Svartere enn natten
Vi befinner oss i Twin Peaks. Det er natt og skogen varsler uro. Inne på The Roadhouse sitter noen ensomme ugler vendt bort fra den dunkle scenen. Der står et orkester, halvt skjult i mørket, de har spilt i årevis og siden ingen av dem sier noe, er det ikke noe som avslører at de er fra Tyskland. Musikken som kvartetten fremfører smyger seg gjennom lokalet og blander seg med sigarettrøyken over bordene. Tunge keyboards ligger konstant i luften og signaliserer en slags uhygge. En Fender Rhodes renner sakte nedover de svarte eikeveggene, taffelaktig, mellotronen klokker inn til gravferd. Trommestikkene løftes varsomt, stryker over cymbalene, legger seg inntil basstrommen med dumpe drønn i langsomme bevegelser. Bassisten henger nesten urørlig over kontrabassen med lukkede øyne og en sneip i munnviken. En forsiktig, følsom saksofon skaper cool, 60-talls ‘film noir’ feel. Bohren & Der Club Of Gore tar oss med ut av lokalet, til himmels og inn i skogen. Til en underverden bestående av enarmede menn, svevende kjemper og baklengssnakkende dverger. Jeg kjenner hårene reise seg på nakke, på armer, over hele kroppen, og de legger seg ikke før lenge etter at de 70 minuttene er forbi.

Bohren og hans klubb klarer, i likhet med David Lynch/Angelo Badalamenti, å finne den dirrende nerven mellom dyp ambient, dyster, melankolsk doom og lounge-jazz som gir skremmende, stemningsskapende virkninger. Jeg tenker også litt på Grant Greens Idle Moments og The For Carnation, men for å utfylle bildet ytterligere kan det også nevnes at medlemmene har bakgrunn fra doom/grindcore, og regner seg som inspirert av for eksempel Autopsy og Gore, og at de har turnert med amerikanske Sunn O)))

Black Earth er deres fjerde plate, og i likhet med de foregående ber den ikke om tillatelse til å føre deg inn i mørket. Den griper tak fra første sekund og holder deg med et fast grep. Sjansene er store for at du blir sittende (eller liggende) helt i ro hele tiden. Du vil bli ført fra “Midnight Black Earth”, gjennom “Constant Fear” og til “The Art Of Coffins”. Men det er ingen ubehagelig ferd. Til det taler kvartetten med en merkverdig suggererende kraft og en evne til å stadig dykke dypere ned i mørket uten å ty til billige skremselseffekter. Black Earth er gjennomtenkt, her er ingen skrik og ikke noe blod, det er de finstemte detaljene som preger en prosess det tok over et år å fullføre.

Å lytte til Black Earth er som å ligge død i en kano som gynger sakte vekk fra land. Det er som å hutre fryktsomt langs en folketom gate en sen nattetime. Det er som å entre bak det purpurfarge fløyelsteppet. Det er mørk ambient. Horror jazz. Piano doom. Kall det hva du føler er rett for deg. Kall det ingenting.

Dette er musikk for mørket. Toner fra natten. Toner for natten. Tegnene finnes i stjernene. De prikkes inn av Bohren & Der Club Of Gore.
Først publisert på groove.no: 16.04.2004