100 Favorittfilmer

100_moviesDette er den ganske så subjektive og forsøksvis 100% ærlige listen over mine 100 favorittfilmer gjennom tidene, der personlige parametere lett går foran etablerte klassikere. Dette er først og fremst filmer som har gjort et uutslettelig inntrykk et eller annet sted langs livsveien, filmer som med glede kan ses igjen – og i mange tilfeller filmer som helt sikkert har tapt seg en del siden den gang. Som med de fleste andre inntrykk og utrykk er de vi eksponeres for i den mest sårbare alderen, et eller annet sted i årene mellom 15 og 25, også de som sitter sterkest igjen.

Denne lista er ikke uventet spekket med favoritter som Lynch, Cohen, Jarmusch og Tarantino, men for å unngå en orgie av de samme navnene har jeg satt en restriksjon på maks tre filmer pr. regissør. Aller øverst, en film som fanger hele essensen av filmkunst: Det å entre en mørk sal og gå inn i en annen verden, et sted der alt kan skje, der i lys av Hollywoods falmende neonfasader, the dream place, avdekkes skygger av magi. Hvilket annet sted kan man ønske å tilbringe tre timer enn langs Mulholland Drive med David Lynch i førersetet.

Mulholland Drive (US, 2001) David Lynch
The Big Lebowski (US, 1998) Joel & Ethan Cohen
Dead Man (US, 1995) Jim Jarmusch
Gummo (US, 1997) Harmony Korine
Fire Walk With Me (US, 1992) David Lynch
Donnie Darko (US, 2001) Richard Kelly
The Sweet Hereafter (CA, 1997) Atom Egoyan
The Wicker Man (UK, 1973) Robin Hardy
Withnail & I (UK, 1987) Bruce Robinson
River’s Edge (US, 1986) Tim Hunter

Ferris Bueller’s Day Off (US, 1987) John Hughes
Inland Empire (US, 2006) David Lynch
Pulp Fiction (US, 1994) Quentin Tarantino
Fargo (US, 1996) Joel & Ethan Cohen
Back To The Future (US, 1985) Robert Zemeckis
Sånger från andra våningen (SV, 2000) Roy Andersson
Barton Fink (US, 1992) Joel & Ethan Cohen
Days of Heaven (US, 1979) Terrence Malick
Grizzly Man (US, 2005) Werner Herzog
Stranger Than Paradise (US, 1984) Jim Jarmusch

This is Spinal Tap (US, 1984) Rob Reiner
Taxi Driver (US, 1976) Martin Scorsese
Monty Python & the Holy Grail (UK, 1975) Gilliam & Jones
Poltergeist (US, 1982) Tobe Hopper
Ghost World (US, 2001) Terry Zwigoff
Boogie Nights (US, 1997) Paul Thomas Anderson
Simple Men (US, 1992) Hal Hartley
Boyhood (US, 2014) Richard Linklater
Magnolia (US, 1999) Paul Thomas Anderson
Ghost Dog: The Way of the Samurai (US, 1999) Jim Jarmusch

Funny Games (AU, 1997) Michael Haneke
Oslo 31. august (NO, 2011) Joachim Trier
Manhattan (US, 1979) Woody Allen
The Breakfast Club (US, 1985) John Hughes
Ghostbusters (US, 1984) Ivan Reitman
Into the Wild (US, 2007) Sean Penn
Pidä huivista kiinni, Tatjana (FI, 1994) Aki Kaurismäki
Gremlins (US, 1984) Joe Dante
Apocalypse Now (US, 1979) Francis Ford Coppola
On Any Sunday (US, 1971) Bruce Brown

Paris Texas (US, 1984) Wim Wenders
Festen (DK, 1998) Thomas Vinterberg
Two-Lane Blacktop (US, 1971) Monte Hellman
Evil Dead (US, 1981) Sam Raimi
Brutti, sporchi e cattivi (IT, 1976) Ettore Scola
Stand By Me (US, 1986) Rob Reiner
Halloween (US, 1983) John Carpenter
A Nightmare On Elm Street (US, 1984) Wes Craven
Animal House (US, 1978) John Landis
Kill Bill, Vol. I (US, 2003) Quentin Tarantino

E.T. (US, 1982) Steven Spielberg
The Good The Bad and the Ugly (IT, 1966) Sergie Leone
Solaris (RU, 1972) Andrei Tarkovsky
The Exorcist (US, 1973) William Friedkin
One Flew Over the Cuckoo’s Nest (US, 1975) Milos Forman
Modern Times (US, 1936) Charlie Chaplin
Once Upon a Time in America (US, 1984) Sergio Leone
Short Cuts (US, 1993) Robert Altman
A Clockwork Orange (UK/US, 1971) Stanley Kubrick
Trust (US, 1990) Hal Hartley

Julien Donkey-Boy (US, 1999) Harmony Korine
American Splendor (US, 2003) Berman/Pulcini
Juno (US, 2007) Jason Reitman
Fyra nyanser av brunt (SV, 2004) Tomas Alfredsson
Goodfellas (US, 1990) Martin Scorsese
Annie Hall (US, 1977) Woody Allen
Hana-bi (JP, 1997) Takeshi Kitano
Sling Blade (US, 1996) Billy Bob Thornton
Reservoir Dogs (US, 1992) Quentin Tarantino
Happiness (US, 1998) Todd Solondz

Braindead (NZ, 1992) Peter Jackson
À bout de souffle (FR, 1960) Jean-Luc Godard
Nashville (US, 1975) Robert Altman
Woodstock (US, 1970) Michael Wadleigh
Easy Rider (US, 1969) Dennis Hopper
Quadrophenia (UK, 1979) Franc Roddam
Trainspotting (UK, 1996) Danny Boyle
Drugstore Cowboy (US, 1989) Gus Van Sant
The Shining (US, 1980) Stanley Kubrick
El Topo (MX, 1970) Alejandro Jodorowsky

Seven Samurai (JP, 1954) Akira Kurosawa
Trafic (FR, 1971) Jacques Tati
The Iron Giant (US, 1999) Brad Bird
Det sjunde inseglet (SV, 1957) Ingmar Bergman
Napoleon Dynamite (US, 2004) Jared Hess
Smoke (US, 1995) Wayne Wang
National Lampoon’s Christmas Vacation (US, 1989) John Hughes
Highway 61 (US, 1991) Bruce McDonald
Vanishing Point (US, 1971) Richard C. Sarafian
The Killer (Die Xue Shuang Xiong) (HK, 1989) John Woo

Eternal Sunshine of the Spotless Mind (US, 2004) Michel Gondry
Welcome to the Dollhouse (US, 1995) Todd Solondz
Pink Flamingoes (US, 1972) John Waters
The Amityville Horror (US, 1979) Stuart Rosenberg
Søsken på guds jord (NO, 1983) Fred Sassebo
Enter the Dragon (HK/US, 1973) Robert Clouse
Pan’s Labyrinth (SP/MX, 2006) Guillermo del Toro
The Texas Chainsaw Massacre (US, 1974) Tobe Hopper
Adjø Solidaritet (NO, 1985) Wam & Vennerød
Turnaround (NO, 1987) Ola Solum


Runner’s up:
Scarface//Midnight Cowboy//Repo Man//Bullitt//Groundhog Day// Chungking Express//Requiem for a Dream//Deliverance//There Will Be Blood//Deer Hunter//American Grafitti//The Graduate//Metropolis//The Godfather II//Rosemary’s Baby//Once Upon a Time in the West//Fight Club//Blade Runner//Blues Brothers//A Nightmare Before Christmas

Bjørn Hammershaug

Bohren & Der Club Of Gore: Black Earth (Wonder/Ipecac, 2002)

Svartere enn natten
Vi befinner oss i Twin Peaks. Det er natt og skogen varsler uro. Inne på The Roadhouse sitter noen ensomme ugler vendt bort fra den dunkle scenen. Der står et orkester, halvt skjult i mørket, de har spilt i årevis og siden ingen av dem sier noe, er det ikke noe som avslører at de er fra Tyskland. Musikken som kvartetten fremfører smyger seg gjennom lokalet og blander seg med sigarettrøyken over bordene. Tunge keyboards ligger konstant i luften og signaliserer en slags uhygge. En Fender Rhodes renner sakte nedover de svarte eikeveggene, taffelaktig, mellotronen klokker inn til gravferd. Trommestikkene løftes varsomt, stryker over cymbalene, legger seg inntil basstrommen med dumpe drønn i langsomme bevegelser. Bassisten henger nesten urørlig over kontrabassen med lukkede øyne og en sneip i munnviken. En forsiktig, følsom saksofon skaper cool, 60-talls ‘film noir’ feel. Bohren & Der Club Of Gore tar oss med ut av lokalet, til himmels og inn i skogen. Til en underverden bestående av enarmede menn, svevende kjemper og baklengssnakkende dverger. Jeg kjenner hårene reise seg på nakke, på armer, over hele kroppen, og de legger seg ikke før lenge etter at de 70 minuttene er forbi.

Bohren og hans klubb klarer, i likhet med David Lynch/Angelo Badalamenti, å finne den dirrende nerven mellom dyp ambient, dyster, melankolsk doom og lounge-jazz som gir skremmende, stemningsskapende virkninger. Jeg tenker også litt på Grant Greens Idle Moments og The For Carnation, men for å utfylle bildet ytterligere kan det også nevnes at medlemmene har bakgrunn fra doom/grindcore, og regner seg som inspirert av for eksempel Autopsy og Gore, og at de har turnert med amerikanske Sunn O)))

Black Earth er deres fjerde plate, og i likhet med de foregående ber den ikke om tillatelse til å føre deg inn i mørket. Den griper tak fra første sekund og holder deg med et fast grep. Sjansene er store for at du blir sittende (eller liggende) helt i ro hele tiden. Du vil bli ført fra “Midnight Black Earth”, gjennom “Constant Fear” og til “The Art Of Coffins”. Men det er ingen ubehagelig ferd. Til det taler kvartetten med en merkverdig suggererende kraft og en evne til å stadig dykke dypere ned i mørket uten å ty til billige skremselseffekter. Black Earth er gjennomtenkt, her er ingen skrik og ikke noe blod, det er de finstemte detaljene som preger en prosess det tok over et år å fullføre.

Å lytte til Black Earth er som å ligge død i en kano som gynger sakte vekk fra land. Det er som å hutre fryktsomt langs en folketom gate en sen nattetime. Det er som å entre bak det purpurfarge fløyelsteppet. Det er mørk ambient. Horror jazz. Piano doom. Kall det hva du føler er rett for deg. Kall det ingenting.

Dette er musikk for mørket. Toner fra natten. Toner for natten. Tegnene finnes i stjernene. De prikkes inn av Bohren & Der Club Of Gore.
Først publisert på groove.no: 16.04.2004