Anne Hytta | The Big Beast

Slagr: straum, stile (Ozella, 2011)
Stille vann, dyp bunn
Andrei Tarkovskys Solaris (1972) er et psykologisk drama sentrert rundt omstendighetene på en romstasjon, en utenomjordisk vakker og hallusinerende film som etter gjentatte ganger setter seg langt inn i marg og bein. Slagr er den norske folkemusikkens ekvivalent til Tarkovsky. Deres debut Solaris (Nor-CD 2007) var et svært vellykket forsøk på å utforske de “lange linjers musikk” – eller dronemusikk om du vil. Preget av minimalismen (tenk Steve Reich, LaMonte Young) og med bakgrunn i tradisjonsmusikken, abstraherer Slagr de fleste av folkemusikkens bumerker og beveger seg fremdeles langs andre linjer enn de mest utforskede. Mer opptatt av klanglige farger enn melodiske strukturer skaper de kammerfolk med enkle virkemidler: Hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon (Amund Sjølie Sveen) er den uvanlige, men effektive kombinasjonen.

Spor 2 på straum, stille er også titulert “Solaris”, og slik kan Tarkovskys filmatiske uttrykk atter en gang overføres på den norske trioen. Meditativt og grasiøst skaper de noe hinsides denne verden. Med dvelende tilnærming i langsomme, nesten drømmeaktige sekvenser møter de oss med det talende titulerte åpningssporet “Drifting Out Of Sleep”. Titler som “Quiet Rain” og “First Frost” beskriver atmosfæren i det som foreligger, innspillingen i Sofienberg kirke (av Nils Økland) underbygger ytterligere en katedralsk stemning som preger hele platen.

straum, stille består i hovedsak av innadvendt og kontemplerende materiale, som sikkert vil bli for stillestående for enkelte. For dette er mer sansemusikk enn dansemusikk, som kommer best til sin rett i et par gode hodetelefoner. Det er å anbefale å gi Slagr denne sjansen, sjansen for en berikende opplevelse i retur er stor. Bare en sjelden gang blir det mer straum enn stille, som i pågående “April” med sin krysning av av norske folketoner og post-rock.

Men det er ikke krusningene Slagr er mest opptatt av, det er understrømmene.

De har nok en gang levert en nydelig plate, der Tarkovskys blikk mot kosmos liksom vendes til en indre reise, og reflekterer noe dypt originalt – og dypt urnorsk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk i 2011

Slagr: Short Stories
(Ozella, 2015)

En gang på midten av 1980-tallet ville McDonalds etablere et av sine utsalgssteder på Piazza di Spagna, denne kjente plassen ved Spansketrappen i Roma. Den påfølgende protestaksjonen innledet hele den populære Slow-bevegelsen, med avarter som ’Slow Food’ og ’Slow Cities’. Formålet for bevegelsen er å finne et mer balansert tempo og en mer bærekraftig livsstil i en hastig moderne hverdag.

Trioen Slagr kan sies å være den musikalske ekvivalenten til denne bevegelsen. Short Stories er Slagrs fjerde album, innspilt i Hoff kirke på Toten. Som på deres tidligere utgivelser tas vi med ut på en reise til grenselandet mellom sakral kammerfolk, langstrakte droner og meditativ ambient, med langsomme toner som egner seg like mye i horisontal som vertikal lytterposisjon.

Slagr slår ikke an de kraftigste strengene, roper ikke ut med store bokstaver – snarere det motsatte. Men med sitt ordløse spill får de oss kanskje til å stille noen elementære spørsmål ved våre liv og dagens levesett. I det minste gir de oss en fantastisk lytteropplevelse.

Med hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon og stemte glass (Amund Sjølie Sveen) møter de tre eminente musikerne oss med utstrakt hånd. Vi lar oss villig geleide inn i rom der konsentrasjon og fokus ikke bare forventes, men er påkrevd for å gi fullt utbytte som lytter. Sett deg godt tilbake, skru av duppedingsene, lukk øynene og lytt.

Den konkrete inspirasjonen til den drømmeaktige, og nærmest abstrakte musikken har Slagr funnet i en novelle av Hans Herbjørnsrud. ”På Gamletun i Europa” er en fortelling satt 400 år tilbake i tid og omhandler en liten, glemt kvinne i en stor verden. Samtidig er novellen en skildring av hvordan en folkevise kan ha oppstått. Dette er overført til musikalske tema som utforsker de små øyeblikk og samtidig det store og uforanderlige.

Få kan som Slagr tonesette akkurat en slik stemning.

Hør bare et spor som ”Sylvelin”. Sigrun Engs cello maler fram en tung åpning, før den avløses av Hyttas hardingfele. Celloen blir liggende som et drone-element i bakgrunnen og skaper en nydelig kontrast idet Sjølie Sveens lekende glasspill kommer inn. Slik driver musikken sakte av sted i et skimrende spill av lys og mørke. Den griper vidunderlige øyeblikk, holder på dem en liten stund før de liksom løser seg opp og inntar nye former i det som kunne vært et evig kretsløp.

Om fortellingene har sin opprinnelse i kvinnelige skikkelser fra vår egen balladetradisjon (”Årolilja”, ”Sylvelin”), naturbilder (”Skare”) eller dekonstruerte folkeviser (”Folkevise”), har i den store sammenhengen ikke så mye å si. Short Stories er ikke en samling ‘låter’, men et helhetlig stykke musikk som bør inntas slik. Er du likevel i tvil, så anbefales den forlokkende ”Årolilja” som en egnet døråpner.

Det er i urgamle tradisjoner Slagr beveger seg, og tidløse spørsmål de befatter seg med. Men som få andre evner de gjennom tradisjonen å sette et speil opp mot vår egen samtid. Det er musikalsk novellekunst på sitt aller beste.

Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk mai 2015
Bjørn Hammershaug