Hild Sofie Tafjord er kjent fra en rekke band og konstellasjoner, blant annet Fe-mail, SPUNK, Agrare og Trinacria. Nå er hun aktuell med sin første soloplate: Kama utgis på Lasse Marhaugs plateselskap Pica Disk, og er en sammenhengende koloss på 40 minutter som presenterer oss for en artist som med tydelig signatur langt på vei overskrider grensene mellom støy, improv, elektronika og moderne komposisjon.

Det er på tide å bli litt bedre kjent med den frittblåsende artisten fra havgapet. Vi setter oss ned rett før hun skal på scenen sammen med saksofonist Ketil Møster på Mono i Oslo sentrum.

Way out west
Hild Sofie Tafjord kommer fra Langevåg på Sula og fra det som trygt kan kalles en musikalsk familie. Oppveksten påvirket da også tidlig hennes veivalg som musiker:

– Jeg kommer fra et miljø der musikk var en naturlig komponent i tilværelsen. Sula er en øy med sterke kunstneriske tradisjoner, så musikk var en stor del av oppveksten min. Det å ha musikk som livsvei var i min bevissthet noe som var mulig, på like linje med for eksempel å bli lege eller fisker, sier en småforkjølet Tafjord.

Hva hørte du selv på da du vokste opp?

– Det gikk i alt fra pop og country til metall og klassisk, jeg hørte på mye forskjellig i ulike faser av oppveksten. Men etter hvert var det jazz jeg lyttet mest på, og jeg ble tidlig interessert i improvisasjonsmusikk via avantgardejazzen.

Tafjord understreker viktigheten av at unge folk får tilgang på live-opplevelser av musikk også utenfor hovedstrømmen, og for hennes del opplevde hun et par skjellsettende konserter som 17-åring på Moldejazz:

– Jeg så blant andre John Zorns Naked City og Evan Parker solo. Begge konsertene fortalte om andre måte å bygge lyd og andre måte å uttrykke seg på. Det var noe overraskende, nytt og vedvarende kompromissløst, med en sterk energi som tiltale meg veldig, sier Tafjord som i januar skal dele scene med nettopp Evan Parker i Vancouver.

– Da jeg flyttet til Oslo i 1994 gikk jeg på konserter hele tiden, og fikk med meg det meste som skjedde på jazzscenen.

Lyden av messing
Når begynte du å tilnærme deg improv og støymusikk?

– Jeg begynte vel å improvisere på hornet i 14-årsalderen. I begynnelsen spilte jeg mest blues og standardjazz. Da jeg startet på Toneheim folkehøyskole utenfor Hamar møtte jeg Maja Ratkje, og vi sang og spilte tradlåter, ler Tafjord, og legger til:

– Allerede der begynte vi å radbrekke materialet, leke med klanger og teksturer for å finne andre kvaliteter i det. Det er et samarbeid som i årenes løp har tatt mange ulike former i SPUNK, Fe-mail, Agrare og Trinacria. SPUNK som Lene Grenager, Maja og Kristin Andersen har vært et utrolig viktig arnested for meg.

Andre sentrale konstellasjoner er blant andre Slinger, Lemur og Unni Løvlid Ensemble.

Du var den første med eksamen i valthorn fra jazzlinja på NMH med fordypning i improvisasjon. Hvorfor valgte du akkurat dette instrumentet?

– Messinglyden ble jo ganske fort støpt inn i systemet på grunn av slekta. Det går ikke akkurat inflasjon i bruken av horn på mitt felt, så jeg skjønner godt at du spør, smiler Tafjord.

– Det var noe med lyden og varmen i valthornet som tiltrakk meg tidlig. Jeg er laget slik at jeg må kunne påvirke det jeg gjør i ustrakt grad, kommunisere, forme og skape. Så det ble naturlig at improvisasjon ble hovedfokus etter hvert.

Tilstede i øyeblikket
Du har spilt med blant andre Zeena Parkins, Fred Frith, Birchville Cat Motel, Wolf Eyes, Ikue Mori og Matmos – for å nevne noen.

Hvordan nullstiller du deg mellom alle de ulike prosjektene du er involvert i og hvilke utfordringer er det å forholdes seg til så mange ulike konstellasjoner?

– For mitt vedkommende har det vært viktig med en blanding av å spille i faste ensembler over lengre tid og å søke øyeblikksmøter med andre musikere og kunstnere. De faste konstellasjonene gir mulighet til å arbeide i dybden med musikkens uttrykk og kommunikasjonsformene rundt det. Når man spiller med folk en ikke vanligvis spiller med, settes man inn i en ny sammenheng og språket blir gjort levende på andre måter. Man blir gradvis mer trent i å behandle et materialet som oppstår der og da.

Tafjord tar en liten pause, nipper forsiktig til glasset og tenker seg litt om, før hun fortsetter:

– Det er et finstilt apparat, og det handler mye om å være tilstede i øyeblikket, og forvalte situasjonen med initiativ og varhet. Det krever en stor grad av åpenhet og fasthet på samme tid, sier hun.

– Det er jo forskjellig for hver gang, men man har med seg et redskapssett og erfaringer. Det blir litt som å ha et språk; det er de som prater som bestemmer innholdet i samtalen, som skaper kommunikasjon og form som ikke er planlagt på forhånd

Lydanarkist
Forholdet mellom live og plate kan være noe krevende, i hvert fall som improvisasjonsmusiker som lever i øyeblikket. Hvordan løses dette så det fungerer på plate? Jeg spør med bakgrunn i for eksempel Blixter Toad som virker å være ganske planmessig arrangert.

– De fleste platene jeg har vært med på å lage er basert på liveopptak fra konsert eller studio, som av og til utsettes for et nøye komposisjonsetterarbeid. Plateformatet er noe annet enn en konsert hvor musikken oppleves i sammenheng med flere faktorer; rommet, andre mennesker, lys, lukt… Ikke minst er kommunikasjonen mellom publikum og utøvere viktig. Derfor kan man forholde seg til det å lage en plate som en annerledes lyttesituasjon.

Jeg tror du en gang uttalte at du har et ’ganske anarkistisk forhold til lyd’. Kan du utdype det?

– He-he, det ble vel sagt om SPUNK en gang i tiden tror jeg. Ja, jeg mener at hvilken som helst lyd kan brukes som byggestein i musikk, hvis den har en karakter som man vil ha. Hornet mitt blir ofte prosessert og forvrengt noen ganger til det ugjenkjennelige for å få en annen karakter.

Vedvarende droner
Og nå har du hatt muligheten til å gjøre akkurat som du vil på din første rene soloplate, Kama. Hvilke tanker hadde du rundt tilblivelsen av denne?

– Det var Lasse Marhaug som tok kontakt med meg, i forbindelse med at han har startet en ny etikett. På Kama har jeg konsentrert meg om den delen av uttrykket mitt som handler om det vedvarende, og har laget ett, sammenhengende stykke musikk på 41 minutter. Jeg har jobbet mye med droner i det siste, og ønsket å forme lange strømninger i flere lag; aktive, kontemplative og meditative.

Tafjord forteller at hun har gått med dette stykket i magen en god stund, men at det først var nå hun hadde tid og lyst til å få det ut.

– Jeg startet i stua med å spille inn ett lag horn, og bygde på med til sammen 14 spor oppå hverandre med og uten liveeffekter. Med det som basis utviklet og komponerte jeg stykket over et halvt års tid innimellom andre slag. Grunnmuren på Kama er veldig spilt, og den er i stor grad basert på hornet som lydkilde.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 06.11.2007 og gjengitt her med velvillig tillatelse.