The Record Collection: 1988 (20-30)

The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time.

The Dream Syndicate | The Days Of Wine And Roses | Closer 1982 |


I vividly remember buying this LP – the French pressing – on my first ever record fair, early in 1988. I was well aware of The Dream Syndicate at the time, going back to Out of the Grey that I’d bought on cassette a couple years before. I adore all of Syndicate’s albums, but I always find myself returning to this here baby. The Days Of Wine and Roses must’ve been an anomaly in 1982, way ahead and out of tune with the sign of the times it marks the return of GUITARS in American rock. This is a tour de force of loud, noisy, abrasive, distorted, tickling guitars, cool Velvet vibes and an almost free jazzy approach to the songs. They are all awesome, from creepy beasts like “Halloween” (oh, when those guitars kick in) and “When You Smile” to full force freak outs (the kosmisch title track, “Definitely Clean”) and instant college rock anthems (“Tell Me When It’s Over”). In short, this is a cornerstone in 80’s American guitar rock that set a standard hardly anyone has managed to achieve ever after. Stories and words are here and gone, but this album hasn’t faded at all.

Wall of Voodoo | The Ugly Americans In Australia | I.R.S. 1988 |


I’d been drawn to the stoic super-American voice of Stan Ridgeway for some years when the Wall Of Voodoo live album hit the shelves in 1988. I guess it felt like a quite unnecessary purchase back then, I haven’t given it too many spins, and this live LP doesn’t really reveal new magic 30 years down the road. But, there are some great explorations of sci-fi new wave gone country here, horseback space travel style. “Far Side Of Crazy” and “Mexican Radio” are obvious favorites, and the version of “Ring Of Fire” is pretty dope. Never saw them live, but I believe this LP captures the band in prime shape – and the sound quality is not too bad either. However, when I feel like listening to WoV I rather pick up one of their awesome studio albums. Think I’ll do just that right now.

The Sex Pistols | Never Mind The Bollocks | Virgin 1977 |


One of remarkably few albums in my LP collection bought on its historical merits rather than being new and fresh. As a matter of fact Never Mind the Bollocks was only 10 years old then, comparable to buying a 2008 album today, but back in those days this was an old school dinosaur from a whole other time. Never a huge fan of British punk in general, and finding Johnny Rotten’s voice mostly annoying, I have to acknowledge the band’s unquestionable qualities and their nose for efficient songwriting. No fillers here, just pure punk catchy as hell. No need to go in depth on its historical significance, just one of those albums you need to know I guess. Glad I turned on as a kid, even though I rarely listen to it.

Giant Sand | Storm | Demon 1988 |

Storm was my introduction to the wondrous world of Howe Gelb and his Giant Sand, and what has now turned out to be a 30 year long relationship. Giant Sand have always been all over the map, difficult to pigeonhole, unmistakable unpredictable and remarkably recognizable. I’m so thankful for stumbling down their desert rabbit hole, and it all started with Storm. It obviously holds a special place in my heart. The songs range from Neil Young style environmental concern, a cover of The Band’s “The Weight”, straight out honky tonk, ragged country rock (“Town Without Pity”), country gospel (“The Replacement”) and dusty piano ballads (my personal fave “Was Is a Big Word”) – on Storm Howe Gelb started to shape a signature style of songwriting unmatched by anyone.

Hasil Adkins | He Said | Ace/Big Beat 1985|


Wild, wayward and hell-bent, the one man band of Hasil Adkins exploded like a bomb in the ears of this here kid, proving rock n’ roll was something wilder and primitive, more untamed and way out there than your parents Elvis albums. This is the raw sound of a one man rebellion against conformity and boredom. “She Said” being the classic tune here, I also tuned into the even more awkward and freaky “We Got a Date.” They just don’t make em like Hasil anymore.

Rave-Ups | Town + Country | Fun Stuff/Demon 1985 |


Americana was not a frequently used term in 1985, but plenty of bands played boots ‘n roll before Uncle Tupelo et al pushed the direction further into the mainstream and new directions. Among those pioneering acts in the early to mid 80s we find Hollywood via Pittsburgh quartet Rave-Ups, sparkling with equal parts pleasant college rock fervor and neo-country twang – town and country if you like. Frontman Jimmer Podrasky sang with nasal country sincerity, sometimes with a rockabilly yelp, and Sneaky Pete Kleinow lays down some mighty fine pedal steel here too. “Radio” was the big favorite back then, and this haunting night tune is still the highlight amongst a number of other fine cuts – “Positively Lost Me” being the most famous. The back cover reminds us of a time when urban cowboys actually were pretty in pink.

AC/DC | Back in Black | Atlantic 1980 |


My record collection is scarcely populated with hard rock or metal albums, but the ones I bought are actually not too bad. Back in Black is by all means a classic, the title track, “Hells Bells” and “You Shook Me All Night Long” are eternal anthems in the Aussie rockers – or anyone’s – catalog. Tight production provided by Mutt Lang and Brian Johnson passed the test and immediately proved he could fill the shoes of Bon Scott adds even more power to this album. But I can’t say I ever played this a whole lot in 1988 and I haven’t listened to it too much as the years went by either. My loss, I guess.

Violent Femmes | Violent Femmes | Slash/London 1983 |


A little girl glances through a darkened window, barefoot and with a white summer dress on, resembling a 19th century painting. What’s in there, in the dark, that we don’t see? The innocent child catches a glimpse into the adult world, as confessed by a college kid, a world of deception and debauchery, religious shame and sexual confusion, love, lies and lust. Many have done this before and after, but none as compelling as Gordon Gano and his Violent Femmes on their debut album. The Milwaukee trio played punk rock with folk instruments, or folk songs with a punk attitude perhaps, singing their hearts out from any street corner. One thing is that the songs are super catchy, the lyrics really makes this a standout album. I memorized each and every one, these stories all became the soundtrack to my youth. Every time I listen to this album I’m 16 again, kissing off in the air, chasing that good feeling, trying to wipe away the shades from those windows and get a glimpse of the secrets in there.

Concrete Blonde | Concrete Blonde | I.R.S. 1986 |


“Still in Hollywood” was the big favorite back in the days, and it’s still the standout track from Concrete Blonde’s debut album. Hailing from the same buzzing LA scene that included bands like Wall Of Voodoo, X, Jane’s Addiction and The Gun Club, the blondes certainly had a punk edge to their sound, softened with a rock approach in the vein of The Pretenders and Heart. Johnette Napolitano is unquestionably the star, with her recognizable strong voice and cool attitude. Concrete Blonde made better albums later on in their career, but I still get a kick out of this one. It’s true.

Iron Maiden | Live After Death | EMI 1985 |


Superior technical skills, theatrical gimmicks, and over the top performance are just some of Iron Maiden’s characteristics – and they all come out to play on their 1985 live album. The Churchill intro followed by “Aces High” sets the standard for an album that leaves no room for any fillers. Live After Death captures the band in its prime. Classic cover art too, as always. Can’t wait for the kids to discover this, cause after all, Iron Maiden speaks to the inner child in all of us.

Reklamer

Outsider Music: Kultlegender og Eksentrikere

outsider_1200_3Dette er en hyllest til noen av anti-legendene i musikkhistorien. Enkelte har særegne og lite konvensjonelle musikalske uttrykk, noen har tragiske livshistorier som har overskygget deres karrierer og atter andre oversette eller glemte talent. Et gjennomgående begrep for de fleste av disse kan være ’Outsider music’, lansert på 1990-tallet av skribent og musikk-historiker Irwin Chusid. Han har viet store deler av sitt liv til å arbeide med musikk på utsiden av normen, definert av ham selv som ’crackpot and visionary music, where all trails lead essentially one place: over the edge.’ Her er over 20 artister som aldri gikk hovedveien, men som beriket (og beriker) musikkhistorien i langt større grad enn deres manglende kommersielle appell skulle tilsi

Hasil Adkins
hasil_adkinsHasil ’The Wild Man’ Adkins kom fra fjellsidene i West-Virginia, og startet med musikk på 50-tallet etter å ha hørt Hank Williams på radio. Han gikk ut fra at Hank spilte alle instrumentene selv, og Hasil startet dermed sitt ’one-man band’ som ble hans varemerke gjennom hele karrieren. Takket være entusiastene i Norton Records ble han til sin store overraskelse gjenoppdaget av et ’større’ publikum på 1980-tallet. Billy Miller i Norton minnes flere utrolige episoder med Adkins, mange samlet i høyt anbefalte Incredibly Strange Music vol. 1, som denne fra en opptreden på en klubb i New York: The ceiling fan was whirling around, making a creaky sound, and without missing a lick he reached down, pulled out a gun and shot it down – it was interfering with the song. Norton utga bl.a. samlealbumet Out To Hunch (1986) der vi finner signaturlåta ”She Said”. Hasil Adkins døde i 2005.

Lucia Pamela
lucia_pamela_240Lucia Pamela hadde en rik livshistorie. Hun rakk å bli kåret til Miss St. Louis i 1926, før hun dro til California for å drive en fornøyelsespark og startet der et av USAs første rene kvinneband (Lucia Pamela and the Musical Pirates – sammen med datteren, som for øvrig eide selveste St. Louis Rams). Mor var skuespiller, radiovert, men kanskje aller mest imponerende: I 1969, i en alder av 65 år, bygde hun en rakett og dro på rundreise i solsystemet, med innlagt stopp på månen for å spille inn sitt debutalbum. Denne space tripen ble foreviget med Into Outer Space With Lucia Pamela. Om albumet skal hun ha uttalt: ’It was recorded on Moontown. I was the only one from Earth there.’ I 1992 ble det re-utgitt av Irwin Chusid, og raskt en kultfavoritt. Lucia Pamela gikk bort i 2002, 97 år gammel.

Moondog
moondogThe Viking Of Sixth Avenue: Avantgarde-musikeren Moondog – født Louis Hardin – ble først kjent som et landemerke på Manhattan. Fra slutten av 1940-tallet til midten av 70-årene inntok den blinde og skjeggete mannen hver dag Avenue of the Americas for å framføre sin musikk og poesi. Kledd i en hjemmelaget drakt, iført sandaler og vikinghjelm var han utvilsomt litt av et syn på gata. Han kom seg etter hvert over til Tyskland og rakk der å få anerkjennelse som komponist og dirigent. Han ble også respektert i hjemlandet i sine senere år, og hadde en viss innflytelse blant moderne komponister og minimalister som Philip Glass og Steve Reich. Moondog var dessuten instrumentbygger, og stod bak harper han navnga Oo, Ooo-ya-tsu og Hüs (etter vårt eget ’hus’, hans interesse for norrøn kultur var stor). Moondog døde i 1999, 83 år gammel.

Moondog: More Moondog

Charles Manson
Charles Mansons navn vil for alltid være knyttet til hans ’familie’ og den blodige nedslaktingen av uskyldige mennesker i California på slutten av 60-tallet. Før Mansons liv tok dramatiske veier, var han en av solskinnsstatens mange håpefulle musikere, og kompis med bl.a. Dennis Wilson fra The Beach Boys. Albumet Lie: The Love and Terror Cult ble utgitt etter at Manson ble dømt for sine ugjerninger (inntektene av denne går til ofrenes familier), men består av låter innspilt i forkant av drapene. Her er bl.a. originalversjonen ”Cease to Exist,” som Beach Boys spilte inn som ”Never Learn Not to Love”, og ”Look At Your Game, Girl”, senere tolket av Guns N’ Roses.

Peter Grudzien
Peter Grudzien_unicorn_240Peter Grudzien fra New York oppdaget hillbilly-musikken på 1950-tallet, og inspirert av Hank Williams og Johnny Cash startet han på det som skulle bli en snodig karriere – laaangt utenfor allfarvei. Han fikk smaken på hallusinerende knask på 60-tallet, og utviklet etter hvert teorier om at myndigheten drev med aktiv klonevirksomhet (ikke nødvendigvis en sammenheng, men mulighetene er vel tilstede). Uansett, i 1974 utga han albumet The Unicorn, en kul miks av country og psykedelia. Surrealistisk hillbilly-rock med homsevennlige tekster gikk, ikke uventet, under radaren både i konservative Nashville-kretser og andre steder, og albumet forsvant ut i obskuritetens tåkehav. Det fortelles at Grudzien skal ha skrevet over 900 låter, og fremdeles venter på et gjennombrudd.

Larry ’Wild Man’ Fischer
wildman_fischer_600
Manisk depressiv og schizofren, Larry ’Wild Man’ Fischer – ’the godfather of outsider music’, hadde ingen lett vei inn i artistlivet der han vandret gatelangs i Los Angeles og solgte sine sanger til forbipasserende. Han ble oppdaget av Frank Zappa på et fortau, som tok ham til seg og i 1968 spilte inn hans debutalbum. Deres samarbeid ble brått avsluttet da Fischer pælmet en flaske noen centimeter unna hodet til Zappas datter Moon Unit. Fischers mest kjente bidrag til popkulturen er nok ”Go To Rhino Records” – Rhinos første utgivelse fra 1975.

Et par album tidlig på 80-tallet gjorde lite for å booste hans karriere, og Fischer svant ned i glemselens mørke – inntil han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, og opptrådde bl.a. på Jimmy Kimmel med låta ”Monkeys vs. Donkeys”. Larry Fischer døde i 2011, 66 år gammel.

Roky Erickson
Roky Erickson er en levende legende innen garasjerock/psykedelia – men også han med et trøblete liv som i stor grad har overskygget hans artistliv, og som gir ham en plass også på denne lista. Han slo gjennom med Texas-bandet 13th Floor Elevators i 1966 og låta ”You’re Gonna Miss Me”. Ericksons flørt med narkotika førte ham til et mentalsykehus (han sa seg utilregnelig for å unngå fengselsstraff etter at han ble tatt for en joint), der han ble erklært schizofren og utsatt for omfattende elektrosjokk-behandling i løpet av sine tre år bak sykehusveggene. Livet til Erickson – både som menneske og artist – ble lagt i ruiner, og han endte opp som en kulthelt blant de få mens han selv måtte klare seg på en spinkel trygd. Fra begynnelsen av 90-tallet ble han gradvis gjenoppdaget av en ny generasjon musikere og fans, og han fikk dessuten etterlengtet god behandling for første gang i sitt liv. I dag er han tilbake som en aktet og anerkjent musiker, dog noe redusert i adferden.

Wesley Willis
Wesley Willis døde i 2003, og ble bare 40 år gammel, men hadde ganske stor suksess som kultartist på 90-tallet. En svart, overvektig og paranoid schizofren outsider fra Chicago, Willis hadde aldri oddsene på sin side. Han ga ut godt over 50 album der han raljerte over temaer som bussruter, fast food og superhelter, og ble en favoritt for sine utagerende liveshows – særlig i Chicago-området. Noen gikk nok mest for å le av ham, men også mange fulgte ham på mer seriøst grunnlag.

Wesley Willis var for øvrig kjent for å alltid hilse folk med en real ’headbutt’, noe som resulterte i en kronisk flekk i panna. Ikke bare var en selv en tegner, han ble også foreviget i en utgave av Wonder Woman, utgitt på DC Comics.

The Legendary Stardust Cowboy

Psychobilly-pioner fra Lubbock, Texas. The Ledge, Norman Carl Odam, er en spaca cowboy som for alltid vil huskes best for sin første låt: ”Paralyzed” fra 1968 (med T-Bone Burnett på ville trommer) er en blanding av romreise, jodling, syretripp og rodeo som skaffet The Ledge 15 minutter i rampelyset. Der har han ikke vært altfor mye i årene etter. Men David Bowie var en svoren fan, og både spilte med The Ledge live og tolket en av hans låter: ”I Took a Trip on a Gemini Spaceship” (på Heathen).

Syd Barrett
syd_barrettSyd Barrett stod bak et av historiens aller største band, men forsvant etter hvert inn i et mer tåkete landskap enn den som førte til stjernene. Hans oppførsel innad i Pink Floyd, trigget av ekstensiv bruk av LSD, ble etter såpass merkelig at han måtte forlate bandet etter deres første album.

Barrett fortsatte som soloartist i noen år og ga ut et knippe psykedeliske klassikere, før han forlot det hele og dro hjem til Cambridge, hjem til mor. Han snakket ikke offentlig siden midten av 70-tallet, og viet resten av sitt liv til å male og stelle i hagen. Han døde i 2006.

Daniel Johnston
Daniel_JohnstonMusiker og tegner Daniel Johnston er en kulthelt blant både fans og ikke minst mange musikere som har trykket hans personlige, naivistiske poplåter til sitt bryst. Han startet sine hjemme-innspillinger på slutten av 70-tallet, og har holdt det gående mer eller mindre jevnt og trutt siden. Johnston har strevet hele livet med sine mentale problemer, men har også skapt en karriere som har hatt ganske så stor innflytelse, ikke minst innen indie/lo-fi. Han ble et nasjonalt fenomen da MTV fanget ham opp i 1985 (det var på den tiden MTV gjorde slikt), men mange ble nok først oppmerksomme på hans talent med den prisbelønnede og vellagde dokumentaren The Devil and Daniel Johnston (2005).

Tiny Tim
Tiny_TimEt særegent syn; to meter høy, flagrende hår, en gedigen nese og flamboyant stil. Tiny Tim spilte ukulele og sang falsett, og fikk en stor hit på slutten av 60-tallet med ”Tip-Toe Through the Tulips”. Det ble hans eneste smak av særlig suksess, og han tilbrakte resten av sin karriere med å spille på småsteder og jobbe på sirkus. Han ble gjenoppdaget på slutten av 90-tallet, blant annet opptrådde han på Conan O’Brien, men døde av hjerteinfarkt i 1996. På scenen, mens han sang ”Tip-Toe Through the Tulips”.

Jandek
jandekNotorisk kjent for sitt tilbaketrukne og hemmelighetsfulle liv, denne musikkens svar på J.D Salinger eller Thomas Pynchon. Det vi vet om ham: Født Sterling Smith, bosatt i Houston, Texas og har utgitt noe sånt som 70 album med særegen folk/blues siden slutten av 70-tallet. Han har gitt to intervjuer i sitt liv. Fram til 2004 var han knapt noe mer enn en anonym postboks, men da kom dokumentaren Jandek On Corwood (ref hans plateselskap) og han begynte så smått med å turnere i mindre skala. Uten at vi vet så mye mer om gåtefulle Jandek av den grunn.

Malinda Jackson Parker
malinda_jackson_parker_240Eksentrisk kongresskvinne fra Liberia med mildt sagt særegen pianostil og vokalbruk. Malinda Jackson Parker har blitt sammenlignet som en miks av Lucia Pamela og Nina Simone, og spilte gjerne Rachmaninoff mens hun sang/snakket om moskitos, kumelk og palmetrær.

På låten ”Cousin Mosquito #1” sier hun ’cousin’ intet mindre enn 204 ganger. Ubetalelig.

 

Skip Spence
skip_spence_240Nok en tragisk skjebne med store personlige problemer. Alexander ”Skip” Spence var medlem i band som Quicksilver Messenger Service, Jefferson Airplane og Moby Grape. Men i likhet med Syd Barrett forsvant han inn i syretåka, i likhet med ovennevnte Wesley Willis, Daniel Johnston og Wild Man Fischer led han av schizofreni, og i likhet med så altfor mange andre mentalt syke i USA endte han som hjemløs fram til sin død i 1999.

Hans kryptiske soloalbum Oar (1969) ble en gigantisk flopp i sin tid, men er rettmessig løftet opp til klassikerstatus med årene.

Eilert Pilarm
Eilert_PilarmSvensk Elvis-imitator som ikke sang spesielt bra. Og som ikke behersket engelsk så godt. Og som ikke lignet noe særlig på Elvis. Og som mest av den grunn i noen år ble enormt populær kultfavoritt her i Skandinavia.

Olga Marie Mikalsen
Olga_Marie_MikalsenSangerinne fra Langevåg som slo gjennom med et brak blant ironigenerasjonen midt på 90-tallet, da hun gjorde sin versjon av ”Hurra for deg…” Olga Marie Mikalsen debuterte i godt voksen alder, på slutten av 60-tallet, og framførte sin spesielle lyriske alt i noen av verdens store konsertsaler. Men for de fleste vil hun nok helst forbindes med en reklamefilm for Solo. Olga Marie uttalte at hun aldri øvde (’har man det, så har man det’), og skapte seg en karriere med akkurat det som utgangspunkt. Hun gikk bort i 2006, 91 år gammel.

Florence Foster Jenkins
I samme åndedrag: Florence Foster Jenkins var en velstående diva som ikke ble kjent for sine sangtekniske kvaliteter. Vi gir ordet til Carnegie Hall, der hun opptrådde én gang, rett før sin død i 1944: ’In order for a singer to succeed, they need to have a combination of talent, charisma, and interpretive quality. And, by definition, they need to be able to sing. Florence Foster Jenkins had none of these attributes. In fact, she was considered one of the worst singers of all time.’ I forlengelsen av denne harde kritikken må vi også ta med Jenkins’ positive vinkling på det hele: ’People may say I can’t sing, but no one can ever say I didn’t sing.’ Herlig.

Jack Mudurian
Jack_MudurianI 1981 var David Greenberg ansatt som pleier ved Duplex Nursing Home i Boston, der han ved en anledning overhørte en pasient ved navn Jack Mudurian som påsto at han kunne synge like mange sanger som Frank Sinatra. Minst. Greenberg tok ham på ordet, brakte med seg en opptaker og trykket record. Mudurian klarte å synge 129 sanger sammenhengende i løpet av 47 minutter. Opptakene ble utgitt i 1996, og det er unødvendig å si at albumet ble en instant kultfavoritt.

Alvin Dahn
Alvin Dahn, også kalt Dahn Halen, spilte inn kun ett album. Hans produsent oppsummer noen av hans kvaliteter: ’Alvin is good because he’s so very, very bad. He can’t sing certainly, but his music is very catchy and frightfully innocent and sincere.’

Bingo Gazingo
Tannløs slampoet og postmann fra New York som på sin eldre dager fikk et publikum i byens poesiklubber. The New York Times omtalte ham i 1997: ’Most evenings he can be found making his rounds in the East or West Village, dressed in a cheap, wrinkled suit, carrying a plastic bag full of props – an alarm clock, a can of sardines, a green plastic guitar and hundreds of tattered pages of lyrics that he has painstakingly composed over the last 10 years. And since his arrival on the amateur performance scene in the early 1990’s, many of those who have seen his indescribable act at the Wetlands, Fez, the Sun Mountain Cafe, Limelight and dozens of other clubs have doubted his sanity.’ Han døde i 2010, 85 år gammel, påkjørt av en drosje mens han visstnok var på vei for å opptre på Bowery Poetry Club.

Bjørn Hammershaug