Wild at Heart, Weird on Top: 1990-tallet – 100 Favorittlåter

90_tallet_1200Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.

Dette er det siste tiåret i musikkens analoge tidsalder. Det var da vi gikk over fra å kjøpe LP’er til CD’er, men i det store og hele foregikk konsumpsjon som før. Mobiltelefoner og internett var i sin spede barndom, MP3-filer noe ukjent og streaming var science fiction. Jungeltelegrafen fungerte fremdeles på gammelmåten: Gjennom musikkpressen, radio og små lommer av kule musikkvideoer på MTV (stort sett begrenset til 120 minutter i uka).

Det var også en ekstremt berikende tid. Løypene som 80-tallets pionerer tråkket opp ble befolket av nye utforskere, og Nirvana åpnet alle slusene for alternativ rock ut til mainstreamen. Reaksjonen kom med en ny generasjon musikere som forsøkte å lage rock med utradisjonelle virkemidler og ble kalt for post-rock. Musikken fragmenterte dessuten i stadig nye retninger, muterte i nye former, og bidro til at helhetsbildet ble mer uoversiktlig, men også mer spennende. 1990-tallet var i stor grad musikkens siste jomfruelige tiår, i hvert fall innen det jeg har brukt mest til på å høre på, der viljen til å gå ut i det ukjente og inn i det fremmede og samtidig skrive låter som fremdeles brenner er noen av 90-tallets bærebjelker.

Dette er mine 100 utvalgte fra 1990-99, og med så mye musikk å vrake i sier det seg selv at begrensningen med 1 låt pr. artist var høyst påkrevd. Likevel er dette bare toppen av et vakkert isfjell. Ikke uventet med mye amerikanske og alternativt, og sterke 90-tallsnavn som Nirvana, Low, Yo La Tengo, Mogwai og Godspeed høyt oppe. Aller øverst, har jeg plassert Louisville-bandet Slint, som bidro til å sette en ny standard for en stil som fragmenterte i flere ulike retninger (post-rock, math-rock), men der de færreste klart å utvise samme kraft, dybde og rekkevidde. Tortoise, som både definerte post-rocken og satte en egen standard, samt Nirvana (så klart) utgjør pallen. Litt dradd mellom ”Smells Like Teen Spirit” og ”Sliver”, endte jeg på sistnevnte, låta som på mange måter spilte opp til Nevermind og hele raset som fulgte etter, en pirrende teaser som hintet om det som var rett rundt hjørnet mens vi fremdeles ikke ante hva som skulle komme.

slint_1200

Slint: Good Morning Captain (1991)
Tortoise: Djed (1996)
Nirvana: Sliver (1990)
Pavement: Gold Soundz (1994)
Built to Spill: Randy Described Eternity (1996)
Low: Do You Know How to Waltz? (1996)
Talk Talk: After the Flood (1991)
Godspeed You Black Emperor: The Dead Flag Blues (1997)
Bonnie Prince Billy: I See a Darkness (1999)
Yo La Tengo: Blue Line Swinger (1995)

palace_arise_1200

Palace Brothers: Stablemate (1996)
The Sea and Cake: Parasol (1995)
Beastie Boys: Sabotage (1994)
Aphex Twin: Untitled #6 (1994)
Flaming Lips: Feeling Yourself Disintegrate (1999)
The God Machine: Dream Machine (1992)
Mazzy Star: Fade Into You (1994)
Mogwai: Xmas Steps (1998)
Motorpsycho: The Wheel (1994)
Giant Sand: Yer Ropes (1994)

codeine

Codeine: D (1990)
Ween: Buenas Tardes Amigo (1994)
Lambchop: The Man Who Loved Beer (1998)
Sonic Youth: The Diamond Sea (1995)
Rex: New Dirge (1996)
Portishead: Wandering Star (1994)
The Breeders: Cannonball (1993)
Sebadoh: Beauty of the Ride (1996)
Bikini Kill: Rebel Girl (1992)
Tad: Jack Pepsi (1991)

untitled

Silver Jews: Random Rules (1998)
Calexico: The Ride Pt. 2 (1998)
Angelo Badalamenti: Sycamore Trees (1992)
Smog: I Was a Stranger (1997)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Fugazi: Repeater (1990)
Labradford: El Lago (1995)
Jocelyn Pook: Masked Ball (1999)
Modest Mouse: Truckers Atlas (1997)
Afghan Whigs: Turn on the Water (1992)

sonvolt_trace_1200

Mercury Rev: Goddess On A Hiway (1998)
Son Volt: Windfall (1995)
Superchunk: Slack Motherfucker (1990)
Helmet: Unsung (1992)
Archers In Loaf: Web in Front (1993)
The Lemonheads: My Drug Buddy (1992)
Teenage Fanclub: Neil Jung (1995)
Uncle Tupelo: Black Eye (1992)
Slowdive: Rutti (1995)
Sepultura: Roots Bloody Roots (1996)

dismemberment_plan_1200

PJ Harvey: Down By the Water (1995)
The Dismemberment Plan: The Jitters (1999)
Sparklehorse: Cow (1995)
Pennywise: Bro Hymn (1991)
Shellac: My Black Ass (1994)
Dinosaur Jr.: Out There (1993)
Love Battery: Out of Focus (1991)
Grandaddy: Summer Here Kids (1997)
Bad Religion: Heaven Is Falling (1992)
Sophia: The River Song (1998)

sunnydayrealestate_1200

Karate: There Are Ghosts (1998)
Buffalo Tom: Tailights Fade (1992)
Aerial M: Dazed and Awake (1997)
Sunny Day Real Estate: Seven (1994)
Jim O’Rourke: Halfway to a Threeway (1999)
Quickspace: Precious Mountain (1997)
Tarentel: For Carl Sagan (1999)
The Dwarves: Backseat of My Car (1990)
Bedhead: The Present (1998)
Songs: Ohia: An Ace Unable to Change (1998)

jesus_lizard_1200

Daniel Johnston: True Love Will Find You in the End (1990)
Tricky: Christiansands (1996)
The Auteurs: Showgirl (1993)
OP8: Cracklin Water (1998)
Kyuss: Gardenia (1994)
The Jesus Lizard: Killer McHahn (1990)
16 Horsepower: Harm’s Way (1995)
Biosphere/Deathprod: Trasparenza (1998)
Arab Strap: Soaps (1998)
Eric’s Trip: Stove (1994)

radiohead_1200

Jawbox: Savory (1994)
Radiohead: Creep (1992)
Tom Waits: Earth Died Screaming (1992)
Scott Walker: Farmer in the City (1995)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Truly: Leslie’s Coughing Up Blood (1995)
The Jayhawks: I’d Run Away (1995)
Belle & Sebastian: The Boy With the Arab Strap (1998)
Eleventh Dream Day: Insomnia (1997)
Pan American: Starts Friday (1997)

aminorforest_1200

Oval: Do While (1996)
Friends of Dean Martinez: Rattler (1997)
Wu-Tang Clan: Bring da Ruckus (1993)
Robert Mazurek/Chicago Underground Orchestra: Blow Up (1998)
Beck: Asshole (1994)
Chappaquiddick Skyline: Everyone Else Is Evolving (1998)
Neil Young: Guitar Solo No. 2 (1996)
The New Bomb Turks: Born Toulouse-Lautrec (1993)
A Minor Forest: The Smell of Hot (1998)
Sleep: Jerusalem (1999)

Bjørn Hammershaug

I lytterbua med… Jet Set Njet

Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon/presse

Magnus Moriarty og Marius Ergo. Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon, presse

Opprinnelig publisert på ballade.no

Jet Set Njet er en musikalsk sprettball mellom Blitz og Blindern – punkrock og kreativ smartness, der for eksempel psykedelia, leketøyspop, screamo og dub har en like naturlig plass. De 13 låtene fra deres selvtitulerte samlealbum (Anomalie records) er hentet fra tre ulike perioder, og viser et band som aldri ønsker å falle inn i en bestemt kategori. Det gjenspeiles også blant de involverte, som kan knyttes til prosjekter som Meta Forever og Kaospilot.

Bakgrunnen for Jet Set Njet finnes i crust-punkerne Suburban Kids, med tilhørighet i Blitz-miljøet, men grunnet deres mange ulike musikalske preferanser ble den rammen raskt for trang. Navneskiftet til Jet Set Njet innebar en større musikalsk frihet, noe som kommer godt til uttrykk på platen. De har ikke spilt en konsert på tre år, det siste opptaket er fra 2005 – og selv om de ikke har noen planer om å erobre verden etter denne platen, så omtaler de seg fremdeles som et levende band. Det er både platen og guttenes fysiske eksistens et levende bevis på.

Vi tok derfor med oss tre av de fem medlemmene til lytterbua for å snakke mer om både platen og bandet: Marius Ergo (keyboards, andre ting og tang), Andreas (vokal) og Knut Benjaminsen (bass) stilte villig opp med rene ører. Trommeslager Magnus Moriarty og gitarist Camillo var ikke tilstede.

Dere er ikke akkurat det mest aktive bandet der ute?

Andreas: Nei, men vi kjeder oss ekstremt fort, vi kan knapt nok øve, for det blir fort så kjedelig…

Denne platen består av alt dere har spilt inn?

Andreas: Ja, siste delen ble spilt inn rundt 2001, så spilte vi inn én låt for tre år siden og de fire siste spilte inn for to år siden, det vil si de første låtene. Innholdsfortegnelsen er litt stokket om.

Marius: Vi tenkte et konsept på at artworken skulle være litt utilgjengelig, siden vi er en ganske loka og utilgjengelig gjeng selv. Det skulle ikke være lett å skjønne hvem vi egentlig var og hva som er greia med den skiva. Når du åpner den og ser den platen [rødt og gult i et skrikende mønster, uten tekst, journ. arm.] så tenker du at ’den der er jeg ikke keen på å putte i spilleren’. Der synes jeg Yokoland fulgte opp bra!

Men dere er fortsatt et band i drift?

Andreas: Vi har jo ikke spilt en konsert på tre år, men det er også noe av greia med Jet Set. Vi har vel spilt tre konserter til sammen – men jeg håper vi kan gjøre det igjen.

Marius: Hadde ikke Camillo bodd i Wales, han går på skole der, så hadde vi nok sikkert spilt mer. Men da tror jeg vi også hadde vært helt ferdig med ”punkegreia”, og denne platen her er nok de siste krampetrekningene av det.

Knut: Vi hadde en øving for et års tid siden. Da hørtes vi ut som skikkelig oldisband. Gamle menn som prøvde å finne tilbake til magien.

Gamle menn – ok, da passer det bra å starte med første låt.

Pere Ubu: ”The Modern Dance”
Modern Dance, 1978

Stillhet – og intens lytting.

Ringer det noen umiddelbare bjeller?

Andreas: Det høres jo veldig ut som noe no-wave, 80-tallsgreie…

Vi må litt lengre tilbake, og ikke til New York.

Marius: Jeg har ikke anelse, men det var jævlig fett!

Det er Pere Ubu, fra 1978.

Andreas: A-ha! Det er jo ikke så fremmed fra det vi driver med, så det var ganske kult at vi faktisk ikke hadde hørt det.

Marius: Her er det jo litt av den samme tilnærminga til måten å bruke keyboards, rock ’n’ roll lydbilde og eksentrisk vokal.

Pere Ubu blir gjerne omtalt som art-punk og ’avant-garage’. Jeg er litt nysgjerrig på hvor Jet Set Njet har sine musikalske røtter. Hvem eller hva har vært viktig for deres utvikling.

Marius: Vi spriker i veldig mange retninger, og det har nok noe med å gjøre at vi hører på forskjellig musikk alle sammen, fra klassisk til rock, folk og psykedelia. Så har vi selvsagt punken i bunn.

Andreas: Møtepunktet for oss er jo nettopp at vi møtes på noe vi har felles forståelse for, som alle er interessert i, og da er det psykedelia som har vært mest tilfredsstillende for alle.

Marius: Jo, men da har heller aldri vært sånn at vi har dukket opp på øving og diskutert referanser. Jeg vet ikke om det er noe band som gjør det, eller det er sikkert noen som bestemmer seg for at nå skal vi høres ut som en blanding av Pere Ubu og ’whatever’. Men det går litt på det jeg snakket i stad om spille konserter. Jeg føler at vi er et mer rituelt band. Vi bare hooker opp og spiller, så kommer det et eller annet tilfeldigvis ut av det. Flesteparten av øvingene våre er vel tilbrakt på røykerommet der vi sitter og prater tull.

Rudimentary Peni: ”Rotten To The Core”
Death Church, 1983

Andreas (etter få sekunder): Det er Rudimentary Peni! De har jeg vært blodfan av lenge, og Nick Blinko har vært en stor inspirasjon både vokalmessig og tekstmessig. Jeg ble helt ’blown away’ første gangen jeg hørte det. De som fikk meg til å oppdage det var Tor-Andre på Tiger, som mente jeg burde forske litt på dette.

Rudimentary Peni spiller anarko/punk med en politisk brodd. I hvor stor grad er dette en retning dere har et forhold til. Jeg spør også litt med tanke på at dere har en viss bakgrunn fra Blitz-miljøet?

Marius: Det er en del anarkistiske prinsipper som rår i bandet, men det er ikke vi som er pådrivere for det, tror jeg.

Andreas: Når jeg skriver tekster har jeg aldri hatt noe spesielt budskap som jeg vil fremme. Hver periode har heller vært preget av forskjellig sinnsstemninger som jeg har vært i, og det har vært tre spesielle perioder i livet mitt. Så tekstene blir mer på det personlige planet.

Marius: Når jeg ble med opplevde jeg at bandet mer var et brudd med den anarkist-politisk korrekte Blitz-greia. Jeg fikk inntrykk av at dere kanskje hadde vært litt der, men kanskje ikke de mest hardcore gamle gutta. Det dere drev var mer et opprør mot det, slik jeg oppfattet det.

Knut: Vi er ikke det store, heroiske rockebandet som har ett mål. Det er ingen som bestemmer, og alle gjør sin egen greie.

Andreas: Vi har hatt et prinsipp på at alt er lov, men vi har aldri vært keen på å være et ’tulleband’ som det er lett å kunne bli når man ikke er redd for å gjøre noe som helst. Jeg føler heller ikke at vi har blitt det, men jeg skjønner at folk synes Jet Set er rart og at de smiler litt av det.

Rudimentary Peni var jo også et punkband som blandet stilarter til en viss grad, både trashcore, metal og mørk folk.

Marius: Jeg kjenner ikke det bandet så godt, men det er veldig mørkt i forhold til det vi driver med. Jeg føler at de har et veldig svart syn på verden i forhold til oss.

Andreas: Nick Blinko er mørk, selv om det er vanskelig å tolke alt også. Jeg synes mest det er noe helt annerledes som gjør den musikken veldig tiltrekkende.

Trumans Water: ”Who Owns The Sun”
Trumans Water, 2001

Nå er vi litt lengre frem i tid.

Andreas: Det høres litt ut som Drive Like Jehu, men jeg tror ikke det er dem…

Vi er i noenlunde samme gate. Vi skal til San Diego-scenen.

Andreas: Igjen, veldig fett. Nydelig støyrock, litt skranglete tidlig 90-talls stil. Kan det være Hammerhead?

Jeg tenkte å ta med et band som stilmessig kan knyttes litt nærmere f. eks The Fall og Sonic Youth, men også innflytelse fra Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er Trumans Water.

Marius: Ja visst! De har jeg jo sett live også, på Blå for kanskje fem år siden. Da var de mye skeivere, mens her var det en mer jevn puls. Det var veldig bra i hvert fall.

Jeg finner en god del fra den tidlige 90-talls indierocken i Jet Set.

Andreas: Både jeg og Camillo hørte veldig mye på det, og det har vært en klar inspirasjon. Den tiden har en helt egen sound. Det er veldig rart at ikke flere har latt seg inspirere av det, for her har du kremen av lyd – og bra låter, også jobber folk heller for å finne en slags polert lyd.

Marius: Det tror jeg er litt typisk norsk greie også. Norsk musikk fikk et slags løft på slutten av 90-tallet som ga selvtillit. Men i de selvtilliten er det også en mangel på selvtillit. Hiven av at det skal være så glattpolert og låte så bra som mulig som et produkt man kan presentere for utlandet. Den tankegangen bidrar på en måte å sette fokuset på musikken til side. De kan ha fete riff og spille hardt på gitarene, men det skal liksom skrus til å bli et kjøpesenter-produkt.

Andreas: Vi ville ikke høres ut som Refused, som jeg digga, men heller som So Much Hate og Life… But How To Live It som var mye råere. De er hele respekthylla og har vært utrolige viktige band for Jet Set.

Marius: Ja, for hele den norske punk-scena, og jeg føler de egentlig får veldig lite kred for nå.

Andreas: Jeg tror veldig mange nye pønkeband ikke vet om dem, og de gyver heller ikke etter det. Det er kanskje ikke bra nok lyd, eller det folk ser etter. Jeg vet ikke.

Marius: Det var i det hele tatt veldig mye kule band i pønkmiljøet på 80-tallet. Jeg så Life… But How To Live It sin reunionkonsert for 20-årsjubileet. Det var helt fantastisk, og jeg tenkte på hvordan det må ha vært på 80- og 90-tallet.

Men hva med Blitz og det miljøet i dag? Det virker ikke som det skjer så veldig mye der nå?

Marius: Det er vel ikke noen definerende scene på samme måte. Det er vel mer at de fortsetter i samma tralten. Det er jo mye søplete svenske pønkeband som driter på seg på scenen, men det skjer jo fete ting der også. Jeg har vært på sporadiske konserter med elektro-ting som har vært bra.

Andreas: Den bookinggruppa der varierer ganske mye, og jeg har vært der når de har promotert konsertene sine. Ofte har jeg hørt om at ting har skjedd et halvt år etterpå. Har DE spilt der liksom…

Marius: I de dårlige konsertperiodene tror jeg også det er litt konservativ booking. For et par år siden var det en del fete band, som heller ikke var typiske undergrunnsband. Det er jo et veldig tøft lokale med en rå scene. Og digg og billig mat!

Antioch Arrow: ”Chaos Vs. Cosmos”
In Love With Jetts, 1997

Dette er også fra San Diego, men nå er vi mer inne i post-hardcore.

Andreas: Det kunne jeg tenke meg, men jeg er ikke så veldig oppdatert på det som skjer der nå for tiden. Vent, dette er Angel Heart, er det ikke? Jeg har jo hørt denne låten mange ganger før!

Antioch Arrow heter de, blant annet omtalt for sine ’stream of consciousness’-tekster. Med låttitler som inkluderer ”Vladimir Smirnoff”, ”Burt Reynolds” og ”Billy Idol” vekkes unektelig nysgjerrigheten for hva dere skriver om.

Andreas: Det er en story bak alle titlene. ’Burt Reynolds kept his mouth shut and Mel Brooks enjoyed it’ stammer fra filmen Silent Movie. Jeg er svoren Mel Brooks fan, og tittelen kom etter at låten var ferdig. De ordene som stakk seg ut var Silent Movie og hva var da mer naturlig enn å gå til Mel Brooks! ”…Vladimir Smirnoff” er en sang om katten min, som heter Smirre.

Du skriver gjerne om de nære ting?

Marius: Vel, på de fire siste låtene våre så er faktisk mer ’stream of consciousness’-stil. Det jeg liker med tekstene din, Andreas, er at det er mer fraser og fragmenter som blir puttet sammen til en sprø helhet.

Andreas: Jeg liker fine ord som kan sies på en litt annen måte, og vri på. Det er morsomt som låtskriver, og stort sett slik jeg skriver nå.

Knut: Du nevnte så vidt anarkisme i stad. Jeg tror kanskje surrealisme er et mer treffende begrep. Stream of consciousness går også på måte å spille på og lage musikk på. Det er en måte å tenke på som jeg tror treffer bra.

Andreas: Når låter blir til på øvinga, og de andre jobber på et tema, så er det mulig å ta og følge på energien. Det blir veldig fysisk, og det er utrolig inspirerende å lage tekster i et slik miljø. Det er noe av den magien som er veldig bra.

Nå skal vi over til noe helt annet.

Aphex Twin: ”Start As You Mean To Go On”
…I Care Because You Do, 1995

Marius: Er det noe fra Warp? Aphex?

Helt riktig. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg tok med noe herfra?

Andreas: Center Of The Universe-remixen?

Ja, jeg tenkte også på en låt som “Blowing Bubblz In The Garden Of Eden” og klipp-og-lim strukturer som preger enkelte spor.

Marius: Camillo har hørt fryktelig mye på de Warp-sakene, men jeg tror det like mye er Zappa. Han er jo både stor Zappa og Aphex Twin-fan, og har tilført spesielt mye av særegne gitarstilen til Jet Set. De støygreiene på ”…Bubblz” er faktisk bare Magnus som loker med et Casio hjemme, og det tror jeg mer er en slags William Burroughs-greie. Det er stykke MagnusMagi. Så tok vi det gjennom space echo selvfølgelig. Alt må gjennom space echo.

Det passer bra, vi går over til neste kutt.

King Tubby: ”Uptown Special”
Dangerous Dub, 1995

Knut: Lee Scratch?

Marius: Vent, det er ikke Tubby da? Han hadde jo mye kul 80-talls dub. Camillo lånte meg en gang en skive med noe slags Miami Vice-dub.

Denne er hentet fra Dangerous Dub, som visstnok fikk sin tittel på grunn av det farlige nabolaget den ble innspilt.

Andreas: Ja, det gjelder å bygge opp noen slike myter rundt dub- og reggae-studioene. Studioet til Perry ble brukt av Stones, og da var det visst noe heavy gunfighting utenfor, så Mick Jagger måtte fraktes ut…

Marius: Når Camillo kommer hjem så spiller vi en neste plata i Kingston!

Andreas: Det er vel eneste mulig utvei til å faktisk få ham hjem…

Det er ikke helt bak mål å trekke frem litt dub her?

Marius: Vi har hørt veldig mye på dub, men det er mer som en studioteknikk enn en genre. Det henger også sammen med den psykedeliske greia vår, det å dubbe ting. Vi snakket veldig mye om det når vi var i studio med de fire nyeste låtene, og snakket mye med Fritjof [Lindeman] da han mikset, om å få på masse klang og ekko. Det er en teknikk som er utrolig deilig å benytte seg av i post-produksjon, og som jeg synes brukes litt for lite. Musikalsk så vet jeg ikke helt. Det er litt beslektet med ambient, det er å digg å sette på, men ikke noe du sitter å blodlytter til.

Da tar vi den siste.

Center Of The Universe: ”No Room For Space”
Metronomicon 3.0, 2006

Marius – etter ett sekund: He, he – det er Center Of The Universe.

Det er mange grunner til å ta med denne. CoU remikset blant annet en låt på platen deres.

Andreas: Jørgen [Skjulstad] legger signaturen sin veldig tydelig på det han gjør, og det er vanskelig å ikke høre at det er han.

Jeg tenkte også litt på den store kretsen rundt dere, ikke minst relatert til plateselskapet Metronomicon.

Marius: Det var snakk om å gi ut denne platen på Metronomicon, men vi følte på en måte at dette var en annen greie. Det skader heller ikke å prøve noe annet. I bunn og grunn føler jeg jo at dette faktisk er en punkplate – om enn noe variert.

Kan den etiketten også være noe båssettende?

Andreas: Jeg synes de bryter mer opp nå, og det blir mye klarere forskjeller enn i begynnelsen. Det blir gjort veldig mye forskjellige ting, selv om mange jobber om hverandre.

Marius: Det er jo også fordi det ekspanderer og blir flere folk med der. Som Meta Forever etter at du kom inn, Andreas. I begynnelsen var det jo bare Now We’ve Got Members, Koppen og Center Of The Universe. Det blir bare mer og mer variert, og det er bare positivt. Nå jobbes det også mer med trykte utgivelser og distribusjon i Norge og i utlandet. Vi prøver å få litt mer ut av det – og da tenker jeg ikke økonomisk. Vi har funnet ut at regnestykket går opp uansett. Men markedet er jo ganske begrenset i Norge, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha distribusjon. Da satser vi heller på spesialsjapper som Tiger, som er veldig dyktige til å pushe skiver, noe som igjen betyr veldig mye jobbing. Så det er alltid et dilemma.

Har dere noe målsetning om å selge noe særlig av Jet Set Njet?

Marius: For min del er det mest veldig digg å få den ut. Men jeg synes det er bra at noen tydeligvis finner kvaliteter ved den! Det er jo ikke musikk for alle.

Og det er det heller ikke ment å være heller, avslutter Ergo.

Opprinnelig publisert på ballade.no 30.11.2006
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug