10 år med dyp melankoli, western-romantikk og hulkende barstol-trubadurer

Denne teksten ble skrevet på tampen av 2004, og publisert i en prøveutgave for groove i bladformat tidlig i 2005. Bladet ble aldri realisert.

Café Mono, 17. november 2004: Gene Clark ville fylt 60 år, og blir hedret med en hyllestkonsert på Oslo-klubben. Mono har de siste fem årene overtatt Gamlas rolle og blitt hovedstadens samlingssted for en ny bølge av countryrockere, singer/songwriters og barstool crooners, godt representert både på scenen, bak baren og blant klientellet. Artistene, stedet de spiller på, og mannen de samles rundt denne kvelden, antyder en musikalsk retning i Norge som i løpet av de siste ti årene har blitt såpass tydelig i dagens norske musikkliv at den fortjener en nærmere orientering.

Bygd-by
Til tross for at musikkjournalistene i Akersgata regelmessig nedvurderer sangerinner som Heidi Hauge, Jenny Jenssen og Liv Marit Wedvik, og hyppig triller terningkast én for deres plateutgivelser, er det likevel deres Nashville-tro countrypop og tradisjonell country som har sterkest røtter og størst nedslagsfelt i Norge. Disse er blant de mest populære og mestselgende artister i Norge i dag.

Utgangspunktet for den populære norske countryen er Country Snakes som startet i 1967. Lillian Askeland kom med i bandet som vokalist i 1970, samme år som den stødige crooneren Bjøro Håland platedebuterte. Begge ble enormt populære utover på 70-tallet, og de to kan tilsammen skilte med platesalg i millionklassen.

Den progressive anti-Nashville kulturen kom til uttrykk i USA både gjennom mer rocka country og mer politisk bevisste singer/songwriters på 70-tallet. I Norge var det ingen slik reaksjon mot mainstream country, og vi har heller ingen sterk outlaw-tradisjon her i landet (det nærmeste må være røveren Thore ‘Henki’ Holm Hansen). Våre egne Hank & Woody, Prøysen & Sandbeck, er heller ikke låtskrivere med særlig innvirkning på dagens artister. Country Snakes’ tolkning av Merle Haggards “Okie From Muskogee”, “Bonde ifra Bygda” kunne derfor stå uimotsagt i mange år:

Ingen røyker hasjis her i bygda
Den tur vi tar er uten LSD
Vi går aldri rundt og demonstrerer
Vi synger ut og er fornøyd med det.

Den norske varianten av countryrock kan spores til 70-tallets Bergen, og bandet Hole in the Wall. Deres debutplate fra 1972 regnes som landets første i genren, og det nærmeste vi har kommet Gram Parsons og Flying Burrito Brothers. To av drivkreftene bak Hole in the Wall var Rune Walle og amerikaneren Erik Moll, begge ble sentrale i miljøet i årene etter dette kortvarige prosjektet. Walle dannet det mer etablerte softrock/countrybandet Flying Norwegians sammen med Cato Sanden, mens Moll i første rekke har markert seg som soloartist, gjestemusiker og låtskriver for blant andre New Riders of the Purple Sage, Steinar Albrigtsen og Eriksen.

Fra Halden sprang det også ut et miljø som tidlig markerte nærhet til amerikansk country, personifisert gjennom Kai Ø. Andersen, Tom Skjeklesæther og Henning Kvitnes. Andersens studio Athletic Sound har blant annet tatt imot artister som Kvitnes, Paal Flaata, Madrugada og El Corazon. Kvitnes har vært en sentral figur i den norske rocken siden slutten av 70-tallet. Først i mer punk/new wave orienterte band som Ice Cream Band, Young Lords og Saturday Cowboys, senere i Little Eden og deretter en etter hvert ganske så omfattende solokarriere. Skjeklesæther startet som lokal konsertarrangør, men gjorde seg snart bemerket som en av landets mest ivrige talerør for amerikansk country og rock, ikke minst som redaktør i Beat, programleder i radio og etterhvert ildsjel bak festivalen Down on the Farm.

Roots
På midten av 80-tallet dukket det opp en rekke nye amerikanske artister, som Green On Red, Gun Club, Rank & File, REM, The Long Ryders og True West, like mye preget av country, som punk/new wave og rock’n’roll. Disse skapte ikke noen umiddelbare endringer i norsk musikkliv. En del nye aktører gjorde seg bemerket i det som snart skulle bli omtalt som roots her til lands. Dette omfatter artister som Somebody’s Darling, Eriksen, Cato Sanden og Steinar Albrigtsen, alle holdt seg mer eller mindre trygt innenfor mer tradisjonell country. På dette tidspunktet har det altså ikke vært noen sterk tradisjon for å fornye countrymusikken i Norge, og den har heller ikke utviklet noen sterk egenart. Dette kan skyldes indre forutsetninger, som at den ikke er en naturlig del av vår musikktradisjon eller kulturarv, eller ytre faktorer; politisk ukorrekt, andre dominerende genre, språket. De norske artistene har heller skuet direkte mot de amerikanske kildene, enn fra norsk fortid.

– Det var mer snakk om enkeltstående og lukkede miljøer på denne tiden, sier Tom Skjeklesæther. Han trekker fram Gamla som det mest innflytelsesrike samlingspunktet i hovedstaden på 80-tallet:

– Her var det faste månedsoppdrag for ulike artister, der særlig amerikanske Tom Russell ble en sentral skikkelse i den norske countryrocken. Det var på Gamla det ble skapt et fundament for det som utover på 90-tallet ble kjent som roots, sier Skjeklesæther.

En annen viktig opplærende faktor gjennom hele 80-tallet og deler av 90-tallet var selvsagt musikkavisene, deriblant Beat hvor Skjeklesæther var en viktig drivkraft og som fanget opp mye av den nye amerikanske countryrocken. Et annet sentralt tilholdssted i en tiårsperiode fra 1986 var Texas-inspirerte Cruise Café på Aker Brygge i Oslo, hvor artister som Wilco, Giant Sand, Darden Smith og Mark Olson opptrådde.

Kan man se på dagens norske country-relaterte band som en reaksjon på den mer konservative country-tradisjonen på 80-tallet, eller står den i kontrast til den norskspråklige rocken som var dominerende inntil midten av 90-tallet?

deLillos, Raga Rockers, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var på hell, og etterfølgere som Postgirobygget og Trang Fødsel oppnådde på langt nær samme status. Det ble plutselig skapt et tomrom og en åpning som førte ut av den såkalte DH-rocken, og samtidig ut av det norske språk. Håkon Moslet skrev om Madrugadas første album i Dagbladet (1999): ’Madrugada er sjefer, Madrugada har baller, Madrugada kaster Postgirobygget og resten av middelmådighetene i norskrocken på Nordsjøen.’

Madrugadas Sivert Høyem uttalte i 2002: ’Mye av den suksessen vi har opplevd i Norge skyldes nok at vi var rett band til rett tid. Vi kom inn i norsk musikk på et tidspunkt da det var et aldri så lite vakuum etter flere av de gamle store artistene, og vi hadde i likhet med artister som Cave, Cohen og Cash et musikalsk uttrykk som passet den norske folkesjelen veldig bra.’

1994 er et merkeår for den nåværende bølgen av country i Norge. Selv om det er en retning som fremdeles kan virke konservativ, kjennetegnes den av både større bredde, flytende skiller mellom genrene og en klarere tendens til å ville skape et eget uttrykk. Impulsene hentes ikke utelukkende fra det amerikansk heartland, og det har blitt mer vanlig å trekke veksler på britisk folk (Nick Drake, Richard Thompson), vestkystpop (America, CSN&Y) og mørke visesangere (Leonard Cohen, Nick Cave). Berlin (Madrugada), New York (Thomas Dybdahl) og Lisboa (Midnight Choir) ble like naturlige byer å vende seg mot som Austin og Nashville.

En sentral hendelse i 1994 var at Johnny Cash startet serien American Recordings, der han på nedstrippet vis tolket låter av blant andre Soundgarden og Depeche Mode, og med det bygget broer inn mot countryrelatert musikk for mange nye lyttere. Samme år gav Motorpsycho ut soundtracket til den fiktive filmen The Tussler, Midnight Choir spilte inn sitt debutalbum og Madrugada tok form. De to siste bandene skulle på mange måter bli toneangivende i den første norske alternative varianten av amerikansk country. Med mindre fokus på country-elementer, og mer orientert mot rock, skulle det komme en rekke band med en del fellestrekk. Dominerende og alvorlige mannsstemmer i fokus, tekster på engelsk, og ikke minst, tristesse og melankoli som dominerende sinnsstemning: Norwegian Depression.

Fra ’Gamla-skolen’ var de fremste elevene en trio fra Skien som kalte seg Midnight Choir (etter Leonard Cohens ”Bird on a Wire”). I 1994 reiste de til Fredericksburg, Texas for å spille inn sitt debutalbum sammen med Andrew Hardin. Tom Russell var selvsagt med og Gene Clarks ”Gypsy Rider” var et naturlig covervalg. Paal Flaata, Atle Bystrøm (Al DeLoner) og Ron Olsen ga ut sin selvtitulerte debut året etter, og i 1996 gjorde de seg ytterligere bemerket med oppfølgeren Olsen’s Lot. Innen denne tid hadde de alliert seg med Seattle-bandet The Walkabouts, og med det knyttet de et samarbeid som skulle bli av lengre varighet. Midnight Choir toppet sin karriere med Amsterdam Stranded (1998), som pekte ut av det amerikanske og søkte innover mot et mer tidløst og stedløst landskap.

Flaata var naturlig frontfigur, men DeLoner var bandets hjerne. Hans asketiske livsfilosofi og kontakt med Phill Brown, lydtekniker på Talk Talks siste plater, ble en kombinasjon som munnet ut i en sjelden sterk og sjelfull plate som solgte til gull. DeLoner klarte å skape åpne rom for den store vokalen til Flaata, som Walkabouts-vokalist Chris Eckman har beskrevet slik: ’He could sing the Trondheim phone book and make you cry.’

Med en stemme et sted mellom Elvis, Chris Isaak, Lee Clayton og Gud var Flaata den fødte tolker av DeLoners storslåtte og melankolske egenskaper som låtskriver. De tre medlemmene i Midnight Choir har etterhvert viet seg mer til egne prosjekter. Flaata fremførte låter av artister som Townes Van Zandt og Tony Joe White på sin In Demand (2002), DeLoner beveget seg ytterligere mot minimalistisk ambient med prosjektet Höst (sammen med Chris Eckman) og soloplaten The Mess Age Is Joy (2004).

På samme tid som Midnight Choir slapp sitt første album, flyttet bandet Abbey’s Adoption fra Stokmarknes til Oslo. Vokalist var Sivert Høyem og de skiftet snart navn til Madrugada. Musikken var dyster, tung og melankolsk, preget av The Gun Club, Grant Lee Buffalo og Nick Cave, med et hardere og tettere gitarsound enn Midnight Choir. Madrugadas andre EP, A New Depression (1999), signaliserte et forhold til en amerikansk tradisjon, noe trommeslager Jon Lauvland Pettersen utdypet under innspillingen av bandets andre album: ’I Norge har jo den amerikanske musikken alltid stått sterkt, også i Nordland finnes det fanatiske tilhengere av den amerikanske rootsmusikken som det skrives om i magasinet No Depression. Vår musikk er mye mer groovebasert og messende enn noe av denne, og benytter seg av monotone repetetive partier som vi har hentet fra den elektroniske musikken.’

Madrugada ble umiddelbart lagt merke til med sitt debutalbum Industrial Silence (1999), som raskt passerte over 100 000 solgte. De er fremdeles aktive, og deres hittil siste CD Grit (2004) pekte vekk fra tungsinnet og mot en mer skitten rockestil. Som en motvekt til Grit debuterte Høyem i 2004 med den dempede soloplaten Ladies and Gentlemen of the Opposition.

Den norske melankolien
Midnight Choir og Madrugada kan sies å være de første bandene i Norwegian Depression: Den alternative norske countrybølgen. Snart fulgte en rekke andre med lignende trekk. Den Store Stemmen er gjennomgående, og etter Flaata og Høyem har vokalister som Joachim Åkerstrøm (Cinnamoon), Tore Aurstad (Muzzlewhite) og Pål Angelskår (Reverend Lovejoy, Minor Majority) gjort seg bemerket som frontfigurer i sine band.

Særlig har Minor Majority fått en viss suksess. Og i tråd med Midnight Choir og Madrugada er det melankolske aspektet mest fremtredende. Ti år etter at disse to bandene dannet skole for en ny norsk bølge opplevde Oslo-kvartetten Jim Stärk at den milde EP’en Morning Songs plasserte seg høyt opp på salgslistene, mens Thomas Dybdahl fikk sitt definitive nasjonale gjennombrudd. Begge minner om ett fenomen som holder stikk: Melankoli selger i Norge – og i motsetning til Nashville-countryen blir den også godt mottatt blant et mer urbant publikum, og ikke minst i Akersgata:

’Midnight Choirs melankolske uttrykk må kunne beskrives som noe mer enn musikk. Jeg velger å lytte til de forskjellige sangene som malerier eller skulpturer….’ skrev Nye Takters Erik Valebrokk i en svært panegyrisk omtale av Midnight Choirs Amsterdam Stranded (1998).
’…en stemme som bryter seg fløyelsmykt løs fra en slentrende og ofte blytungt instrumentert melankoli’ mente Mode Steinkjer i en like bejublende omtale av Madrugadas Industrial Silence (1999).
’…du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk’, Nye Takters Øyvind Holen om Thomas Dybdahls …that Great October Sound (2002).
’Jim Stärk byr på mollstemt og melodiøs melankoli.’ VG om Jim Stärks No Time Wasted (2003).
’Debutalbumet er melankolsk, følelsesladet og nokså forførende.’ VG om Washingtons A New Order Rising (2004), mens NRK like gjerne beskrev Minor Majoritys Up For You & I (2004) som ’melankolisensasjonen’.

Musikkjournalist Skjeklesæther vet ikke hvorfor den melankolske dragningen er så sterkt tilstede hos dagens norske artister, men mener den er et typisk trekk for denne delen av norsk rock:

– Særlig det melankolske elementet som befinner seg et sted mellom nettopp Hank Williams (ikke “Jambalaya-låtene”) og Townes van Zandt har tilsynelatende festet seg, og det er her de norske har funnet noe som de har gjort til sitt eget. Dette gir et visst nyskapende trekk, for dagens artister bruker dette krysningspunktet til å skape noe nytt. Med det forhindrer de, tross sin tilbakeskuende stil, å bli regnet som nostalgiske. Jeg har aldri hørt noen bruke ordet nostalgisk om disse bandene, sier Skjeklesæther.

Den nye depresjonen
Jim Stärk benytter til en viss grad cowboy-klisjeer for å skape en lun form for amerikansk vestkyst-pop, blant annet i sin tolkning av disco-hiten ”You Know What I Want”, i duett med Norges countrydronning Claudia Scott. Bandet slekter mer mot visesangere som Nick Drake enn mot Hank Williams, men passende nok viser de respekt for Van Zandt med sin versjon av ”Like a Summer Thursday”.

Thomas Dybdahl fullførte i 2004 oktober-trilogien der han har koblet soul, vise og minimalistiske country-elementer på en særegen måte, et sted mellom Jeff Buckley og Talk Talk (…that Great October Sound, 2002 og Stray Dogs, 2003). Dette ble særlig vellykket på hans tredje oktober-plate, One Day You’ll Dance For Me, New York City, hvor han i likhet med Midnight Choir gransker dype sjelsstemninger, og samtidig våger å eksperimentere mer med lydbildet enn tidligere.

En artist som til fulle har gått veien fra pop til melankolsk country er William Hut fra Bergen. Hut har en fortid i Poor Rich Ones, og siden de skilte lag har han markert seg som en mer lavmælt visesanger. På Days to Remember (2004) tok han skrittet for fullt inn i countryen. Sammen med amerikanske musikere ble platen innspilt som en tradisjonell countryplate av den stillferdige sorten, der Huts varme forhold til Hank Williams kommer frem.

Men det lå ingen klar plan bak Huts prosjekt, noe som kan tjene som et eksempel på hvor naturlig norske låtskrivere har inkorporert den amerikanske påvirkningen:

– Bakgrunnen for denne countryplaten var et spontant prosjekt, som ble til gjennom noen amerikanere jeg ble kjent med. Det lå ingen særlige planer bak, men min store inspirasjonskilde er 40-50-talls country, og da særlig Hank Williams, sier Hut, som også kan fortelle at han nettopp har gjort seg ferdig med en gjennomlytting av Williams’ samlede katalog. En produksjon hvor han ikke overraskende verdsetter det han kaller ’sutresiden’ høyest.

Det er i første rekke den melankolske stemningen disse artistene har til felles, for det er et sprang fra Jim Stärks lyseblå viser til Madrugadas rødglødende rock. Løftes blikket ytterligere, finnes det sterke melankolske elementer hos mer eller mindre country-relaterte artister som Tromsø-bandet Washington, Bergens Ai Phoenix, haldenserne i El Corazon og dunkelpopen til Wholy Martin – for å nevne noen.

Et annet alternativ
Parallelt med denne melankolske dragningen finnes det også en annen retning innen moderne norsk countryrock. Motorpsychos soundtrack til den fiktive filmen The Tussler (1994) ble sett på som en kuriositet, i bandets mest kreative periode. Platen kom i sterkt begrenset opplag, men ble raskt en kultskive. Nå har tiden vist at det ikke bare var en engangsforeteelse, og ti år etter kom Motorpsycho, denne gangen i en kreativ downperiode, med venner ut av skapet nok en gang med sin andre Tussler-plate. Nå under det mer etablerte navnet The International Tussler Society. Her viser trønderne inngående kjennskap til det Parsons kalte Cosmic American Music. De mikset rock, country, blues, sumprock og både vestkyst- og sørstatsrock, på et vis som få andre har gjort tidligere i Norge. Håkon Gebhardt har i tiden mellom tusslerne blitt ytterligere involvert på denne siden av vannet, i første rekke med samarbeidsprosjektet HGH, sammen med Martin Hagfors og Lars Håvard Haugen (Hellbillies).

Martin Hagfors er verd en nærmere studie, som et alternativ til den rådende melankolske trenden her i Norge. Norsk-amerikaneren var lydmann på Cruise Café, og har drevet Home Groan siden 1996. Et band som har eksistert i et hjørne av norsk musikkliv med skranglete blandingsrock, og favoritter mer blant artistene enn platekjøperne. Han har til og med fått sitt eget hyllestband; The Cream of the Crop består av blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Paal Flaata og Gebhardt. Hagfors har i motsetning til de fleste andre aktørene bakgrunn fra USA, og hadde skrevet låter i lang tid før han kom til Norge som ung mann. Hans første band var Tripwire, sammen med blant andre Vidar Busk og Lars Håvard Haugen. De fikk avtale med PolyGram og jobbet i lengre tid med en plateinnspilling. Men så ble det hele lagt på is:

– Home Groan ble en reaksjon på denne langvarige prosessen, forteller Hagfors.

Han var ute etter et mer rølpete og spontant sound, som skulle bli typisk for det pågående prosjektet Home Groan. Hagfors ser ikke på seg selv som en countryartist, men henter uttrykk fra mange genre. Han nevner Woody Guthrie som en stor favoritt, men også like gjerne engelske folkartister (Richard Thompson), soul (Curtis Mayfield), punk og gospel. Hagfors fremmer en leken infallsvinkel som kan virke unorsk:

– Å skrive musikk er en kreativ prosess hvor det er viktig å leke seg. Man bør ikke stå stille, sier han.

Det har han heller ikke gjort, og med samleplaten The Cream of the Crop (2003) er det mulig å få et godt inntrykk av noen av de beste låtene til Hagfors. Han ser, i likhet med Skjeklesæther, melankolien som rådende blant mange av dagens artister, en trend han selv ikke regner seg som en del av. For ham er fortellerelementet minst like viktige som melodiene, i kontrast til William Hut, som er mest opptatt den helhetlige låten, og ikke spesielt historiefortellingen. Hagfors bruker mye av sin amerikanske bakgrunn som grunnlag for sine fortellinger, men mener at tekstens funksjon går mange hus forbi her i landet:

– For enkelte kan det virke som soundet er viktigere enn tekstens innhold. Mange tyr til highway-klisjeer, som virker stilmessig riktig, men som fort blir intetsigende, sier Hagfors.

Han nevner Hellbillies blant landets beste tekstforfattere, og trekker også frem Gebhardt, som med sine naive tekster driver med noe han kaller ’oppfinnsom minimalisme’. Det er altså verdt å merke seg at det ikke finnes band i Norge som har tatt opp i seg hverken den sterke tradisjonen for historiefortelling, eller det samfunnskritiske elementet som mange av artistene de er inspirert av er kjent for, og som den amerikansk singer/songwriter-kulturen delvis er tuftet på.

Det finnes også noen norsk-språklige artister som kan festes til countryrock-tradisjonen, som for eksempel Hellbillies. De har gjerne en tendens til å bli sett på som bygdefenomen eller P1/Norsktopp-vare – mer enn hos de engelskspråklige – selv om de musikalsk kan være ganske like. En som med hell bruker amerikanske myter satt inn i en norsk, rural sammenheng er Roy Lønhøiden. Hans debutplate Det Ensomme Landet (2004) viser at det er mulig å bruke det norske språket uten å falle under for klisjeene, som selvsagt blir tydeligere når morsmålet benyttes. Engelsk er det rådende språket, noe som kan gå på bekostning av den fortellertradisjonen musikken har sitt utgangspunkt i.

2004, og framover?
Innen mer rufsete og streit countryrock finner vi også artister som Bönkers (Opp, 1999), Vidar Vang (Rodeo, 2002, Stand Up Straight, 2004) og Sgt. Petter (It’s a Record, 2003). Oppdal-bandet Bönkers ble startet på midten av 90-tallet, med blant andre Lars Lien, som også er involvert i The International Tussler Society og Washington. Den lille trønder-bygda har en tilsynelatende levende scene for denslags, og i dag ser teXum ut til å bli Bönkers’ arvtagere. Mer sump, sprit og sprut er det hos Stavangers Helldorado og Bergens Emmerhof and the Melancholy Babies, begge band som låner mye fra både The Cramps, The Gun Club og ikke minst Denver-trioen 16 Horsepowers mytiske bilder fra det amerikanske bibelbeltet. Særlig Emmerhof kan høres som mer direkte etterfølgere av Madrugada, og den stilen de var tidlig ute med å etablere.

I den bløtere bagen, et sted mellom country, pop og vise ligger det mange artister. Særlig verd å trekke frem er Jim Stärk, El Corazon, Minor Majority — og Thom Hell.

Kristiansanderen ga ut sin debutplate i 2004, I Love You var den talende tittelen, og Hell er en artist som uten blygsel hevder utskjelte navn som Glen Campbell og John Denver som inspirasjonskilder. Det hadde ikke fungert for ti år siden, men i dag er det ikke lenger forbundet med skam å si denslags, snarere tvert i mot. Disse artistene har alle bidratt til økt aksept rundt myke uttrykksformer. 2005 er ikke mange dagene gammelt før Johnny Palmar Hide (ex-Number Seven Deli) debuterer med et country-preget visealbum og Emmerhoff and the Melancholy Babies slipper sin nye plate. Band som Sweetheart og Jake Ziah er også trygt innenfor de rammene som er skissert i denne artikkelen, og begge forventes å slippe sine debutalbum i løpet av 2005.

Tilbake til Café Mono, 17. november 2004: Johnny Palmar Hide synger Gene Clarks ”Gypsy Rider”, ti år etter at Midnight Choir gjorde det samme. Det er mulig å argumentere for at lite har skjedd i løpet av disse årene. Men det er viktig å huske på at det for ti år siden ikke eksisterte et så bredt miljø for alternativ countryrock i Norge. Selv om scenen er levende er den store historiefortelleren og den store låtskriveren fremdeles fraværende, og ingen har så langt vært i nærheten av samme status som heltene de tolker.

Thom Hell oppsummerer tilstanden slik: – I Kristiansand var det ikke noe miljø i det hele tatt, det var metall og det var Flying Crap. I dag er det en helt annen situasjon med langt flere artister i mange genre.

På spørsmål om hvorfor det har blitt slik, svarer han etter en liten tenkepause: – I dag vil alle bli rockestjerner.

Bjørn Hammershaug