Plateåret 2008 var jevnt og godt, musikkåret 2008 enda bedre. Av fjorårets omtalte på groove stikker følgende seg ut som særlig gjenlevende også i 2009:
Black Mountain: In the Future (Jagjaguwar/Tuba)
Jacaszek: Treny (Miasmah)
Giant Sand: proVISIONS (YepRoc/Tuba)
Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights in the Attic/VME)
Robedoor: Closer To The Cliff (Interregnum)
Crystal Antlers EP
Unni Løvlid: Rite (Grappa)
Kloster: Do Not Be Afraid (Washington Inc)
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple of Heaven (Pica Disk)
Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (Fonal)

Blant mange andre.

Jeg vier årets liste til de som falt fra – ikke bokstavelig talt – men til de platene som vi ikke har fått gjort noen omtale på i løpet av fjoråret, og som jeg mener fortjener noen ekstra ord. Det kan være skiver vi har fått inn på kontoret og som har blitt liggende nedstøvet i mørkets kroker, eller rene favoritter hos undertegnede. Eneste de har til felles er at de ikke har vært omtalt hos oss.

Men dette er årets plater gode som noen andre.

Dungen: 4 (Sublime Frequencies)
Dungens femte album ble akkurat den milde og vennlige sommerbrisen vi trengte i mørketiden. I år opplevde jeg stigende interesse for svensk prog og psykedelia (du verden hvor mye man har misset her!) og det ble gradvis klart at Dungen forvalter en tradisjon som stikker mye dypere i Sverige enn her i Norge.

Sjekk 4CD-boksen Pregnant Rainbows For Colourblind Dreamers – The Essence of Swedish Progressive Music 1967-1979 for et overblikk over den spraglete svenske psych/prog-scenen og bli blendet. Eller heng med retro-etiketten Mellotronen for noen helt fantastiske skatter.

Alt fortidsgullet skal uansett ikke overskygge det faktum at Dungen igjen har gitt ut det som veldig gjerne kan kalles årets plate, de (han) kler å frike ut med en mer jazza innfallsvinkel – som tidvis støter på syrete vulkanutbrudd. Skjønt det er ikke ofte Dungen skjener ut, og 4 er mest som en skogsbong som bedagelig sendes gjennom det svenske hjertelandet. Dessuten finnes det ikke noe finere sangspråk enn svensk.

Bohren & Der Club Of Gore: Dolores (Ipecac)
“Bohren is the opposite of ambient. It’s an proposition to the listener to confront him or herself with the power of the essential.”

Det stod å lese om Dolores på et sjeldent grundig presseskriv fra utgiver (Ipecac). Her problematiseres blant annet manges oppfatning av Bohren som “ambient”, “horror jazz” og “cinematisk” (som i assosiasjoner til Lynch/Badalamenti). Det påpekes helt korrekt at den tyske kvartetten alltid har vært i bevegelse, at de hele tiden har utviklet seg. På Dolores har de nådd et nytt høydepunkt innen finstemt, ytterst langsom og inderlig vakker instrumentalmusikk. Uten gitarer, men med større bruk av tangenter og saksofon har de utviklet et mykere uttrykk, mer flytende men minst like dyptpløyende. Bohren evner nettopp kunsten å lage delikat ambient som samtidig er trykkende, nærmest ubehagelig. Det er mye luft og rom her, samtidig som stemningen er trykket, tidvis som en undergangsmesse. Dette er musikk for drømmene.

Arthur Russell: Love is Overtaking Me (Audika)
Jeg anbefaler den fine dokumentarfilmen Wild Combination som omhandler livet til Arthur Russell. Han døde så altfor ung av aids i 1992, men hans musikalske arv holdes ikke bare ved like, den bygges ut for hvert år. Filmen innledes av den behagelige, akustiske countryvisa “Close My Eyes” til bildene av gylne kornåkre fra hans hjemsted Iowa . Han dro til New York på 70-tallet og etablerte seg raskt som en sentral del av avantgarde-scenen som cellist og komponist, og etter hvert som en ledende figur innen disco og elektronisk musikk. Arthur Russell huskes ikke som en musiker som bygde stengsler eller satte opp grenser, men som en innovatør og brobygger.

Love is Overtaking Me er en samling låter i den pågående gjenutgivelsesserien fra Audika som minner om nok en side ved Rusell, med beina i kornet og hendene over buen. Som omslaget viser følger vi ham ut fra New York Citys heftige klubbscener og tilbake til kornåkeren han kom fra. Dette er poplåter med hjertet i countrymusikken, laget sammen med noen av de fremste musikerne fra NYC’s avantgarde-scene. Litt som Gram Parsons i jam med Lou Reed. Her er også umiskjennelig Russell med disco-cello (“Planted A Thought”) og off-beat westcoast-pop (“This Time Dad, You’re Wrong”) for å nevne noe. Men som nesten med alt han satte sin signatur på er også dette musikk hevet over tiden den ble skapt.

Magnus Moriarty™: Perhaps Interior Heart Politeness (Metronomicon Audio)
Årets beste norske popplate heter Perhaps Interior Heart Politeness og er signert troikaen Magnus Moriarty, Marius Ergo og Jørgen Sissyfus Skjulstad (tekniker). Moriarty har mye av den underfundige dybden og nysgjerrige åpenheten som preget de fleste av Metronomicons utgivelser. Det brede verdenssyn og til en viss grad enhetlige, eller i hvert fall gjenkjennende sound, skyldes nok også i stor grad allestedsnærværende Sissyfus og en relativt liten krets musikere som til gjengjeld trakterer det meste som kan klimpres på.

Perhaps Interior Heart Politeness vil nok ikke møte et like stort publikum som Lukestar eller Truls And The Trees, men se om ikke dette er en plate med enda lengre holdbarhet. Moriarty er ikke så umiddelbar, men gir inn sine popslagere mer intrikat innpakning. Han balanserer mellom det naivt skjøre og storslagent episke, der akustiske og elektroniske duppeditter er like naturlig organisert som hvaler svømmende rundt blant stjernene mens han selv står ute i syreregnet med plastfugler og venter på neste leketog til Neptun.

Ingen tryller frem popmusikk i Norge som Magnus Moriarty. Ikke så mange utenfor heller egentlig.

Gjermund Larsen Trio: Ankomst (Heilo)
Årets beste folkemusikkplate er signert Gjermund Larsen Trio og deres Ankomst. Prisbelønte Larsen har bakgrunn både fra NMH og Ole Bull-akademiet, er kjent fra Frigg og Majorstuen, og spiller også blant annet med Christian Wallumrøds Ensemble, KORK og TrondheimSolistene. Ankomst har da også naturlig nok blitt en plate som ligger stødig mellom fornyelse og tradisjon, folkemusikk, klassisk og populærmusikk – og med det overgår den både tid og genre.

Ankomst er i stor grad bygget på bestillingsverket Brytningstid (til Telemarksfestivalen 2006), da den trioen ble til, en hyllest til verdølen Larsens store idol og forbilde: Hilmar Alexandersen og med en tittel som indikerer nettopp vilje og evne til å møte nye tider. Alexandersen (fra Steinkjer) levde nesten det hele 20. århundre, og etterlater seg en rik arv, samt musikkpris og en festival i sitt navn. Priser har også blitt Gjermund Larsen til del. I 2007 vant han Grappas debutantpris, som året før gikk til Valkyrien Allstars. Deres store suksess bør lett etterfølges her.

Ankomst er kanskje ikke like rettet inn mot det brede populærmusikalske lag av hastige lyttere, men for alle med et godt øre for musikk er dette en skattekiste.

Maja Ratkje: River Mouth Echoes (Tzadik)
Ratkjes debut på John Zorns anerkjente Tzadik bare understreker noe av den statusen hun har opparbeidet seg med årene. River Mouth Echoes er en samling opptak fra 1997-2005, med blant andre Poing, Oslo Sinfonietta og Fretwork. Her blir vi kjent med Ratkjes uttrykksmessig store rekkevidde som tar form blant annet som vokalimprovisasjon, elektroniske eksperimenter, jazz og kammermusikk. “Music is a part of life and should sound like that. Noise and distortion have an unlimited earthly beauty, chaos and simplicity often appearing side by side…” som Ratkje skriver så passende i innleggsheftet her.

Kloster & Ecce Ancilla Domini: Stillat min själ (Washington Inc.)
Kloster: Live In Kristiansand – a selection of own and other people’s songs (Washington Inc.)
Danske Kloster (Mikael R. Andreasen) har gitt to studioalbum som begge har fått bejublende omtale her på groove. I tillegg til årets Do Not Be Afraid skjenket Kloster oss to plater utgitt i mindre opplag. Stillat Min Själ er en split-CD sammen med svenske Ecce Ancilla Domini (Lina Wallinder). Her med blant annet en fin versjon av “Wayfaring Stranger” (med Emil Nikolaisen på gitar) og to nydelige egenkomposisjoner. “To Welcome And Embrace Us” og ikke minst 10 minutter lange “From St. Patrick’s Breastplate” som viser at Kloster kan lage hymner som ikke bare berører sjelen, men som like fullt går helt inn i den.

Live In Kristiansand er et intimt opptak fra 18. oktober, med bare Andreasen og hans faste makker Solrun Stig. Enkelt og ektefølt presenteres salmer og sanger i harmonisk nærhet med bare gitar, tamburin, klokkespill og to stemmer. Og med himmelen som tak. Live in Kristiansand er utgitt kun i 166 eksemplarer, og anbefales på det varmeste.

Endless Boogie: Focus Level (No Quarter)
How far can too far go? Endless Boogie er oppkalt etter en låt av John Lee Hooker, og lever så til de grader opp til navnet sitt på debutplaten. Dette er en eneste lang jamsession av boogierock, syrerock og freak out. Status Quo møter Captain Beefheart? De tøyer strikken altfor langt, men det er moro lell.

Pure Horsehair: You Can Burn A Corpse But You Can’t Kill A Ghost (Adluna)
For noen år siden kom jeg i kontakt med en fyr som hadde tenkt seg til Norge og lurte på billige steder å overnatte. Han måtte dra nordover for å se Tortoise. What the hell, det må være en bra fyr tenkte jeg, og med tanke på norske hotellpriser inviterte ham til min casa i noen dager. Min franske venn var meget hyggelig, og fikk på sin første utenlandsreise sett Tortoise to ganger i løpet av en uke. Han fikk også gjort lydopptak av sine favoritter, som var hans store hobby.

Jeg hadde nesten glemt hele gutten inntil i sommer, da en pakke kommer i posten. Det er et liveopptak av amerikanske Pure Horsehair, og da jeg leser coveret skjønner jeg raskt tegninga. Drømmen om å starte eget plateselskap hadde blitt virkelighet. Tekniker Yannick og hans bror driver Adluna, og har all grunn til å være stolt av sitt første produkt. You Can Burn a Corpse But You Can’t Kill a Ghost har den delikate kledningen som plater nesten må ha i dag for å fange oppmerksomhet fra et mett platepublikum. Pakket i stor digipak er denne nesten som et lite kunstverk i seg selv.

Musikken er heller ikke så verst. Vokalist og gitarist Garrett Devoe og gitarist Shazhad Ismaily har begge lang erfaring, og har spilt med blant andre Laura Veirs, Secret Chiefs 3, Jolie Holland og Will Oldham. Ismaily er også med i 2 Foot Yard og Carla Bozulichs Evangelista. Som Pure Horsehair spiller de akustisk folk, eller “primitive rock and roll chamber music” i følge dem selv. De varmet opp på Europaturneen til Laura Veirs i 2006, og kom tilbake to år senere. Dette opptaket er gjort live i et gammelt kapell i Rouen, og er et stillferdig og fint møte med de to artistene. Kanskje ikke blant “årets beste plater”, men en av årets fineste opplevelser. For meg.

Ranheim: Norwegian Wood (Kong Tiki)
Det må ha vært et hellig øyeblikk for Ranheim da de entret Steve Albinis Electrical Audio Studio i Chicago. Albini har stått bak brorparten av Ranheims musikalske fundament med band som Big Black og Shellac, og hans studio er vel det nærmeste denne trioen kan kalle hellig grunn.

Ranheim utnyttet besøket godt, og vendte hjem med Norwegian Wood, en presis, kontant, autoritær og humoristisk batalje om døde James’er, geiter, hjort og poteter. Det må også legges til at Ranheim har blitt et fabelaktig liveband, og at Norwegian Wood er kledd i et stilig Martin Kvamme-omslag. Gå derfor på konsertene først, kjøp platen etterpå. Eller for å si det med den lokale dialekt: Gå nu hen og collect den potatis du din jævla idiot.

Juana Molina: Un Dia (Domino)
Fjorårets kanskje fineste konsertopplevelse stod Juana Molina for. Rammene kunne ikke vært bedre: Yoshi’s i San Francisco er et konsertlokale av typen vi ikke er bortskjemt med her i Oslo: Behagelige sitteplasser, delikat servering og god lyd og sikt. Bare å sitte der var egentlig bra nok i seg selv. Å se argentinske Juana Molina var en åpenbaring.

Molina fremførte mye materiale fra sin da kommende plate Un Dia. Hun er et band alene, og bygger opp et tettvevd uttrykk i sine låter basert på egensampling og loops. Litt sjarmerende klønete på scenen, desto mer stilsikker på plate, Un Dia viser da også en artist mer opptatt av lagvise rytmer enn tidligere, her beveger hun seg florlett i grenselandet mellom sør-amerikanske tradisjoner, moderne post-rock, visefolk og surrealisme. Ytterst smakfullt.

Først publisert 06.01.09