The Fairy Queen of Eden: Shirley Collins

shirley-collins_eva-vermandel_1200It’s been a while since Shirley Collins sang in public. As a matter of fact, when that last happened Michael Jackson had just released Thriller and E.T. phoned home from the movies. Ronald Reagan was gunned down on the streets, and the Falkland Wars between England and Argentina had just began. Commodore 64 was launched, and tech savvy consumers could actually buy a CD player for the very first time, the technological shift was so distinct, TIME magazine even named the computer ‘Man of the Year.’

Nothing could be further from Shirley Collins’ interest than some tech boom. Her entire musical life is based upon deep knowledge, understanding and love of musical roots and tradition, following the long lines of history more than chasing the latest craze. Her magic story is far too extensive to narrow down over a few paragraphs, but in short she made a career as one of the most significant and cherished voices of 20th century British folk music.

Born in 1935 into a folk music family – her father a milkman and her mother a communist – she left Hastings for London in 1954 to sing at folk clubs and research folk music at the legendary venue Cecil Sharp House. She soon met and fell in love with American folklorist and ethnomusicologist Alan Lomax, already famous at that time, and by 1960 she had recorded her sparsely arranged first albums, Sweet England and False True Lovers.

In 1959 she embarked on a trip to the Deep South with Lomax, making pioneering field recordings across the region where, among others, they managed to capture James Carter and his chain gang – later of O Brother, Where Art Thou? fame – in a penitentiary, discovered the previously undocumented blues legend Mississippi Fred McDowell and recorded Appalachian singer Texas Gladden.

shirley_collins_folk_rootsReturning back to Britain, Shirley Collins built a steady solo career. Often accompanied with her sister Dolly, a gifted arranger and composer in her own right, Shirley cementing her role in the rapidly blossoming English folk scene. In all she recorded over 20 albums, including the highly-influential Folk Roots, New Routes (1964), a collaboration with avant-garde guitarist Davy Graham, her seminal work Anthems in Eden (1969), done with Dolly, and the eclectic masterpiece No Roses (1971), which spawned the folk group The Albion Band. Existing in the very center of the emerging electric folk rock and acid folk circuit, Collins managed to maintain a sort of noble grace, fusing elements of contemporary folk with archaic, pre-modern roots.

Author Rob Young describes her voice and this duality in, Electric Eden, his thorough book about British folk music:

‘Her voice was uniquely suited to this purpose: not heavily accented, but with enough flattened vowels to indicate her provenance in the south-east. But the main quality was its clarity and neutrality. Sometimes accused of coldness, her voice was in fact an ideal folk voice, sounding as though it was grappling with the words for the very first time, and yet equally as though it was so inured to the pain and suffering so often portrayed in the songs that it had insulated itself from them.’

shirley_collins_anthemsWhile being part of the flowery counterculture scene at the time, she also kept her distance from the psychedelic underground; Shirley Collins’ culture was in many ways steeped in a deeper soil. This incident, taken from Electric Eden, can serve as a sufficient example: Once, while the Collins’ sisters played with Robin Williamson of the Incredible String Band, he urged them to expand the session with some drugs: ‘You’ve never seen a tree until you’ve taken LSD,’ he said, prompting Dolly Collins to snappily reply: ‘I know perfectly well what a tree looks like!’

In 1971 Collins married mellow musician Ashley Hutchings (Fairport Convention, Steeleye Span), and the two came to represent a return to a more pure and honest tradition of British folk music. Collins, always concerned about the rural working-class from where the songs first spawned, continued working with her partner in the first half of the 1970s in various constellations, including the acoustic Etchingham Steam Band

And then it got quiet.

Ashley Hutchings left her in 1978, and Collins lost her singing voice due to suffering a form of dysphonia in the aftermath of the turbulent split, leading her to withdraw from performing and recording, and retreat to civil jobs outside of music.

Along with the likes of Colin Meloy (The Decemberists), Angel Olsen and Graham Coxon (Blur), British comedian, writer and musician Stewart Lee is among the many who’s lauded her in the silent years. In his extensive liner notes for Collins’ new album, Lee reminds us on how it was: ‘It’s not possible for any music fan born in the last twenty years to imagine the impossible darkness, and also the thrilling mystery, of the pre-internet age; when legends might yet be sustained by over-the-counter word of mouth; or by tip-offs and tape trades from movers and shakers; and when off-the-radar artists were still gossamer ghosts. You could not Google Shirley Collins. There was no Google. And she was gone. And even post-Google, the essence of Shirley resists reduction to a Wiki page of verifiable detail.’

David Tibet, of the experimental neo-folk band Current 93, has played a particulary crucial role, coaxing her since the early 1990s and patiently persuading Collins to find back to her voice and return to recording.

So now, after decades of silence, the fairy queen of British Folk Music is finally back again. Titled Lodestar, her first album in 38 years is a collection of English, American and Cajun folk songs dating from the 16th Century to the 1950s, tying bonds to her profound love of the English Folk Song and her journeys to the Mississippi Delta.

We had the honorable opportunity to speak with Shirley Collins about the past and the present.

shirley-collins_eva-vermandel_2

In 1959 you went to the Southern United States with Alan Lomax on what I understand turned out to be an important and historical musical journey for you. What do you find especially intriguing about the American folk and blues?

I am fascinated by the way the British songs and ballads that were taken over to America by early settlers were gradually changed, especially in the Southern mountains. At the same time you can find songs that remained intact, complete versions.

Also, I love the way that the mountaineers sing – shrill, high and lonesome. In a way it reflects their way of life, tough and rather isolated. As for the blues – how can you help but love them. The voices are wonderful and genuine; what the blues say is full of truth about lives of black people, and the form of the blues is so compelling and beautiful to listen to.

shirley_collins_trueknotYou’re also well known to focus on rural and pastoral material from your home area in southern England. What, in your mind, are the common grounds between British and American folk music, and where did you place yourself in such a context?

As I said, the American tradition springs from the British one – it’s a continuation of it, although over time there are changes. Where did I place myself? When I was in the South in 1959, right in the middle I think. So many of the people I met there were really pleased to meet someone from “the old country,” especially someone who not only loved their music, but could sing English versions of their songs.

In what way, if any, did inspiration from the Deep South transform into your take on English folk music?

It didn’t really.

You’ve said that you ‘believed in English music and believed in its source.’ What is the essence of English music and what sources do you consider the most valuable?

Our most valuable source is the field recordings made in the 1950s and ’60s here, as you can hear the way the songs were sung, as well as many, many variations of the actual song. But of course, the earlier collectors, who worked without the benefit of sound recordings, are immensely important too.

The essence of English music? The gentle melancholy of many of the songs, the beauty of the tunes, the fascination with the words. And here I’m talking about the best of the songs – there are many that aren’t that good, as well!

shirley_collins_adieuWhy did folk music resonate so well with young people then, and what do you think made it relevant to the pre-war generation?

Perhaps it was the independence of the folk music revival; and the fact that it was music they could sing and play themselves – not out of reach.

I’m interested in your 1965 album, the rare and influential Folk Roots, New Routes, that you made together with Davy Graham. In the liner notes your then husband Austin John Marshall draws comparisons to blues, jazz, Appalachian and Eastern music. Can you please shed some light on how you approached this recording and how you consider this album today?

I approached it with an open mind! I don’t like jazz … but that’s where Austin John first heard Davy play, in a jazz club, and he was playing an exotic mix of those you mention above. He invited Davy out to our house. Davy played me an Irish song “She Moves Through the Fair” with an accompaniment that drew on Irish, North African and Indian music – and it worked! I loved it! And I could tell straightaway that it would certainly work with Appalachian songs without losing their identity – and the English songs, too.

Davy was a very sensitive musician, as well as being a genius on guitar. So I was thrilled to be able to work with him on a few live performances and to record Folk Roots, New Routes. I think it’s a fine album; it’s got integrity and still holds up today.

1965 seems like a watershed year, when you, Donovan, John Renbourn, Bert Jansch, Jackson C. Frank and others released albums, all rooted in folk traditions but also in many ways pointing forward. In what way do you consider this a transitional time of British folk?

I don’t agree that they were rooted in folk traditions – or not my idea of folk music anyway. Mine is the music that came from the rural working classes, and I don’t think that any of those people really delved deeply into that.

shirley_collins_norosesYou later worked with Joe Boyd and folks from the Incredible String Band, released albums on the iconoclastic Harvest label and gave us the eclectic album No Roses in 1971. Can you please try and describe this period of time in terms on how you found your role ‘between’ traditional culture and the psychedelic expansion at the time?

Although I worked a little with the Incredible String Band, whose early albums I really liked, I was never part of the psychedelic scene. That never suited me at all. No Roses was an album of really fine English traditional songs – and with brilliant musicians. So that even while it was a folk-rock album, the songs didn’t change, nor did my singing of them.

How did you befriend David Tibet and what has he meant for you in terms of you now returning as a recording artist?

David Tibet found me – and befriended me in the first place. He liked my old albums, and hoped to encourage me to sing again. He released a CD, A Fountain of Snow, and I sang a couple of songs on his albums. So in his way, he started me off again, although it would 20 years or so later that I could sing in public – and that was at Tibet’s persuading. And that was the start of what would lead on to my recording Lodestar, so I have a lot to thank him for. He and I have become close friends, and he’s still a great supporter of my work.

shirley_collins_lodestarCan you please guide us briefly through Lodestar and let us know what we can expect from you this time? As I understand there’s some sort of circle here, since it also includes tracks tracing back to 1959 and your Delta travels.

Yes, there are two ballads that were recorded on the 1959 collecting trip with Alan Lomax, one from Virginia sung by Horton Barker ‘The Rich Irish Lady,” and another, much more light-hearted, “Pretty Polly,” that I personally recorded from an Arkansas singer, Ollie Gilbert.

Otherwise, the songs are all English, with the exception of a Cajun song that Ian Kearey – fine musician, long-time friend and the musical director of Lodestar – played to me. I fell in love with it immediately: “Sur le Bord de l’Eau” recorded in 1927 by Blind Uncle Gaspard, on Vocalion. So I sing it in my Sussex French!

It’s quite a hard-hitting album, nothing cozy about it, and we had a variety of instruments: hurdy-gurdy, 12-string resonator, concertina, fiddle, banjo, various stringed instruments including cello and viola, a harmonium, percussion, an organ pipe, English half long pipes, a Morris dancer and birdsong from the bank at the back of my garden!

I think you could call it a grown-up album…

* * *

The documentary The Ballad of Shirley Collins is currently in production. Collins was given the ‘Good Tradition’ award at BBC Radio 2 Folk Awards and elected President of the English Folk Dance & song Society (both in 2008) and awarded an honorary doctorate in Music from Sussex University earlier this year. She released her first memoir America Over the Water in 2004 and is currently working on her second book. She is an MBE – Member of the Most Excellent Order of the British Empire. Lodestar dropped November 4, 2016 on Domino Recordings.

Bjørn Hammershaug
First published October 14, 2016 on read.tidal.com

Current 93: Bleak Houses

Dannet av David Tibet tidlig på 80-tallet, særegne Current 93 kan være noe oversette i mainstreamen, men er blant de mest innflytelsesrike bandene innen den mørkere musikken. Deres miks av apokalyptisk folk, urovekkende goth og post-industriell avantgarde er noe helt for seg selv. Tibet er en eneste faste medlem, men Steven Stapleton fra Nurse With Wound er med på de fleste utgivelsene. Andre partners in crime inkluderer Nick Cave, Will Oldham, Antony, Björk, Andrew W.K, Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) og Marc Almond. Med over 20 studioalbum bak seg er Current 93 et omfattende band å grave seg ned i, dette er tre av skiver verdt å anbefale.

Les også Invisible Jukebox med David Tibet i The Wire

Of Ruine Or Some Blazing Starre (Durtro/Jnana, 1994)
Durtro/Jnana fortsetter sitt forbilledlige arbeid med å reutgi eldre Current 93-skiver. Of Ruine Or Some Blazing Starre kom opprinnelig i 1994, og leveres 14 år senere i remastret versjon og i en fyldig digipack med en 20 siders booklet.

Skiva viser oss et mer nedstrippet og minimalistisk Current 93, med David Tibets rystende stemme og gitarist Michael Cashmore i fremste rekke. Innspilt i årene 1991-1993, og ’to be regarded as one piece’ som det står i coveret. Med en 4-5 lengre låter og en rekke kortere mellomspill er det forståelig. Hele denne platen henger sammen som ett, også med gjentagende musikalske motiv.

Of Ruine Or Some Blazing Starre understreker Currents vidtfavnende spekter, hele platen er dedikert middelalderkomponisten William Lawes, 1800-tallskunstneren Louis Wain, maleren Charles Sims og forfatteren HR Wakefield. Alle melodiene er bandets egne, men med utdrag fra gamle kilder. Poenget er at ingenting Current 93 foretar seg virker å være umotivert eller uten en historisk tyngde. Samtidig krever ikke musikken forhåndskunnskaper, i hvert fall etter mitt uvitende skjønn, for å inntas og nytes. Ballasten som følger musikken må ses på som en bonus for de lærde og for de som vil grave videre, lære mer.

For Of Ruine… er Current 93 fra sitt mest innyndende, slik et genuint mørkt band kan evne å innynde seg hos noen. Dette er musikk som vil finne gehør i kretser som også liker Swans, okkult litteratur og har Wicker Man som favorittfilm. Hjerteskjærende inderlig og nådeløst mørkt på en og samme tid, framført av mesterne i sin genre. Låttitler som ”Into The Menstrual Night I Go” og ”All The World Makes Great Blood” oppsummerer mye av innholdet, og allerede svorne fans av David Tibets verden vet hva som venter. De uvitende kan like gjerne åpne døren til hans rike med denne platen.

The Inmost Light (Durtro/Jnana, 2007)
For de som synes mange av samtidens folk-trubadurer blir i koseligste laget, som tenker at ny-hippiene er i overkant joviale og savner en dose god, gammeldags nihilisme og kappekledde mareritt: Anbefalingen går herved til The Inmost Light.

På denne trilogien samler David Tibet og hans kumpaner opptak fra årene 1995-96: Langspilleren All The Pretty Little Horses og EP’ene Where The Long Shadows Fall og The Stars Are Marching Home. Her i remastret utgave skinner de klarere enn noensinne, uten å miste den gjennomgående nerven som preger alle tre platene. 1600-talls kormusikk møter britiske folketoner, uskyldige barnekor møter strenge bibelske sitater, vuggeviser møter svartedauden. Mannen med ljåen banker på døra.

Det er mulig å gå seg i vill i tekstene til Tibet. Hver linje er skrevet med blod og hører til i en større sammenheng, dominert av hans interesse for filosofi, malerkunst og litteratur. Noen av deltakerne: Grøsserforfatter Thomas Ligotti, kastratsangeren Alessandro Moreschi, filosof og forfatter Edmund Burke. For å si det enkelt; her er det lite romantikk av typen boy meets girl:

Who will deliver me from this body of death nihil nihil nihil

Det er et knugende alvor som henger over David Tibet, som står fram som en blanding av dommedagsprest og bøddel, skjelvende, intenst hveser han med en hul røst som kunne tilhørt en Dickens-karakter. Musikken gjenspeiler denne gjennomgående creepy holdningen. Dette er skummel musikk. Men også betagende. Det gjelder særlig albumet All The Pretty Little Horses, som er noe av det mest tilgjengelige som er servert fra denne kretsen.

Med seg har Tibet folk som blant andre Nick Cave, folklegenden Shirley Collins, altmuligmann Steven Stapleton (Nurse With Wound) og fiolinist Joolie Wood (Nick Castro). Instrumenteringen er en blanding av akustisk (tolvstrengs gitar, strykere, fløyter, bjeller) og elektronisk (manipulerte tapes, samples), og melodiene er både iørefallende og gjenkjennelige. Dette er ikke nødvendigvis ’vanskelige’ toner, men den krever sitt. Tittelsporet med Nick Cave og John Balance fra Coil på vokal, mens Tibet kryper som en annen Gollum i bakgrunnen, er bare ett av flere høydepunkt på en plate som holder oss i et hardt strupetak fra første barnegråt til siste spiker er slått ned i kisten.

De to EP’ene er mer enten/eller. De omfattende stykkene, hver på cirka 20 minutter, er av hypnotisk karakter. Den monotone, gjentakende bruken av samples vil enten virke fullstendig overmannende, eller få en del lyttere til å falle av etter kort tid. ”Where The Long Shadows Fall” er en symbolladet messe med kastratsangeren Moreschi i gjentakende loops. ”The Stars Are Marching Sadly Home” er et vokalsamarbeid mellom folklegenden Shirley Collins, Tibet og Andria Degens, der suggererende droner og ambient folkmystikk danner et altoppslukende hele.

Aleph At Hallucinatory Mountain (Coptic Cat, 2009)
’Dette er en promo-CD’ sier et lite pikebarn, og kan videre fortelle at den som sprer innholdet – på noe vis – dømmes til ’eternal hellfire’. ’Happy listening. God is love’ avslutter hun, og åpner døren for Current 93 sin nye plate, deres første på tre år (særdeles vellykkede Black Ships Ate The Sky), med høye, metalliske gitarriff og David Tibets svovelstemme.

Vi tvinges visst til ’hellfire’ enten vi vil eller ei. ”Invocation Of Almost” er en gnistrende preken, med tordengitarer som bærer oss hele veien. Den fader over i psych-folken ”Poppyskins” – hvor tolvstrengeren til James Blackshaw spiller en ledende rolle, sammen med skjærende gitarer og Tibets paniske røst, angstfylt hvesende lykkelig som slange, samtidig følsomt, innyndende, lokkende. Han blir ikke mer forsonlig med årene, Aleph At Hallucinatory Mountain er et nytt toppunkt i en utrolig platekarriere.

Noe av årsaken til at Tibet igjen har klart å fornye og forfriske Current 93 skyldes nok også et godt utvalg gjester. Nevnte James Blackshaw, Rickie Lee Jones, Andrew W.K. (!), Baby Dee, Keith Wood (Hush Arbors), Matt Sweeney (Chavez, Zwan) og pornostjernen Sasha Grey(!) på vokal er et lite utvalg av buketten som utgjør Current 93 denne gang. Variasjonen i musikerne som bidrar kan overføres til platen, som har blitt nok en visjonær og voldsom opplevelse, utenfor genre, tid og sted. De tunge, fremtredende gitarene er en rød tråd her, den flotte bruken av stryk og de kontante trommene likeså. Tidvis formes episke ørkenlandskaper for oss, tidvis er det som å henge i skjærsilden og tidvis er det som å bli fanget inne i en tung, svart bok med uleselige bokstavtegn.

Uten teksthefte er det litt trøblete å fange opp Tibets tematikk. Han fleiper ikke med innholdet på sine skiver, og uten særlig kunnen om dette er det liten vist å gå inn i det, men bibelske referanser, Armageddon og en skikkelse ved navn Aleph er noe av det som virker å gå igjen her. Ekspertene får tolke det videre.

Aleph At Hallucinatory Mountain er ikke en utgivelse du legger fra deg med det første. Og det er akkurat like greit, for dette er noe av det beste som har trykket 2009 på ryggen.


Bjørn Hammershaug

Diverse artister: John Barleycorn Reborn – Dark Britannica (Cold Spring, 2008)

I den britiske kultfilmen The Wicker Man fra 1973 blir vi kjent med mange områder av britisk folklore, før-kristelige tradisjoner og paganistiske riter. Fruktbarhetsritualer, dyrking av solguder og magi, seksuell frilynthet, naturreligioner og menneskeofring er noen av ingrediensene. I tillegg til dette nyter filmen godt av et fantastisk soundtrack, hvis innflytelse har strukket seg langt inn i både amerikansk frifolk og britisk nyfolk. Det er en viss distinksjon mellom de to lands utvikling av dette musikalske landskapet, der britene ser ut til å være mer preget av ovennevnte elementer. Vi kan derfor bruke begrepet “nyfolk” om av den britiske grenen av feltet, selv om røttene både i amerikansk og britisk folk kan spores tilbake til de samme kilder på 60-tallet.

Kjennetegn ved den britiske nyfolken er at den er mer inspirert av europeisk tradisjoner, og med klarere befatning til okkultisme og paganisme, koplet til bruk av tradisjonelle instrumenter, med elementer av industriell musikk og ikke minst “mørke” krefter. Termer som “folk noir”, “pagan folk” og “apokalyptisk folk” blir brukt noe om hverandre, men felles foregangsnavn i denne kretsen er for eksempel Current 93, Nurse With Wound og Sol Invictus.

Dette gjenspeiles i tittelen på denne fabelaktige samleren: John Barleycorn Reborn: Dark Britannica. La oss dvele to sekunder ved tittelen. “Dark” spiller på det mørke aspektet ved nyfolken som allerede er nevnt, dette litt skumle aspektet ved musikken som geografisk skiller seg naturlig fra for eksempel Californias mer blomstrende hippiekultur. “Britannica” tar oss tilbake til før-romansk tid, til tradisjoner som fremdeles lever og ånder i underverden, tilsynelatende upåvirket av den moderne utvikling. John Barleycorn er en av de eldste britiske folksangene, først nedskrevet i 1588, og forteller om en manns forvandling personifisert gjennom kornsorten bygg (barleycorn) – viktig ingrediens i bryggingen av øl og dermed naturlig som symbol for fruktbarheten i åkeren og i naturen. Sangen regnes som viktig både for paganistene og for den tidlige kristningen av England, og det finnes derfor mange spennende historier rundt John Barleycorn. Dette har et utall artister opp gjennom årene visst å utnytte. Av en rekke versjoner (Traffic lagde en hel plate som heter John Barleycorn Must Die) kan vi her nevne Bert Jansch, Fairport Convention og Pentangle – alle essensielle navn innen utviklingen av nyfolken. Her møter vi altså John Barleycorn gjenfødt. Det er en ny generasjon som vekker gamle krefter til live.

Plateslipp er satt til Lammas 2007 – som i følge vår kalender er 1. august – og som er en dag tradisjonelt kjent for “the first fruits of the harvest”. Utgiverne av plata gjør like fullt et poeng ut av å ikke knytte seg for nært opp til verken religiøse eller politiske aspekter, og uttaler om prosjektet:

– Our concept explores the darker side of folk music is totally unrelated to the occult, modern paganism or politics. Instead it is about evoking the mystery of our ancient past, the strangeness of their beliefs and the remnants of this carrying down the centuries.

Mye kan sies om bade britisk folklore generelt og John Barleycorn spesielt, og både i selve platecoveret og en tilhørende hjemmeside (john-barleycorn-reborn.com) tas dette opp både grundig og vel. La oss derfor prøve å rette fokus mot selve musikken. I likhet med sine amerikanske åndssøsken har det vokst frem en ny generasjon musikere i England, særlig de siste 10 årene, som har vendt seg tilbake til – i første rekke – 60-tallets eksponenter, og videre bakover i tid.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte i denne kretsen er i overkant seriøse, dunkle og selvhøytidelige. Musikken kan sikkert virke påtatt og en smule rollespillaktig for enkelte, men blant maskekledde druider og trekledde wicca-tilbedere finnes ikke minst veldig mye fin musikk. Først i denne prosesjonen går The Horse Of The Gods, og de bringer naturlig nok John Barleycorn med seg. Dernest The Owl Service, nydelige ”North Country Maid” og The Story med ”The Wicker Man”. I løpet av disse tre første møtene er mye av hemmelighetene rundt kulten avslørt: Horse Of Gods med sin tradisjonsnære rotfasthet, Owl Service med sin innyndende og vakre visefolk i tradisjonen fra Shirley Collins, Ann Briggs – og senere popularisert av for eksempel Espers. Til slutt av de tre; The Story med sin mer eksperimentelle form for avgudsdyrkning.

Det er stort sett langs disse kornradene vi skal befinne oss de neste par timene, og blant noe ugress så er det særlig den fruktbare jorda og de rike vekstene som danner hovedinntrykket. Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot Sol Invictus’ ”To Kill All Kings” som er en lang offerpreken, hypnotisk vakre ”Lay The Bent To The Bonny Broom” (Charlotte Craig & Johan Ashterton) og den langsomme solnedgangsversjonen av ”Nuttamun Town” (med Drohne) som tre porter inn i et meget spennende rike.

Vi samles i kornåkeren, holder hverandre i hendene og ber til solen: La mørket komme.

Merk: Med på kjøpet av denne lekre doble samleren følger også 33 spor for gratis nedlastning.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 22.02.08