptak (herunder fløyelsversjoner av Flaming Lips’ ”Waitin’ For A Superman”, Stereolabs ”Peng! 33” og Postal Service’ ”Such Great Heights”). Det er vel ikke noe ved Beam – artist i moden alder – som kan beskrives som uferdig og prøvende, men disse opptakene gir et innblikk i hans tidlige fase av karrieren. En mann, en gitar og en gudbenådet stemme.

Disc 2 viser Iron & Wines mer bandorienterte side, bedre produsert og fyldigere arrangert. Her er flere låter fra den lettbente komedien In Good Company, som for å illustrere Iron & Wines naturlige tilhørighet i en lettfattelig og behagelig verden. Hans spor ble kanskje ikke sumpenes eller skogenes, men heller den allmenne visepopens sti. Ikke så fryktelig spennende, men du verden så fint det kan bli. To eksempler: ”God Made The Automobile” er en uimotståelig liten trall, som bare han kan lire av seg med slik eleganse, mens dampende ”Arms Of A Thief” minner om hans Florida-bakgrunn der han står side om side med Jim Whites backwoods Everglades-gospel.

Det er veldig mye flott musikk på disse platene, velegnet både for den jevne fan som for den nysgjerrige førstegangsreisende. Er man i tvil så er det bare å lytte seg varm og tårefull til ”The Trapeze Swinger” – Sam Beams kanskje 10 flotteste minutter noensinne. Bare denne låten alene gjør platen verd å anskaffe.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Diverse Artister: Golden Apples Of The Sun (Bastet, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Gylne epler
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

To begreper som er verd å klargjøre, og som begge til en viss grad kan knyttes til samleplaten Golden Apples Of The Sun, er antifolk og free folk. Det første peker i særlig grad på en generasjon folkartister som for alvor vokste frem på 80- og 90-tallet (Paleface, Major Matt Mason USA, Moldy Peaches). Kjennetegn er en skarp politisk brodd og helst en postadresse i nærheten av Manhattans østligere deler. Antifolkerne er barnebarn av Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan, barn av Beck, Ani DiFranco og Billy Bragg, som revitaliserer genren mest i kraft av sine tekster. Mye av den såkalte antifolken er ganske trofast mot protestbevegelsen fra 60-tallet. Antifolk har også en britisk base, og i både lynne og innhold kunne den blitt kalt “akustisk punk”. Her representeres antifolken med helt stillfarne Diane Cluck, som for øvrig har uttrykt avstand til denne termen, men denne grenen har ikke ellers noen veldig sterk overførbar verdi til Golden Apples Of The Sun. Artistene på denne samleren har for eksempel et mer diffust politisk budskap og tonen er mildere og mindre urban enn antifolken.

Freefolken er mer kompleks. Her snakker vi også til en viss grad om “folkmusikk”, tradisjonelle instrumenter benyttes i stor utstrekning, men satt i en langt mer eksperimentell musikalsk sammenheng, like gjerne med røtter til Residents, Grateful Dead som Captain Beefheart og Funkadelic. Med en innflytelse fra både avantegarden, verdensomspennende folk og frie former har artister som Sun City Girls, Sunburned Hand Of The Man, Pelt, Jackie-O Motherfucker, No-Neck Blues Band og Animal Collective sprengt frem en ny grasrotbevegelse fra USAs mange loft og jorder. På denne samleren kan freefolken spores for eksempel i gitaristen Jack Rose (Pelt) og Six Organs Of Admittance (Ben Chasny, også fra Comets On Fire).

Det britiske magasinet The Wire omtalte i 2003 disse – og en hel rekke andre artister – under fellesbetegnelsen New Weird America/free folk. Er det dog mulig å skrelle denne kategorien ytterligere? Jeg mener det, selv om grensene er meget skjøre og “freefolken” (såvel som antifolken) altså kan spores til den tendensen som er representert på gjeldende samleplate. Det er ikke uvesentlig slektskap mellom særlig free folk (eller “freak folk” som den også kan bli kalt) og materialet som blir lagt frem her. Men det er såpass avvikende trekk mellom for eksempel Jackie-O og Devendra Banhart som er av så grunnleggende karakter, at det nærmest vil være misvisende å la de seile under samme flagg. Deres fellesnevner er mest i en kraft av en kreativ frihet som virker forfriskende.

Dette knippe artister står nærmere visesangen, benytter få og enkle virkemidler (ofte akustisk gitar, av og til piano eller fiolin), domineres mer av soloartister (singer/songwriter) enn større kollektiv og selv om ingen nok vil skrive en “hitlåt”, så har de som regel mer iørefallende melodier med klarere oppbygning enn freefolkernes mer frilynte eksperimentering. En søvnig, nesten drogeaktig eim preger mange. De er ikke så musikalsk langt ute, selv om de aller fleste virker oppsatt på å ikke tråkke i vante spor. Vokalen er viktig, og gjerne særegen (hør Joanna Newsomes Björk-lignende barnestemme, eller sopran-røsten til Antony), noen vil hevde sur eller skeiv, på linje med instrumenteringen som tidvis kan bli i overkant skranten. Tradisjonelt kan vi si at en ny-hippie stemning preger enkelte, en rustikk americana andre, mens noen igjen er klarere forankret i britiske folkmusikk. Et særtrekk er nemlig tydeliggjøringen av de tette båndene mellom amerikansk og britisk folkmusikk (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake, Shirley Collins). Det er slik ikke overraskende at Devendra Banhart samarbeidet med Vashti Bunyan på Rejoicing In The Hands (2004).

Der freefolken søker å sprenge etablerte musikalske grenser, tones det ned av dette kobbelet, som bygger tydeligere på tradisjonene fra Harry Smiths altfor ofte refererte amerikanske folksamler til Incredible String Band, John Fahey, Fairport Convention og Joni Mitchell. En artist som Will Oldham er også vanskelig å unngå å nevne. Han har banet frem en ny vekkelse i slektskap med dette segmentet, om enn mer “fjellvant”, og bevist at det er verken stemmen eller utseendet som skaper en stjerne, men selve det genuine i fremførelsen. En grunn til å i det hele tatt omtale disse artistene som en egen “scene” finnes også i måten de alle krediterer hverandre: Vetiver sier slik om Devendra Banhart: “This sweet song gives me the chills. I love getting the chills”. Mens om Iron & Wine heter det: “He gives me a song in the sunshine, in the shower, he gives me a song in the shadows every hour…” Pent.

Som i alle slike forsøk på å samle en broget samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’.

Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk, med en nerve man skal lete lenge etter. Den kommer fra et sted langt, langt borte – skapt for lenge, lenge siden. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

Når det gjelder geografien er den spredt over store deler av det amerikanske kontinentet, men med vekt på vestkysten. Vetiver, Joanna Newsom, Six Organs Of Admittance og tidvis Devendra Banhart holder til i San Francisco, men her er også Iron & Wine fra Miami, Espers: loft-scenen i Philadelphia, White Magic har base i Brooklyn, Currituck Co. fra hovedstaden, etc. Ditto er det musikalske sprang, fra kniplingsfolken til CocoRosie til silkemyke Iron & Wine, fra Espers’ psych-folk til de jagede gitartonene til Jack Rose og blomsterfolken til Banhart.

Flere av artistene her har vært etablert i en årrekke, det er ikke snakk om en ny, plutselig bølge, ei heller en radikal omveltning av tidligere gitte konvensjoner. Men takket være denne samleren blir lenkene klarere og satt i sammenheng. Et sentralt navn er dermed Devendra Banhart. Han har raskt markert seg som en de mer spennende innen den blomstrende lo-folken, mer enn å være en elev av Will Oldham som man kunne bli forledet til å tro med hans debut. Han står frem som den virkelige personifiseringen av moderne hippie, trubadur og ny-folker.

På de britiske øyer har artister som Appendix Out og Deerpark vist noe av den samme retningen, men hvor plasseres de norske artistene i dette bildet? Her i landet virker det fortsatt som om det er de melankolske cowboyene som styrer showet, den skandinaviske retningen virker å stå nærmere countryen og de ensomme barkvelders blues. Det er i hvert fall enn så lenge en mindre tydelig vilje til nyskapning blant norske visesangere eller hva man skal kalle dem, som blir tydeliggjort etter å ha blitt kjent med våre venner her.

Nåvel, det ble mye pludring her. Det bør ikke fjerne fokus fra det sentrale punkt: Denne platen er fylt av 72 herlige minutter, og noen himmelske øyeblikk, selv om jeg personlig nok foretrekker den mer eksperimentelle freefolken. Slett ikke alle artistene her har sterkt nok materiale til å fylle riktig en hel plate på egen hånd, men her får alle lov til å blomstre en stakket stund. Og sannelig blir det en både vakker og fargerik eng av de mange brogete viltvekstene. Harry Smith ville nok nikket anerkjennende til den jobben Devendra Banhart her har utført på oppdrag fra Arthur Magazine.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun
(W.B. Yeats: “The Song of Wandering Aengus”)

[Merk at The Golden Apples of the Sun kun er utgitt i 1000 eks. og kan skaffes til veie via Arthur Magazines Bastet Records. Et nytt opplag skal være under arbeid. Se arthurmag.com for øvrig info om både Arthur og Bastet]
Først publisert: 20.08.2004