Brightblack Morning Light: Varme Dager

Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.

Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Det er en av disse dagene. Luften står stille og asfalten vibrerer. Menneskene dormer i skyggen, ikke engang vannslangene har ork til å spre seg over hele plenen. Bare den jevne duvingen i hengekøyen gir litt luft. Gradestokken har smeltet, svettedråpene sklir langsomt fra pannen og nedover nesetippen. Drypper lydløst ned på bakken. Fra et stykke unna høres musikk som skapt for denne rytmen.

Bandet som spiller der bortenfra heter Brightblack Morning Light, og er utvilsomt noe av det sløyeste som noensinne har kommet ut av det nordlige California. Potrøyken henger så tykt utenpå denne gjengen at de aldri kommer innendørs, så de må være ute og prise naturen, sove i telt og muntre hverandre opp med steine jammer dagen lang. Platen serveres for øvrig i et nydelig resirkulert omslag og medfølgende 3D-briller med passelige merker av en grønn plante.

Brightblack fyrer opp med slo-mo bluesriff, inhalerende gospelsang og dype trekk fra en alltid tilstedeværende Rhodes. De tilhører sørstatenes dampende sumper (frontmann Nathaniel Shineywater er fra nede i Alabama et sted), og spiller så sakte, så mykt og så bedagelig at det hele tiden grenser mot det apatiske. Det kan bli i overkant sedat, og med laaaange pot-jammer ute av en annen verden kan jeg formelig høre gjespene deres der ute. Vel, det er ikke så Freak Brothers som det kan høres ut. Ja visst er Brightblack ganske så slacke, men de fremfører sine låter på et vis det er vanskelig å lure seg unna. Faktisk er det riktig så innbydende det de holder på med. Selv om stilen er basert på det minimale, så har de også innslag av ulike slagverk, blåsere og fløyter som mer enn hinter om vennskapet til andre California-baserte nyhippies (spesielt Devendra Banhart og Vetiver), seanser med dub og peyote-funk. Det er softrock fra ørkenen, som Dr. John skulle jamme litt sammen med Mazzy Star. Eller som Spin så treffende beskrev det: ‘Som The Band i koma’.

Man trenger for all del ikke sitte i lotus-stilling og snakke med Søster Måne for at denne musikken skal funke, men man må gi den tid. Brightblack er ikke musikk for hastige storbymennesker på søken etter neste hitlåt eller en snappy sommerslager. At det er 10 låter her er egentlig uvesentlig, siden hele platen smøres inn med samme balsam der sporene flyter over hverandre i tykke lag. Det hjelper ikke at de synger om regn, regnbuer eller elver så ofte de bare kan, det forblir like forbasket tørt og hett uansett. Kanskje har jeg falt for denne platen grunnet et lite solstikk selv, kanskje den vil falme i takt med nordisk kulde og nøkterne hverdager med busserull og havrelefse. Men akkurat nå skal sommeren vare evig, og det er intet som skal ødelegge denne følelser som:

With crystals raised, slept by the rainbow hillside. Come to see the time like the brightest morning light. And it’s a long ride by a wooden canoe to be free.

Ingenting forstyrrer harmonien. Alt er rolig. Brightblack gynger hengekøya sakte i varmen, frem og tilbake, til vi dupper av og drømmer vakkert der ute i solvarmen. Vekk meg til høsten.

Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
Brightblack Morning Lights tredje plate er en naturlig forlengelse av deres to første. Lite har med andre ord skjedd. Livet går sin gang i teltleiren. Dette er ikke musikk som haster avgårde – for å si det pent. Den duver horisontalt og gynger i hengekøyetempo. Den myke og langsomt flytende følelsen forsterkes av utstrakt tangentbruk, fløyter og blåsere. Fri for skarpe kanter, huggende gitarer eller brå vendinger, bare den skurrende fuzzen på åpningssporet ødelegger for zen-lignende opplevelser.

Vi har altså å gjøre med to moderne naturmennesker, åndelig søkende og med blikket vendt bort fra moderniteten. Nathan “Naybob” Shineywater og Rachael Hughes er fremdeles de to mest sentrale figurene i denne teltleiren, men de har besøk av en liten gruppe likesinnede sjamaner og indianere som gir gode bidrag. Særlig er koringen delikat, og den bidrar til å gi et nærmest gospelpreg over bandets vannpipe-blues.

Brightblack Morning Light kan fort latterliggjøres for sin “new age-visdom”, platen er innspilt med solkraft i New Mexico, og tekstene sentrer rundt temaer som naturens egenskaper og urmenneskers klokskap. ’I see the places where the tee-pee once was risen/Everybody knows up here the tee-pee holds a wisdom’ som de synger innledningsvis. Og joda, det er noe av dette som kan virke litt pretensiøst, budskap om fred og forsoning er ikke alltid like enkelt å formidle: ’I still live in a little tent, & we’ve been friends ever since’.

Men det er også noe genuint over denne gjengen, og det er ikke de enkelte tekstfrasene (de kan ikke høres uansett) – ikke engang de enkelte kuttene – som er viktige. Motion To Rejoin er riktignok delt inn i noen spor, de fleste på 7-8 minutter, men disse følger alle samme tempo, samme groove og register. Ved en rask gjennomspoling høres alt likt ut, og kan virke som deler av en tåkete jamsession. Men ikke la deg lure av at dette bare er lat hippieharmoni eller søvnig zonking. Motion To Rejoin er gjennomarbeidet og låter ikke minst fett – i mangel av et mer presist ord – fra begynnelse til slutt.

Ta deg tid til å finne din meditasjonsstilling og du vil være låst der en god stund. Matador har for øvrig sørget for at både LP og CD ser ytterst delikat ut, dette er en plate du vil ha i samlingen din og som du kan trekke frem på dager da verden ikke trenger å gå så fort.

Jeg går tilbake i dvale – vekk meg til våren.
Bjørn Hammershaug

Bandfoto: Thomas Campbell/Matador Records