15 Ways to Nirvana: Albums That Shaped the Band

black_flag_warNirvana frontman Kurt Cobain was 27 years old when he ended his life in his Seattle home on April 5, 1994 – leaving this earth perhaps the most iconic cultural figure of his time. As Cobain biographer Charles R. Cross emphasized, ‘He isn’t the last star in rock ’n’ roll, but he is the last true Rock Star that we’ve had to date who earned Icon status. He existed in a period that is now lost to history, when a rock artist could be played on all formats of radio, when rock was the dominant musical form.’

The tragic story of Nirvana’s rise and fall, and grunge’s parallel emergence from underground cult to worldwide phenomenon, have been duly told and retold over the years. This article instead looks closely at the musical building blocks that set the foundation for Nirvana, illuminated by 15 selected albums, in an attempt to grasp the essence of their subsequent sound – and thus get a little closer to explaining their unlikely success.

As Cobain himself said, ‘I think we sound like The Knack and the Bay City Rollers being molested by Black Flag and Black Sabbath.’ An assessment not without accuracy or charm.

Nirvana leaned against the obvious persuasions of hardcore and hard rock, but this was interspersed with a broad and more commercially friendly side that appealed far beyond the inner clique. Sub Pop’s Jonathan Poneman put it this way, ‘Part of what was so captivating about Nirvana’s music was not so much its stunning originality, but its remarkable fusion of so many different strands of influence.’

Kurt Cobain was very open to the music he liked and took inspiration from, and shared passing lists of Nirvana’s favorite bands, albums, and songs. Such was the case in this famous paper in which Kurt scribbled down Nirvana’s Top 50 favorite albums – a list that has led many fans to increase the volume of the album collection.


These were not necessarily Cobain’s favorites, but rather 15 bands and albums that are co-responsible for laying the musical groundwork for Nirvana – and by extension, for the development of the alternative rock into the ’90s.

* * *

black_sabbath_bsBlack Sabbath:
Black Sabbath (1970)
Black Sabbath were the foundation for what would become heavy metal, and, naturally enough, their debut album is one of rock’s dark mastodons. The rainy intro opens the gates to a post-industrial wasteland in 1970 Birmingham, with a resonance that carried itself to the ears of a couple of boy ears on the west coast 10-15 years later.

Black Sabbath‘s leaden sound spawned many bastard children over the years, not least of which includes Nirvana’s debut album. Bleach plods though the same muddy tracks – which would help define grunge in the late 1980s.




iggy_raw_powerIggy & The Stooges:
Raw Power (1973)
Iggy Pop was one of Cobain’s role models, with similarities in both music and attitude. Iggy was a demon on the stage, writhing on the floor, rolling around in broken glass; he was as an out of control force of ‘raw power’, destructive drug use and uncontainable energy. Cobain absorbed this persona into Nirvana, not least in their early gigs where anarchy and chaos were prevailing forces. Musically, of course, proto-punk machinery from Detroit also had an obvious effect on Nirvana. The Stooges – and Raw Power especially – are punk rock required reading.




Destroyer (1976)
There’s an obvious superficial distance between the cynical, flannel-clad Seattle rockers’, and pyrotechnically-aided arena rock of four men dressed like superheroes. Yet Kiss was an integral part of growing up in the ’70s and ’80s, and they offered a sense of escapism to the misfit youth of the time. Like it or not, Nirvana has roots elementary school scribbles of Starchild. They recorded a cover of ”Do You Love Me” off of Destroyer, which also includes “Detroit Rock City” – later paraphrased as “Sub Pop Rock City” by Soundgarden. And as fate would have it, on a December’s day in 2013, Kiss and Nirvana were both inducted into the Rock and Roll Hall of Fame.



Never Mind The Bollocks Here’s The Sex Pistols (1977)
With their first and only album, Sex Pistols sent shock waves into the establishment, catapulting punk into a mass movement that shaped culture and opened up opportunities for a new generation of artists in its wake – a similar effect to what Nirvana would repeat 15 years later. Could it be a coincidence that Nevermind and Never Mind the Bollocks… made their greatest mark not by shaping musical trends but in shaking the music industry and the cultural establishment? Both mark the boiling over point of an underground phenomenon – the beginning of a new era where the boundaries between alternative and mainstream became more porous. A game-changing work of its time and a killer plate of punk rock to boot.



cheap_trickCheap Trick:
Cheap Trick (1977)
‘I’ll be the first to admit that we’re the ’90s version of Cheap Trick or the Knack’ stated Kurt Cobain in his liner notes for the compilation album Incesticide. Cheap Trick had a penchant for British pop invasion (think The Kinks) which they used as the foundation for their fusion of power pop and hard rock, with a dash of punk. Their eponymous debut is chopped a bit rougher than their later more radio friendly sound. If you’re wondering whether Cobain was referencing the same Knack that produced the one hit wonder, “My Sharona”, you’d be right. In the Cobain biography Heavier Than Heaven Kurt meets up with a friend in 1988: ‘There’s this great record that I’ve discovered that you HAVE to hear. Kurt pulled out Get the Knack. Romero thought Kurt was being sarcastic, and inquired, ‘Are you serious?’ ‘You’ve got to listen to this – it’s an awesome pop album,’ was Kurt’s deadpan reply.’


neil_young_rust_never_sleepsNeil Young & Crazy Horse:
Rust Never Sleeps (1979)
‘It’s better to burn out than fade away.’ The stanza, taken from Neil Young’s “Hey Hey, My My (Into the Black)”, is the penultimate line of Kurt Cobain’s suicide not. Young would dedicate the entirety of his 1994 album Sleeps With Angels to Cobain. Like Iggy Pop, Young had been trying to contact Cobain shortly before he died. In Young’s autobiography, he writes: “I, coincidentally, had been trying two reach him through our offices to tell him That I thought he was great and he should do exactly what he thought he should do and fuck everybody else…” Neil Young was early to popularize the flannel shirt as the preferred rock uniform. The echo of his thundering guitar rang deep into the forests the northwest, earning him the title, ‘Grandfather Of Grunge.’



young_marble_giants_youthYoung Marble Giants:
Colossal Youth (1980)
Minimalist and magical: Young Marble Giants’ first album from 1980 is a something of a forgotten masterpiece, and it has its natural place here as a representative of the British post-punk that Cobain felt most at home in. Far from the angry, snot-nosed punk image his stage persona let on, Cobain shared much of their introversion, as well as their self-destructiveness. Together with their Scottish counterparts, The Vaselines, these Welsh were among Cobain’s most relatable artists. In an interview with MTV Brazil in 1993 Kurt Cobain underlines that he was ‘heavily influenced by them’ – less in sound than in terms of ‘their emotions, the feeling, the sincerity and their fantastic songwriting.’




Album – Generic Flipper (1982)
Kurt Cobain could make a band cool by simply muttering their name in passing – as he did The Vaselines – or by sporting a concert T-shirt in public – as he did with his well-worn Flipper shirt. And glory to him for that – if there’s a band that deserves to be lifted out of obscurity, it’s Flipper. The San Francisco band’s epic debut from 1982 check’s every box in the rock handbook: rule breaking, destructive, infantile and reckless. Flipper slowly cranked their songs through a meat grinder, without fully knowing what would come out the other side. En route, they stumbled upon such punk anthems as “Sex Bomb” while blazing a magnificent trail to madness.




black_flag_my_warBlack Flag:
My War (1984)
As pioneers of American underground rock into the ’80s, and originators of the California hardcore sound, Black Flag is obvious primary school curriculum for Nirvana. On their later album, My War, the band took punk into a slower, heavier and more militant territory. This had a clear effect on bands like Melvins and Nirvana. Black Flag frontman Greg Ginn started the SST label in 1978, which went on to become one of the most important publishers of the ’80s – and a role model for Sub Pop’s rise some years later.




husker_du_new_dayHüsker Dü:
New Day Rising (1985)
New Day Rising marks an important transition for the power trio of Hüsker Dü. Without losing their frenetic power and strength, here they write pop-flavored melodies that shine through the layers of treble fuzz, albeit not overpoweringly. With a little more polishing, New Day Rising could have been the Nevermind of the ’80s. As Krist Novoselic admitted, ‘Nirvana’s blend of pop, punk and metal was nothing new, Hüsker Dü did it before us.’ From the same circuit and time period, it is also worthy to mention the parallel developments by The Replacements, Butthole Surfers, and Meat Puppets – all of whom were significant fertilizers for the ripening of Nirvana.



beat_happening_jamboreeBeat Happening:
Jamboree (1988)
Sub Pop rapidly grew into a multinational brand in the ’90s, but they initially came from a proud tradition of strong underground labels from the heyday of SST, Touch & Go – and K Records in nearby Olympia, Washington. K was formed in 1982 by Calvin Johnson, the frontman of Beat Happening. Lo-fi aesthetics dominated the label’s releases, casually produced by friends and acquaintances in the region, which helped chart course for the “alternative revolution” and the rise of indie rock as a mainstream phenomenon. Musically, there is a certain distance between the compact guitar rock of Nirvana and the more quirky indie pop of Beat Happenings, but the relationship can be illustrated by this quote from the band: ‘We are Beat Happening, and we do not do Nirvana covers. They do Beat Happening covers, so let’s get that straight.’



Twelve Point Buck (1989)
Madison, Wisconsin band Killdozer ruled the 1980s underground, along with acts like Butthole Surfers, Laughing Hyenas, and Scratch Acid (pre-Jesus Lizard). Their slow, sludgy punk-on-downers sound distinguished them as early predecessors to grunge, especially for the periphery scene outside of Seattle. The band became known for its original and unexpected cover songs – such as a throaty rendition Don McLean’s “American Pie” – a talent Cobain and Co. also became known for after the live recording, MTV Unplugged in New York. They worked repeatedly with technician Butch Vig in Madison’s Smart Studios. As a result of hearing Killdozer’s 1989 LP Twelve Point Buck, Nirvana hired Vig to work on In Utero. After Cobain’s death, Killdozer also record 1995’s God Hears Pleas of the Innocent with Steve Albini.


dead_moon_graveyardDead Moon:
In The Graveyard (1988)
Barbarous garage rock has a long history in the Pacific Northwest, with bands such as The Kingsmen (“Louie Louie”) and The Sonics as key originators. Portland-band Dead Moon push forward this rich legacy and remind us that neither Nirvana, nor grunge as a whole, appeared from nowhere. Unlike Nirvana and the landslide that followed in their wake, the Dead Moon remained in the garage while the other left the scene in limousines. And there they still had it pretty good until dissolving in 2006.




Surfer Rosa (1988)
Telling the story behind “Smells Like Teen Spirit,” Kurt Cobain confessed, ‘I was trying to write the ultimate pop song. I was basically trying two rip off the Pixies.’ And indeed, Nevermind shares countless similarities with Pixies, in song structure and, notably, in the powerful soft-loud dynamics that Nirvana would further perfect. Sound engineer and producer Steve Albini was commissioned to produce In Utero as a result of his signature work on Surfer Rosa.




Ozma (1989)
Seattle rock’s anomalous emergence came out nowhere, and in a matter of years the city’s musical profile transitioned from a loser-like sense of coolness to streamlined factory for mass culture. But one band never changed. Melvins were heavier, stickier and gloomier than all the others – and they were among Cobain’s biggest musical influences, especially noticeable on Bleach. Melvins would later serve as role models for an even heavier, slower and more somber drone rock formulated by bands like Earth and Sunn O))). Melvins have definitely left a heavy imprint in the rock history books, and their first two albums are authentic sludge rock at its best.




Bjørn Hammershaug
Originally published on read.tidal.com October 12, 2014.

A Tribute To Tributes: 10 Hyllestalbum

Hyllestalbum er en øvelse på stram line. Ikke bare må hver enkelt artist vurdere en rekke problemstillinger – skal deres versjon ligge tett opp til originalen, hva nytt skal tilføres, etc. – platen bør også fungere i sin helhet, med en egen verdi. Som nevnt i omtalene av Black Sabbath-tributen: ”Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den.” Dette er en tribute til tribute-skivene, 10 eksempler som varierer både i utførelse og vellykkethet.

Everything Comes & Goes: A Tribute to Black Sabbath (Temporary Residence, 2005)
Åtte lange år tok det Temporary Residence å gjøre ferdig denne hyllestplaten til Black Sabbath. Et poeng som kan illustreres med at et av bandene ble dannet, spilte inn én låt (til denne platen) og ble oppløst før de rakk å gi ut noe annet. Tilfellet gjelder Curtis Harvey Trio (Rex, Loftus, Pullman), som dessverre endte sin karriere med en nydelig, akustisk folkversjon av ”Changes”.

”Changes” utgjør én av ni tolkninger av Black Sabbath på Everything Comes & Goes, der de færreste gjør særlig forsøk på å tilnærme seg originalmaterialet på konvensjonelt vis. Dette har blitt en plate med sprikende versjoner, og dermed fylles et av de fremste kriteriene for et slik prosjekt; nemlig at man plasserer originalene inn i et annet rom, som både er til beste for den opprinnelige låten, og helst, selvsagt, viser nye sider av den. Et raskt blikk på artistlisten gir raskt signaler om dette er noe utenom det vanlige; Ruins, Grails, Four Tet, Matmos og The Anomoanon virker å være en broket gjeng å samle sammen rundt Black Sabbaths alter, men det fungerer faktisk meget godt. Epoken de konsentrerer seg om pendler mellom Sabbaths fire første – og klassiske – album.

Matmos slipper ’billig unna’ med ”F/X”, som er snaue to minutter med klikk’n’knitter. Noe meningsløst knapp, men den setter i hvert fall en standard på en plate der ’utradisjonelt’ og ’vågalt’ er to nøkkelord. Japanske Ruins er noe mer underholdende med en collage de har kalt ”Reversible Sabbath”, som følges av den ydmyke beskjeden ’we hope Sabbath fans will not angry this song’. Det er det vel ingen grunn for, de raser i kjent stress-stil gjennom 7-8 Sabbath-riff i alle retninger over et par minutter. Det etterlater oss syv spor av en viss lengde. Det er selvsagt i snaueste laget, men kvaliteten høynes utover og man unngår i det minste fyllspor som ofte dominerer slike plater.

Etter en ikke helt overbevisende åpning så strammes grepet med en perlerad utover. Grails får ”Black Sabbath” (låten) til å fremstå som et post-rock korstog fra Montreal-skolen, med rustne strykere og småskumle lyder. Four Tet omgjør ”Iron Man” til varm, følsom elektronika med lette rytmer og akustisk gitar som melodibærende element. Kraftlåten viser at den også kan omskapes til behagelig hvilemusikk! Det første vokalsporet kommer med nevnte Curtis Harvey Trio som får ”Changes” til å bli en sår folklåt man kan krype ned i fosterstilling av, og som framhever den ærlige og vonbrotne teksten. Instrumentalistene i Paul Newman gjør ”Fairies Wear Boots” til et både dynamisk variert og intenst høydepunkt. Det samme må sies om The Anomoanons littforlange ”Planet Caravan”, der Ned Oldham får fram en Ozzy-likskap i vokalen på en låt som oser av ulovlige rusmidler og en mildt sagt hazy atmosfære. Racebannon er vel nærmest Sabbaths power og energi med ”Sabbath Bloody Sabbath”, som er blant de mest intense øyeblikkene, og noe av det beste jeg har hørt fra Racebannon i det hele tatt. Den samme nærheten til Sabbath kan også sies om Greenness (sammen med en fyr under navnet Philly G) som avslutter med å hoste fram ”Sweet Leaf” med hint av moderne beats.

Everything Comes and Goes bør tilfredsstille åpne Sabbath-fans og tilhengere av mange andre former for rock kan bare stemme i: No one will angry with these songs.

Nothing Left to Lose: A Tribute to Kris Kristofferson (Incidental, 2002)
Med denne hyllestplaten kan man håpe at Kris Kristofferson får den brede respekten han fortjener også utenfor det rene countrymiljøet. Han huskes nok godt av mange som junior til Waylon, Willie og Johnny, en kjekkas ved siden av Barbara Streisand og kona Rita Coolidge eller som rabiat trailersjåfør i Convoy, men det ville vært en skam hvis han skulle gått i glemmeboken med et slik ettermæle. Vi snakker tross alt om en av de cooleste menneskene i vesten, en frihetssøkende og kompleks kunstner med et mer fargerikt liv enn de fleste. Han kom fra en ressurssterk familie, studerte William Blake (som coveret refererer til) og engelsk litteratur ved Oxford, byttet til en karriere som helikopterpilot for hæren, droppet West Point for Nashville og jobbet seg opp som en av de mest suksessrike låtskriverne på 70-tallet. Etterhvert har han også vist et sterkt politisk og sosialt engasjement på venstresiden, blant annet i Nicaragua.

Kris Kristofferson har hatt langt større suksess som låtskriver enn som soloartist, og ikke få musikere kan takke ham for gode listeplasseringer. Selv spilte han på Newport på slutten av 60-tallet, og sørget for et av Isle of Wights definitive øyeblikk da han spilte ”Me & Bobby McGee” for et publikum i full oppløsning. Med Janis Joplins suksessversjon av denne låten ble han også i større grad anerkjent utenfor Nashville. Det er likevel blant country- og pop-folket han har et stort navn, dokumentert blant annet på doble Singer/Songwriter (1991) med en samling av noen av hans mest populære versjoner. Den inneholder bidrag fra artister som Bobby Bare, Roger Miller og Willie Nelson (som i 1979 utga et helt album med tittelen Sings Kris Kristofferson). Kris Kristofferson har skrevet låter som kan benyttes i videre forstand, men det er særlig et knippe komposisjoner fra tidlig i karrieren (1968-73) som er mest kjent og benyttet. Naturlig tyngdepunkt er hans vellykkede debut Kristofferson (1970), året etter utgitt som Me and Bobby McGee som et salgsfremmende tiltak. Det er stort sett fra denne perioden låtene på Nothing Left to Lose holder seg innenfor. Eneste unntaket står Crooked Jades for med ”Shipwrecked in the Eighties” fra 1984. Jeg har ikke hørt originalen til denne (hvem ønsker egentlig en av hans skiver fra 80-tallet?), men Crooked Jades, som spiller etter mottoet ’Old Time Is Not a Crime’, tar den mange tiår tilbake i tid – heldigvis vil jeg tro.

Man kommer da heller ikke så lett utenom klassikere som ”Bobby McGee”, ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”, ”Border Lord” og ”Help Me Make It Through the Night”, og her framføres de av eliten innen alternativ amerikansk ’countryrock’. Det er en kombinasjon som vanskelig kan slå feil. Med Calexico, Howe Gelb, Grandaddy, Richard Buckner, Califone, Radar Brothers og The Handsome Family som noen av spydspissene er årets beste hyllestplate innen denne øvelsen et faktum.

Det brytes ikke voldsomt med originalene hvis techno- eller hip-hop-versjoner er et kriterium, men personlig vinkling vektlegges i aller høyeste grad. Ørkenrevene Calexico og Giant Sand gjør henholdsvis ”Casey’s Last Ride” og ”The Pilgrim (Chapter 33)” om som til sine egne. Calexico med en hviskende utgave hvor de har beholdt både klapperslange-effektene og strykerne, men plusset på med keyboards og Marianne Dissard (trolig, hun er ikke kreditert) som gebrokken chanteuse i mellompartiet. Burns og Convertino sin mariachi chanson kan minne om deres egen ”The Ride pt.II”. De tidligere Giant Sand medlemmene tangeres likevel av sjefsgiant Howe Gelb, han etterlater som vanlig et svært personlig avtrykk. ”The Pilgrim (Chapter 33)” er en oppjustert live-versjon fra bootlegen Pedalless, med navnedropping fra Chris Gantry til PJ Harvey (om Kristoffersons store innflytelse som låtskriver) som passende innledning. Gelb har en helt egen tilnærming til andres så vel som sine egne låter, noe som gjør ham unik hva han enn driver med. Så også her, hvor han humper avgårde i sitt eget tempo. Han tar andre svinger og veivalg enn de fleste, men kommer alltid ut som en suveren vinner.

Av andre høydepunkt er det vanskelig å komme unna The Handsome Familys enkle men ærlige utgave av ”Sunday Mornin’ Comin’ Down”. Ikke bare er den tidenes søndags-låt, Brett Sparks har en vokal som ikke er så fjern fra originalen, og er som skapt til å fremføre denne. Den tilhører Kristoffersons ’slice of life’ betraktninger, og handler om å våkne opp, ta øl til frokost og øl til dessert, snuble ut på gata, og finne melankolien: ’On the sunday morning sidewalk, wishing Lord that I was stoned, cause there’s something in a sunday, makes a body feel alone’.

Califone (et stjernelag fra Chicago med ex-Red Red Meat Tim Rutili, Ben Massarella og Brian Deck) leverte en svært sterk skive med Roomsounds (2001), der de videreutviklet sin særegne kombinasjon av minimalistisk folk, blues og electronica, et terreng de også bringer ”Border Lord” inn i. Sammenlignet med Acetones 10-minutter lange overkjøring på I Guess I Would, 1994 blir den selvsagt noe spinkel, men Califones utgave er vel så interessant å høre på. Vi finner forøvrig bandet igjen sammen med tidligere Spinanes-vokalist Rebecca Gates på den vakre balladen ”Nobody Wins”.

The Court and Spark er et navn jeg forbanner stadig oftere, fordi de er så vanskelig tilgjengelige her hjemme. Jeg anbefaler deres Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001) til alle som trives i armkroken til Townes, Drake eller Low, og igjen leverer de et usigelig pent stykke musikk med ”For the Good Times”. Mens vi er inne på vakre toner kommer man ikke utenom mer etablerte Radar Bros. LA-bandet har en mer elegant og poppa tilnærming til sin myke drømmecountry, og det er nesten unødvendig å si at ”Help Me Make It Through the Night” ikke falmer i hendene til Jim Putnam & co – selv om de ikke har samme autoritet som det Mark Eitzel presterte på sitt glimrende coveralbum Music For Courage and Confidence.

For meg ukjente Zmrzlina fra San Francisco gjør en bedagelig trip-hop møter country av signaturlåten ”Me and Bobby McGee”. Sammen med Milk Chopper, trommemaskiner og strykere blir det slett ikke så guffent å høre på. Andre kunne likevel fått mer ut av frihetseposet til Kristofferson, og McGee blir faktisk nokså anonym i dette selskapet. Det blir ikke Deanna Varagona (Lambchop). Med klar og kraftfull stemme gjør hun en nedtonet ”Burden of Freedom”, mild som en sørstatsbris og mektig som Appalachene står hennes versjon igjen som platens klart stolteste og flotteste bidrag.

Det er disse artistene som leverer de beste varene til Nothing Left to Lose. Legg ellers merke til Grandaddy i friskt rockehumør på ”Best of All Possible Worlds”, en som vanlig solid Richard Buckner (”Lovin’ Her Was Easier…”) samt et gjenhør med Souled American (”Please Don’t Tell Me How the Story Ends”), så er det ikke så veldig mye å trekke på dette prosjektet.

Poor Boy: Songs of Nick Drake (Songlines, 2004)
Det er en tøff jobb å våge seg inn på Nick Drake. Han etterlot seg en liten, men meget verdifull skattkiste som fortsetter å beta, glede og forundre. Sist jeg var innom en slik hyllestplate var det italienske prosjektet Blend og deres Far Leys (2002) som ikke var altfor spennende. Jeg har til gode å høre noen overgå mesteren i ettertid, og det var med nøktern forhåpning jeg mottok denne platen. Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Nick Drake står for en god andel av mine absolutt kjæreste musikalske øyeblikk og min kritiske nese er nok skarpere enn vanlig. Desto hyggeligere er det at Poor Boy: Songs of Nick Drake slett ikke gjør skam på hovedpersonen.

Utgivelsen har sentrum i Canada, og da særlig rundt musikkmiljøet i Vancouver. Tony Reif som driver plateselskapet Songlines arrangerte en hyllestkonsert til Nick Drake i Vancouver i 1999, og dette er en videreføring av denne. Av de meste kjente navnene, i hvert fall for meg, er det amerikanerne som dominerer: Strykemester Eyvind Kang, americana-dronning Jesse Sykes og Tucker Martine fra Mount Analog. I tillegg finner vi musikere med erfaring fra artister som Radiogram, Rollerball og Bill Frisell. ’Nick Drake re-imagined by jazz improvisers, singer-songwriters, experimenters…’ står det på omslaget, og det er ganske riktig en vidtfavnende artistrekke som stiller opp her. Det er likefullt en hard kjerne som står bak mange av låtene, og Reif har sørget for å holde en rød tråd gjennom hele platen.

Tilnærmingen til låtene fra Vancouver-artistene er i hovedsak mildt jazz-inspirert, med innslag av både moderne og underlige lydkilder, mens Seattle-musikerne som er med i sjeldnere grad angriper selve låtstrukturen. Det er uansett tydelig at artistene har gått til oppgaven med en dyp respekt for opphavsmannen. Og det er enkelte som setter en merkbar signatur under Drakes, og som lykkes med det.

Et av de beste i så måte er jazz-sangerinnen Kate Hammet-Vaughans Billie Holiday/Jimmy Smith noir-mystifikasjon av ”Clothes of Sand” som er meget innbydende. Noenlunde samme stil kan høres når Jason Michas synger ”Three Hours”, med backing fra den italienske trekkspilleren Filipo Gambetta, fiolinist Jesse Zubot og trommis Dylan van der Schyff. Det afrikanske beatet i låten brytes her opp til fordel for en løsere avantgarde/improv-stil. Mer ren jazz er det når pianist Chris Gestrin og bassist Simon Fisk, begge gjennomgangsfigurer, tolker ”One of These Things First” som en ganske fri instrumental versjon et godt stykke til venstre for originalen. Platens sentrale kutt er også et jazz-spor, en kvarter lang bearbeiding av ”Horn” og ”Know”, innledet av gitarist Tony Wilsons egenkomponerte ”For Nick”. Fra en prøvende Bill Frisell-aktig gitar/cello intro vokser den fra kammerjazz til et ganske tett frijazz-stykke med klarinett, trompet og trommer (”Horn”). ”For Nick/Horn” er det partiet som klarest søker å utfordre Nick Drakes originaler, og sette ham inn i et annet uttrykk. Det er et flott stykke musikk, som er ganske langt unna den opprinnelige. Uansett finner de tilbake til et slækt groove med Danielle Héberts myke vokal når de flyter over til ”Know”. Og i det hele tatt må det sies at dette er en både vågal og vellykket tolkning. Det gjelder også for ”Parasite”. Ian Masters (ex-Pale Saints) og Ishigami Kazuya fra Friendly Science Orchestra skraper den ren med fargeløs vokal og spartansk nylongitar, men drysser rundhåndet på med bjeller, fløyter, sag og diverse snåle instrumenter som skaper en merkverdig og fremmed klang.

Trekkspiller Veda Hille og pianist Robin Holcomb tar for seg ”Hanging On a Star” og ”Road”. De er litt for muntre for min smak, og gir begge låter et slags taffel/salong-utrykk. Noe faller enda mer gjennom. Jeg kan for eksempel styre meg for Hammet-Vaughans bluesy tolkning av ”Poor Boy”, som minner om en svett kveld med et eller annet coverband på Smuget. I hendene på trioen Dumovich/Horist/Shimada blir ”Fly” en unødvendig pregløs og sjelløs vise, og høres ut som en ballade fra Seattle på midten av 90-tallet. Jeg klarer heller ikke helt å bli kvitt bildet av en Eddie Vedder-type når Mike Dumovich står alene og drar el-gitaren på ”From the Morning”. På samme nivå havner til en viss grad også gitarbaserte ”Things Behind the Sun”, mye takket være Sam Mickens stemme, som virker å anstrenge seg for å være innbydende og nær. Hans rue hvisken ligger for nær opp til Drake, men mangler samtidig veldig mye på å gjenskape hans vokalevner. Takke meg da til Jesse Sykes, som sammen med blant andre Tucker Martine og Eyvind Kang gjør sitt ytterste for å minne oss om at ”River Man” er blant tidenes flotteste låter – kanskje den største av alle. Borte er (selvsagt) Drakes gitarspill, og uten det mister den det meste av trykket og den underliggende nerven. Men Sykes stemme og Kangs bratsj redder likevel denne fint i land.

Platens høydepunkt er lagt nesten helt til slutt, og er en 10 minutter lang utgave av ”Black Eyed Dog”. Dette er en låt Drake aldri spilte inn på ’ordentlig’, og hans opptak er et mørkt, skjelvent stykke som gir rom for mye tolkning. Her er det sitar (Ian Moore), bratsj (Eyvind Kang) og loops (Randall Dunn) som styrer mye av det som skjer. De skaper en drømmende åpning, med et slags drone-raga og flerstemt vokalmantra som synges med lukkede øyne og blikket vendt innover. I 9 minutter svømmer de innover i Nick Drakes mørkeste verden, og søker sin sjelefred der.

Ellers er det å si om denne utgivelsen at Tony Reif har lagt vekt på at både lydkvalitet og coverdesign skal glede platekunden. Jeg synes i det hele tatt at Poor Boy: Songs of Nick Drake er blitt en verdig hyllest, som viser noe av mulighetene som fortsatt finnes gjemt i Nick Drakes låter.

Så, nå er det på tide å finne frem originalene igjen!

We Could Live in Hope: A Tribute to Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Duluth, Minnesota-trioen Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope (1994), som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger.

Artistene er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene (”Words”, ”Fear”, ”Cut” og ”Slide”), som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) tilhører kretsen rundt Low i Minnesota, og han utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun kler ”Down” passende ned inn i sin verden, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunns-uro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også fremheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av ”Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Spanske Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over the Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Timeless: A Tribute To Hank Williams (Lost Highway, 2001)
Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som vanskelig kan feile. Siden alle bidragsyterne på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er så visst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en helstøpt opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris’ rystende vakre tolkning av ”Alone and Forsaken”. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av ”Cold, Cold Heart”, mens Sheryl Crow den minst minneverdige i denne trioen, der hun jodler gjennom ”Long Gone Lonesome Blues” med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakke-synger seg gjennom ”I Dreamed About Mama Last Night”.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barnebarn Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med ”I’m a Long Gone Daddy”. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på ”Lovesick Blues”.

Bluesgitaristen Keb’ Mo’ er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om ”I’m So Lonesome I Could Cry” holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med framtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Han har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og behersker ”Your Cheatin’ Heart” på søvnig, greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Everything Is Ending Here – A Tribute To Pavement (Homesleep, 2003)
Spearmints drodling rundt ulike Pavement-låter får æren av å innlede denne doble hyllesten til Stocktons fineste. Everything Is Ending Here består av 36 bidrag fra artister som Tindersticks, Trumans Water, Bardo Pond, Fuck og Silkworm. I tillegg er en rekke mer eller mindre ukjente Pavement-elever og indie-outfits, særlig fra Italia, med som leverandører på denne sjarmerende, men ikke altfor spennende platen.

De fleste artistene på CD1 gjør ikke de helt revolusjonerende endringene i forhold til Pavements opprinnelige versjoner. Slik tolker Yuppie Flu, Number One Cup, Comet Gain og Lenola henholdsvis ”Give It a Day”, ”Here”, ”Ann Don’t Cry” og ”Kennel District” på en liketil måte, uten å etterlate det helt store inntrykket. Sparesnare gjør ”We Dance” enda mer dozy, og har døpt den til ”Dancing With the Elders”. Italienske Perturbazione lykkes bedre med ”We Dance”, men det er egentlig fordi de ligger nærmere opp til originalen. Verken El Goodo eller Kicker får særlig mer ut av ”Trigger Cut” og ”Father to a Sister of a Thought”. Av de mer aparte bidragene finner vi Solex’ corky versjon av ”Shady Lane” og selvsagt Appendix Out (”We’re Underused”) som sikkert kunne omskapt AC/DC til ut et skotsk folkband.

Den andre platen inneholder en smule sterkere navn og låter. Det starter ganske oppløftende med Fuck (det vennlige popbandet med det litt misvisende navnet), Tindersticks (”Here”) er som vanlig umiskjennelige og Future Pilot aka vs Colditz legger på italiensk tekst på sin piano-møter-knitrende electronica utgave av ”Range Life”. Garlic, Boxstep og Airport Girl gjør helt kurante utgaver av favorittene ”Gold Soundz”, ”Stop Breathin” og ”Cut Your Hair” – alle låter det er vanskelig å bli sur og tverr av, nær sagt uansett hvem som spiller. De triveligste minuttene på samleren er det likevel sjarmørduoen Bernhard & Bianca som står for. Guro Strande og Robert Jønnum løfter blikket opp fra skoene og får smilet tilbake til på plass for et par minutter med ”Gangsters & Pranksters”.

Bolognas Homesleep er en fin-fin label, men Everything Is Ending Here fungerer mer som påminnelse om kvalitetene til Stephen Malkmus og Pavement enn en oppdagelsesferd inn i nye band og spennende tolkninger. De aller fleste av disse låtene finnes allerede i bedre versjoner i originalene, og det sier seg derfor selv at dette blir en noe sprikende samler som nok helst bør finne takknemlig hjem hos godt etablerte Pavement-fans.

Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek (2005)
Har du ikke hørt om Jandek, sier du? Vel, det er kanskje ikke så merkelig. De siste 25 årene har denne obskure artisten holdt seg stort sett godt skjult fra omgivelsene, presse, publikum og ja, mennesker generelt. Men siden 1978 har han pøst ut plater i et umenneskelig tempo fra sin hjemmebase i Houston, Texas. Alt er utgitt fra hans eget Corwood Industries. Stikkord er simpel, amatøraktig, skrudd visekunst bekledd i en uniformert stil: Kornete bilder av en person ved et hus, portretter av samme mann – eller bare et hus. Det er vel kanskje Jandeks verden. Uten en umiddelbar stemme å forelske seg i og med en noe ukonvensjonell spillestil på en gitar som ikke er stemt etter Lillebjørns visebok, er Jandek ingen mann for massene. Men han har etterhvert fått en stor kult rundt sitt virke, både blant et sakte voksende publikum og ikke minst blant andre musikere. Det resulterte i hyllestplaten Naked in the Afternoon: A Tribute to Jandek i 2000, med blant andre Low og Bright Eyes på listen. Nå er nummer to her, Down in a Mirror: A Second Tribute to Jandek framviser igjen en ganske imponerende samling artister som kommer ut av Jandek-skapet. Av de mest kjente finner vi Jeff Tweedy (Wilco), Okkervil River, Mountain Goats, Six Organs of Admittance og Rivulets.

Det er mye ymse på denne samleren. En del artister forsøker å gi Jandeks låter ny eller annerledes musikalsk kledning, og det med noe ujevnt resultat. Andre holder seg til mer rettroende versjoner. La meg trekke frem de beste først som sist. Felles for disse er at de alle legger seg relativt nært opp til Jandeks opprinnelige uttrykk og de er alle sentrert i platens første halvdel:

– Jeff Tweedy: Sammen med sin sønn på trommer, gadd vite hvor gammel den snoppen er, gjør Tweedy en helt enkel og hjerteskjærende vakker ”Crack a Smile” som umiddelbart fanger den inderlige stilen Jandek har gjort til sin.
– Okkervil River: ”Your Other Man” høres ut til å spilt inn i sløret tilstand som sender tankene tilbake til LA’s paisley underground på midten av 80-tallet. Kryptiske tekster og undergangsstemning preger en låt som sakte bygger seg opp til en mektig sak og står igjen som platens beste.
– Six Organs of Admittance: ”I’ll Sit Alone and Think Alot About You” er både tittel og gjennomgangsstrofe, og hvis Ben Chasny bare er i nærheten av å formidle inderligheten Jandek har lagt i denne linjen, så tar man seg i å tenke at han trolig har sittet inne veldig, veldig lenge og tenkt veldig, veldig mye.
– Lewis & Clarke: ”Nancy Sings” er igjen en helt nedpå akustisk vise, riktig vakker den også. ’Listen to the sound of constant fall’ synges det, og det fanger inn både stil og stemning.

Bagen for mindre vellykkede bidrag forbigås raskt, blant andre: Live Show Rabbits enerverende skramlerocker ”You Painted Your Teeth”, Home for the Defs ditto rytmeboksete ”Cave In You” er som en dårlig utgave av G. Love vs. Beck før den sklir over i en mager huleboerversjon av ”European Jewel”. Ikke bra. Og det er noen slike uforståelig slitsomme stunt her. Marshmallow Suitcases, for eksempel. De skaper et støyende mareritt i langsom kino av ”Down in a Mirror”, som er nærmest komplett umulig å høre på. Kanskje disse tilfører originalen noe essensielt, hva vet jeg, men en coverlåt skal da fungere også for seg selv. Disse innbyr verken til nysgjerrighet til Jandeks versjoner eller ønske om videre kjennskap til bandene som fremfører.

Mellom disse to kategoriene finner vi en del bidrag plassert i midtsjiktet, et knippe låter som verken hever eller senker kvaliteten nevneverdig. Eric Gaffney gjør en fin utgave av ”The Dunes”, mens både Brother JT og The Mountain Goats ligger ganske nært inntil Jandeks spillestil og vokal, og lykkes ganske greit i å både framheve originalen og tilføre den litt av sitt eget. George Parsons leser teksten ”Aimless Breeze” som en annen beatpoet, mens Acid Mothers Kawabato Makotos ”Babe I Love You” er regelrett en hurdy gurdy og noe gutturale stønn. Jack Norton og Rivulets gjør akustiske kjellerutgaver av ”Naked in the Afternoon” og ”Sung”, og formidler med det noe av den krypende angstfulle isolasjonen som ligger som et tungt teppe over store deler av Jandeks produksjon.

Down in a Mirror kan fungere som innfallsport til Jandeks musikalske univers, og i så fall har den tjent sin hensikt. Den kan også risikere å støte fra seg en del interessenter, for det er som sagt ikke alt her som bidrar til å fremheve Jandeks viser. Og det er vel en viss sannhet også i dette.

A Raga For Peter Walker (Tompkins Square, 2006)
Peter Walker er nok for de fleste et glemt navn blant 60-tallets folk/raga-gitarister. Walker ble en del av Cambridge/Greenwich-scenen på 60-tallet. Han var student hos Ravi Shankar og en musikalsk organisator på LSD-profeten Timothy Learys lystige samlinger ’celebrations’, før han slapp platene Rainy Day Raga (1967) og Second Poem to Karmela, or Gypsies Are Important to år senere – begge på anerkjente Vanguard. Jeg vil tro at Learys frihetsbudskap passet godt til Walkers frihetssøkende og tranceskapende musikk. Walkers interesse for østlig og vestlig musikk satte ham i par med artister som John Fahey og Robbie Basho, og han har jammet med blant andre Sandy Bull, Fred Neil, Tim Hardin og Karen Dalton. I de senere år skal han dyrket en stigende interesse for flamenco og reiser visstnok av den grunn jevnlig til Spania.

Men det er ikke flamencoen som preger A Raga For Peter Walker. De siste årene har vi sett en liten revival av en ny generasjon folk/raga-artister, her kan nevnes Harris Newman, Jack Rose/Pelt, Glenn Jones/Cul de Sac og Ben Chasny/Six Organs of Admittance. Sistnevnte siteres på coveret med utsagnet om at Walker faktisk er en større innflytelse enn Fahey og Basho, noe Chasny selv bekreftet da jeg snakket med ham om dette. Han deltar ikke på denne platen, men det gjør Sonic Youths Thurston Moore, Robbie Bashos etterfølger Steffen Basho-Junghans, nevnte Rose, folktronika-artisten Greg Davis, psych-texaneren Shawn McMillan og briten James Blackshaw. De gjør alle et utvalg Walker-komposisjoner fra hans to Vanguard-skiver.

Selv om jeg gjerne skulle hørt Chasny her, så representeres bredden godt med de artistene som er med. Greg Davis har som vanlig med seg sin bærbare, og gjenskaper med den en regntung mystikk på ”Truly We Dwell in Happiness”. Thurston Moore kjenner nok også godt til Vanguard-artistene i kraft av både sin store musikkinteresse og som gitarist. På ”Dirt Raga” tar han med seg Sonic Youths gatestøy-estetikk og plasserer det inn i en hypnotisk raga-setting som fungerer godt. Det fineste stykket her er det nok likevel Steffen Basho-Junghans som står for med ”Blue Mountain Raga”, som er en mer mediterende rundreise av dansende stålstrenger og voksende intensitet.

Dette er ikke et helt ordinært hyllestalbum. Peter Walker er nemlig selv sterkt tilstede, gjennom fire helt nye spor, som viser en gitarist som slett ikke plages av leddgikt i fingrene. Han spiller lett og ledig i stilen, oppbyggingen følger sine egne veier i uvante progresjoner, men som likevel ikke etterlater meg helt i ekstase. Det er en konsentrert intensitet over Walkers spill, koplet med en ubestridt teknisk eleganse, tabla og frihetssøken som gjør låtene både luftige og klarsynte.

Hederslabelen Tompkins Square gjør en god jobb med å både reutgi gamle klassikere og trekke opp nye artister innen denne stilen. På A Raga For Peter Walker møtes fortid og nåtid i en sømløs generasjonsfest. I disse dager har Peter Walker lagt ut sin første USA-turne siden 60-tallet, sammen med Jack Rose. Det kan bli en ragatastisk opplevelse!

All Sewn Up – A Tribute to Patrik Fitzgerald (Crispin Glover, 2009)
Patrik Fitzgerald har ikke skrevet seg inn i historiebøkene med de største skrifttyper. Det lille selskapet Crispin Glover (oppkalt etter min favorittskuespiller) har lagt ned en formidabel innsats for å oppgradere hans posisjon. På den doble hyllestplaten All Sewn Up presenteres 31 låter fra mannens karriere, utført av like mange artister fra inn- og utland. Artistlisten kan virke tilfeldig og sammenrasket, men utvalget speiler vel like gjerne Fitzgeralds mangslungne karriere. Det er en hovedvekt av trønderband, og fordelingen mellom etablerte/eldre artister (Motorpsycho, Israelvis, Betong Hysteria), og nyere, mer ukjente skaper en fin balanse mellom fortid og nåtid. Samlingen er internasjonal med en del (overraskende) utenlandske navn. Jello Biafra er vel den mest prominente, Terry Lee Hale (hvor ble det av han, liksom?), Geoff Berner og Jackie Leven er blant bidragsyterne. Alle stiller opp for Patrik Fitzgerald.

Hvem er så denne Patrik Fitzgerald? Jeg må innrømme at jeg måtte lese meg litt opp i forkant. Følgende oppsummering skal være mer eller mindre korrekt: Han regnes som den ’første britiske punkpoeten’, eksperimenterte tidlig med spoken word og markerte seg med samfunnsrefsende tekster. Han prøvespilte i en tidlig variant av The Clash og fikk sitt gjennombrudd i ’77 med ”Safety Pin Stuck in My Heart” uten at han ble verdensstjerne av den grunn, snarere beskyldt for å ’selge seg’. Han begynte etter hvert å eksperimentere mer med elektronisk musikk, og flyttet senere til New Zealand hvor han p.t jobber som postbud. Fitzgerald trenger vel ikke si opp jobben sin etter dette stuntet, men han har i hvert fall fått en smule heder og ære på sine voksne dager. Og det er gjort en skikkelig jobb her.

Jeg har ikke hørt mange av hans låter i originale utgaver, så All Sewn Up blir mitt første møte med Patrik Fitzgerald – i likhet med mange andre lyttere vil jeg tro – og vurderingen her blir derfor basert isolert sett på coverlåtene. Og det er mye fint på disse to platene, der vi kastes i mange retninger på kort tid. Electronica (BC), reggae (Benjamin Zephaniah), post-punk (The School), metall (Monolithic), en rekke ulike akustiske varianter, powerpop (POG) og en god dose punkrock (Betong Hysteria, Israelvis) for å nevne noe. Sjarmpoeng går som alltid til trekkspillpoeten Geoff Berner (”All the Years of Trying”, som høres ut til å være skapt for ham), og jeg må særlig trekke fram samarbeidet mellom Motorpsycho og Biafra som platens mest interessante – deres versjon av Punch vekker til live minner om Biafras utgivelser med DOA og Nomeansno i hine dager.

Det blir altså ’noe for enhver smak’, men det er ikke så døvt som det kan virke. Snarere taler denne genreblandingen til samlingens fordel. Aller best – for meg – funker sporene som åpner opp for Fitzgeralds tydelig skarpe penn, mens jeg skipper raskere forbi de mest bråkete innslagene. Kanskje en enkel CD ville holdt, men pokker heller. Det er kult å hamre på stortromma. For meg har denne samlinga skapt interesse for en artist jeg ikke hadde snøring på i forkant, og det er vel noe av hovedpoenget vil jeg tro. Jeg kommer nok heller til å sjekke ut Fitzgeralds originalmateriale, i den grad det er mulig å skaffe, enn å spille ihjel denne samlingen. Det får stå igjen som hyllestplatenes evige paradoks. Det er uansett en meget respektabel jobb Torgeir Lund og Crispin Glover Records har utført.

Everybody Knows This Is Norway: A Tribute to Neil Young (Switch Off/Racing Junior, 2001)
Dette er en utgivelse litt i samme ånd som The Bridge (1989), en støtteplate til The Bridge School for physically challenged children, der indie-rockere som Pixies, Dinosaur Jr. og Flaming Lips spilte Neil Young-låter. Everybody Knows This Is Norway har nok ikke så hellige hensikter, annet enn å ha det gøy, vise seg fram og ’pay respect’ til alle gudfedres gudfar.

Han ble omfavnet i indiekretser utover på 90-tallet, særlig ved å benytte Sonic Youth som oppvarmingsband på den monumentale Ragged Glory-turneen og senere ved å samarbeide med grunge-ikonene Pearl Jam. Siden har han klart å bevare kredibilitet hos både country- og rockefolket, og med oppblomstringen av amerikansk rootsmusikk i de senere årene finner også hans tidligere utgivelser hjem hos stadig nye fans.

Everybody Knows This is Norway er en 17-spor stor samling med stort sett uetablerte norske band som våger seg på dykk i sjefens skattkiste. Et slik prosjekt er dømt til lykkes og mislykkes på samme tid. Få har signert så mange klassiske låter som Young’ern, og det skal mye vond vilje til å for å klare å radbrekke disse. På den annen side har han i stor grad signert låtene ferdig selv, en Neil Young-låt uten mannens tynne klagestemme, den rivende gitaren, flanellskjorta og det pistrete håret som gynger i takt med gitaren er på sett og vis meningsløst. En vei å gå kunne selvfølgelig vært å snu opp ned på låtene og skapt noe helt nytt, men det er det ikke så mange som prøver seg på her. Et unntak er åpningen med Behind Barn Bluegrass Boys, som gjør en gla’grass versjon av ”Out On the Weekend”, litt useriøst, men ganske så artig. Den slår an tonen i beste Young-tradisjon; et passe lurvete og skranglete album som består av 50/50 rolige viser og støyende rockere. Den avsluttes passende nok med en ny utgave av ”Out On the Weekend”, denne gangen i en herlig mørk slowcore-versjon med Slowburn & the Soft Rebels. Det er en låt som ikke kan høres for ofte, og for min del kunne alle bandene like gjerne forsøkt å lage nye variasjoner av denne. De to bandene har i hvert fall vist noen åpninger.

Fordelingen er ellers ganske jevnt fordelt over Neil Youngs over 30 år lange karriere, men med hovedvekt på de tidligste utgivelsene. My Rhyme gjør det korteste spranget med vakre ”Razor Love” (fra Silver and Gold), mens fra 90-tallet har Safe In Santiago valgt seg ”Safeway Cart” (fra Sleeps With Angels) og Funguson ”War of Man” (fra Harvest Moon). Det mest minneverdige fra disse sporene er egentlig vokalistene Pål Ingholm i Funguson og Frode Fivel i My Rhyme, som nok begge ønsker å steppe inn for Neil hvis han skulle bli forkjølet under neste norgesbesøk. Ellers er ”Safeway Cart” en sann klassiker som Safe In Santiago slett ikke gjør skam på, her er den skumlere enn noensinne og et av platens beste spor.

Skuffende nok har bare to band våget seg på Neil Youngs tetteste minefelt: 80-tallet; Electric Jam Soul Aquarium (”Prisonors of Rock ‘n’ Roll” fra Life) og Wagle (”Little Wing” fra Hawks and Doves). Dermed er det klassisk 70-talls Young som i størst grad blir hedret (samt en neve låter fra ’69). Madrugada og Home Groan er vel skivas ansikt utad i kraft av å være de mest etablerte navnene. Nordlendingene gitarøser på med ”Thrasher”, til og med Sivert Høyem blir påvirket av Youngs gnagestemme, i ni litt-for-lange minutter, mens Martin Hagfors & hans hjemmedyrkere betaler tilbake litt av gjelden de skylder med en svingende ”Barstool Blues”. Salvation Circus går helt opp til en signaturlåt, men ”Cinnamoon Girl” får ikke nytt liv denne gangen heller. Bedre versjoner er dessuten hørt tidligere, blant annet av The Dream Syndicate og Loop.

Trekkes fram bør American Suitcase (”Through My Sails”), Ring (”Mellow My Mind”) og Oyster (”The Needle and the Damage Done”) som faktisk er det eneste bandet med kvinnelig vokal i Charlotte Jacobsen.

Arvid Skancke-Knutsen har fått æren av å skrive kryptiske liner-notes, mens resten av takketalen bør gå til Henning Krane ved Switch Off, som ikke bare er en gjenganger i mange av bandene, men som også er hovedansvarlig for utgivelsen. Det er et fint tiltak både i forhold til å fremme norsk musikk og en god påminnelse om å tørke støvet av en del gamle skiver.

Å bedømme et slikt album rettferdig er komplisert; faktorer som blant annet utførelse, tolkning, låtvalg, helhet og originalitet spiller inn, særlig med tanke på at låtmaterialet i stor grad er kjent fra før. Med så stort sprik som finnes her, i alle ledd, er det vanskelig å ende opp med en fulldekkende beskrivelse, annet enn at Neil Young fortsatt er kongen. Om noen trengte en påminnelse på akkurat det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

Doomsday: 10 Mørke & Majestetiske

-The joint I am about to roll requires a craftsman. It can utilise up to 12 skins. It is called a Camberwell Carrot.
-It’s impossible to use 12 pages on one joint.
-It is impossible to make a Camberwell Carrot with anything less.
-Who says it’s a Camberwell Carrot?
-I do. I invented it in Camberwell and it looks like a carrot.

Sleep: Dopesmoker (TeePee, 2003)
Velkommen til alle doprøykeres drømmegulrot! Gedigne Dopesmoker er nemlig den opprinnelige versjonen av Jerusalem, som ’bare’ var drøye 50 minutter lang. Med dette gir California-bandet Sleep en siste gest til fansen, for som de selv sier så er Dopesmoker ’a more dynamic recording and a heavier mix’ enn utgaven fra 1999. Alle som kjenner Jerusalem kan tenke seg hva det betyr av dominerende stoner, doom og spacerock fra ørkenlegionen. I tillegg til dette monsteret fyrer de en ti minutters tjall til slutt, og det er singellengde for disse gutta som ikke akkurat haster avsted.

Sleep huskes for enkelte av oss med korttidsminnet intakt særlig for to ting: Musikken til en kongescene i Gummo og som bandet som halte i land en svær majorlabel avtale med London Records – og formelig blåste den. De flikket på nytt materiale et par års tid og fikk fyken da dette her endelig ble presentert for ledelsen. Det var saftige saker de hadde kokt ihop, slett ikke så salgbart som dressgutta sikkert håpet, men fett låter det. Sammen med Billy Anderson (Melvins, Mr. Bungle, Noxagt) dyrker marihuananautene frem en brutal, seig og altoppslukende låt som overkjører oss i samme tempo vi ellers kjenner fra Earth, Melvins og Sunn O))).

Grunnlaget for “Dopesmoker” ligger i de tunge gitarriffene (det er bare et par av dem) som hele tiden river og sliter i stykker hva som enn er i nærheten. Sleep er ikke fullt så monotone som Earth, og Al Cisneros kraftfulle skurrestemme skaper også brudd i bulldozer-doomen som trioen hele tiden pumper ut. Bassist og vokalist Cisneros holder ikke sin første far-out preken før etter 8:24, og det er en meget doprelatert utlegning han serverer. Det skjer også mer her, ikke så raskt og ofte, men nok til at låten fløtter seg fremover. Matt Pikes gitarsoloer gir fortjent pusterom, for eksempel på 14:26 og 39 blank, der særlig sistnevnte er en deilig sløy affære som glir over i låtens mest speisa to minutter inntil the stoned caravan ruller over oss igjen.

”Dopesmoker” har en sterk påvirkningskraft. Selv om man i utgangspunktet bare vil rocke ut eller groove litt, så spiser stykket seg sakte men sikkert inn i nervesystemet og lammer ganske snart alle vitale kroppsdeler. Man blir enten sittende som en stein i stolen eller man faller i tung søvn når musikken siver ut i rommet. Jeg synes vel egentlig at 52 minutter er lenge nok, og jeg skal være ærlig nok til innrømme at Jerusalem stort sett får stå i fred hos meg – som et sovende monster man nødig vil forstyrre. Lydmessig høres dessuten Jerusalem litt klarere ut og er mer behagelig i hodetelefonene. Hvis man allerede sitter på Jerusalem, og ikke sliter ut den, så vil man nok nødig spille ihjel ”Dopesmoker” heller.

Det andre sporet på denne platen er en livelåt som heter ”Sonic Titan”, og den holder hva tittelen lover. Altså mer monster-riff og grumsete buldre-rock. Det er hyggelig av Sleep å fylle ut spilletiden, og jeg lover eder at 73 minutter med dette er drøye greier.

Definisjonen av kompromissløs stoner-rock finnes langt på vei her, og platen er en nødvendighet nær sagt uansett hva man putter i seg av søtsaker. Sett på, fyr opp og stem i den lystige melodi:

’Drop out of life with bong in hand
follow the smoke to the riff filled land
follow the smoke Jerusalem…’

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form….’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Earth: Hex; Or The Printing In The Infernal Method (Southern Lord, 2005)
Når jeg hører Hex: Or Printing In The Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk:

’Are you going to the town of Machine? That’s the end of the line…’

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en ’americana’ godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett. De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: Or Printing In The Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse – om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang ”Raiford”). Bandet som inspirerte Sunn O))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til ’the town of Machine’. På samme trøstesløse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag – et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steelgitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langtrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Thorr’s Hammer: Dommedagsnatt (Southern Lord, 1998)
Thorr’s Hammer må for all del ikke forveksles med det islandske 60-tallsbandet som har en -r mindre i navnet sitt. Våre venner er av nyere dato – og har ondere hensikter.

Ballard, Washington er en trivelig, om enn søvnig del av Seattle, kjent for sin store tetthet av nordmenn. Her har gitaristene Greg Anderson og Stephen O’Malley base, begge senere kjent i diverse doom/skrekkband som Burning Witch, Goatsnake og ikke minst allmektige Sunn O))). Deres fascinasjon for tidlige gjørmebrytere som Earth og Melvins (eller enda lengre tilbake; Black Sabbath), gjorde at de tidlig tok opp instrumentene med det formål å spille så tungt og sakte som mulig. Ting falt på plass da de dumpet borti norske Runhild Gammelsæter på en Carcass-konsert. Hennes fagre oppsyn – Joni Mitchell med dolk og huggtenner – og unike stemme, var den manglende biten i Anderson og O’Malleys plan. Sammen med Jamie Sykes og James Hale var Thorr’s Hammer et faktum, i hvert fall for noen måneder i 1995. De spilte kun inn et knippe låter og gjorde bare et par konserter.

Dommedagsnatt ble dermed bandets eneste utgivelse, da Gammelsæter etter kort tid forlot vestkysten til fordel for Norge. Den ble først gitt ut på kassett, men er nå i 2004 tilgjengelig igjen via Southern Lord. Det er en begivenhet som ikke bør gå upåaktet hen.

Det er to aspekter ved Thorr’s Hammer som raskt blir tydelige:
Anderson og O’Malley har hatt en klar visjon med sin musikk siden første stund. Dette er ikke en lekegrind. Du skal lete lenge etter tyngre, seigere riff, mer mannevond tromming og et tempo som holdes helt nede, truende og mektig som å bli langsomt hugget i småbiter en mørk dommedagsnatt.
I 1995 hadde de ikke helt utviklet en egen stil, slik de senere har med for eksempel Sunn O))). Her er ikke denne lavfrekvente undervannsbuldringen og dronefulle eksperimenteringen så tydelig, Thorr’s Hammer preges mer av ’tradisjonell’ brutal doom med buldrevokill. De blir dermed stående igjen i historiebøkene som et meget minneverdig, om enn noe uforløst prosjekt. Likevel, dette er hardere, mørkere og skumlere enn det meste annet du vil få høre i år.

Dommedagsnatt består av tre låter; ”Norge”, ”Troll” og tittelkuttet. I tillegg er det nå gjort rom for det 12 minutter lange liveopptaket ”Mellom Galgene” og en 30 minutter langt konsertfilm. Begge av ganske grumsete lyd- og bildekvalitet. Det er litt synd, særlig siden vokalen drukner litt i det musikalske blodbadet som utspiller seg. Filmen er uansett interessant med tanke på at dette er den ene av bare to opptredener bandet rakk å gjøre. Merk for øvrig at Gammelsæter har latt høre fra seg igjen med nevnte Sunn O))), syngende ”Eg Heiter Håvard Hedde” på deres White1 (2002).

”Norge” er skrevet av Nordahl Grieg. Gammelsæter åpner med å kvede frem noen klare vokallinjer, før hun med et tungt stønn slår om. Den grove knurringen (som å høre en kraftig irritert Satan med seriøse halsproblemer) hun klarer å presse ut av seg er fryktinngytende, en form gutturale knurr som langt på vei er noe av det mest skremmende som er prestert av en kvinnelig vokalist. Ever.

Teksten til ”Troll” er skrevet av Runhild, og la meg si det med en gang: Jeg kan styre meg for slike eventyrfortellinger. Historien om troll som marsjerer fra Jotunheimen, knyttnever, krigssang, hammerslag og Åsgård er ikke min cuppa. Vokalen derimot er om mulig enda mer utrolig her, med en syk hvesing påkalles makter hinsides denne verden – hver gang. Best er likevel ”Dommedag”. Jeg har aldri hørt noen uttrykke dette ordet så inderlig som Runhild Gammelæter:

’Mørket hersker, men ikke for alltid
Bortenfor mørket venter
Dommedagen på sin tid…’


Harvey Milk: Courtesy And Good Will Toward Men (Relapse, 1997)
Utgitt og raskt glemt i 1997, 10 år senere fremstår Courtesy And Good Will Toward Men i all sin prakt – og med en liveplate som bonus. Kanskje det er på tide å åpne ørene denne gangen?

Harvey Milk var på utsiden av sin samtid, og de er vel ikke noe mindre venstrefils i dag. Det er så mye ved dette bandet som skaper undring. Forbildene inkluderer ZZ Top, Led Zeppelin og Leonard Cohen – de gjør en helt streit cover av sistnevntes ”One Of Us Cannot Be Wrong” her. Det corny navnet er hentet fra en velkjent amerikansk politiker og homo-forkjemper. De kommer fra sørstatene, men høres ut som en blanding av California og Seattle. De er verken indierock, prog, metal eller post-rock, og har like mye til felles med nihilistiske gothfolkere som Current 93 som riffmesterne i Melvins. Harvey Milk er et langsomt bevegelig beist som er vanskelig å definere, og Courtesy And Good Will Toward Men gir mye å bryne seg på for den som tar fatt på oppgaven.

Det var utvilsomt en ambisiøs ferd de la ut på i sin tid. Anført av gitarist og vokalist Creston Spiers er trioen fra Athens, Georgia opphengt i tunge riff, repeterende mønstre og massive strukturer. Førstelåten her, ”Pinnochio’s Example”, er drøye 10 minutter som leder oss fra gotisk mystikk, gjennom lange dronedrag, via en kraft à la Mastodon og Melvins og tilbake til en akustisk messe fra det hinsidige. Et særegent åpningskutt, indeed.

Det viser seg at Pinocchio ikke sitter igjen med lang nese denne gang, for det øvrige materialet her utspiller seg på en lignende arena, rett foran vårt måpende åsyn. Akustisk følsomhet møter majestetisk kraft, hulkende bekjennelser møter strengt patos, personlige kvaler møter allmenne bekjennelser – Swans stanger Envy, for å si det i korthet. Det er ikke i seg selv en revolusjon, men både det faktum at denne platen er 10 år gammel og den effektive måten dette utkjempes på gir grunn til å la seg imponere. På nakne kutt som ”A Good Thing Gone” fremstår Harvey Milk på sitt aller mest redselsfulle – og det er positivt ment. På en dødsmarsj som ”Sunshine (No Sun) Into The Sun” viser de mulighetene som finnes i å kombinere akustisk gru og molefonkne gitarriff på effektfullt vis.

Ordet sier at Harvey Milk har gjenoppstått fra de døde, og at Creston Piers og co. har fått med Joe Preston (Thrones, Melvins) på laget. Det er godt nytt. La oss håpe at ambisjonene fremdeles er like høye i 2008.

Boris: Akuma No Uta (Southern Lord, 2005)
Boris er en trio fra Japan som har skjenket oss noen ganske gromme skiver de siste årene, eksempelvis er Amplifier Worship og Absolutego begge tilgjengelige via doomekspertene Southern Lord. Boris har markert seg som et ganske vidsynt band, og kan vise til samarbeid med vidt forskjellige artister som Kenji Haino og Merzbow. Denne gangen forenes både slowcore doom og søplete punkrock.

Akuma No Uta er velsignet med årets tøffeste cover, og jeg anbefaler umiddelbart å gå til anskaffelse av den lekre 10” billedplaten som er tilgjengelig. Slektskapet til Nick Drake og  Bryter Layter er likevel ikke tilstede på selve rillene. Akuma No Uta inneholder tung, fet rock, mer i familie med Black Sabbath, Melvins og The Stooges enn engelske folktrubadurer.

Variasjon er igjen et nøkkelord for Boris, og i løpet av 40 minutter skjer det ganske mye her. Introen ”Intro” som varer i cirka 10 minutter, bringer oss rett inn til klassen for Sabbaths mørke elever; Melvins, Earth, Sunn O))). Det vil si blodige gitarriff som klabber avgårde i monotone dødskramper. Men de innledende, enslige sagbladene får etter hvert selskap av mer spaca effekter som gradvis tar kontrollen og sluker de siste minuttene i en malstrøm av støy. Intro er allmektig, dommedagslydende og voldsom.

Fra de langsomme dronenes land kastes vi hodestups ut i to voldsomme og korte kickin’ out the jams av punka og syrete hardrock (tenk Hendrix, Stooges, Comets On Fire). ”Ibitsu” og ”Furi” er likevel ungdommelig villstyringer i forhold til den 12 minutter lange Naki Kyoku. Den starter harmløst med en duggfrisk, gitardrevet melodi som bryter ut i en lengre, løssluppen jam-sak. Ikke spesielt målrettet, og med en vokal som faller litt gjennom, men drivende strømgitarer og en psykedelisk glød sørger for at håret hele tiden får svingt seg.

”Ano Onna No Onryou” er mer Sabbathske gitarer i en heller streit, midtempo garasjepunker som må finne seg i å være platens anonymitet. Det altfor korte tittelkuttet sørger for full circle med en tilbakevending til det blytunge groovet som stammer fra bandets gudfedre, Melvins.

A Storm Of Light: And We Wept The Black Ocean Within (Neurot, 2008)
A Storm Of Light legger ingen skjul på hvilke mentale bilder de ønsker skal knyttes opp til sitt uttrykk. Bandnavn, låttitler og plateomslag peker alle i samme retning: Mørke, sterke krefter. Endeløse hav, bunnløse dyp og voldsomme strømninger. Det er bilder av de store naturkrefter som liksom må tas i bruk for å beskrive kraften i musikken.

Signalene blir kanskje noe overtydelige, og som et genreband er A Storm Of Light i godt selskap med likesinnede som Isis, Neurosis, Envy og Torche, et klassisk sound av såkalt monolittisk metall slik som bør kjennes godt fra kvalitetsselskap som Neurot og Hydra Head. Fallhøyden for å mislykkes i dette terrenget er større enn for det gjengse garasjeband som digger Ramones, det er lite selvironi og distanse å spore i disse bandene. Det er derfor ekstra gledelig å merke seg at A Storm Of Light ikke bare føyer seg inn, de utmerker seg i sin disiplin.

Det er ikke så merkelig. Bak bandet, med base i Brooklyn, skjuler det seg lang erfaring innen alvorlig og monumental rock. Josh Graham har erfaring fra blant andre Red Sparowes og Blood Red Mice, Domenic Seita fra Tombs og Asea og Pete Angevine fra Satanized. (Etter denne utgivelsen har de også fått med seg eks-Unsane Vinny Signorelli).

Fans av alle nevnte artister tør være godt kjent med det foreliggende konseptet: Langsomme dragere av noen presise og hardtslående låtbeist, 7-8 minutter lange i snitt, gitarer tunge som transaktinider, bloddryppende lag av keyboards, trommer som gjaller opp fra graven og en på alle måter generelt dystopisk uttrykksform. Jeg kan styre meg for den gutturale vokalen til Graham, men bortsett fra den er And We Wept the Black Ocean Within ren fryd å ødelegge enhver vårmorgen til.

Presseskrivet forsøker å styre vår oppmerksomhet noe bort fra de opplagte tungrock-referansene, og over mot mørkemenn som Edgar Allen Poe, Crime + the City Solution og Nick Cave, og det må særlig være i tekstmaterien dette er mest gyldig. Det er ikke så lett å skille ut vokalen her, men ut fra tekstheftet å dømme står ordene godt i stil med det øvrige innholdet. Her er linjer som ’I’m cold and silent/Always across the sea…’ og ’The sea and the salt will corrode/And join us together as one… ’

Vi skal med andre ord druknes langsomt, og A Storm Of Light holder et fast grep i våre nakkeskinn til lungene eksploderer og overflaten igjen har blitt stille.

Nadja: Radiance Of Shadows (Alien8, 2007)
Toronto-duoen Nadja var opprinnelig enkeltmannsforetaket til Aidan Baker, som ønsket en ny plattform for sitt gitarspill med større plass for sine drone/doom eksperimenteringer. Et par år senere ble han joinet av Leah Buckareff, og den nåværende besetningen fant med det sin form. Dette er deres tredje album, utgitt på den romslige etiketten Alien8.

Radiance Of Shadows er en monumental plate der Nadja henter ut kraften til Sunn O))), de mest sfæriske partiene til Isis, oppbyggeligheten til Mogwai og melankolien til Mono. Det skjer gjennom tre spor, hver på cirka 25 minutter, hvor de aldri lar det mørke, gåtefulle aspektet vike, der de aldri tillater seg enkle løsninger gjennom umiddelbare riff eller viser vilje til å bombardere oss med voldsomme eksplosjoner.

Dette er ingen ’bumpy ride’, i et dvelende lydbilde nærmer Nadja seg nesten shoegaze-uttrykket med sin dynestøy (My Bloody Valentine, Bardo Pond) og for å fullføre referanse-jungelen; det må legges til at kjennere av labelpartner Tim Hecker eller Fennesz også vil ha en del å hente her. Her er ingen skarpe kanter eller brå brudd, men en tettpakket masse av ambient doom som gjør det vanskelig å slippe unna det taket de umiddelbart fester. Det er et knugende alvor over hele dette seige monsteret av en plate.

Omslaget er beskrivende illustrert. Bildet er som hentet fra de hemmelighetsfulle skoger utenfor Twin Peaks, med trær tynget av snø i fimbulvinterens iskalde favntak. Slik musikken selv mer varsler om det ragnarok som skal komme. Pre-ragnarock, med andre ord.

Neurosis & Jarboe: Neurosis & Jarboe (Neurot, 2003)
Neurosis tar oss med til et tribalt jungelrituale. Jarboe ofrer til gudene, hveser som Gollum i Lord of the Rings:

’I tell you if God wants to take me, he will
He’s coming
can’t you see he’s cooooming….”

Jeg har ikke blitt så satt ut av et åpningsspor på det jeg kan huske. Når Jarboe stønner seg gjennom slutten av ”Within” så er det som om fryktelige krefter er i hælene på henne. Illusjonen av at vi er midt inne i et mareritt blir enda sterkere av et par korte, drømmeaktige partier som bryter opp uroen, uskyldige som engler. Det er himmel og helvete som åpenbarer seg, og en mildt sagt lovende innledning til et interessant samarbeid mellom to foregangsband de siste 20 årene: Neurosis og Swans – som på mange måter jo er naturlige samarbeidspartnere. Sistnevnte er representert ved Jarboe, Michael Giras trofaste partner, og soloartist siden 1992. Myk og forlokkende det ene øyeblikket, full av umenneskelig kraft det andre, styrer hun sine lojale undersåtter som fôrer henne med det hun til enhver tid krever. Denne gangen er det ambient metall og industriell uro som møter gotisk doom i mørk forening og her gjøres det ikke noe forsøk på kunstig skremselspropaganda. Dette er i sannhet ekte vare uten kunstige tilsetningsmidler. Et mørkt fangehull der ulykkelige skjebner og menneskelige tragedier, tro og vantro, død og faenskap omsettes til musikk.

Styrken til Jarboe og Neuosis finnes like mye i det faktum at de holder tilbake, at de tar seg tid til å dvele og ikke faller for fristelsen til å frigjøre den kraften de tross alt kan slippe løs. Store deler av platen er slik en neddempet og suggererende truende opplevelse, men tidvis får vi også glimt inn i selve avgrunnen. På voldsomme ”Erase” avsløres begge deler i løpet av ti minutter, fra den rolige åpningen til avslutningen med sykelig vrengt vokal, er det en låt som river og sliter istykker alt i sin umiddelbare nærhet. Mektig er også duetten mellom Jarboe og Steve Von Till i det 12 minutter lange avslutningssporet ”Seizure”, der Von Till har overtatt den syke vokalen Jarboe siklet ut innledningsvis. Som for å svare henne: ’Here I am, Come take me now…’, mens Jarboe gjentar hypnotisk: ’I’m ready, I’m ready…’. Det er ikke en spesielt lystig avslutning på en plate som heller aldri forsøker seg på lettvinte frierier eller å spile på de muntre følelsene i sinnet.

Kontrasten mellom bønnesangen ”Receive” og destruktive ”Erase” viser noe av den spennvidden både Jarboe og Neurosis er gode for, lyrisk som musikalsk. Tilhengere av både Swans og Neurosis vil ha mye å glede seg over her. Liker du også følelsen av å tisse litt på deg når musikken kryper innunder genseren din og skraper deg opp på ryggen, så er dette en plate du ikke bør være foruten. Creeepy!

House Of Low Culture: Edward’s Lament (Neurot, 2003)
Tenk deg at du er sperret inne i en liten ubåt. Det er fullstendig mørkt der inne, rommet er helt nakent med unntak av en stor jerndør. Du går bort til døren, legger øret inntil og lytter. Etter en stund hører du… noe. Det kommer lyder fra den andre siden, lyder som virker svært truende. Et tungt, monotont bulder får hele fartøyet til å dirre og sakte åpnes døren. Du vil ikke vite hva som kommer inn, lukker øynene og merker at rommet gradvis fylles av hjerteskjærende barneskrik av døde fugler av messende munker av en gresshoppesverm som borer seg inn i hjernen din til du. går. fra. forstanden. Stadig høyere og nærmere til du ikke har noen annen mulighet enn å åpne øynene og stivne av frykt.

Slik åpner House Of Low Cultures forstyrrede mesterverk Edward’s Lament. Tillat meg å spole tilbake noen dager, da alt virket helt normalt. Aaron Turner vil sikkert noen av dere gjenkjenne fra Old Man Gloom og det hardtslående Boston-bandet Isis. Her viser Turner at han har mange tilnærmingsmåter til det å skape musikk, og selv om Isis evner å skremme de gamle hjem i all sin brutale prakt, er House Of Low Culture noe helt annet og mer skremmende. Dette prosjektet er et sonisk laboratorium med vekt på atmosfæriske oppdagelser skapt i et trykkende støykammer – eller er det støyende trykkammer.

Etter den mildt sagt ubehagelige åpningen åpenbarer det seg en plate som nekter å slippe kvelertaket som tidlig festes. Dyp, tung og truende ambient, mer onde vibber enn du har våget å drømme om i dine mest angstfulle mareritt, og undervannsjakt etter fremmede lydfisker er denne platens fellesnevnere. Bare unntaksvis popper det opp mer konvensjonelle overflatemønstre, som det Dead Man-aktige tittelkuttet eller den surklende vannpipe-vokalen vi forbinder med mer stoner-psykedelia (”On The Upswing”). For dette er mer som en messe fra havets bunn. En lang en sådan, platen klokker inn på gode 70 minutter, så ikke sett deg ned for å lytte mens du venter på at potetene skal koke.

Det er fåfengt å plukke ut enkeltspor, men jeg vil særlig trekke frem mindbenders som den nesten 20 minutter lange ”…And Now The Man You’ve All Been Waiting For” – hvis det hadde vært mulig å fange opp lyden nederst i Marianegropen kunne det sikkert vært noe slik, mens ti minutter lange ”Off You Go” er som den siste ferden nedover mot det evige mørket, med tungt pulserende støy som passasjer og noe som minner om en didgeridoo som enslig veiviser. Men la meg ikke skremme dere helt bort her, det er nemlig også et ensomt og melankolsk, og ikke minst et vakkert aspekt ved Edward’s Lament, som ytterligere gjør platen til en ren nytelse – om enn noe hårreisende!

Platetittelen kan referere til en bok av Paddy Chayefsky, eller filmen den er basert på med samme navn; Altered States (1980), med William Hurt i rollen som Dr. Edward Jessup. Med tanke på Jessups bevissthets-eksperimenter og ønske om å kunne hallusinere seg tilbake i tid, ville dette trolig vært det perfekte soundtrack til nettopp den filmen.

I kategorien årets skumleste plate er Edward’s Lament en favoritt. Marerittene den skaper blir ikke lette å kvitte seg med.

Bjørn Hammershaug