Det er vanskelig å ikke bli personlig når man skal holde en liten tale i forbindelse med et porselensbryllup.
Første forelskelse var med en EP som het President. Det skjedde i 1989, og side 2 førte til et langvarig hakeslepp grunnet det da ukjente bandet (selv om de hadde et par album bak seg allerede) Yo La Tengo fra Hoboken, rett over elva for New York City. Den bikkjelange feedback-orgien ”The Evil That Men Do”, avrundet med Bob Dylans ”I Threw It All Away” ble starten på et langt og varig kjærlighetsforhold.
Forlovelsen kom året etter og gikk under navnet Fakebook. Den inneholdt akustiske coverversjoner fra Gene Clark, John Cale og The Kinks til The Flamin’ Groovies og Cat Stevens, en aldeles nydelig plate som gjorde det klart at vi her hadde å gjøre med band som gikk utenpå de fleste amerikanske indierockere på den tiden. Og sannelig har det vist seg, snart 20 år gamle – en anstendig alder for denne formen for musikk – står Yo La Tengos låter seg forbausende godt. De tidlige tingene deres er (naturlig nok) preget av en mer rastløs lo-fi skrangling, men modningsprosessen krever på ingen måte kronologisk kunnskap.
De to nevnte platene skulle likevel bare vise seg å være en begynnelse. Helt inntil noe skuffende Summer Sun (2003) har trioen hele tiden utviklet seg, funnet nye veier der de har finpusset sitt eget sound, blitt bedre og bedre i det som har vært en bemerkelsesverdig stødig og solid karriere. Basert som en powertrio i indieformat har de tatt opp i seg innflytelse fra shoegaze, krautrock, drømmepop, bossa nova, støyrock og electronica, og flettet det inn til å bli en del av sitt eget uttrykk – med en egen stemme. Noe av det som slår meg i gjennomgangen av deres karriere er det sensuelle, myke elementet som preger alt fra de innbydende balladene til de mest utagerende støyeaksjonene. Det er en melodiøs intimitet, en følsomhet, som gir Yo La Tengo et fortrinn og et solid fundament i forhold til mange av deres likesinnede. Inntil de selv ble et referanseband er selvsagt linken til Velvet Underground sterk, sammen med røttene i new wave/indierock-scenen og band som Eleventh Dream Day, db’s, Sonic Youth, The Feelies og Stereolab.
Hør Legende: Yo La Tengo i WiMP
Yo La Tengo har gitt så mange store opplevelser i løpet av sine anstendige 20 år som artister. Jeg må dele et par med dere. Mitt gylne øyeblikk med Yo La Tengo er knyttet til en ørkesløs busstur gjennom midt-vesten i USA midt på nittitallet, med President EP rundt skallen. Etter døgn med flatt, akkurat i solnedgangen, akkurat i det øyeblikk “Orange Song” langsomt dro i gang, raget plutselig Rocky Mountains opp i det fjerne, som en mektig, nærmest hellig åpenbaring som ble ytterligere understreket av musikken.
Et annet, om ikke så majestetisk minne er knyttet til en tidlig intervjusituasjon. Dette var noen år senere, og jeg hadde blitt forespeilet en samtale med ekteparet Ira Kaplan og Georgia Hubley – bandets kjerne, låtskrivere og frontfigurer. Da jeg ankom hadde de blitt huket tak i og fraktet vekk av NRK, og jeg “fikk” bassist James McNew med inn på et bakrom. Den hyggelige bamsen var ikke direkte avvisende, men gjorde det raskt klart at han ikke likte å bli ’intervjuet’, at han heller ville vært på hotellet og sett The Simpsons, og at vi strengt tatt ikke hadde noe som helst å prate om. Det ble en svett halvtime innestengt på et 3 kvm stort rom. Vår lille samtale kom aldri på trykk – men konserten de spilte i etterkant ble noe av det beste Oslo kunne by på i løpet av 90-tallet. Det er på scenen Yo La Tengo virkelig lever. Enten det er gjennom lange gitarorgier, eller med vakre popdrømmerier, enten Georgia hvisker innbydende inn i mikrofonen eller Ira lar gitarens muligheter alle komme frem i løpet av 10 minutter lange orgier. Dette har de i stor grad klart å overføre også på plate, med eklektiske I Can Hear the Heart Beating As One (1997) og stillferdige And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) som to søyler. Med den labre konserten på Rockefeller i 2003, en relativt uspennende sisteplate (Summer Sun) og nå en samler, kan man bare spekulere på om de igjen vil by på øyeblikk av magi. Det vil de nok. De har uansett en karriere bak seg få andre er forunt, og med Prisoners Of Love får vi et lite utsnitt fra denne.
Prisoners Of Love: A Smattering Of Scintillating Senescent Songs 1985-2003 (Matador, 2005)
Det er ikke lett å sammenfatte hele bandets bredde på 2-3 CD’er, og for et ikke akkurat ’singleband’ blir det heller ingen ’greatest hits’. Det vil nok derfor være mer tilfredsstillende å hengi seg til en skikkelig fullengder, men her er det i hvert fall mulig å få et overblikk over karrieren (selv om rekkefølgen virker tilfeldig). Det er ikke så mye å klage på selve låtutvalget her, det blir litt personlig, tilfeldig og meningsløst uansett. Matador kunne plukket 20 andre uten å svekket inntrykket, men Prisoners Of Love vil lett fungere både for nye og gamle ører. Sistnevnte får sitt med bonus-CDen som inneholder ’outtakes and rarities’. Den vil i første rekke appellere til de som kjenner bandet godt fra før, selv om bare en håndfull er uutgitte eller nye. Dessverre selges den ikke separat etter det jeg vet. Her er det plukket frem 16 uutgitte spor, singler, remikser og sjeldenheter. Av de mer kjente låtene finner vi demoversjonen av ”Big Day Coming”, en akustisk variant av ”Tom Courtenay” og ”Decora”, samt Kevin Shields remix av “Autumn Sweater” (som også var med på bonusplata til I Can Hear the Heart Beating As One, 1997).
På de to ordinære samleplatene har de klemt inn 26 låter. Fordelingen er skjønnsomt og jevnt fordelt, fra singlen ”The River Of Water” (1985) til Summer Sun (2003). Alle skivene er representert med, med unntak av debuten Ride The Tiger (1986) og ambiente The Sounds Of The Sounds Of Science (2002). Nestenhits som ”Autumn Sweater”, ”Tom Courtenay” og ”Stockholm Syndrome” er selvsagte. Bandets bredde fremheves med covervalg fra Sun Ra (den uventede favoritten, rytmiske ”Nuclear War” fra 2002) og Sandy Denny (”By The Time It Gets Dark”). Har man alle platene fra før, og det synes jeg man bør ha, er det sikkert mulig å sette sammen en mer personlig samler på egenhånd, men slik vil det alltid være.
Hvis man skal summere; genius + love = Yo La Tengo. De kan svinge, støye og drømme, de kan være et frelsesarméorkester hos Hal Hartley og de kan avholde sin egen åttedagers festival med gjester som Calexcio, Richard Hell og Conor Oberst. Yo La Tengo er et av de siste store bandene fra sin tid, og de er blant de få som har vokst med stil. Jeg gir tilnærmet full pott til denne samleren, ikke bare på grunn av musikalske kvaliteter, men også for å oppmuntre nye lyttere til å oppsøke trioen, for en helhetlig og pen utgivelse og som takk for et snart 20 år langt ekteskap.
(først publisert på groove.no, 21.04.05)
Summer Sun (Matador, 2003)
Hvis Summer Sun hadde vært debutplaten til en fersk trio fra New Jersey så ville det kanskje vanket flottere ord med større patos enn tilfellet nå er. Den harde realtieten er at det ikke finnes mange band som har levert varene så trofast over så lang tid som Yo La Tengo.
Ekteparet Ira Kaplan/Georgia Hubley har helt siden EPen President (1989) hatt en konstant formutvikling som hele tiden har pekt opp og fram. Den akustiske coverplaten Fakebook (1990), de gyngende gitarkaskadene på Electr-O-Pura (1995), omfangsrike I Can Hear The Heart Beating As One (1997) og dampende mørke And Then Nothing Turned Itself Inside-Out (2000) står som de høyeste pålene i bandets karriere. Det er derfor man stiller litt ekstra krav til at Hobokens største etter Sinatra igjen skal levere varene, og det er derfor skuffelsen nok blir urettferdig stor når man for første gang på mange år merker at de tilsynelatende ikke etterlever de store forventningene. Ta det likevel med litt med ro, platen vokser – ikke i plutselig byks, men den kommer sakte sigende inn under huden hvis man tar seg tid.
Summer Sun følger i stor grad sporene etter den stemningsfulle forgjengeren. Man bør derfor ikke la seg lure av låttitler som “Beach Party Tonight” og “Moonrock Mambo”, for dette er en plate som i stor grad ikler seg høstlige farger. Denne gangen har de også for første gang (bortsett fra på Fakebook) frigjort seg fullstendig fra gitareksessene til Kaplan. I stedet har de døst inn i et behagelig drømmeland der detaljene som eksisterer i bakgrunnen er mer sentrale. Platen er stort sett bygd opp ved hjelp av forsiktig rytmebruk, hviskende vokal og stillferdig instrumentering som rører innom både electronica, jazz og søvnig sambapop.
I tillegg til den sedvanlige produsenten Roger Moutenout, har de også med seg bred bistand fra blant andre Lambchops Paul Niehaus (pedal steel), fiolinist Katie Gentile fra Run On, samt trompetist Roy Campbell Jr og saksofonist Daniel Carter, begge fra Other Dimensions In Music. De to sistnevnte er særlig hørbare på ti minutter lange “Let’s Be Still”, som nikker høflig til jazzmestere som Roland Kirk og Yusef Lateef.
Det er nok av øyeblikk med hypnotiske detaljer og svale partier på Summer Sun, dannet ved hjelp av lag med baklengse gitardroner, casio, rytmebokser og piano. Funk-instrumentalen Georgia vs. Yo La Tengo løser opp stemningen litt over halvveis, og ‘tredjehjulet’ James McNew gjør en av sine sjeldne vokalprestasjoner på “Tiny Birds”, uten at det akkurat markerer et savn. Slik trioen nå står frem er deres sterkeste kort likevel i Georgia Hubleys søvndyssende-morfinstemme. Hun leger som vanlig alt som er vondt, så også på “Today Is The Day”, luftige “Winter A Go-Go” og platens vakreste spor “Take Care”. Det er til gjengjeld skrevet av Alex Chilton, og befinner seg på Big Stars klassiker Third/Sister Lovers (1975). Her står endelig Yo La Tengo frem på sitt aller skjønneste i et par minutters tid. Hubleys vokal, den melankolske melodien og Niehaus’ pedal steel er det som skal til.
Yo La Tengos plater har ingen holdbarehetsdato, og kan med letthet plukkes frem igjen når som helst. Summer Sun har kvaliteter som gjør at den vil stå seg over tid, og hvis jeg ser solen om noen år vil jeg være den første til å trekke min litt lunkne holdning tilbake. Av praktiske hensyn må likevel platen omtales mens den er relativt fersk, og jeg har så langt ikke vært i stand til å gå helt ned i knestående av den.
(først publisert på groove.no, 28.04.03)
Bjørn Hammershaug