The Record Collection: 1989 – 2

R.E.M. | Life’s Rich Pageant | I.R.S, 1986 |

The fourth studio album from R.E.M. was my first encounter with the band. I bought it on cassette in 1986, and the LP version three years later. It’s still the favorite album from a band I never stopped adoring. Characterized by a cleaner production than on their previous efforts (thanks to Don Gehman), a punchy sound while maintaining their enigmatic presence and jangly roots. And of course, it has some of the band’s greatest songs, including the killer opening trio of “Begin the Begin”, “These Days” and “Fall On Me.” I wish I still was in college, bury magnets, swallow the rapture.

The Beasts of Bourbon | The Axeman’s Jazz | Big Time 1985 |

A super supergroup from Australia, including members from Hoodoo Gurus, The Johnnys and of course The Scientists (Kim Salmon). This is their debut album, originally released down under a year before. With a mix of swamp rock, psychobilly and country blues, somewhere between The Cramps, Nick Cave and Hank Williams, this here beast was created during one particularly dark and gloomy evening in Sydney. The opening track and leadoff single, where singer Tex Perkins does a convincing take on Leon Payne’s classic murder ballad “Psycho” still remains one of the highlight on an album packed with stories about death and misery. The Beasts of Bourbon were confronting, abusive and filled with desperation and despair. This album gives you plenty of it all. Pour yourself a glass, turn the lights down low and join this band along the lost highway and into the night.

American Music Club | California | Frontier 1988 |

‘To the left, a beautiful California landscape
Dead ends in the sky
And to the right, beautiful mountains rise
High and dry
Another futile expression of bitterness
Another overwhelming sensation of uselessness’

Mark Eitzel is one of the great American storytellers and voices; deep, stoic and soulful, he fleshes out personal anguish and wry observations with an unmatched eloquent pen. American Music Club lived up to their name and incorporated many different styles into their music over the years, always gravitating around Eitzel’s magnetic presence, and on California they played it all out so extremely well. There is a barren feeling deep inside this golden landscape, where dreams meet the sea, a sense of sadness, longing and hopelessness so wonderfully conveyed on tracks like “Last Harbour”, “Western Sky”, “Laughingstock” or “Firefly”, but all conducted with elegance and beauty. Into a story not only about inner demons, or the state of California, but of America itself.

The Band of… Blacky Ranchette | Heartland | Zippo 1986 |

When Howe Gelb got the country itch, he let Giant Sand rest for a while, saddled up Blacky, teamed up with some of his finest compadres and set out on the western trails. The first Blacky LP came back in 1985, ‘Heartland’ followed a year later. Both albums are a testament to the sparkling relationship between Gelb and Rainer Ptacek, two creative geniuses and close friends until Rainer sadly passed away in 1997. Blacky pursued a more pure country sound than the Giant Sand moniker could provide, but always bumped into the usual detours that makes Howe Gelb’s music so irresistible. This is a “lost” Americana classic way before that became a hip term.

Drivin’ N’ Cryin’ | Mystery Road | Island 1989 |

Drivin’ N’ Cryin’ masterfully merged Southern indie with Southern hard rock and country, and managed to unify it all into a stirring hot cocktail under the guidance of singer and main songwriter Kevn Kinney. Their two previous albums are both wonderful, but Mystery Road shines with confidence, power and the sharpest set of tunes in their entire album catalog. The country/folk songs are particularly strong, “Ain’t It Strange,” With the People,” “Peacemaker,” and of course the wonderful “Straight to Hell” are classics in its own right and also remains a missing link between Gram Parsons and Uncle Tupelo and the whole Americana resurgence of the 1990s. But Drivin’ N’ Cryin’ always had the urge to rock off too, Aerosmith style (“Toy Never Played With,” “Wild Dog Moon”) and ‘Mystery Road’ gives you plenty of it all. This is an album you can drive and cry to.

Pixies | Surfer Rosa | 4AD 1988 |

This is one of my definitive favorite albums of all times, and both Surfer Rosa and Doolittle are on my Top 10 Album List of the 1980s. Pixies was brand new to me when I bought ‘Surfer Rosa’, on a warm springs day, and it became the soundtrack for the summer when I turned 17. How fortunate! I believe the combination of their super catchy songs and disturbing lyrics (“He bought me a soda and he tried to molest me in the parking lot”, “I got no lips, I got no tongue, where there were eyes, there’s only space”, “I’m the horny loser”) somewhat resonated to a teen life being equally carefree and confusing. Needless to say, all these songs here are classics in my book, and every time I put on the album, not as often as before I have to admit, but it’s just as rewarding as in 1989, I’m being transferred back to this time in my life. So grateful Pixies was there to guide me into adulthood. PS: On the back cover, I still see the fingerprint marks from the day I bought it. I hated the stains back then, now it’s almost like a stamp of remembrance, something that would never occur in the digital world. There’s a beauty in that as well.

The Feelies | Only Life | A&M 1988 |

Some discovered The Feelies on their 1980 debut album, and I guess that must’ve been a thrilling experience. I bought my first Feelies-album on a hunch (I believe) some time in 1989. Their legacy didn’t matter to me, it was all about the moment. In hindsight, Only Life might not be considered such a seminal album, but to a perpetual nervous teen it was mind-blowing and just the best thing ever. I was well into jangle pop at the time, but was starting to look out for something with more punch, and The Feelies served just the right mixture of restless indie charm and groovy rhythms. As a huge fan of all kinds of horror movies, I remember how the cover art appealed to me big time, imaging these five fellas standing in front of Amityville, Elm Street or whatever VHS flick I was watching at the time. I guess that is what I still find fascinating; the dreamlike, hypnotic sounds of innocence and the tempting undertows towards something darker. I never tire of The Feelies, and I’ll never stop listening to this album.

Dinosaur Jr. | Bug | SST/Blast First 1988 |

Remember the last time you heard a new album and instinctively knew it would not only blow your brains out in the moment, but also mark the beginning of a life long relationship? An album of such impact that you just had to play it over and over again, share its brilliance with anyone with the slightest of interest and memorize every word and note? Not too often these days for my part, but hopefully youngsters still do, it’s a glorious feeling. I went and saw Dinosaur Jr in this tiny club after buying Bug in the summer of 1989, holding my under-aged breath while sneaking in, squeezed in right by the speaker and witnessed a loud, loud mess of guitar insanity, the songs hardly recognizable, buried deep below endless layers of feedback and noise. My ears were ringing for weeks afterwards. Bug is also a noisy mess, but with this brilliant mixture of emotional vulnerability, slacker coolness and full on assaults that makes it such a classic. “Freak Scene” is the obvious key track, a super catchy indie anthem if there ever was any. I was not the only kid yelling out lines like these on a frequent basis, but it was like J spoke directly to me:
“Sometimes I don’t thrill you
Sometimes I think I’ll kill you
Just don’t let me fuck up will you
’cause when I need a friend it’s still you
What a mess” ‘Bug’ is a lot more thank “Freak Scene” though, “They Always Come”, Budge” and “Let it Ride” are equally addictive, and I’ve always adored hazy slow burners like “Yeah We Know” and “The Post” just as much. One of my fondest memories is tied to the sludgy, epic finale of “Don’t.” Remember how I occupied the DJ booth at our weekly youth club disco and blasted it on max volume, giggling at the horrified faces in front of me. Oh the days of joy and guitar noise.

Black Sun Ensemble | s/t | Reckless 1988 |

Much of the music from the American southwest is rooted in the dusty ground with the barren landscape as a majestic backdrop, but some went even further. I was deep into many of the bands being labeled as ‘desert rock’ at the time, but Black Sun Ensemble was something else indeed. There is an undeniable flavor of the frontier twang in their sound, but as they reached for the sky, they also discovered other horizons, including ritual music, Medieval patterns, space rock and Indian raga. This album is a collection of some of their early hard-to-get cassette releases (‘Sapphire Sky Symphony’, ‘Raga Del Sol’) and a couple of new tracks, and works as a great introduction to one of the many overlooked bands from this time and place. It is a magic carpet ride of hypnotic cosmic desert psychedelia centered round the intricate guitar work of Jesus Acedo (1962-2013), imagine a mix of John Fahey, Jimi Hendrix and Ravi Shankar, instrumental explorations of the outer world and of the inner mind. It’s a trip alright, this is Country & Eastern at its finest.

The Leaving Trains | Transportational D. Vices | SST 1989 |

The Leaving Trains came out of the same vital Los Angeles scene that spawned likeminded artists like The Gun Club, The Flesh Eaters and The Dils. They were a wild ride in the glory days and left behind a string of great albums in the latter half of the 1980s ranging from rambling punk frenzy to introspective, self-loathing material. Transportational D. Vices leans towards the former, with its hard-hitting down-and-out tunes mostly between 1-2 minutes long (including a cool cover of Urinals’ “Black Hole”). Falling James Moreland was the only steady member in a band with a constant revolving lineup, and his keen melodic sense always shines through their ramshackle sound. Falling James is quite a story by the way, notoriously known for his crossdressing appearances, a super brief marriage with Courtney Love, name-dropped by Tom Waits (“Gun Street Girl”), and now retired from music he’s a writer for L.A. Weekly. ‘Transportational D. Vices’ is produced by Earle Mankey (the Weirdos, Runaways, Concrete Blonde, The Three O’Clock, The Long Ryders) and the album cover is a photo of Howe Gelb’s very own ’66 Barracuda. Such is the life of Falling James, packed with fame and tragedy, peculiar incidents and surrounded by cult figures, living in the gutter and looking at the stars. Just as the songs he made.

Intervju: Howe Gelb – a perfect harvest

Giant Sand, tidlig 90-tall

Giant Sand, tidlig 90-tall

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på 18.03.02

Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.

Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god (“publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…”) og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.

– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.

Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. “Man, it was a breeze” sier han med ettertrykk.

– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.

Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:

– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da”, fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.

Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – “retirement and full circle” som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.

– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en “uplifting experience”, ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.

Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.

– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.

The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?

– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.

– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.

“Those kids… they’ll learn”, humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.

Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra “Giant Sand” navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i “sitt eget” Calexico.

I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.

– Jeg hadde aldri skrevet “love songs” før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.

En låt som skiller seg ut er “Fingernail Moon, Barracuda and Me”…

– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.

Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.

– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.

– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i “the high desert” like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – “right then and there”. Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.

Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.

– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.

– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.

Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.

– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.

Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: “There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…”