Father John Misty: Charlatan of the Canyon

father_john_misty_1200


This piece was written in February 2015, around the release of Father John Misty’s sophomore LP, I Love You, Honeybear

Father John Misty is a two-faced son of a bitch.

He might look like another bearded singer-songwriter, heck, he even used to be another bearded singer-songwriter with a strong affinity for smooth folk-rock. But Father John Misty (alias: Josh Tillman) is – down to his very essence – not what he appears.

honeybear_mistyStewing with sex, violence, profanity and excavations of the male psyche – gift-wrapped in gorgeous melodies that would woo Neil Diamond – Misty’s sophomore LP, I Love You, Honeybear, is a stunning work of duplicitous harmony. This show his relies on his ability to juggle contradictions – romance and tragedy, sorrow and slapstick, cynicism and sincerity – with casual serendipity.

Honeybear’s first single, “Bored in the USA”, remains the album’s definitive track, which Pitchfork described as, “passionate and disillusioned, tender and angry, so cynical it’s repulsive and so openhearted it hurts.”

Father John Misty garnered major attention last November when he played the tune on The Late Show with David Letterman. Quite akin to how Future Islands managed to boost their career when they turned “Seasons (Waiting On You)” into a viral hit from the same stage.

The performance was finely planned and brilliantly orchestrated. Sharply dressed, hair slicked back, he begins playing behind the keys of a dark grand piano, flanked by a 22-man string orchestra.

Then, à la David Lynch’s Mulholland Drive, he openly reveals that the audience is being fooled. After the first verse, Misty stands and turns to the audience as the piano continues to play by itself. He casually swings the mic, crawls onto the piano like a cabaret singer, and pleads for salvation. Meanwhile, canned laughter and boxed applause underline the song’s underlying textures of sarcasm, wit, and social and religious criticism.

Yet as melodramatic and conspicuously phony as elements of the presentation are, the passion and grace with which he delivers leaves no doubt that Father John Misty takes his music, and his persona, quite seriously.

Having grown up among an evangelical Christian community in Maryland, Tillman is familiar with mega-church theatrics. And just as the shiny TV pastors who believes in the gospel he spreads, even while he himself siphons the water for wine, Father John Misty doesn’t see an inherent conflict between candor and showmanship.

In an essay on the song and the Letterman appearance, Impose Magazine’s Geoff Nelson wrote:

There is no such thing as not worshiping. Everybody worships. The only choice we get is what to worship. The secular brand of worship is no less damaging than the evangelical’s bizarro landscape of White Jesus. We worship our bodies, minds, our stuff – hell, we worship independent rock artists like Tillman, worrying over their artistic choices like scripture. None of us are clean.

Tillman’s world – it is our own, he suggests – requires a fistful of pills to keep leveled out. Asking for salvation again, Tillman wails, “Save me, President Jesus,” invoking a uniquely American brand of religiosity and nationalism where the best and worst day of every passing cultural year is Super Bowl Sunday.

And the paradoxes run deeper still.

In micro and meta terms, the title and chorus of “Bored in the USA” make a clever and not-so-subtle play on Bruce Springsteen’s “Born in the USA” – an anti-war tune that is mistakenly embraced as a patriotic anthem – further unveiling the duality in both himself and his songs. Underlined by the artificial laughter when he croons about “useless education” and “sub-prime loans,” Nelson continues, “If nothing else, the brilliance and the irritation of this moment lies in the hijacking of the real people who came to laugh at Letterman and found themselves the straight man in Misty’s joke.”

“It is a concept album about a guy named Josh Tillman who spends quite a bit of time banging his head against walls, cultivating weak ties with strangers and generally avoiding intimacy at all costs,” says Father John Misty of the album, intentionally confusing his real-life identity as the protagonist of his stories. “This all serves to fuel a version of himself that his self-loathing narcissism can deal with. We see him engaging in all manner of regrettable behavior.”

***

I Love You, Honeybear is the second album by Father John Misty, but Tillman is by no means a newcomer.

He’s recognized by many as the drummer in Fleet Foxes, and as a folk-heavy solo artist under the name J. Tillman. After moving to Seattle in his early 2000s. Tillman befriended Damien Jurado, who helped jump-start his career. He released seven of albums as J. Tillman, between 2004 and 2010, joining the beloved indie-folk band Fleet Foxes in 2008 before departing in 2012.

Finally, Tillman packed is bags and headed south with nowhere to go. High on mushrooms and great ideas, he ended up in Laurel Canyon where he found a new voice – and new name – as Father John Misty. Paraphrasing author Philip Roth on how he came up with the new moniker, he said, “It’s all of me and none of me, if you can’t see that, you won’t get it.”

Honeybear was recorded between 2013 to 2014 in Los Angeles with producer Jonathan Wilson, who also recorded and produced Misty’s 2012 debut, Fear Fun, with mixing by Phil Ek and mastering by Greg Calbi at Sterling Sound.

Bjørn Hammershaug

Down Depression Road

In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering,  brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar  med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene “Sauget Wind”/”Looking For A Way Out” og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen  lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug

Secretly Canadian: Blooming Since 1996

Fra sin hjemmebase i Bloomington, Indiana har Secretly Canadian gitt oss kvalitet siden 1996. I utgangspunktet en label, i likhet med utallig andre, beregnet mest for å gi ut musikk med venner og kjente fra hjembyen. Med årene har både den geografiske spredningen og det musikalske fundamentet strukket seg en del. Secretly Canadian har vokst fra å være et lokalt indieselskap til å bli et mellomstort foretak takket være suksesser  med bl.a. Antony & The Johnsons, Jens Lekman og Yeasayer, samt bygget opp et finmasket distribusjonsnett (SC Distribution). Folka bak kan dessuten knyttes til favorittetiketter som Jagjaguwar, Dead Oceans og Misra. I denne albumbaserte hyllestartikkelen forbigås blant andre Songs: Ohia/Magnolia Electric Co, Damien Jurado og Antony & The Johnsons – som vil få sin egen spalteplass. Her rettes fokus mot noen litt mer forbigåtte artister og utgivelser, hentet i hovedsak fra begynnelsen og midten av 2000-tallet.

Komplett diskografi hos Secretly Canadian
Les mer om Secretly Canadian hos Urban Outfitters

Familien Danielson: Smiths Venner
The Danielson Famile er et prosjekt som nærmest er for godt til å være sant. Familien med det egentlige navnet Smith, fra New Jersey, tilhører Pentecostal-menigheten i USA, som alltid har benyttet musikk som en sentral del i sin tro (med stor betydning for utviklingen av gospelmusikken). Under ledelse av sin Fader Lenny framførte Smith-familien herrens budskap på en noe uortodoks måte, blant annet ved hjelp av lekeinstrumenter for å backe pappas selvlagde hymner. Da kunststudent Broder Daniel avla sin hovedoppgave ved Rutgers Universitet i 1995, var det naturlig nok som et musikalsk spill sammen med sine mange søsken, alle kledd i like t-skjorter og med antenner på hodet. Det holdt til en A, resultatet ble debutplaten A Prayer For Every Hour, og Danielson Famile var født. Et musikalsk ensemble noe utenom om det vanlige.

Med årene har de utviklet seg på flere vis. Fra kristne Tooth & Nail til kred-selskapet Secretly Canadian, de har også innlemmet større instrumentering og fornyet garderoben. Nå uniformerer de seg gjerne som sykesøstre, ’which are the visual reminder of the healing taking place’ ifølge bandet selv. Musikken er, i likhet med deres bakgrunn, et kapittel for seg; en vill blanding av gospel, sing-a-longs, utagerende improvisering, indie og taktfaste marsjer, beriket med skrudde og plutselige taktskifter. Daniels hysteriske falsettvokal, samt et kor som høres ut til å være hentet fra en eller annen obskur tegnefilm kan legges til menyen. Slik predikerer de et slags kristent budskap som de færreste har hørt maken til og som neppe vil bli spilt i en norsk kirke.

Danielson Famile: Fetch The Compass Kids (2001)
Fetch The Compass Kids er Danielson Familes fjerde utgivelse, deres første på Secretly Canadian, og innebærer et skifte i teknikerrollen fra Kramer (B.A.L.L., Bongwater) til Steve Albini (Big Black, Shellac). Fetch The Compass Kids kan tradisjonen tro fremdeles bli noe enerverende over tid, men i korte doser er ikke dette  bare morsomt, platen holder også høy musikalsk kvalitet. Låtene er i stadig bevegelse, og preges av en sprudlende iderikdom. Best blir det på tittelkuttet, som kombinerer Daniels stemme med et helt vilt hallelujah-kor, og catchy ”Sing To The Singer”. Danielson Famile spiller ikke musikk som lar seg plassere så lett i ordinære rockebåser. Uansett, Glem Partridge, Carter, Osmond, Jackson eller Osbourne – det blir streite familier i forhold til denne gjengen.

Br. Danielson: Brother To Son (2004)
Det skal han ha, broderen: Han synger med den stemmen han har! Pipende heliumhvin og småsure musepip gjør ham til en konstant utfordring å høre på. På dette soloalbumet viser Br. Danielson (Daniel Smith) gjennom 10 låter ulike måter å nærme seg bristepunktet, både for seg selv og lytteren.

Selv om han denne gangen kaller seg Br. Danielson så er likevel the Famile godt representert, det samme er nære venner som Sufjan Stevens (banjo), pianist Chris Palladino (som har spilt med June Panic) og Half-Handed Clouds John Ringhofer (trombone/trompet). Denne kretsen rundt Smith, Sufjan og June Panic viser sammen med blant andre Pedro The Lion og Royal City at begrepet ’kristenrock’ ikke kan begrenses til en bestemt genre. For å si det slik, hvis et kristent livssyn bestemmer dine platevalg er det flust av alternativer til Creed! Men det er ikke så mye å dvele over, for med unntak av fredsbønnen ”Daughter Will Tune You” og tittelkuttet så predikerer ikke broder’n mer enn vi syndere trenger å få med oss. Hans tekster er i like stor grad personlige observasjoner og nedtegnelser, skrevet både med vidd og humor.

I likhet med nevnte Panic og Sufjan så er Br. Danielson en slags folkbasert artist, men med en noe mer offensiv legning. Akkurat som med vokalen holder han ikke særlig tilbake, men raser avgårde med sin egenartede form for akustisk folkpunk. Han lar gjerne barnlig iver og lyst gå foran de mest umiddelbare melodiene og unnviker de mest ordinære låtstrukturene med vers/refreng, en strikk han drar akkurat litt for langt med sine 50 minutter. Lengre låter som ”Cookin’ Mid-County” og ”Sweet Sweeps” (på 7-8 minutter) kunne med hell vært kuttet noe ned.

Massene vil nok finne denne mannen hakket for masete, men det er likevel nok av låter som bærer platen fra bare å bli snål. Han roer seg dessuten noe utover, etter den den hamrende forbruker-kritikken ”Things Against Stuff”. Det synes jeg han er tjent med. Som på nydelige ”Physician Heal Yourself” eller ”Perennial Wine” som en skrudd utgave av CSN&Y. På ”Hammers Sitting Still” (mitt nye motto, forresten) avlastes han litt av Søster Elin, mens tittelkuttet kun mangler Sufjans englestemme for å bli helt himmelsk. Banjoen hans er i hvert fall på plass, som den er på store deler av på platen, så også på den mer humpende country-låten ”Animal In Every Corner”. Det er mye musikk og få hvilepauser her, og Danielson klarer ikke å holde interessen opp hele tiden. Slik blir Brother To Son en litt splittet opplevelse mellom det intelligente og det imbesile. Om han irriterer eller gleder; det er vanskelig å forholde seg likegyldig til dette.

Å ja, når Daniel spiller konserter står han inne i et frukttre, med hodet stikkende ut fra stammen. Makes sense.

Danielson Famile: Ships (2006)
De kaller seg bare Danielson denne gangen, men det kunne like gjerne stått Famile bak, for Ships er et riktig så gedigent familielag i beste dugnadsånd. I front av familien Smith står Daniel, med seg har han hele søskenflokken, selvsagt fader Lenny, kone, kusiner, åndsfrender, naboer, gamle og nye venner – over 40 personer i alt er kreditert på denne Noahs Ark av en plate. Mest kjente for oss her oppe er vel Sufjan Stevens, hele Deerhoof, why? og Emil Nikolaisen – men i sentrum styrer Daniel Smith hele menigheten med stø hånd. Dette er først og fremst hans verk – og litt av et verk har det blitt.

Ships har blitt en storslagen rockeopera i 11 akter. Den står frem som familiens mest vellykkede, fra det som allerede har rukket å bli en lang og broket platekarriere. Etter at Danielson Famile startet som en eksamensoppgave i 1995 har the Smiths skjenket oss underlig musikk i grenselandet mellom hallelujah-sang, 60-talls pop, avantrock og snålfolk med plater som Fetch The Compass Kids og Tri-Danielson. Med sin helium-pipende barnefalsett og ukonvensjonelle melodiføringer er det lett å avskrive Daniel Smith som en ren tullebukk, og hans klassiske liveopptredener underbygger hans mer humoristiske, lekne side. Disse kan like gjerne bli mer masete enn morsomme, men vellykkede Brother Is To Son pekte mot et mer helhetlig sound bygget på et mer gjennomtenkt musikalsk fundament.

Denne positive utviklingen fortsetter på Ships, som mer enn noensinne vektlegger det melodiøst umiddelbare. Danielson skreller bort noe av ’tøvet’ fra tidligere plater, uten at det fjerner den konstante kreative blomstringen som gir musikken særegenhet, og den står frem som en vital, smart konstruert og meget rikt orkestrert plate. Det er som Hr. Daniel holder seg litt i tømme, han er noe mindre spastisk, og med relativt fokusert blikk seiler Ships på trygg sjø (om enn i urolig farvann, for å tviholde på den maritime sjargong).

Det er de mest umiddelbare, skal vi si tilgjengelige låtene som bidrar til at Ships har blitt så vellykket. Superfengende ”Did I Step On Your Trumpet”, ”Five Stars And Two Thumbs Up” er en Ob-la-di Ob-la-da på speed i lykkerus, mens uimotståelige ”He Who Flattened Your Flame Is Getting Torched” framføres med strå i munnviken og hatten på snei. ”Ship The Majestetic Suffix” er Animal Collective i møte med Polyphonic Spree – en fabelaktig åpner, for øvrig. Ettertenksomme ”When It Comes To You I’m Lazy” og ”My Lion Sleeps Tonight” holdes med hell helt nede, selv om det tydelig koster dyrt for den lystne gjeng å sitte rolig i tre minutter.

Brå temposkifter og vekslinger mellom ekstatisk jubel, catchy refrenger, hjerteskjærende frihetsrus og mørke, mer innadvendte partier kan tære noe på ørene. For tross veldig mye positivt advarer denne anmelder mot øyeblikk der småhysteriske hvin, karnevalske innfall og overambisiøse proporsjoner tøyer tålmodet i meste laget, og hvor særlig vokalist Smith kunne overlatt mikrofonen til en av de andre gode stemmene som er med, og heller knekket ut en smartere melodi.

Ships er først og fremst proppfull av livslyst, kjærlighet og energi. Som en dag på tivoli med karuseller, berg- og dalbane, spøkelseshus og masse sukkerspinn. Du blir mett i magen og ør i hodet. Men når du tenker tilbake så er det med ren glede.

Ativin: Do The Math
Man kan kalle den komplekse og intrikate math-rocken for post-rockens hissige fetter. Band som Polvo, A Minor Forest og 90 Day Men er noen av eksponentene for en variert musikkform som Slint ofte holdes ansvarlig for, og som oftere henter inspirasjon fra hardcore enn fra jazzen. Bloomington-trioen Ativin var en anerkjent del av denne scenen inntil de tok farvel i 1998. Kjernen i bandet (Daniel Burton, Rory Leitch) dannet mer drone- og drømmeorienterte Early Day Miners.

Interiors (2002)
Med ny trommis i Kevin Duneman har gitaristene Burton og Chris Carothers vekket Ativin til live igjen, og de følger opp noen av restene etter German Water (1999), samt at de denne gangen i større grad drar inn elementer fra Early Day Miners’ mer saktegående og repetitive storhet. Interiors er derfor en plate som toner ned det mest punchy uttrykket, erstattet av mer mimoseaktige innspill hjulpet frem av Maggie Polk (bratsj) og Molly Kien (cello). Det gjør den mer neddempet og dvelende enn den rockekilleren mange kanskje håpet på etter German Water. De tar nemlig ikke helt av på noen av de elleve korte låtene, selv om ”Scissors” og ”Two Knives As Crutches” byr på noe av den groovy dynamikken og kraften bandet har i seg.

Litt vokalbruk er det også rom for i nye Ativin, i enda mer mumlende og søvnig form enn hos Early Day Miners. Man kan hevde at denne stilen passer vel så bra i rammene til det bandet, men jeg finner likevel stor glede i å høre på Interiors. Den har en, som tittelen antyder, innadvendt retning, som en slags indre reise inn i det kalde og ensomme i oss, avbrutt av konsentrerte øyeblikk av aggresjon. Ytre sett kan man oppleve Interiors som nok en gråtung billedserie fra et vinterlig midt-vesten, der rustne bilvrak, glemte småbyer og forlatte gårder er eneste avveksling i det flate åkerlandskapet. En himmel av bly som ligger stille, der tornadoer plutselig river opp alt og kaster oss ut i det ukjente.

Night Mute (2004)
Oppfølgeren til Interiors betyr kanskje at Ativin er vekket skikkelig til live igjen. Nå ser det ut til at det bare er Daniel Burton som er igjen, og han har nok en gang med seg Chris Carothers (gitar, vokal) og ny mann Mark Rice fra The Impossible Shapes på trommer.

Ativin står for en mørk, truende slowcore (eller skal vi si sovecore?) med klare forgreininger til den mer komplekse mathrocken, da særlig til Louisville-scenen. Rodan, June of 44 og Slint kan dermed fortsatt fungere som relativt gyldige referanser. Selv om Night Mute ikke kan måle seg med de sterkeste utgivelsene fra den kanten så har Indiana-bandet igjen levert fra seg et hørbart produkt denne gangen, skjønt uten den samme intensiteten som preget forgjengeren.

Burton synger med en meget søvnig, myk hvisken som aldri heves. Vokalen ligger mest og vaker mellom gitar/bass/trommene som står for det meste av det som skjer her. Ativin bygger sin musikk med enkle redskaper, som likevel gir et ganske komplekst resultat. De unngår de mest umiddelbare måtene å skrive en låt på, men i dag er det jo heller ikke helt enkelt å lage noe som er bare sitt eget. Følelsen av å ha ‘hørt det før’ går igjen på nesten hver låt. Her kunne jeg sagt at det faktisk er tilfellet, da de spiller Love and Rockets’ “The Game”, men har ikke superkjennskap til denne. Ativin representerer dessuten et kjølig, kontrollert ytre som gir meg svake assosiasjoner til Joy Division, eller mer aktuelle Interpol. Det er jo en rådende trend, men uten sistnevntes appell er de dømt til et liv i undergrunnen.

Låttitler som ”Night Terror”, ”Saigon Sleeps” og ”Blood” vitner om et band som ikke vier seg til sommerhygge og solskinn. Det er ikke så enkelt å høre hva Burton mumler om, men det er neppe bare kos. Åpningen ”Night Terror” er muligens ment å dra oss inn i et eller annet svineri. Det dreier seg om en instrumental og utagerende sak som veksler mellom piskeslag og start-stopp rytmikk. Instrumentale ”Concentrate” følger også math-rockens logikk i ganske friske dynamiske vendinger, og det er på disse partiene bandet viser seg fra en tight side der den huggende, rene gitaren og presise trommingen fungerer best. Neddempede spor som ”Saigon Sleeps” og ”Endless” holder for så vidt også oppe spenningen, dog uten at de klarer å utnytte energien som finnes i denne trioen. Slik svinner ”The Game” unna og etterlater seg bare en grå sky inne i hodet mitt. Bassgangen på “Drink This” kunne hørt hjemme på God Machines siste plate, men igjen evner ikke Ativin å gjøre noe grep eller dreining som kunne hevet låten, skilt den ut fra det tomrommet den svever i. “Drink This” spiller på Sonic Youths banehalvdel, og har en ganske offensiv drive, skrekkelig korte “Blood” har et massivt gitarøs og pumper løs som om den skulle vært hentet fra et Mogwai-parti, før du med ”Sleep Well” trolig forsøker akkurat det. I så fall mister du et utitulert spor 11.

Det er en del positivt å gripe fatt i her, og hadde Ativin avsluttet med noe massivt killermateriale som hadde strukket seg ut over de tilmålte 3.30 så hadde nok også jeg endt mer positiv. Night Mute er en kort plate som jeg finner noe ufullstendig, og den største opplevelsen ligger mest i lysten til å fiske frem noen støvdynkede skiver fra midten av 90-tallet, da denne stilen fortsatt virket frisk og spennende.

Early Day Miners: Sovecore
Sammen med gitarist Joseph Brumley har Daniel Burton og Rory Leitch (fra ovennevnte Ativin) har Early Day Miners siden 1998 eksistert som litt mer ukjente Early Day Miners. De debuterte med fine Placer Found i 2001. Let Us Garlands Bring er oppfølgeren, og et monumentalt verk i sin genre, enten man kaller det frozen country, sadcore, sofablues eller høstrock.

Tungt og Trist er det altså, men EDM er et noe mer subtilt band enn Ativin, og erstatter sine post-hardcore røtter med mer raffinerte og minimalistiske innflytelseskilder som Talk Talk, Arvo Pärt, Stars Of The Lid og Red House Painters. Mainman Burton har ved flere anledninger nevnt disse som viktige for ham, og særlig Talk Talks Laughing Stock som et av sine mest kjære album.

Let Us Garlands Bring (2002)
Let Us Garlands Bring består bare av åtte låter, men de er til gjengjeld lange. ”A Common Wealth” drar seg opp mot tyve minutter, mens ”Summer Ends” og ”Offshore” er på cirka 10 minutter hver. Secretly Canadian har for ordens skyld vært storsinnet nok til å slippe platen på dobbel vinyl for de som skulle foretrekke det.

Det som gjør denne platen mest særegen, og tidvis storslagen, er stemningen som skapes gjennom låtenes repetitive, skjøre strukturer. Heller enn å lage tydelige melodilinjer skaper EDM en sterk nerve ved å balansere på grensen mellom eksplosiv uro og resignerte stunder gjennom langsom ynde og dvelende partier, ikke så ulikt eldre band som Radar Bros. , American Music Club og Idaho. Linken forsterkes av Daniel Burtons søvnige, bløte vokalhvisken, en stemme som er en krysning av Mark Kozelek, Jeff Martin og Jim Putnam. Et detaljert, åpent lydbildet går igjen på hele produksjonen, som blir dominert av den rene gitarlyden, marsjfaste trommer, og ikke minst cello og fiolin. Bare noen sjeldne ganger (som på ”Santa Carolina”, ”Offshore”) åpnes gitarslusene i korte øyeblikk.

Den billedskapende musikken blir ytterligere understreket av tekstene. På åpningssporet ”Centralia” portretteres Den Nye Vesten som en annen Songs: Ohia eller Godspeed You Black Emperor!: ’Rusted river towns, twisted metal lines, power lines pull grey skies down…’ Det er en tung, resignert åpning, men den setter i hvert fall lytteren i rett lune. Enten man vil eller ei blir man dratt inn i høsten og dens mest ettertenksomme øyeblikk, der det ikke finnes lys og varme. Nesten alle sporene er tidfestet til høst/vinter: ”Silvergate” ’…it’s cold outside..’, ”Summer Ends”: ’Autumn falling, the seasons change…’, instrumentale ”Autumn Wake” taler for seg og Light In August som omhandler ’…the frozen days of fall…’. Etter en time i deres selskap er det ikke å komme bort fra at man føler seg litt kjølig selv også.

Jefferson At Rest (2003)
Early Day Miners åpner sin tredje langspiller på overraskende offensivt vis. De svømmende gitarkaskadene på “Wheeling” vekker minner tilbake til gammel Codeine og Idaho, noe Daniel Burtons søvnige stemme ytterligere bidrar til. Nå svinner riktignok gitarene i bakgrunnen for en stund på spor to, “New Holland”, som forøvrig er en riktig godbit der Burton synger duett med nykommeren Erin Houchin. Ellers består bandet av gamle og gode kjenninger som trommis Rory Leitch, gitarist Joseph Brumley og fiolinst Maggie Polk som denne gangen er skjøvet noe til side til fordel for opptil tre gitarister. En hardere og mer kontant stil enn det vi kunne nyte på Let Us Garlands Bring (2002) er dermed påtagelig, og det viser seg at Jefferson At Rest er en gjennomgående mer gitarorientert og strammere strukturert plate enn deres tidligere drømmedronerier.

Det synes jeg ikke dette bandet er spesielt godt tjent med, selv om de fortsatt skaper følsom og langsom midvest-tristesse. Jeg har særlig sans for deres mest svevende sider, som ”A Common Wealth” (fra Garlands) og ”The Ninth Ward” (fra Stateless, 2002) og synes de har mistet noe av magien sin på veien mot en mer anonym slowcore-stil, som er innbydende men aldri bergtagende. For en håpløs depper er det gledelig at de i det minste finner rom for mer spartanske låter som ”McCalla” og sov-i-ro avslutteren ”Cotillion”. Da er alt bra igjen, den lille tiden det varer.

Early Day Miners jager ikke de store spenningene i musikken sin, og disse syv korte låtene rekker aldri å klebre seg fast som minneverdige nok til at bandet befester den statusen de forrige skivene la grunnlaget for.

Racebannon: Indy500
Enkelte vil kanskje stusse over at Racebannon holder hus hos Secretly Canadian og at Mike Mogis sitter bak spakene. Denne kvintetten er nemlig det stikk motsatte av innadvendt folkemusikk / skranglete indierock. Det er kanskje den felles tilhørigheten til staten Indiana som er årsaken til kontrakten, en annen kan være at kvalitetslabelen ikke er så nøye med genre så lenge musikken i seg selv er spennende nok.

Racebannon spiller en form for kompromissløs, støyende og meget energisk rock, som noen vil kalle “bare bråk”, andre helt kaotisk, og atter andre vil finne som endelig bevis på menneskets evige fortapelse. Nå er rett nok både leven, armageddon og vansinn viktige elementer her, men det er også mye mer, det gjelder bare å ikke la seg lure av et ugjennomtrengelig ytre.

In The Grips Of The Light (2002)
In The Grips Of The Light kan ved første lytt virke som et rent helvete på jord, men etter litt lytting avdekkes et velberegnet og svært velspilt uttrykk. Kvintetten tar våre vante forestillinger om hvorledes en låt skal bygges opp eller hvordan en rockegruppe bør spille, snur det opp-ned, rister kraftig og slipper det ut igjen i stor fart. Skillet mellom det meningsløse og det engasjerende er ikke så stort, men Racebannon havner hele tiden på rett side. Av og til kan de minne om John Zorns Naked City og deler av den japanske støyscenen (Boredoms, Melt Banana), men de har også gode melodier, humor og ikke minst et fantastisk groove drevet frem av rytmeseksjonen, noe som ofte nedprioriteres innen denne scenen. Ta en blanding av overnevnte, miks med Jesus Lizard og Fantomas, U.S. Maple og Today Is the Day, hell i en skvett Captain Beefheart, så nærmer vi oss Racebannons musikalske verksted.

Det er lyden av hissige motorer som åpner In The Grips Of The Light, og det er nærliggende å tro at det er opptak fra Indianapolis’ klassiske racingarena vi hører. Det er en intro som kanskje kan fungere som bilde på hva de holder på med. Racebannon holder omtrent samme fart som på den banen, men som i all motorsport er det krasjene vi innerst inne higer etter å se. På denne eminente platen får vi derfor både i pose og sekk; fart, spenning og ekstreme ulykker.

Når det gjelder selve låtmaterialet er det riktig så variert, og Racebannon beviser at spastisk rock også kan fungere i lengder opptil ti minutter. Hver enkelt låt inneholder mye utvikling, noe som kan skape kvalme, svimmelhet og angst, men som også bidrar tll at det aldri blir kjedelig å høre på. Det veksles mellom det brutale og presise, mellom tunge riff, lengre dronepartier og plutselige utbrudd av ekstremiteter, og det i taktskifter som skjer så fort at man kan miste pusten. Den tighte rytmikken fungerer dessuten glimrende i samspill med James Baumans merkelige gitarlyder og Mike Andersons gutturale stemme.

Et høydepunkt er versjonen av Captain Beefhearts “Electricity” (Safe As Milk). Det er ikke mange som våger eller lykkes i å tolke kapteinen. Denne versjonen er ikke bare tro mot originalens lett gjenkjennelige melodi, den er også intensivert og modernisert. Borte er det skranglete garasjekompet, men på desperat og kontant manér fornyer Racebannon låten på forbilledlig vis, og gjenskaper dessuten Sam Hoffmans syke theremin-lyd. Vil nok tro at både Beefheart selv og hans kjennere går god for denne utgaven. “Electricity” er ellers plassert befriende midt i platen, og som dens mest melodiøse spor får lytteren et lite pusterom mellom berg-og-dalbane rytmikken og det heseblesende tempoet.

Et annet skjellsettende spor er den 11 minutter lange avslutteren “I’m Yr Egomaniac (In the Grips Of The Light)”. Her er den hysteriske sangvokalen lagt til side til fordel for en svovelpreken uten sidestykke, som står tekstet i sin helhet i omslaget, og som druknes i bølger av altomfattende svovel og ild skapt av gitarer, trommer og gudene-vet-hva.

Bandet balanserer på stram line, og ikke alle låtene/partiene er like fengende. Potensielle kjøpere bør vise forståelse for at en time i samvær med disse karene vil kreve noe tålmodighet, både av seg selv og naboer. Det er ikke til å unngå å bli svett i ørene etter gjentatte lytt, men det er uansett en smertefull glede mange bør unne seg. Med trekk fra både støyrock, avantgarde og punk er det en stimulerende time, som bør få enkelte til å revurdere sitt syn på noise-core som meningsløst eller uinteressant.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In (2002)
Indianas mest brutale kaosband har knapt rukket å pushe sin glimrende In The Grips Of The Light (2002) før de er klare med et nytt sonisk angrep. Satan’s Kickin’ Yr Dick In er den talende tittelen på dette 35 minutter lange eposet, et konseptalbum i fem deler med undertittelen “The Story of Rhonda Delight”. Platens ramme er i korte trekk den tragiske historien om unge og frustrerte Rodney Mitchell som drømmer om å bli stjerne, selger seg til Satan og blir stjernen Rhonda Delight. Courtney Love-dobbelgjengeren blir medias yndling og henger med “money movers” som Sean Penn, Thurston Moore og JFK Jr., før han/hun ender i Satans favn i en tåke av dop, sex og skandaler.

Rundt dette sørgelige skuespillet spiller Racebannon fortsatt desperat støyrock med uforutsigbare taktskifter, eksplosiv kraftutbrudd, andpustne pustepauser og hyperaktive spasmer. Å være med disse er som å sette seg ombord på en dampende berg-og-dalbane på vei til helvete uten noen form for sikring. Man kastes rundt og rundt, skyter fart oppover før man slenges brått nedover igjen uten å rekke annet enn å hyle for livet mens man må holde seg fast etter beste evne.

Racebannon tar sin andel av eksperimentell noise og blander med hardcore, punk og metal som nok en gang fremstilles krystallklart av tekniker Mike Mogis (Bright Eyes). Det geniale er at de også evner å være suggererende og fengende inne i alt kaoset, alltid dynamiske, alltid på hugget og aldri avventende er Satan’s Kickin’ Yr Dick In en plate som krever din fullstendige oppmerksomhet. Som takk for tålmodigheten får du føle hvor deilig det er å bli mørbanket uten å få blåmerker på andre steder enn langt inne i ørene.

Satan’s Kickin’ Yr Dick In er altså vel verd å oppleve. Den er ikke fullt så total som forgjengeren, uansett er dette et band å sjekke ut hvis du ikke er redd for litt djevelsk galskap. Run Rhonda, Run!

Swell Maps: Villa Park Punks
Det henger en skygge over Swell Maps. Birmingham-bandets kjerne bestod av brødrene Godfrey, bedre kjent som Epic Soundtracks (trommer, piano) og Nikki Sudden (vokal, gitar). Begge døde i relativt ung alder. Bandets utspring kan spores tilbake til tidlig 70-tall, men kom i mer faste former omtrent samtidig med punken da bassist Jowe Head og gitarist Richard Earl ble med. Deres karriere varte kun frem til 1980, så det musikalske utkomme er derfor relativt kortfattet og oversiktlig (hvert enkelt medlems videre karriere er desto mer spraglete, og inkluderer blant andre The Jacobites, Television Personalities og Crime + the City Solution). Swell Maps’ påvirkningskraft er kanskje ikke mye større enn platebunken, men band som Pavement og Sonic Youth er blant mange som har trukket fram bandet som viktige for sin egen utvikling. Ikke mindre er de fremdeles interessante nå over 25 år senere. Nå er det ingen selvfølge at nytenkende eksperimentvilje og musikalsk kvalitet henger tett sammen, og Swell Maps preges også av frustrerende ufullstendigheter, sprikende låtmateriale og mange blindveier. På den annen side – dette er alle elementer som er noe av deres styrke.

Det er naturlig å sette Swell Maps inn i tidens kontekst, det vil si post-punk/new wave med punkens DIY-attityd i bunn. I så måte var de et foregangsband. Et dykk ned i deres platekarriere avdekker raskt et langt bredere register, som omfatter musikk av mer eksperimentell stil og mot mer avantgardistiske retninger, der instrumental ambient, surf, krautrock og tape-manipulasjon er noen av virkemidlene. Deres anarkistiske holdning til bestående musikkformer ga seg utslag i en nærmest dadaistisk tilnærming til kunsten som langt på vei oversteg punkens snevre formspråk.

Swell Maps var noen uforutsigbare lømler som etterlot seg en broket platekarriere. To i alt. I 2004 gjenutga Secretly Canadian studioplatene A Trip to Marineville (1979) og Jane From Occupied Europe (1980) i oppusset form, uten at lyden akkurat skinner. Fem år senere er det Mute/EMI som står bak en remastret serie av disse to, samt samleren Train Out Of It (1986, med singlekutt, låter fra samlere og diverse rask). Swell Maps kan knapt kalles et typisk album-band, og i tråd med deres mange utflukter så er det en posthume samleplaten som anbefales sterkest. I hvert fall i første omgang. De ga seg nok litt for tidlig, og det ene, virkelige mesterverket kom aldri.

A Trip To Marineville (1979, 2009)
Debutplaten A Trip To Marineville (1979) består av en del besk post-punk, spyttende punkvokal og et mildt sagt hengslete sound som til sammen ikke bærer preg av et band som er direkte strukturerte i formen. Det er da heller ikke nødvendigvis i den sjanglende tregrepspunken de mest interessante låtene finnes, selv om de brenner av britisk gruff slik vi har fått den formidlet i ulike former fra kullsvarte slumhøl i uminnelige tider, men like gjerne i lydcollagene, de plutselige støypartiene, krautelementene (tyske Can blir gjerne trukket frem som et forbilde, selv om Swell Maps aldri når helt dit), kjølig industriell kynisme og ville tribale seanser. En cocktail av dette gir en helhet som skiller A Trip To Marineville fra mye av sin samtid, og det blir en plate som paradoksalt ville være umulig å kopiere i dagens fragmenterte musikalske virkelighet. Det er noe med det uferdige og eksperimentvillige som gir en følelse av nybrottsarbeid som så altfor ofte er fraværende på dagens mer innstuderte plater for å male med bred generell pensel, kanskje det bare er tidens tann som spiller mine ører et puss.

Noe sklir ut i det reneste tøv, men jeg vil henlede oppmerksomheten til Full Moon, en studie i Can-disiplin og røykhoste, 8 minutter lange ”Gunboats”, et dystert frampek mot Joy Division med ballonggnikking som virkemiddel og ”Adventuring Into Basketry” som er en like lang prøvelse av feedback, mikrofonknusing og tørr latter som akselererer på en ganske medrivende måte. Ikke nødvendigvis superbra, men en påminnelse om at no wave og krautrock aldri var langt unna hos Swell Maps.

8 bonusspor er inkludert på denne remastrede utgaven, som i seg selv gir et godt totaltoverblikk på Swell Maps i all sin schizofrene omfangsrikdom.

Jane From Occupied Europe (1980, 2009)
Jane From Occupied Europe ble gitt ut året etter debuten, og er svanesangen til Swell Maps. Den viser et band i rask progresjon, med bedre produksjon, klarere lydbilde og tydeligere vokal som noen opplagte trekk. Et mer oppryddet lydbilde åpner også for at det blir lettere å oppdage deres melodiske kvaliteter, men som igjen gjerne blir druknet med ulike hjelpemidler og skjules bak en del instrumentaler som bidrar til å knytte sammen en plate som virker å være konseptuelt tenkt, ambisiøst anlagt og som også er mer helhetlig enn debuten. Men der A Trip To Marineville bærer seg på en manisk sjarme, har oppfølgeren blitt erstattet av noe mer livstrøtt og kontrollert, mindre Pistols og mer angst. Bedre som plate, men svakere i uttrykket.

Sjekk umiddelbart ”Let’s Buy A Bridge”, en fengende kopling av ska, no wave og punk og ”Collision With A Frogman” for å finne ut hvordan industriell surf høres ut.

Denne utgaven inkluderer 8 bonusspor, blant annet singleversjonen av Let’s Build a Car.

Bobb Trimble: The 5th Beatle
Det finnes overraskende mange slike ’lost treasures’ som dukker opp fra det såkalte intet, litt slik man stadig finner små rare stammer i Amazonas i det man tror at den skogen snart må være saumfart en gang for alle: Jim Ford, Linda Perhacs, Michael Yonkers… og Bobb Trimble.

I 2008 løftet Secretly Canadian – helt rettmessig – fram denne kuriositeten fra forstedene i Massachusetts. Bobb Trimble utga to plater i 1980 og 1982 da han var i begynnelsen av 20-årene, begge i et opplag på et par-tre hundre, distribuert stort sett til venner og kjente før de havnet nederst i hylla og forsvant i garasjesalg i årenes løp. I undergrunnen har det lenge vært en buzz rundt Trimble, og på eBay har de to platene gått for astronomiske summer. Enkelte entusiaster har bidratt til å rette søkelys mot denne glemte skatten, og i dette tilfellet har både Ariel Pink, Animal Collective og selvsagt alltid interesserte Thurston Moore gitt sine anbefalinger. Om Trimble skal sistnevnte ha uttalt at ’It doesn’t get much realer than this.’

Det har han ganske så rett i. Det er noe genuint, ’ekte’ over Bobb Trimbles to skiver, trolig en del forsterket av det faktum at han har vært bortglemt i et kvart århundre. Hadde han kommet ut av egget i dag ville han sikkert blitt utsatt for en mer forbeholden mottagelse, og plassert et sted mellom Ariel Pink og Magnus Moriarty på aksen. Det er ikke noe særskilt dramatisk over historien til Trimble. Intet tragisk endelikt eller mystisk livsløp som kunne bidratt til å underbygge kulten. Han fortsatte å pusle litt med lokale band i sentrale Massachusetts, men skal ikke ha laget noen nye låter på et 10 års tid. Hans obskuritet skyldes ikke manglende talent, men heller tilfeldighetenes spill, rådende trender og historiens raske glemsel.

Trimbles to plater er ikke veldig lette å skille fra hverandre, hans kaleidoskopiske skråblikk på 60-tallet virker å være tuftet på genuin kjærlighet. De beste sporene fra Iron Curtain Innocence og Harvest Of Dreams ville utgjort en fabelaktig samling. Fordelt over to skiver avsløres et noe sprikende, uomtvistelig stort, talent. Har så Bobb Trimble hatt noen innflytelse på ettertiden? Nei, det har han nok ikke. Men han har oppnådd en viss kultstatus, og med disse to er det lov å håpe at denne ’child out of time’ endelig skal få tre ut av skyggen, og finne et scenelys som ikke lyste i hans storhetstid.

Det er gledelig at Secretly Canadian har tatt på seg oppgaven som støvtørkere, og at de har lagt så mye i det. Begge reutgivelsene kommer med originalt cover, samt fyldig innleggshefte og bonusspor.

Iron Curtain Innocence (1980, 2008)
I 1980 ga Trimble ut sin debutplate, der han med molefonken mine poserer med et maskingevær, mens innsiden består av følgende hilsen til hans store idoler: ’Dear John, Paul, George and Ringo. If I’m a good boy and work real hard, may I please be the 5th Beatle someday…’ De psykedeliske overtonene kan nok minne noe om senere Beatles, i tillegg til andre artister fra Trimbles oppvekst som David Bowie, Pink Floyd/Syd Barrett og Love. En mild melodisk fønvind er aldri langt unna i hans viser, samtidig som han shiner opp låtene med billige effekter, hjemmelaget gjøre-alt-selv atmosfære og hint av usunne psykedeliske interesser. Den luftige falsetten kan sikkert være en kime til både glede og irritasjon, og særlig gitarspillet til Trimble bør fremheves.

Første halvdel av debuten er en eminent dose folkrock og psychpop, der særlig ”Night At The Asylum” stikker seg frem med akkurat den rette miksen av sofistikert popeleganse og nervøs forstadsstemning som bare det tidlige 80-tallet kunne frembringe. Men det er også verd å merke den vakre ”One Mile From Heaven” som er en studie i melankolsk solnedgangs-psykedelia av beste merke.

Bonussporene består av tre demoversjoner av de tre første – og beste – sporene, og er vel mest beregnet for komplettistene der ute.

Harvest Of Dreams (1982, 2008)
På sin debutplate fra 1980 satte Bobb Trimble inn et ønske om å bli ’the 5th Beatle’. To år senere prydes innercoveret av et budskap om verdensfred fra den da drepte John Lennon. En mer reell hverdag gjenspeiles kanskje også på frontcoveret, der postergutten med maskinpistol er byttet ut med et uklart bilde av et par typer som kikker på en geit. Vi har å gjøre med en fyr som definitivt går sine egne veier – og jeg tror ikke det var så fancy i 1982 som i dag – og den veien peker ikke nødvendigvis frem i tid. Trimbles psych-folk/rock virker veldig ute av synk med den øvrige tidsånden, og han fremstår som det manglende ledd mellom 60-tallets psykedelia og eklektisk indierock som vokste frem i ettertiden, der Dylan, Syd Barrett og Love alle kan være relevante forbilder.

Harvest Of Dreams følger i hovedsak samme løype som debuten, men med hakket hvassere låter og et mer gjennomført lydbilde. Et Dylan-aktig munnspill preger flere av sporene. ”If Words Were All I Had” må være Trimbles flotteste, lange ”Armour Of The Shroud” og ”Paralyzed” viser et høyt ambisjonsnivå og en visjonær artist som strakk seg høyere og lengre enn de fleste.

Blant Trimbles mer obskure karriere-moves finner vi også spor med Bobb And The Kidds; bestående av ham og tre unggutter. Bandet ble raskt oppløst av mistenkelige foreldre som synes det var litt underlig med en 25 år gammel mann og en gjeng 11-12-åringer som lekte sammen. Deres grep om utfrika og knapt sammenhengende garasjerock vitner om at verden kanskje ikke glipp av det helt store.

Også her er det gjort plass til tre demoversjoner, men i motsetning til den første reutgivelsen er disse mer interessante. ”Life Is Like A Circle” omtales som ’the missing link between J. Mascis og Jonathan Richman’ – begge fra Massachusetts, og sett i denne konteksten dannes et spennende kjede.

June Panic: Fargo Rock City
June Panic er en høyst original låtskriver fra Fargo, North Dakota med en ekstensiv stemmebruk man helst bør innfinne seg med så raskt som mulig. Han synger med en gnagende, litt atonal froskerøst, som slett ikke er så ille når man blir vant til den. Både stemmen og musikken får meg til å tenke på noenlunde nærliggende referanser som Violent Femmes, Danielson Famile, 22 Pistepirkko og Neutral Milk Hotel – uten at noen av disse matcher direkte.

Baby’s Breadth (2002)
Panic har haugevis med utgivelser bak seg, men beveget seg fra soverommet til alltid-herlige Secretly Canadian i 1996. Det er god avstand fra hjemmemekka lo-fi kassetter til dette fullverdige albumet, hans 11.(!) siden 1990. Baby’s Breadth høres likevel forfriskende fresh ut, og det er en slags naiv barnslig iver over Panic, en humørsmittende tone selv på de tyngste visene som holder mørkemennene på god avstand. Han skriver dessuten noen glitrende viser fremført et egenartet sted mellom skjevpsykedelisk pop, lap-steel countryfolk og skranglerock, uten at de begrepene skaper noen motstridende skiller i hans verden.

Baby’s Breadth er delt i fem ’kapitler’, med titler som alle henspiller på fødsel (”Our Baby, Faith Born Prematurely – To The Incubator, and Hurry” eller ”The Wondering Womb Or God’s Hysterical Pregnancy”). Under disse overskriftene finner vi 14 låter som tar for seg relaterte emner som kjærlighet, tilblivelse, hat og død (i omtrent den rekkefølgen), blandet inn med doser av tvil og tro. Det høres kanskje kjent ut, men Baby’s Breadth avslører – for de som ikke visste det fra før – at Panic er en riktig så underholdende tekstforfatter med en uventet vri på det meste. Må bare trekke fram llinjer som ’Fuck you for your beautiful children who will come to believe in your life’, ’I saw the devil, she take my soul, but I sold my body to rock n’ roll’ og ’Don’t circumcise your baby! Leave your baby intact! Don’t sacrifice skin to bad med-isin’ som døme på hans kreative penn.

Den helhetlige tonen i tekstene følges opp av et sprekt musikalsk verksted, med en gjeng som banker og sager og høvler og sliper til Panics gitarbaserte viser. De skaper en slentrende, løs stemning på hele platen, og selv om det til tider både knirker og bråker underveis, er det slett ikke et falleferdig byggverk de reiser. Enkelte låter sklir riktignok forbi med mer skissepreg enn andre, men alt i alt har June Panic født nok et meget velskapt og levedyktig barn med Baby’s Breadth.

Hope You Fail Better (2002)
’A lemon is a sour fruit. It grows on trees. It has citric acid in it. A real battery has acid in it, too. The sour juice of lemons helps electricity to flow. This gives you “Lemon Power!’

Tredjeklassingen Jeremy Preuss prosjekt Lemon Power!, levert ved El Paso city-wide Science Fair i 1983, får omkranse omslaget på Hope You Fail Better. Platen som etterfølger den fin-fine gjenfødelses-syklusen Baby’s Breadth. Det har blitt nok en vellykket innlevering av mannen som nå kaller seg June Panic. Han har igjen har gitt ut en vakker og original plate, fylt av sårbare ballader, hjemmebakt popmusikk og småskrudde viser.

’Experiment: You need a lemon, a knife, a thin strip of zinc and a thin strip of copper 2 inches long, a nail, a hammer, a 1.5 volt light with wires.’

June Panic skriver låter og gir ut plater/kassetter i et avsindig tempo. Siden 1990 har han signert omtrent 20 utgivelser, og selv om Panic fremdeles kan regnes som en snodig artist, lager han stadig mer tilgjengelig musikk. Denne gangen har han med seg en gjeng lokale musikere fra hjemstedet Grand Forks, North Dakota samt Daniel Smith fra Danielson Famile som produsent/tekniker. Med sin skjelvne, såre stemme som kryper både høyt og lavt kan han minne om en Gene Pitney som blir tolket av Tom Petty med Violent Femmes’ Gordon Gano som veileder. Det blir til en gnagende røst som muligens kan virke plagsom. Jeg synes den er omfavnede, der andre nok vil finne den frastøtende.

’Purpose: The purpose of this project is to show that lemons have citric acid in them, and that this acid will help make electricity flow…’

June Panic åpner på ganske sorgtung maner med enslige tørre gitarer som slås langsomt i bakken som gjerdepåler der ute på prærien. ”Dirge Without Music” er en tonesetting til poeten Edna St. Vincent Millays dikt av samme navn, rettere sagt første vers av dette. Resten er minst like nydelig, som hun selv fortsetter:

Lovers and thinkers, into the earth with you.
Be one with the dull, the indiscriminate dust.
A fragment of what you felt, of what you knew,
A formula, a phrase remains, -but the best is lost.

Panic røsker forøvrig raskt opp i den strenge stilen, og Hope You Fail Better er både løs og ganske rufsete i formen. De etterfølgende låtene er nærmest som hjemmelaget skranglepop å regne, med håndklapp, orgel og fengende melodier. Av og til vipper det over til det litt for masete, men stort sett er dette en imponerende samling låter. Spesielt flott er det når Panic uler i mer ensom stil (”On H’s ’They’, Leaving My Eyes”).

’Results: Nothing happened!! The light should have turned on when I put the zinc and copper into the lemon.’

Jeg får litt prestasjonsangst av å skrive om artister som utrykker filosofiske intensjoner til det de driver med, særlig når jeg utfra tekstene ikke helt fatter hva intensjonen egentlig er. June Panic kan være en slik type, og jeg våger ikke engang å gå inn på poesien hans. Men han skriver i litt andre former enn den gjengse hjerte-smerte poeten: ’Even if the parking lot says “Go!”, you can not go. Even when you are salivating snow, your food gets cold. If this invitation is an order, no wonder no one comes.’ (”Paint Legs On The Snake”).

June Panic skjærer små kunstverk ut av de morkne trestykkene han tar fatt i, og viser både et lyrisk og melodiøst overskudd som skiller ham ut fra den gemene hop. Men Hope You Fail Better blir nok enda en plate så altfor få vil bry seg med. Vi som gjør det, får til gjengjeld en rik opplevelse.

’Conclusions: The light didn’t light because the flow of electricity wasn’t enough.’

Heldigvis, Panics tidlige eksperimenter var på langt nær så vellykkede som de han utfører nå i sitt voksne liv.

Bjørn Hammershaug