American Stars & Bars: Porch Poetry

It’s sweeter than I drink easily
I don’t even like the taste of my bourbon beard
But I’d rather feel sleazy than desperate and crazed
My bourbon beard
Holds my head up for a while
Helps me feel like I’m not shot
(Silkworm, ”Bourbon Beard”)

13ghosts: The Strangest Colored Lights (Skybucket, 2008)
Ute er det høysommer. 30 varme i skyggen, og skyggen er det eneste rette stedet å være. Vinterbleke kropper ligger halvdøde i gresset. Rislende vannfontener og et svakt sus i løvverket er det eneste som beveger seg. Til slike dager må man velge sin musikk med omhu, kanskje av den litt late, melankolske, men likevel oppløftende typen. 13ghosts er herved anbefalt som følge. De kommer selv fra dampende og varme omgivelser (Birmingham, Alabama), og det er som en hetebølge alltid omfavner deres sørstatsgotiske låter.

When the summer comes to us, we have nowhere to go, I can hardly hold my head up, I’ve been drinking to long

The Strangest Colored Lights er en høyst variert, men sjelden variabel plate som strekker seg i mange retninger, men alltid med en litt dorsk, behagelig ro over seg som gjør den lett og sommerlig. Her er gitarer rustne som spiker, blåsere som kneiser stolt og 60-talls pop-harmonier, akustisk tristesse og fullt øs fra barkrakken om hverandre. De to vokalistene Brad Armstrong og Buzz Russell bidrar alene med to farger, der den ene har en raspende, litt folk-aktig stemme, mens kompanjongens uttrykk leder tankene mer mot psykedelia og spacepop – til sammen blir resultatet som en nærmest uimotståelig miks der Neil Young, Pink Floyd og Beatles ligger som solid og samlende fundament.

Innspillingen hjemme i sør er for øvrig tatt med videre til tekniker Doug Van Sloun, som med erfaring fra band som Bright Eyes og Magnolia Electric Co. kan å behandle varer av det gylne slaget.

Radarparet Armstrong og Russell har en snart 20 år lang historie bak seg, i det som er en kronglete fortelling med utdanning, flytting rundt om i landet og etter sigende en hang til sterkere stoffer som medvirkende faktorer til at 90-tallet var et broket tiår når det kommer til musikken. Etter at tredjemann i gjengen tok sitt eget liv i 1999 ble de enige om sele på hesten igjen, og The Strangest Colored Lights er deres fjerde utgivelse som 13ghosts. På sitt fjerde album er det ikke de lyse stemninger som får dominere, de fører oss inn i mørket med sin mollstemte realisme. Men i denne skinner et lys forsterket av gode melodier, innbydende stemningsbilder og den nærværende trusselen om svarte skyer som trolig kommer rundt neste hjørne.

Dette er en helstøpt og vellykket utgivelse, og selv om jeg lar blende mest av platens første del, så er dette en av de platene som får stempelet ’Sommeren 2008 – et soundtrack’ påtrykket med store bokstaver.

American Analog Set: The Promise of Love (Tiger Style, 2003)
Know By Heart (2001) var en aldeles utsøkt plate av dette bandet fra Forth Worth, Texas (senere har de tatt den faste løypa fra Austin til Brooklyn), hvor de fant en nær perfekt form for sval dronepop med en evigvarende flow, fylt av varme melodier og svevende stemninger. The Promise of Love fortsetter stort sett i samme løype, riktignok med et par småskjær i sjøen.

”Continuous Hit Music” pumper i gang platen med et skeivt orgel og sagende gitarer som får lov til å rulle noen minutter, inntil vokalen etterhvert kommer døsig og hviskende inn. Det fungerer for så vidt greit som en åpning, og kan minne om Yo La Tengo tidlig på 90-tallet, eller litt deres egen ”Million Young” fra forgjengeren. Resten av ’side 1’ er rene popperler. Her har de funnet frem igjen klokkespillet og skaper hypnotisk Chicago-inspirert delikatesse på linje med The Sea and Cake og The Mercury Program; søvnig sommervarm drømmepop, rikholdig på klanger, teksturer og lette stemninger.

Akkurat som ”Continuous Hit Music” dro platen i gang på relativt hardt vis, starter ’side 2’ også ganske så kontant. På tittelkuttet vender bandet seg mot et hardere uttrykk, styrt av droneorgel og motoriske beats. Det fortsetter de også med på ”The Hatist”, som er et forsøk på å funke seg opp til en slags dansbar form for krautpop. ”Fool Around” er heller å foretrekke med sin noe mer luftige stil, men heller ikke her klarer de å fange lytteren helt, slik som på det lange avslutningssporet ”The Modern Drummer”. Monoton og repetitiv flyter den avgårde som en elv av klokkespill, cello og vokal i leia til Ira Kaplan eller Dean Wareham, og er en slik låt du ønsker aldri tar slutt.

Amanset, som de også kaller seg, viser igjen spor av delikat eleganse på The Promise of Love. De overrasker ikke akkurat, men behager desto mer. Selv om enkelte av låtene her står seg mer enn godt i forhold til tidligere prestasjoner, er den i sin helhet likevel ikke like solid som Know By Heart.

Bishop Allen: The Broken String (Dead Oceans, 2007)
’A hook is a musical idea, a passage or phrase, that is believed to be appealing and make the song stand out; it is ‘meant to catch the ear of the listener’ (John Covach). Eller for å si det med låtskriverne Al Kasha/Joel Hirschhorn: ’The hook is what you’re selling’. Det nevnes elementer som en drivende, dansbar rytme, en melodi som fester seg i hodet, selve teksten – eller rett og slett en ’lyd’, slik som ’da doo ron ron’.

Bishop Allens to faste medlemmer er ikke uteksaminert fra Harvard for ingenting. Deres kunnskap om hooks blir avslørt cirka 1 ½ minutt ut i åpningssporet ”The Monitor”, som svulmer et sted mellom Shins og Springsteen:

The neighbourhood’s quiet at night, but sometimes my ears still ring, and you’d think I understand that a rock ‘n roll band doesn’t mean a blessed thing…

… synger de forsiktig inntil det jublende ’la da da da’-refrenget slynges skamløst opp i været sammen med hele bøtteballetten av et orkester som stemmer i. Med det åpnes en plate som ikke streber etter særlig originalitet eller søker å fordype seg de utilgjengelige irrganger. Det er ikke intensjonen med The Broken String. Dette er en plate i popmusikkens vårtegn, og her er det flust av små og store blomstringsøyeblikk som kan plukkes og pleies med omhu. Vakkert arrangert, smakfullt dandert og vennlig levert over til oss lyttere som en liten hilsen fra et utopisk solskinnsland.

Supermuntre ”Rain” kan vel gjerne stå igjen som sommerens anthem for oss på Østlandet i 2007: (’Oh let the rain fall down and wash this world away, oh let the sky be grey, cause if its ever gonna get any better, its gotta get worse for a day’). Ukulele-drevne ”Click, Click, Click, Click” plasseres lett i den samme sjarm-bagen, mens ”The Chinatown Bus” er en slik fin, spankulerende vise med trompeter og fløyter som titter fram langs fortauskanten, og med de litt typisk lettere humoristiske tekster om hint og hist hele platen er full av:

And I remember Shanghai
How I wasn’t sure just what was safe to eat
The chickens pecked and wandered at the barefoot ankles
of the children hawking figurines of workers smiling
What’s the Chinese word for cheese?

For en stakket stund står Bishop Allen bak en av årets mest positive popplater. De aller beste låtene; ”The Monitor”, ”Flight 180”, ”The Chinatown Bus” og ikke minst ”Like Castanets” – satt til Santiago, Chile, deler alle en balanse mellom sårhet og stolthet, veksler mellom vemodig folkrock og mer jublende pop-arrangementer som jeg finner ganske uimotståelig. Det ligger vel i bandets øre for hooks vil jeg tro, der både de små detaljene, arrangementene og tekstene spiller en sentral rolle.

Jeg deler likevel denne platen i to. Første halvpart utmerker seg som den friskeste, mens de går noe på tomgang i andre omgang, tross fine øyeblikk som ”Corazon” og ”Choose Again”. Tragikomiske ”The News From Your Bed” sørger dessuten for en avslutning vi alle kan stemme i; en skikkelig gla’låt med deppetekst er aldri å forakte. Med unntak av skramlende og utilpasse ”Middle Management” (med tekstlinjer som ’I’m over by the water cooler, listen to the chatter, while I’m working to get fired, but it doesn’t seem to matter’) leveres låtene hovedsakelig i pent og pyntelig stand.

Denne anbefales mest for sin ukuelige optimisme og smittende glede, og i mindre grad for variasjon av en formel som etter noen runder virker noe utvannet tross sin utvilsomme sjarm.

Bishop Allen har for lengst bosatt seg i Brooklyn (bombe!) og i 2006 markerte de seg med å utgi en ny EP for hver måned (med til sammen 58 låter). Det er tydeligvis ingen mangel på ideer og visjoner i den gården. For kjennere må det legges til at mye av materialet fra denne serien benyttes her, riktignok i nye versjoner. Utgiver er for øvrig et nytt søsterselskap til kvalitetsgarantistene Secretly Canadian/ Jagjaguwar.

Brother JT3: Spirituals (Drag City, 2002)
Broder JT alias John Terlesky er en ustoppelig artist. Mange vil sikkert kjenne ham fra 80-talls bandet The Original Sins, men i de siste årene har han i hovedsak viet seg til Brother JT3. Denne konstellasjonen består i tillegg til JT av bassist Bill Melcher, samt en av trommisene Jamie Knerr (The Psyclone Rangers) og Dave Ferrara (The Original Sins, Crack Baby). Siden tidlig på 90-tallet har Brother JT gitt ut et dusin album på mindre selskap som Twisted Village og Bedlam. Hos Drag City kan han dele lønnsslipp med Neil Michael Hagerty (Royal Trux, som også har produsert denne), Stephen Prina og Damon & Naomi. Det skulle vel passe vår venn bra.

I 1999 ble en av Terleskys låter snappet opp til bruk i filmen High Fidelity, noe som bidro til å gjøre det økonomisk forsvarlig å spille inn Spirituals. Den holder som tittelen lover seg inntil mer åndelige spørsmål av vår hverdag, og det markeres med to tradisjonelle låter: ”Wayfaring Stranger” og ”Mole in the Ground”, i tillegg til seks Terlesky-originaler. ”Mole in the Ground” tør være en ganske kjent folklåt, og er blant annet spilt inn av Doc Watson. Jeg kjenner best til den gjennom Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928, og JTs psykedeliske drogpreg (ute der med Spiritualized og Spacemen 3) er ganske langt unna hans nakne, banjodrevne fjell-stil. Historien forteller forøvrig at Lunsford lærte denne låten av en viss Fred Moody tilbake i 1901, så her snakker vi musikkhistorie. I en så stor sammenheng vil ikke JTs utgave bli husket særlig lenge. ”Wayfaring Stranger” er også blitt en yndet låt å vrenge på, og i de senere årene har både Papa M og Giant Sand gjort flotte versjoner av denne. Brother JT3 klarer ikke å skape like god stemning, ei heller kommer den opp mot forsøk fra 16 Horsepower og Emmylou Harris. ”Wayfaring Stranger” er likevel så sakral i utgangspunktet at den vanskelig kan bli annet enn vakker, og denne enkle utgaven med bare vokal og orgel er et av platens bedre spor.

JT holder seg stort sett til den psykedeliske halvdelen av den alternative rockescenen denne gangen, og da snakker vi 60-70-tallet og artister som Donovan, T-Rex og Syd Barrett. Hans smått skrudde viser veksler mellom det ganske-vakre og litt-for-kjedelige. Vi serveres derfor blant annet en jevn mid-temporocker (”Be With Us”), bedagelige ”Praise Be”, der den akustiske visen får besøk fra verdensrommets merkverdige lyder og ”Lord You Are the Wine”. Den skiller seg ut ved å låne litt fra Marc Bolans glamstil, riktignok i et langt seigere tempo enn hos T-Rex, men med klappingen intakt.

Høydepunkt inkluderer den Donovan-lignende slentringen på ”Summer” og ”Mellow”, hvor han sannelig har noe av den samme skjelven i stemmen som briten. Ikke akkurat Mellow Yellow, men tryllefløyten er artig nok til å redde låta. Vil også trekke frem ”Right There” med sine psyche gitarlyder som svever forbi og skaper skumle stemninger.

John Terlesky er en original fargeklatt i musikkverden, og et oppkomme av ideer. Tilgi meg derfor Broder, for at jeg ikke helt fant lyset med Spirituals.

Centro-Matic: Love You Just the Same (Misra, 2003)
Will Johnson er en sentral herremann i Denton, Texas’ vitale musikkscene. I stillere stunder kaller han bandet sitt for South San Gabriel, men når han vil plugge inn mer elektrisitet kjennes han best som Centro-Matic. Sammen med Matt Pence, Scott Danbom og Mark Hedman har han stått bak en rekke bra plater under dette navnet. Love You Just the Same er sånn cirka det niende albumet Johnson har signert siden 1997 – i tillegg til en stabel kassetter, singler og EP’er. Jeg har ikke hørt alt det som renner ut av mannen, men etter det mine ører klarer å oppfatte er dette noe av det bedre han har prestert som Centro-Matic.

En grunn til det er at grensene mellom South San Gabriel og Centro-Matic har blitt noe mer utydelige. Og trives man i selskap med både vemodsstemte verandaballader, streit indie og blåsnipp arbeiderklasserock så dekkes alt sammen her. Det hele bindes sammen av med følelse for den gode popmelodi og varme arrangementer (vibrafon, Rhodes, fiolin). Det blir hverken strengt eller ekskluderende, men like vennlig som et grillselskap med en kjølebag full av pils i en av Dentons bakhager en sensommerkveld omgitt av gode venner… og, ja – point taken.

Det er noe usedvanlig vanlig over måten Matt Johnson fremstår på, så veldig all-american rufsete. Med sin hese stemme (Paul Westerberg til Ryan Adams) og de Youngske gitardragene er ikke dette hverken spesielt innovativt eller vågalt. Men av og til er det andre kvaliteter som også teller. Som det å skrive solide låter og tekster som kan leses et par ganger, som det å skape en atmosfære som det er mulig å besøke flere ganger. Det har Centro-Matic lykkes med på Love You Just the Same.

Det er ikke til å underslå at det er et knippe anonymiteter her, låter som mangler nødvendig glød eller nerve, eksempelvis streite poprockere som ”The Mighty Midshipman”, ”Spiraling Sideways” og ”Argonne Limit Co.” Singlepotensielle ”Biology Tricks” har dessuten et lite løft i refrenget som hver gang får meg til å tenke på Briskeby og ”Propaganda” (!), så derfor har denne dessverre blitt et spor som må skippes forbi. Men det er som alltid noen godbiter i posen også. ”Flashes and Cables” er en sommerlig bris av en låt, drevet fremover av Matt Pence’ alltid stødige trommer og et flott oppbygget arrangement kan den minne litt om Sparklehorse og ”All the Lightning Rods” er en meget vakker ballade. Slutten er forøvrig bra, med seige ”Silver Plate Complaints”, muntre ”Breathe Deep – Not Loud” og platens klare vinner ”Without You”, der de nesten finner den samme nøkterne storheten som det My Morning Jacket har gjort til sitt kjennemerke, men både her og på ”Reset Anytime” er det klart at Johnson ikke er noen Jim James.

Det går en slackerlinje fra The Replacements til Wilco, og det er her Centro-Matic vandrer. Nok en plate for et vellykket grillselskap, med andre ord!

Death Ships: Seeds of Devastation (2006)
Navnet hinter om et hardrock-band, coveret om en countrygruppe, og musikken? Vel, den er either/or. Death Ships er fra hjertelandet; Iowa City, og spiller en form for dempet, kontrollert og vellagd popmusikk med emosjonelle overtoner av country.

Det er utvilsomt kvaliteter over Seeds of Devastation, og for de av oss som foretrekker et drag av mørke, så ligger det nok noe dunkelt bak alle disse 11 låtene uten at jeg har finlyttet til tekstene. Åpner du det idylliske omslaget vil du i hvert fall se at låven er brent til grunne og ravnen henger håpefullt i trærne. Formen er uansett ganske tradisjonell. Death Ships evner å smette inn preg av alt. country og akustisk drømmepop på en plate som på ingen måte skriker om oppmerksomheten din etter et par runder på spilleren. Den skriker ikke etter 20 runder heller, og det er ikke lett å si om dette er tidløst eller pregløst. Med avrundede kanter og et ’voksent’ uttrykk triller de 11 kornblonde låtene først inn i øret uten at de hverken irritererer eller gleder – de bare er. Noen lyttinger senere har i hvert fall jeg funnet en smule glede over deres trofaste stil, det er noe holdbart over låtene her likevel. De tar aldri av, og i sin forsiktige forutsigbarhet skaper de en slags trygghet og en solid følelse av noe som er ment å skulle vare. Vi skal med andre ord langt fra hipstertrender og vågale stilbrudd.

Åpningslåten ”Remains to Be Seen” er ganske smekker, og hensetter oss umiddelbart i området rundt der Joe Pernice har syslet med i en årrekke. Vokalist og frontfigur Dan Maloney har en myk, innbydende stemme som står godt til bandets akustisk sobre uttrykk, men de når ikke inn under huden på samme måten som Pernice. Great American er en annen fin, litt søvnig låt med en teskje American Music Club og en porsjon Hayden, som i likhet med en del andre kutt her trekkes ut litt i lengste laget. De tjener på å utfordre sin egen stil noe, og sistesporet ”Knock Over Time” har en mer skurrende tone og tungladet følelse over seg, som de gjerne kunne tydd til oftere.

Death Ships oppnådde en viss status med singlen ”Thelma Lou” (fra Deep Elms This is Indie Rock-serie), men den er ikke tatt med her. Det er synd, for Seeds of Devastation hadde tjent på et par tydelige låter som kunne bundet sammen et noe anonymt og likelydende materiale. Etter oppstarten i 2001 har de spilt med band som Tapes ‘n Tapes og The Decemberists, som slett ikke er et dårlig selskap. Selv om de mangler gløden til førstnevnte og den språklige rikdommen til sistnevnte er dette et greit krysningspunkt å forholde seg til.

Så gjenstår det å se om Death Ships evner å seile ut fra sin trygge småbyverden i midt-vesten for å oppdage nytt, og kanskje mer spennende land. Låven er i hvert fall nedbrent, så det er lov å håpe.

Drakkar Sauna: Jabraham Lincoln (Marriage, 2006)
Duoen Drakkar Sauna, med base i studentbyen Lawrence, Kansas, har et par album bak seg fra tidligere – plater jeg for ordens skyld ikke kjenner særlig til.

Jabraham Lincoln har Wallace Cochran og Jeff Stolz med seg frender fra distriktet som enkelte sikkert kjenner fra før, for eksempel Jason Groth (Magnolia Electric Co, Impossible Shapes), Chris Crisci (The Appleseed Cast) og folk fra Split Lip Rayfield. Gjestene besørger helst instrumenter som banjo og trompet, på en plate som i det hele tatt er ganske akustisk og folk-orientert i uttrykket.

Det lovende åpningssporet ”Teach Me Your Legs” høres ut som den er basert på en gammel klezmer-folketone, mens de på påfølgende ”Decoy Schmecoy” har et mer hoiende 60-tallsuttrykk som kan minne litt om Animal Collective rundt Sung Tongs. Drakkar Sauna har i det hele tatt et løselig, skramlende uttrykk, vokalen kastes ut med en predikants kraft og det er en slags jovial fryd over musikken på Jabraham Lincoln.

”Mongrel of a Halfman Slave Bitch” framføres med en slags front-porch optimisme som befinner seg nærmere Billy Bragg enn Devendra Banhart for å bruke et forsøksvis forklarende bilde på hvor landskapet ligger. Mer episk anlagte ”You Left Me Liberty” hadde på sin side ikke vært helt upassende i hendene på The Decemberists eller Geoff Berner, men jeg klarer ikke å hente ut den helt samme gløden som disse nevnte referansepunktene evner på sitt beste.

Platens tyngdepunkt er ni minutter lange ”Abandon Love”. Her fremviser duoen et harmonisk vellykket vokalregister og avslører noe av sitt rike språk, men de klarer likevel ikke å forsvare nesten 10 utviklingsløse minutter. Talende nok for platens endelige vurdering er at det er på de tre kortere snuttene Drakkar Sauna er mest spennende. Neste gang håper jeg de forsøker å utvikle disse ytterligere. Det kan vel også nevnes at ærverdige Portland Mercury mente at platen er ’extremely smart, hilarious’, men der er jeg altså ikke helt enig.

Jabraham Lincoln er dog en gjennomgående trivelig plate, men uten de helt tydelig markerte holdeplassene som vil få meg til å gå om bord veldig ofte.

Goldcard: Goldcard (Off, 2003)
På midten av 90-tallet skyllet grungebølgen over Seattle, vasket hver eneste krink og kaffebar og fortsatte med full fart sørover mot Portland. Vi som var med den gangen lot oss ikke be to ganger når SubPop lanserte band som Sprinkler, Hazel og Pond. I det store og hele svant de hen etter at bølgen igjen traff havet og skylte hypen ut i det store blå. Jeg hadde i hvert fall langt på vei glemt disse navnene.

Inntil Goldcard nå dukker opp.

En del av dere kjenner sikkert navnet fra konsept-platen Colonel Jeffery Pumpernickel (med blant andre Black Heart Procession og Howe Gelb), begge forøvrig utgitt på Chris Slusarenkos Off Records. Bak artistnavnet Goldcard skjuler det seg en viss Charlie Campbell som tidligere var å finne i nettopp Pond. Med seg her har han blant andre brødrene Slusarenko (Sprinkler), Chris Brady og Dave Triebwasser fra moderbandet Pond, samt en rekke større og mindre stjerner fra vestkystens indiescene. En haug med folk, blant annet fra Grandaddy, Quasi, Halo Benders og Sleater-Kinney er listet opp her, uten at det fortelles akkurat hva de har bidratt med. Goldcard er altså mer et kollektiv av kreative krefter enn et rigid band, og det smitter også over på musikken.

Disse 16 sporene er spilt inn over et spredt tidsrom, med en rekke ulike artister og på flere forskjellige steder. Det var ingen konkret plan om at de noensinne skulle gis ut. I en kjeller, et eller annet studio eller på tilfeldige og svært sjeldne øvinger (én, for å være nøyaktig) har Campbell & co unnfanget disse låtene. Det gir platen et ganske løsaktig preg, man kan nesten kalle den sprikende. Likevel er det bare noen få kutt som virker litt unødvendige og drar ned helhetsinntrykket, og Goldcard er en av årets største positive overraskelser på platefronten.

De er nok mer varierte i stilen enn det jeg husker Pond noensinne var – med et aldri så lite forbehold siden jeg ikke kjenner deres sisteplate Rock Collection (1997). Av de 16 kuttene er det en del utitulerte, korte snutter av ymse art: Vietnamesisk disco, garasjepunk, drum & bass, lek med trommemaskiner og DET (Campbells gitar-tricks). I tillegg serveres vi et knippe lengre låter som kan deles mellom pianobasert orkesterpop/ny-psykedelia (tenk Brian Wilson, Jim O’Rourke og Elephant 6) og fengende fuzzpop ikke ulikt Grandaddy, Guided by Voices eller Sparklehorse. Charlie Campbell skriver om noe av prosessen og tankene sine i omslaget. Her kan man lese om bandets første og siste øving, om hvordan Campbell bygger Goldcard rundt DET – hans ’revolusjonerende’ oppdagelse av hvordan å lage en stryke-aktig lyd på gitaren (lytt til det første sporet) eller hvordan han faktisk takket ja til å holde slippefest for platen – så sant han kunne sitte skjult inne i en boks hvor ingen kunne se eller ta på ham.

Gå bort til boksen. Legg øret inntil. Ikke rør. Hør.

The Good Ship: The Good Ship (Orange Twin, 2003)
’Ja, ja, nok en plate å legge i fiskeveska, på vent til neste tur med stanga.’ Det var min første tanke etter at The Good Ship hadde tilbragt sin jomfrutur i spilleren. Jeg følte at deres debutplate var som skapt for å lyttes til et sted i fjellheimen, foran bålet en sen kveld og med duften av granbar og mose som eneste selskap. Etterhvert har jeg blitt ganske godt kjent med Robert Lomax, Jesse Flavin & co, og platen fungerer faktisk fint også i mer sosiale sammenhenger.

Sekstetten har nemlig laget en ganske så sjarmerende plate bestående av detaljrik saktegående porch-pop. Denne løse samlingen av lærere, bibliotekarer og snekkere har spilt en del sammen med blant andre Elf Power og Crooked Fingers hjemme i USA, og selskapet Orange Twin tør være kjent for sine kvalitetsutgivelser (Lovers, Elf Power, Great Lakes) og sitt lokale samfunnsengasjement. The Good Ship deler ikke bare bandmedlemmer med Lovers, mens også noe av den svale kveldsbrisen vi fikk presentert på deres Star Sunken Ship (2002), og jeg ville verken blitt særlig overrasket eller skremt over å støte på disse menneskene søvnig klimprende på en veranda en varm sommerkveld nede i Athens, Georgia.

Her går det i enkle og melodiøse folkbaserte viser, gjennomgående vemodig og lavmælt er det, men alltid med en behagelig og vennlig stemning bak klagingen. De kler sine akustiske låter pyntelig med ulike instrumenter, litt i minimalistisk Lambchop-stil med forsiktig bruk av horn, litt banjo fra huska og plystring. Lydbildet er luftig og klart som en morgen på fjellet, og hele platen er delikat arrangert med god plass til å trekke pusten. Det mest negative med The Good Ship er at den gode feelingen de etterlater seg gjør at platen blir noe motstandsløs lytting, og den har en tendens til å ende opp som bakgrunnsmusikk når den spilles, mer enn at jeg som lytter blir fanget av den. Det er en fin linje mellom sørstats-døsende kveldskvitter og søvndyssende bysselalle-traller, og jeg sitter egentlig igjen med en god, men noe likeglad følelse etter at Sugarcane toner vekk etter tre kvarter.

En plate for fisketuren? Joda, men på grunn av vekthensyn må man alltid foreta et utvalg, og jeg er rimelig sikker på at både Summer Hymns, Elf Power og Mendoza Line stiller foran i køen når skiver av Athens-band skal velges ut.

The Graves: Love, Love, Love (FILMguerrero, 2003)
The Graves har base i Portland, Oregon og er enda et bekjentskap fra det glimrende selskapet FILMGuerrero, her sentrert rundt vokalist/låtskriver Greg Olin. Med seg på debutplaten sin har han med en fin samling musikere, blant andre fra det vitale K-miljøet (Karl Blau og Kyle Field, som begge har spilt en del med The Microphones) og Norfolk & Western (Adam Selzer, Rachel Blumberg). Det høres ut til at de mange medvirkende har hatt noen meget trivelige stunder sammen med Olin gjennom våren 2002, for dette har blitt en plate i sommerens, popens og kjærlighetens ånd skapt av ’this family of friends, lovers and friends of lover’s lovers’ som de selv sier.

Love, Love, Love skiller seg noe ut i forhold til de tidligere utgivelsene på FILMGuerrero. Her tas vi ikke med langs ensomme ørkenveier eller vidstrakte panorama-landskap, The Graves har heller følere tilbake til 60- og 70-talls pop, softrock og country i slekt med The Beatles, The Byrds og America. Vokalharmonier, klokkespill og blåsere er sentralt plassert, og med sin bløte stemme og sine følsomme låter trekker Greg Olin tråder frem til arvtagere i ’brorskap’ som Pernice, Radar og Nourallah. Med et variert bakgrunnslydbilde vil jeg trekke frem for eksempel Sparklehorse, Lambchop og nyere Wilco som andre artister The Graves kan relateres opp til. De er med andre ord inne på et spor som fører til et sted der klassisk låtskriving med moderne innslag verdsettes høyt.

Love, Love, Love er sommerlig og kjærlig fra start til slutt, men ikke av den jublende sorgfrie typen. The Graves kiler oss heller med varsomme kjærtegn, som formidlet av Joe Pernice (”Calm Me Down”), The Byrds (”O’Connors Pass”) eller Sparklehorse (”Suburban Girls”). Sammen med etterfølgende ”Show Girls Love” og My Sweet Lord-aktige ”Dark Hair Is Cool Too” er dette de beste eksemplene på Olins evner til å skrive tidløse poplåter. Det er slike svaiende og svale øyeblikk som bidrar til at Love, Love, Love står i par med Faris Nourallahs I Love Faris som 2003s fineste popalbum så langt. Begge anbefales i horisontal stilling på en flytemadrass med en paraplydrink i neven og sola i øynene, uten en grå tanke i sikte.

Hezekiah Jones: Hezekiah Says You’re A-Ok (Yer Bird, 2006)
Etter noen runder i selskap med Hezekiah Jones hadde jeg notert tre navn på huskelappen bak øret: Iron & Wine, M. Ward og Will Oldham. Dette Philadelphia-baserte orkesteret sentrert rundt en viss Raphael Cutrufello deler nemlig mange av de nevnte sine kjennetegn. Jeg må innrømme at jeg var ganske blank på hva eller hvem Hezekiah Jones var, så jeg klikket meg inn på hjemmesiden deres på søken etter litt mer info, og sannelig min hatt var de samme tre navn nevnt der også. Ikke så overraskende, men greit å få det bekreftet.

Hezekiah Says You’re A-Ok er en trivelig plate, solide låter fylt av varm og oppløftende melankoli. Cutrufello synger dempet og vakkert, musikken er stort sett akustisk, med ikke en uvesentlig andel sårbarhet over seg. Med en passelig lengde på cirka halvtimen og uten de helt store topper eller fallgruver er det en trygg investering for de som er på jakt etter noe nytt innen genren. I flommen av plater som kommer fra alle kanter så er det dessverre en fare for at denne faller i glemselens brønn. Gi låter som ”Agnes of the World” og ”Which Side Are We On?” en sjanse, de to innrammende sporene er platens beste.

Bandets navn må være hentet fra diktet “Black Cross”, gjort kjent av Bob Dylan i sin tid, som berettet om den triste skjebne Hezekiah Jones ble til del: ’hung high as a pigeon’ for ’the son-of-a-bitch never had no religion!’ Det er ingen grunn til å straffe denne gjengen på samme måte, selv om de ikke biter fra seg like sterkt som den gamle mester, hverken i tekst eller tone. Men et hyggelig bekjentskap er det.

Jail: There’s No Sky (Oh My My) (2009)
Med ovenstående dramatiske linjer åpner There’s No Sky (Oh My My) av kvartetten Jail fra Milwaukee. Det er deres første langspiller så vidt meg bekjent, og en av de hyggeligste overraskelsene hittil i år.

Jail har holdt sånn av og på siden 2002, uten å ha etterlatt seg dype spor utenfor hjemtraktene, ’mostly slacking time while making good music poorly’ ifølge dem selv. Det er lov å anta at noe av tiden er brukt til å koke sammen noen latterlig fengende låter og utvikle et tidløst uttrykk med vintage-preg.

For de holder seg til gamleskolen, reflektert som garasjerock, British invasion og 50-talls rock’n’roll, men med også med et klar dragning mot powerpop, americana og 90-talls slacker-indie. Det er nærliggende å sette dem i bås med andre moderne ’retrorockere’ som The Strange Boys og Thomas Function. Catchy garasjepop kan være en samlebetegnelse, men det er ikke mye støv på denne historieboka av ei skive.

Jail har ikke ett klart definert uttrykk, mer en klar forkjærlighet for all-american gode låter – Midtvesten-style. De er rundhåndet med håndklapping, doo wop-kor, smukke harmonier, snotty Jagger-vokal, en countryfarget ballade her og en slarkete akustiker der. På en plate uten en svake spor merkes likevel en viss begrensning utover på side 2, en side som ikke helt klarer å opprettholde den sammenhengende løsslupne optimismen fra første side.

Det må også legges til at banden har kreert noen fantasifulle relasjonstekster, dessverre smurt sammen i en mølje i heftet, men med linjer som skiller seg ut fra hopen: ’Love takes shots, it doen’t matter if you’re cold or if you’re hot, proofs in your favourite soap and porns where pickup lines don’t fail, girls read like braille, but their fingertips don’t lie…’ eller ’I don’t want this to be a yellow tape criminal investigation, but you’re swinging in kicks above my knees and hanging threads of speculation that this ain’t no mindless love, it’s not one I trade for for drugs so don’t leave me unbreathing split on your rug…’

Det utypiske og lyriske overskuddet går hånd i hånd med musikken til et band jeg virkelig håper kommer seg til Norge i nær fremtid. Når du henger på milkshakebaren og har noe småmynt igjen i lomma er dette bandet du ønsker å finne på jukeboksen.

Namelessnumberheadman: Your Voice Repeating (The Record Machine, 2004)
I den pågående serien ’band med rare navn fra rare steder’ er vi nå kommet til Namelessnumberheadman (NNMH blant venner, men det ser ut som en slags høyskole, og jeg bruker derfor hele navnet) fra Kansas City. En by med et befolkningsgrunnlag på nivå med halve Østlandet, og som har fostret omtrent like mange moderne rockeband som Hønefoss de siste årene. Denne trioen kan komme til å sette stedet på indie-kartet, selv om det de leverer på Your Voice Repeating ikke akkurat kan kalles for genuint nyskapende. Men kanskje er det deres avstand til musikalske landmerker som bidrar til at de likevel lager en snurrig popmiks som blir ganske så lekker.

‘Futuristic lo-fi’ omtaler de seg selv som, og deres lo-fi møter post-rock vispet med trommemaskiner, ProTools og synther er en stil som for eksempel Grandaddy og The Notwist har lykkes godt med. Vekslingen mellom moderne storbybråk og landlig fuglesang kan knapt kalles vågal, hvor lenge skal vi høre band ta en “Canada” og jage opp sprukne trommeritt mot de store høyder, falle tilbake og starte på nytt, og må virkelig alle ha Kid A i lomma, innvender du kanskje. Jo da, jeg ser poenget ditt, men Namelessnumberheadman virker likevel som de gir beng, de er uforskammet opplagte og har bestemt seg for å prøve alt en gang til. De har visst en gang sagt at Metropolis og The Sweet Hereafter er deres favorittfilmer, og siden det er farlig nær mine egne, og ettersom det på en måte beskriver det de driver med like korrekt som noe annet, så gir vi dem en sjanse til.

De har et album bak seg fra 2002 som jeg aldri har hørt, og skal visstnok være et hysterisk bra liveband, selv om sjansene for å få sett dem her i landet er minimale. Your Voice Repeating er et nydelig lite popalbum som kretser i de sfærer jeg har skissert ovenfor. Øyeblikk av ren poplykke og antydningen til svært smittende refreng varer sjelden lenge, før det farer ut i en hoppeborg med trioens leketøy. En kikk på noen av låtene kan illustrere det bedre. Den første ordentlige, ”Every Fiber”, er en flott sak. Kassegitar, uanstrengt vokal, sommerlig melodi før et kort piano-break fører den inn i et mer rytmisk driv som de lar pulsere ut. ”Full & Frayed” åpner like rolig, igjen kassegitar og piano, vokalen litt mer svulstig og melankolsk. På ”Tension Envelopes” legges det til en hurtig beat, en dårlig synth fører melodien her, og det etableres en kjapp danserytme etterhvert. Gitaren kommer inn og de jager et klimaks. Det kuttes på toppen, og en perlefin steelgitar får lov til å leie låten til sengs. Snadder! ”Going to Breathe Again” har mer skrivemaskin-beats og et lydbilde som etterhvert blir ganske likt Notwists Neon Golden med perkusjon og cymbaler langt fremme sammen med den korrekte vokalen. ”Mid-Continent” er også en vakker akustisk sak med høstlig gitarspill, klokkespill og kor-samples.

Selv om de tyner denne formelen noe ut etterhvert og senker intensiteten mot slutten blir det aldri kjedelig. Låtene er stort sett passe korte, og møtet mellom det organiske og mer maskinstyrte virker aldri påtrengende.

The Red Thread: After the Last (Badman, 2003)
Vokalist Jason Lakis er en relativt kjent figur fra the bay area som trommis i den stemningsfulle trioen Half Film. Etter lengre tid i hi har han nå fått med seg medlemmer fra det for meg ukjente San Francisco-bandet The Inspectors og overtatt sjefsrollen som vokalist og gitarist. Det har blitt en vellykket kopling, da hans slepne røst passer godt til bandets sløye, men presise spillestil. En herlig tilstedeværende pedal steel og relativt hvasse gitarer plasserer bandet mellom bardisk-country og saktegående dagen-derpå rock.

Sammen med den sedate pedal steel-flyten bidrar The Red Thread med huggende start-stopp rytmikk som mer enn gjerne minner om Karate på en mørk bar. Skrell bort Farinas intrikate gitarspillerier og hør for eksempel på “Subject to Change”. The Red Thread mangler noe av den styrken Karate presterer, og heller mer i retning mot countryrocken. Veien er da heller ikke lang til Scud Mountain Boys’ siste-drink ballader, sjekk særlig ”The Fly Out”, ”5” og ”Borrow and Spend”. Den noe uvanlige krysningen mellom Geoff Farina og Joe Pernice blir ikke nødvendigvis eksplosiv, men det funker på et troverdig vis. To høydepunkter som særlig må nevnes er ”All In”, hvor de lar mektige gitarvegger bygges opp i større grad, og instrumentale ”Details”, der de utforsker detaljene mellom en enkel huskende melodi og klokkespillet til Daryle Goldfarb. En cowpunk-versjon av Bad Brains’ ”Sailin’ On” er både frisk og morsom, og indikerer dessuten at de er hakket mer underholdende live enn på plate.

After the Last er et solid håndverk mer enn en artistisk triumf, men jeg håper og tror bandet utvikler seg videre basert på det gode grunnlaget de har lagt med denne korte debutplaten. Vi får nemlig servert del pekepinner på at Lakis har flere gode kort gjemt i ermet.

Adam Selzer: All the Walls Are Bare (FILMguerrero, 2003)
Portlands Adam Selzer steller til daglig med bandet Norfolk & Western, og er gjerne å finne på utgivelser av FILMGuerrero band som Peace Harbor, Tracker og The Graves, enten som musiker eller tekniker i sitt Type Foundry Studios. Men mannen har også litt tid for seg selv, slik som sommeren 2002. Da satt han ifølge omslaget en del inne på sitt tomme soverom for å spile inn et knippe låter. Helt tomt er det dog ikke, han har selskap av en håndfull instrumenter og en åttespors-opptaker. Slik blir det ikke mye så sprut av, men desto mer intimitet.

All the Walls Are Bare er en passende tittel, for dette er en ganske ’naken’ plate, en slags Nebraska for Selzer. Han trakterer den helakustiske platen alene ved hjelp av gitar, munnspill og leilighetsvis en mandolin, klokkespill eller enkel perkusjon som med ytterste varsomhet lister seg inn bak sengekanten.

Selzer er naturgitt med en bløt hviskende stemme som egner seg for soverommet, om ikke annet for å lulle oss lyttere behagelig inn i drømmeland. Han tar ingen grep for å vekke oss opp av den slumrende tilstanden tittelkuttet umiddelbart hensetter oss i, men med ti låter på snaue 30 minutter rekker man aldri å sovne helt inn. Titler som ”It Was Quiet” og ”Slowness” bør si det meste, og blant hans egne låter, der ”Gentrified” er den beste, dukker også Beatles’ ”This Boy” opp. Den sklir ubemerket og naturlig inn i resten av denne melodiøst vennlige og trivelige utgivelsen.

All the Walls Are Bare mangler en del for å nå opp til Selzers andre – og glimrende prosjekter, men for dere som liker disse, artister som Iron and Wine, Damien Jurado og M. Ward eller generell soverommusikk så vil jeg anbefale anskaffelse. Dessuten har FILMGuerrero sin vane tro igjen sørget for en delikat innpakning.

Silkworm: Italian Platinum (12 XU, 2002)
Silkworm har holdt det gående siden 1987, og som en av USAs mange mer eller mindre små hemmeligheter har de utgitt en anselig mengde plater siden tidlig på 90-tallet. De oppnådde vel en viss kult i forbindelse med utgivelser på småhippe Matador en periode, men er nå tilbake på et mindre selskap i oppegående 12XU (Touch & Go i statene). Det kan Matador angre på. Ikke at dette blir en superselger – bra musikk blir sjelden det – men kvalitetsmessig er dette noe av det bedre innen gitarrock av den amerikanske, øldrikkende, utvaska jeans-typen. Det er ikke noe overjordisk over det Silkworm driver med. De spiller steinfast rock i klasse med The Bottle Rockets, Uncle Tupelo, Pavement og øhh… Counting Crows, med en touch av post-punk (”Is She a Sign”, ”The Brain”).

Det er ikke noen småfolk som deltar på Italian Platinum. Kelly Hogan (Pine Valley Cosmonauts), Matt Kadane (fra Bedhead og The New Year) og tekniker Steve Albini (den mannen sover aldri!) yter sin skjerv her. Hadde de kuttet ned platen med noen spor, hadde Italian Platinum blitt en fabelaktig utgivelse. Åpningssporet ”(I Hope U) Don’t Survive” er en kraftrocker av beste sort, der vokalen til Kelly Hogan er et meget velkomment innslag i koret. Hun kunne vært benyttet i langt større grad, da hun skaper nødvendig varme til Andy Cohens røffe stemme. Samarbeidet på ”White Lightning” er også et av platens aller beste spor, og hun får synge helt alene på sjelfulle og hjerteskjærende ”Young”. Balladene ”The Old You”, ”Bourbon Beard” og ”LR72” er også passe rølpete til at de passer både før og etter hangover. Fengende ”A Cockfight of Fightings” hadde blitt en radiohit i en rettferdig verden. Men mellom disse sporene finnes det en del gråstein. Silkworm blir aldri dårlige, men Italian Platinum mangler den siste lille finishen som forhindrer den fra å bli en støvsamler etter en tids rotasjon. På den annen side er dette musikk det bør gå an å hente frem etter et par år, trolig til stor glede.

Silkworm har vandret fra Missoula, Montana via Seattle (der de mistet vokalist/gitarist Joel R.L. Phelps som ville dyrke solokarrieren) og nå til Chicago. Det merkes at dette er vandringsmenn. Det er som man kan se dem for seg i en schvær bil et sted langs en highway, mens låtene naturlig kommer av seg selv der de turer forbi småbyene, før de stopper på en kneipe for å spille litt for billig booze. De er preget av en typisk slacker-holdning, og på hjemmesiden sin virker de oppriktig overrasket over at Touch & Go fortsatt satser på bandet! Det er vel en holdning som både viser bandets styrke og deres svakheter. Det må dessuten legges til at man forventer mer enn en simpel papirlapp av et CD-omslag i dag, men det passer vel litt inn i bandets småsløve image.

The Speakers: Yeats is Greats – The Speakers Sing the Poems of W.B. Yeats (2006)
W.B. Yeats er nok en liten helt for denne trivelige duoen fra San Francisco. Yeats is Greats er i hvert fall dels basert på tekster av den store britiske forfatter – og jeg skal ikke begi meg ut på noen glattis for å utlegge om hans litterære kanon. Det får andre gjøre. Men noen ord om musikken på sin plate fortjener The Speakers – for tidvis tryller de frem riktig så fine toner.

De første sporene er veldig bra; huskende, vennlige melodier, sober vokal, lett og ledig akustisk leie med dempede blåsere. Ikke i det hele tatt ulikt Iron & Wine på nær gåsehudfremkallende ”The Mountain Tomb”, mens de på andre låter ligger nær for eksempel Elliott Smith, Microphones, Will Oldham og Sufjan Stevens – vi snakker altså om en varsom form for folkpop og alt-country som det er lett å like. De to herrene Brian Miller og Peter Musselman ser også ut som to likandes karer, en barneskolelærer og en musikklærer, venner gjennom halve livet og medlemmer av Jolie Hollands band. Duoen deler nok ikke helt Hollands særegenhet, og Yeats is Greats blir aldri særlig mer enn behagelig, drømmende lytting – men det er jo ikke alltid man ønsker noe særlig mer.

Halvparten av låtmaterialet er bandets eget, og skulle jeg hatt et ord med i laget ville jeg heller knappet inn på spilletiden og konsentrert fullt og helt om Yeats. Det hadde gitt et skarpere fokus og kanskje forhindret følelsen av en del resirkulering. Unødvendigheter av noen halvferdige snutter sniker seg mellom småperlene, og trekker ned på helheten. Men det er mye fint her. Legg for eksempel merke til helt nydelige ”Nothing Ever Dies” med sin herlige trekkspillsolo. For tilhengere av slik musikk som er skissert, så er det verd å merke seg at troverdige San Francisco Chronicle hadde denne platen på sin topp-ti liste for lokale utgivelser i 2005.

Som nevnt vil jeg ikke gå særlig inn på W.B Yeats, men kan likevel ikke dy meg: Med så mange middelmådige tekster som surrer rundt hodet til enhver tid, er det like greit å sikre den biten. Jeg velger å la dette utsnittet fra en av de aller beste, både i tekst og tone, ”He Wishes His Beloved Were Dead”, tjene som eksempel:

Were you but lying cold and dead,
And lights were paling out of the West,
You would come hither, and bend your head,
And I would lay my head on your breast;
And you would murmur tender words,
Forgiving me, because you were dead.

Sudden and Subtle: We Were, and Will Be… (Very Nice Dementia, 2009)
Kvartetten Sudden and Subtle befinner seg så nær middle America som mulig, basert i Marshalltown, Iowa. Det er da også noe veldig ’middle’ over musikken de presenterer. Det trenger ikke tolkes negativt.

We Were, and Will Be er seks fengende poplåter, bygget opp på klar, tidvis falsett-aktig vokal, akustiske gitarer med anslag av elektrisk nerve og en slags lo-fi, kjellerklang som gir et slentrende, uhøytidelig preg over det hele. Ujålete og iørefallende er det ikke vanskelig å like dette låtknippet. Materialet er upåklagelig det, uten de store høydedrag eller åpne fallgruver. Jeg vil slett ikke bli forundret om Sudden and Subtle kommer opp med et fullt album av interesse. Med denne EP’en som utgangspunkt ville de nok vært tjent med en større og mer saftig produksjon, eventuelt ta det hele ut i litt mer ukjent terreng. Nå fremstår Sudden and Subtle som – rett og slett litt middle.

Det er også verd å merke seg at de tilhører en krets i Marshalltown som tydeligvis er ganske aktive, og at det finnes andre band (med en del sirkulasjon av de samme folkene, naturlig nok) som det også er verd å notere seg for den som er interessert i amerikansk indierock. Land of Blood and Sunshine er ett av disse. Gode ting har kommet ut av små miljøer tidligere, og det er kanskje i dette den største spenningen denne EP’en etterlater.

Bjørn Hammershaug

Disturbance In Suburbia

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, “people persons”, slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge “My Bed”:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Tracker: Blankets (FILMguerrero, 2004)

Trackers tredje plate er mer enn en enkeltstående utgivelse. Blankets er nemlig ’recordings for the illustrated novel Blankets by Craig Thompson’. Det er en fordel, om ikke et must, å kombinere platen med boken. Tracker viser her ytterligere musikalsk spenn, og i stor grad lykkes de å underbygge historien som ligger til grunn for disse innspillingene, samtidig som de bevarer en musikalsk egenverdi.

Kjenner du ikke til Thompsons tegneserieroman så er den sterkt å anbefale. Strålende kritikker i hjemlandet og en drøss priser (Eisner, Harvey) er fullt fortjent. Det er vanskelig å ikke la seg fange inn i den rørende fortellingen Thompson bretter ut. I korte trekk er Blankets en meget bevegende oppveksthistorie med sterke selvbiografiske trekk. Sentralt for hovedpersonen Craig er hans forhold til Gud og den sterke opplevelsen av den første forelskelsen. Craig vokser opp på landet sammen med lillebroren Phil i en meget sterkt troende familie. Han er en spedbygd, veik drømmer som heller vil tegne enn sloss, en outsider i det trangsynte miljøet på hjemstedet. På bibelskolen en vinter forelsker han seg i vakre Raina, og i løpet av et 14 dager langt besøk hos henne og familien opplever han den søte kjærligheten for første gang. Det smertefulle bruddet med Raina og oppgjøret med barnetroen bringer ham inn i voksenlivet. I løpet av nesten 600 sider har Thompson laget en fortelling som gløder av både kjærlighet og tro, som nages av tvil og anger, og som stillferdig fortelles på en så åpen og ærlig måte at det nesten er smertefullt å lese. Dette verket skulle altså Portland-baserte Tracker forsøke å lage ’soundtrack’ til. En ikke enkel oppgave, som de har skjøttet vel.

Det var Thompson selv, som også bor i Portland, Oregon, som henvendte seg til John Askew og hans Tracker med forespørsel om å tonesette boken. Deres forrige album Polk (2002) var en dirrende kjøretur langs hete ørkenveier, noe som ikke ville kledd den vinterlige og kjølige stemningen i Blankets. Men Tracker har tilpasset seg miljøet i Thompsons verden, som preges av snøtunge vinterlandskap i Wisconsin og Michigan. I tråd med tonen i historien er stilen lavmælt, med en forsiktig tilnærming. Melodisk er den ikke åpenlyst tilgjengelig og med viss følelse av at disse lydbildene i første rekke skal illustrere noe annet, er det en plate som ikke fester seg slik umiddelbart. De første sporene nærmer seg dvelende Chicago-postrock à la Papa M, Tortoise eller Pullman. Lydbildet varieres fra ganske minimalt arrangerte spor med kun Askew og gitar, piano/casio (korte skisser som Snow og Marathon) til bredere anlagte låter med klokkespill, trompet og tangenter (”F! Is For FILTH!”).

Det er siste halvdel som skjuler de aller beste låtene. ”The House Of Jarius” har en langtrukken gitarlyd, urolig bakgrunnsstøy og et nesten funky basspill som minner om Talk Talk anno Laughing Stock, eller Brian Enos samarbeid med David Byrne. Mest fascinerende er likevel “Stirring Furnace” som også kopler det urolige, skjulte (hissende gitarer) med noe vakkert, drømmende (klokkespill) på en sugende måte. ”Everything Is Beautiful” bryter den instrumentale stilen, og avslutter som det mest konvensjonelle sporet. Og med det løftes vi ut av historien til Thompson og over til John Askew sine. Det er godt å hvile øynene noen minutter, lukke dem, til Trackers fine avskjed.

Tracker har ikke laget platen kronologisk etter boken (som er passende inndelt i ni kapitler), men låttitlene indikerer hvor vi er i handlingen og den sammenvevede stemningen gjør at platen aldri truer med å stjele fokus fra historien. Nå må det også understrekes at jeg har hørt mye på Blankets uten å ha boken på fanget, og musikken klarer seg fint på egen hånd – eller som lydkilde til andre bilder. Kanskje dine egne?

Tittelen spiller blant annet på gaven som Craig får av Raina; et håndsydd lappeteppe med ulike mønstre. Teppet blir et symbol på deres kjærlighet, men det har også en betydning utover det:

’I could see Raina making the quilt, selecting the fabrics and cutting squares from a larger swatch of cloth. Each square had a different texture – a visual sound. And read in sequence, like a comic strip, they told a story. Because they were arranged in a pattern, repeating themselves, their story was cyclical.’

Det er disse mønstrene Craig Thompson har sydd sammen til sin historie, og det er i denne ånd Tracker forsiktig legger sine biter i en rekkefølge som også kan forstås her i Norge, særlig en kald januar-dag med snøen hengende i grenene og fotsporene klart avmerket bak oss:

’How satisfying it is to leave a mark on a blank surface, to make a map of my movement… no matter how temporary.’

Plateomslaget for øvrig omtenksomt utført, for den som verdsetter slik. Håndtrykt i Portland med design og illustrasjoner av Craig Thompson selv. Og slik bindes boken og platen ytterligere sammen.

Bjørn Hammershaug