Arcade Fire

I lytterbua med… Truls And The Trees

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.

 

Topp 10 Album 2004

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2004 har vært et utrolig plateår, uten den ene store utgivelsen som skiller seg ut. Denne listen er bare et utsnitt fra en tilfeldig dag på tampen av året. Et femtitalls skiver kunne sneket seg med her, og jeg nevner på rams enkelte artister: Joanna Newsom, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Isis, Mastodon, Wilco, Giant Sand, Micah P. Hinson, Tanakh, Tarentel, Cul de Sac/Damo Suzuki, Black Dice, Black Keys og Black Eyes, Six Organs of Admittance, Madvillan, Kid Dakota… I Norge synes jeg Thom Hell, Washington og Noxagt leverte solide skiver – og det meste på Rune Grammofon var som alltid luggumt. The Core stod for en av årets konserter (Blå). Det samme gjorde Sage Francis (Blå), Devendra Banhart (Garage Oslo), Animal Collective (Blå) og hele Random System Festival. Månefestivalen (Fredrikstad) og Sufjan Stevens + Brother Danielson og ikke minst David Eugene Edwards (John Dee) på samme dag var uforglemmelig. La oss ikke forbigå Lightning Bolt (Mono) som satte både hørsel og oppførsel på solid prøve. Sonic Youth i Las Vegas, Calexico på Fillmore, Jackie O-Motherfucker/ Vibracathedral Orchestra/ Dizze Rascal/ Wolf Eyes i England glemmes nok heller ikke med det første. Velkommen 2005 – man gleder seg!

1.Diverse Artister: The Golden Apples Of The Sun (Bastet)
Som i alle slike forsøk på å samle en broket samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’. Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

2.Sunn O))): White2 (Southern Lord)
“Maximum volume yields maximum results” står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er i tillegg “Optimized for blackened sub-bass systems”. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde. Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House Of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris.

3.Comets On Fire – Blue Cathedral (Sub Pop)
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står frem som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: “…fucking riffs from a mighty warrior on acid.”

4.Sunburned Hand of the Man – Rare Wood (Spirit of Orr)
Det er mulig å shake ass og knytte nevene til Sunburneds frifolk improvfunk. Det er et militant groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, som en fest med Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen.

5.Devendra Banhart: Niño Rojo (XL)
Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan Devendra Banhart fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz og til evig tid. Niño Rojo er hans mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, hans tredje bare i 2004 (Rejoicing In The Hands, og samarbeidsprosjektet med Vetiver). Av alle hans tre soloplater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser. Banharts rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

6.Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City)
Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld! Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over tyve minutter lange tittelkuttet som er delt i fire partier. Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane i 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie.

7.Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat)
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Dette gjør Sung Tungs til en organisk opplevelse. Dette er en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme, men det er likevel noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel “The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

8.Wolf Eyes: Burned Mind (Sub Pop)
Omslaget til Burned Mind gir straks et tegn på hva vi kan vente oss. Ulveøyne hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette “bra” eller “dårlig”? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

9.Tinariwen: Amassakoul (Wrasse)
Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

10.Arcade Fire: Funeral (Merge / Rough Trade)
Det brenner stadig i Montreal. Igjen i form av et band som skiller seg ut fra stilen som den mer introverte byscenen som Alien8 og Constellation representerer. Akkurat som The Unicorns ga ut en av 2003s bedre popalbum, kommer The Arcade Fire susende inn mot slutten av 2004. Ekteparet Win Butler og Régine Chassagne er ikke ute etter å revolusjonere pophistorien, og med Funeral har de laget en plate som bygger på eldre band som Television, Pixies og Talking Heads, med klang av nyere ting som Neutral Milk Hotel, Decemberists, Modest Mouse og Franz Ferdinand. Funeral har likevel blitt en original og utsøkt plate som preges av stort overskudd, der bakgrunnen som ligger i tittelen gir tiltrengt alvorlig dybde.

Første gang publisert 28.12.04