How Did They Find Themselves Here? The Dream Syndicate: Album by Album

In the late 1970s Los Angeles was a key hub for punk rock and hardcore music, spawning crucial bands like Black Flag, Germs and Circle Jerks. At the turn of the decade, just as that boom started to fade, a new generation rolled into town keeping the untamed punk spirit alive while reverberating echoes of the pre-punk era.

Eighties Los Angeles became a hotbed for pioneering alternative rock acts, leaning equally towards country and folk, in the form of cowpunk, and psychedelia, manifesting a scene known as the Paisley Underground. Man, it must have been a thrilling place! Standout bands like The Gun Club, X, Green On Red, The Rain Parade, The Long Ryders and True West are just some of the acts that planted cactus roots in the land of palms. But none were more thrilling or vital than The Dream Syndicate.

Even though they belonged to the same scene as the ones mentioned above, The Dream Syndicate didn’t sound like anyone else at the time. Originally based around Steve Wynn (guitar, vocals), Karl Precoda (guitar) Kendra Smith (bass) and Dennis Duck (drums), Syndicate was all about loud guitars and a boundless approach, creating a musical habitat equally leaning on the harrowing echoes of Neil Young and Crazy Horse, the intricate guitar work of Television, the drone soundscapes of The Velvet Underground and the improvisational elements of John Coltrane, Ornette Coleman and Albert Ayler.

The band cemented their legacy early on the seminal 1982 debut, The Days of Wine and Roses, a hands-down masterpiece that exhibits everything they were capable of. Although loud, psychedelic guitar rock was not the hippest of sounds in the ’80s, but it resonated surprisingly well for a subculture that later became known as college rock, which The Dream Syndicate pioneered along with the likes of their close friends in R.E.M, Sonic Youth and Dinosaur Jr.

In 1983 The Dream Syndicate secured an opening slot for U2 on their U.S. tour, and the newfound national spotlight landed them a contract with A&M Records. Along with the record deal came a budget that allowed them to hire Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult, The Clash) as producer, resulting in their much more expansive sophomore album, The Medicine Show (1984).

Being dropped from the majors due to disappointing album sales, on top of internal struggles and various line-up changes didn’t prevent two more albums to follow. After a temporary retirement, which allowed Steve Wynn and compadre Dan Stuart of Green On Red to join forces as the drunken barroom outfit Danny & Dusty, Syndicate returned with newfound energy on 1986′s Out of The Grey. Following yet another pause, they crafted the dark and dense album, Ghost Stories, produced by Elliot Mazer of Neil Young fame.

In just six years time, The Dream Syndicate had forged a unique and distinctive four-album catalog that earns them a place among the seminal guitar bands of the 1980s. They capped off the decade with Live at Raji’s, an ecstatic live album that fully captured their energetic shows, without any technical bonds and a statement most bands can dream of.

As the ’80s turned to the ’90s, the Dream Syndicate was put to rest. Steve Wynn continued on as the far most profiled artist, under his own name and in bands like Gutterball and The Baseball Project, while other members drifted in different directions. Their music maintained a strong cult following no one really expected their return.

Then, in 2012, The Dream Syndicate miraculously reunited for a Spanish music festival. Made up of Wynn, Mark Walton (bass), Dennis Duck on drums and newcomer Jason Victor on guitar, the magic was still there. The band has since played over 50 shows and toured throughout the U.S. and Europe.

In 2016 they headed into the studio to begin work on their first album in 29 years. Released on September 8 by Anti- Records, How Did I Find Myself Here? is a triumphant return for a band that never lost its spark.

We invited Steve Wynn for a look in the back mirror and guide us through their catalog while we anticipate their new album.

* * *

The Dream Syndicate: Album by Album
By Steve Wynn

The Days of Wine and Roses
(Ruby, 1982)

Where it all began – to be specific, during three consecutive midnight to 8 a.m. sessions at Quad Tech Studios in East Hollywood in September of 1982.

We tracked all of the songs on the first night. And I sang them and did a few guitar bits and pieces the second night. We mixed the whole thing on the third and we all went to our day jobs in between.

I worked as a clerk at Rhino Records so it’s not like it was the most demanding job in the world. But I do remember going in and opening the store after we finished with a cassette of the mixes in my hand.

I played it to an empty store and knew that we had done something special, that we had made an album that lived up to our loftiest ambitions and intentions

Medicine Show
(A&M, 1984)

The first record took three days. This one took five months, working almost every day during those five months, usually about 12 hours a day.

On the same 8 songs. Yes, it’s almost impossible to believe.

Chock it up to the times, the ’80s became the Era of The Producer, a time when newfound technology and those at the helm felt that they were there for much more than the mere task of capturing art.

Chock it up to the actual producer we had chosen, Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult, The Clash), who I later found out was notorious for going way over a deadline and most certainly over budget.

Chock it up to our ambition to make something deeper, bigger and most intense than our first.

Whatever, they were very different records but they fit together in my mind and this one is quite often my favorite. It creates its own world and I really feel like there’s no other record quite like it. Oh, and some of my favorite songs that I’ve ever written.

Out of the Grey
(Big Time, 1986)

The band broke up in December. Karl and I weren’t talking. It had stopped being fun. And the newfound excesses – of chemicals, alcohol, experience, ego, fame – didn’t work in our favor.

So, that was it.

At least that was it until Mark and Dennis and I realized that we liked playing together and we invited Paul B. Cutler (45 Grave and, the producer of our first EP) to join us.

It worked. It was a blast. It was fun.

And the giddiness of everything being fun again comes through on this record, the title track being the taste of rising up, phoenix-like, from the ashes.

It’s upbeat, breezy, things not normally associated with our band.

Ghost Stories
(Enigma, 1988)

By this time Mark and Paul and Dennis and I had spent a lot of time on the road, and you can hear it on this record. I think that in some ways we put it all together on this one.

It’s dark, it’s noisy, it’s bratty but it’s also quite self-assured and not undone by production – neither too little nor too much.

It’s just us.

Credit must be given to producer Elliot Mazer (responsible for Neil Young’s Harvest, for one) who went for a live immediacy and transparent, rocking sound. It doesn’t sound dated. It sounds like us and, although we didn’t know it at the time, it was a good way to go out.

Oh, and much of it features Chris Cacavas, who had become a fifth member and still is to this day.

Live At Raji’s
(Enigma, 1989)

Paul’s guitar was stolen and we were all broke and most definitely uninsured. So we played a gig at our favorite local Hollywood hangout, Raji’s, to make enough to buy him a new one. And what the hell, we thought, let’s record it as well.

Elliot was around and had the idea to record the show direct to DAT (remember DAT, kids?). He was upstairs with his gear and recorder while we rocked out in the basement.

Man, we were ON that night – no jitters or worries about being recorded. We let it all fly. You hear this record and you hear what we did night after night on stages around the world.

When the show was done, so was the record. Performed and recorded and fully mixed all at the same time.

Some people say it’s our best record. Who am I to argue?

How Did I Find Myself Here
(Anti-, 2017)

A 29-year gap between our fourth and fifth albums. Who does that? Has there ever been a longer gap between albums in a band’s history. I don’t know. But this feels both like a continuation of our saga and something altogether brand new.

We neither wanted to ignore our past nor slavishly reproduce it.

And then we went into the studio and didn’t think about any of that. We just played.

Five days of playing in Richmond, Virginia at Montrose Studios, aided and abetted by our new guitarist Jason Victor (who had played in my solo band, the Miracle 3, since 2001). We knew from the start that it was going well and we just kept going and followed the music where it wanted to take us.

It took us someplace very special.

And that’s how we found ourselves here.

See you on the road.

– Steve Wynn, September 2017

Bjørn Hammershaug

Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(“Blackpoppies”, CocoRosie)

beirut_gulagBeirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

tg306cd accordion folder_J.inddCocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

travel-sea-days-escapeTravel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

savath_savales_pollenSavath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

odawas_depthsOdawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

mendoza_lineThe Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

lovers_stars_litLovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

lofty_pillars_amsterdamThe Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

Nighthawks & Gentlemen

If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug