If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

På Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug