Hvitt landskap, sol i sikte bak skyene: The White Birch slipper sitt andre album siden 1998. De har kommet en lang vei siden de ble dannet på tittelen til SubPop-bandet Codeines nydelige andreplate. Sammen med produsent Helge Sten har trioen fra Oslo gått både dypere og mer luftig til verks enn noensinne. Come Up For Air er resultatet av en prosess på tre år – en plate som allerede har rukket å bli godt lagt merke til på kontinentet.

Come up for air
De tar seg god tid, disse hvite bjørkene. To plater i løpet av de siste sju årene vitner likevel mer om grundighet enn latskap. Siden debuten Self-portrayal i 1996 har The White Birch vist seg å være et band i stadig utvikling, mot stadig mer ettertenksom, gjennomarbeidet musikk uten spor av overflødige elementer. Deres forrige utgivelse Star Is Just a Sun var en særdeles hvit utgivelse, en plate fylt av vidstrakt nattehimmel og frostfulle partier som langsomt tinte i ørene på den som tok seg tid til å lytte. Fire år etter kommer The White Birch igjen ut med en plate som kaster nytt lys over deres tålmodige prosjekt, men som også følger noen av de samme sporene som forgjengeren. Come Up For Air ble gitt ut på Glitterhouse for det europeiske markedet på tampen av 2005, her i landet ble den sluppet av Racing Junior litt senere.

Der forgjengeren avslørte et band på sitt aller mest sårbare, viser de på årets utgivelse en tendens mot noe mer melodiøse låter og åpne, tør vi si luftige arrangementer. Selv om de kommer opp for å snappe etter luft, holder de fremdeles tilbake, og det er i spenningen mellom det åpenbare, florlette og det skjulte, dype The White Birch igjen har laget en plate som setter spor. Både sen Talk Talk (Laughingstock-perioden) og Sigur Rós har blitt benyttet som musikalske merkelapper bandets siste plater. Det kan sikkert diskuteres, men det tjener i det minste som et foreløpig veikart for de som fremdeles ikke har blitt kjent med trioen.

Den 4. januar 2006 markerte de årets utgivelse med plateslipp på Mono i Oslo, som for anledningen var veldig utsolgt. White Birch spiller ikke så mye i Norge, deres kjernemarked er det europeiske. Platekontrakt med Glitterhouse og en generell interesse på kontinentet for ’nordisk melankoli’ har gitt bandet en viss kultstatus, og i etterkant av denne utgivelsen venter først en turné i Tyskland, Sveits og Østerrike. Senere planlegges det visstnok ferd til blant annet Frankrike, Italia og Kroatia.

Perfeksjonistene
Jeg møter vokalist/gitarist Ola Fløttum og bassist Ulf Rogde for en samtale rundt deres nye plate, som noe nølende sier seg fornøyd med det de har prestert ’i den grad perfeksjonister kan bli fornøyde’, som Fløttum uttrykker det. Perfeksjonisme er et begrep det er lett å feste til bandet. Han utdyper:

– Det er viktig å ikke stresse eller være utålmodig for hva en låt trenger av en modningsprosess. Det dreier seg om å prøve og feile, og det er rett og slett tidkrevende å prøve ut mange forskjellige ting. Men når vi tar oss tid til å prøve ut ulike ideer, så bidrar det også til at vi løfter oss den nødvendige biten som vi krever av oss selv. Vi kan ikke slå oss til ro før vi har nådd det stadiet, sier han, og legger til: – Man må finne og ta essensen i ideen og dens enkle mekanismer.

Bassist Rogde legger til: – Vi oppdager stadig nye sider ved musikken, sider som forberedes, vi forsker på ulike måter å spille inn på og lage låter til vi er fornøyde. Med utgangspunkt i demoer velger vi ut en til en kjerne som heller mot den retningen vi ønsker å gå.

Come Up For Air virker noe mer luftig og skal vi si lysere stemt enn Star Is Just a Sun, kan dere si noe om hvilken retning dere ønsket å gå denne gangen?

– Det kan du si… Vi prøvde å lage en plate med litt mer luftige sanger, der vi ønsket å holde en lettere stemning – men med en dybde. En form for livsbejaende og optimistisk melankoli, der vi ville ’scale’ ned og komprimere ned det låttekniske, men også ha en sammenhengende flyt i det hele, forklarer Fløttum.

Ze polar sound, oder…?
The White Birch blir ofte koplet opp mot noe typisk ’nordisk’, utenlandsk presse griper gjerne fatt i begreper som ’polarnatt’ og ’tundra’. SoundsLike skriver blant annet: “Wide, sweeping tundras. Majestic Fjords. Long cold winter nights that never end and endless summer days…”, mens Americana UK mener at (…) The White Birch “…manages to somehow evoke the long cold winter nights and bleak tundra of their native land.”

Akkurat slike seiglivede myter flirer Fløttum litt av der han sitter i en slitt del av Oslo sentrum med sushi på fanget, selv om han har en forståelse for beskrivelsene. Rogde legger til at han i ettertid faktisk har opplevd noe av disse verdiene i musikken til White Birch.

– Man blir kanskje påvirket av det man hører om seg selv hele tiden, og selv om vi ikke tenkte i de baner når musikken ble til, har jeg ved et par anledninger på fjellturer fått øynene opp for disse nevnte kvalitetene. Men det har kommet til meg i ettertid, ikke i forkant.

De to er likevel opptatt av å holde alle sammenligninger og referanser på en armlengdes avstand. Det er viktig å ha distanse til omverdenen når man skal skape noe eget, sier de to låtskriverne.

– Vi har en litt sånn Thor Heyerdahl-holdning til det å lage musikk, humrer Rogde. Vi søker mot steder vi ikke har vært tidligere. Det vi vel først og fremst ønsker er å skape er store musikkopplevelser, vi har et ønske om å lage noe genuint og grunnleggende annerledes. Vi er veldig vare på å ikke ligge for nær noe annet, og det var nok enklere å høre inspirasjon fra andre artister på de første skivene. Dessuten er det vanskelig å se sin identitet når du sitter midt oppe i det hele, kanskje det er en slik felles nordisk sfære.

Helt, ikke stykkevis og delt
I dag, hvor sensitive artister selger i bøtter og spann, kunne dere ikke spandert et enkelt, nynnbart refreng på en av låtene og skaffet dere en skikkelig hitlåt, provoserer jeg med et smil.

– Det med hitpotensiale er et tveegget sverd, sier Fløttum. Det er selvsagt hyggelig å nå ut til mange, men man kan også miste noe av seg selv i den prosessen. Mye av popmusikken baseres på det umiddelbare, vi ønsker nok heller å lage noe som overlever det umiddelbare. Man må rett og slett være ærlig på det man selv skaper.

Et annet aspekt som spiller en viktig rolle for bjørkebandet, er bevisstheten rundt det å skape et fungerende album, ikke en plate med løsrevne, enkeltstående kutt.

– Albumet er det viktigste, det å sette sammen en plate som fungerer. Hitlåter nuller ofte ut sporene rundt, og enkeltlåter kan slå hverandre ihjel. Igjen, vi søker mot noe mer holdbart, noe som kan vokse på den som lytter.

Ola Fløttum kjennes ellers som en driftig fyr, blant annet fra band som Salvatore, soloprosjektet Portrait of David og Briskeby. Han har også laget musikk til en del kortfilmer, teater og reklame, og er til høsten aktuell med musikk til langfilmen Reprise av Joachim Trier. Er det noen likhet mellom det cinematiske elementet i The White Birch og det å skrive filmmusikk?

– Egentlig ikke, svarer Fløttum. – Når jeg skriver for White Birch tenker jeg ikke i visuelle bilder, da dreier det seg mer om å kunne gå inn i seg selv. Når man skriver for film må det gis plass og ta hensyn til for eksempel selve bildet, dialogen og selvsagt den naturlige lyden, og det å skape rom og åpninger er også noe The White Birch er opptatt av, så du kan si det er en viss likhet der.

Andre impulser
Come Up For Air gjestes av musikere fra relativt ulike ståsteder. Susanna Wallumrød (Susanna & the Magical Orchestra) drysser sin vakre stemme over et par av låtene, Ivar Chr. Johansen (Ravi) spiller trompet og samtidsmusikeren Isak Anderssen bidrar på cello. Produksjonen er som sist ved Helge Sten (Deathprod). Er det nødvendig å slippe inn litt frisk luft i form av ulike artister, Fløttum?

– Ja, det er bra å trekke inn andre og få inn noen nye impulser. Ivar har vi kjent i lang tid og spilt med tidligere (Øya, 2003), og med Susanna har det vært en dialog som har pågått lenge. Vi har også en del felles musikalske møtepunkt. Når det gjelder Isak Anderssen er han en bekjent av Helge Sten, som vi var så heldige å få med oss.

Nevnte Sten er en viktig del av White Birch sitt ferdige uttrykk, og hans produksjon regner både Fløttum og Rogde som meget viktig for bandet. Han produserte også deres forrige skive, et samarbeid så vellykket at de ville gjenta det i år. De så ingen vits å bytte ut noe som fungerte så bra.

– Så lenge vi utvikler oss sammen med ham og ikke stagnerer er det veldig positivt. Sten forstår verdien av å utvikle ting langsomt. Han har en veldig god musikkforståelse, men er samtidig veldig konsis. Han evner å spore opp det uforløste, er veldig åpen for det meste, men klarer på samme tid å peke ut retningen for oss hvis det trengs. Han gir bandet trygghet, og siden vi er trygge kan vi også være vågale, avslutter Fløttum.

Det nærmer seg konsertstart, deres første i Norge siden Øyas kick-off i 2003 og Fløttum er både lykkelig og litt utslitt over responsen som har vært bandet til del de siste dagene.

– Det er tidvis en jobb, men samtidig så givende at det ikke er vanskelig å holde på den spontane gleden. Det er jo selve guttedrømmen som på en måte skjer nå.

Bjørn Hammershaug
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på ballade.no 6.1.2006 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.