allEars

Daniel Meyer Grønvold: Søker det uperfekte

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Daniel Meyer Grønvold spiller gitar og knotter med elektronikk i Oslobandet Minn Minn Lights, sammen med Eirik Renton (perkusjon og oscillator) og Øivind Koppang Eriksen (elektronikk). Lørdag spiller trioen på all Ears ’08 i Oslo, der de deler scene med blant andre Phil Minton/Roger Turner Duo og sveitsiskfødte Eiko.

En lytt på de sporene som ligger ute på bandets MySpace forsvarer i høyeste grad Grønvolds beskrivelse av musikken som ’teksturbasert impro’. Lydbildet er dvelende og truende på en gang, melodisk fraværende og rytmisk tilfeldig. Minn Minn Lights virker å ha oppstått i etterkant av Katastrofen, en etterlevning som livnærer seg i et vakuum mellom elektronisk søppel og organisk forråtnelse. Dette skrekkfilm-scenariet forhindrer ikke at musikken også er imøtekommende og i høyeste grad levende. Tankene går mot både elektro-akustisk musikk og industriell ambient slik vi kjenner fra etiketter som VHF, Kranky, Load, Sofa og Miasmah. Minn Minn Lights kiler seg inn et aktverdig selskap.

Rett vest
– Jeg og Eirik har spilt sammen i et utall år i diverse prosjekter. Vi startet først i et rockeband sammen og så gikk det gradvis rett vest etter vi oppdaget Ornette Coleman, Derek Bailey, Keiji Haino og lignende, forteller Daniel Meyer Grønvold.

– Vi spilte lenge sånn typisk call-response impro, men gradvis saktet musikken seg ned og fikk mer fokus på klang tekstur og timing. Vi har spilt med Øivind i snart fire år. Han hadde egentlig ikke spilt musikk før, og i starten benyttet han bare en diktafon.

Grønvold sier at Minn Minn Lights er i kontinuerlig forandring, og at de i løpet av kort tid stadig finner nye retninger å utvikle seg videre på.

– Vi prøver rett og slett å gjøre det som er logisk for oss. Vi prøver å finne det vi har av særpreg og dyrke det videre.sier Grønvold.

daniel_gronvoldLiker det uperfekte
Han tør også være kjent fra band som Banshee Howl, Ghost Hairdo og Mi-Kydno. Vi ber ham forklare litt om hva som kjennetegner disse sammensetningene i forhold til Minn Minn Lights:

– Mi-Kydno er en duo bestående av meg og Eirik Renton. Vi beveger oss vel i noenlunde samme terreng som Minn Minn Lights kan man si. Men Ghost Hairdo og Banshee Howl er veldig annerledes. For eksempel tillater jeg ikke meg selv å spille gitar i Ghost Hairdo, men trakterer sånt som ukulele, steeldrum og melodica. Banshee Howl eksisterer vel egentlig ikke for øyeblikket, men det er mer utagerende støy/frijazz. Jeg liker å gjøre mye forskjellig, forskjellige tilnærminger har forskjellige kvaliteter. Jeg sorterer hvordan jeg spiller inn i ulike tilnærminger, og får like mye ut av alle, forteller Grønvold, som likevel finner en slags rød tråd i alt sitt virke, både i bandsammenheng og som soloartist:

– Jeg liker uperfekte lyder, uansett om jeg spiller minimalt eller utagerende.

Sonisk ungdom
Daniel Meyer Grønvold går for tiden på Kunstakademiet i Oslo, og han har spilt gitar helt siden fjerde klasse.

– Jeg preparerte gitaren hjemme før jeg ante det fantes et miljø for sånt, sier han. Jeg har ingen musikkutdannelse og har ikke lyst på det heller.

Som utøvende gitarist, hva er dine fremste inspirasjonskilder?

– Gitarister jeg er veldig glad i er Bert Jansch, Keith Rowe – som det er vanskelig å komme ut av skyggen til når man spiller liggende elektrisk gitar, Neil Young, Thurston Moore/Lee Ranaldo fra Sonic Youth, John Fahey og en rekke andre. Jeg er egentlig ikke så fiksert på gitarister, og det er veldig mange gitarister jeg ikke liker. Washing Machine var den platen som virkelig åpnet ørene mine for eksperimentell musikk, særlig ”The Diamond Sea”.

– Jeg får like mye ut av Hototogisu som av Mark Wastell, forskjellige ting til forskjellig bruk. Nå om dagen hører jeg mer på gammel 1920- og 30-tallsblues enn på impro og støy.

Daniel Meyer Grønvold tilhører den nye generasjonen av improvisasjonsmusikere i Norge, men han føler ikke at han tilhører noen bestemt ’scene’:

– Nei, det vet jeg ikke helt. Men jeg synes det er mange bra folk akkurat nå, blant andre Håvard Volden, Kyrre Laastad, Streifenjunko og Martin Taxt. Det er fint å se at det er en del folk som vil de samme tingene.

Dette er ikke artister som trekker de store masser – fra 4-5 stk til 40-50, som Grønvold sier det – men til helgen samles altså impro-miljøet og musikkinteresserte på all Ears. Det er en festival han selv har et godt forhold til også fra publikums side av scenen:

– Jeg har vært der de siste tre årene, og sett noen veldig fine konserter. John Tilbury solo og Otomo Yoshihide solo er to av dem.

Bjørn Hammershaug
Først publisert på ballade.no 08.01.2008

Lars Myrvoll: Frie tøyler

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Det begynte vel med Sonic Youth, sier Lars Myrvoll om hvordan forholdet til mer eksperimentell musikk snek seg inn i hans bevissthet.

– Jeg husker godt vi satt og hørte på SYR-utgivelsene i kjelleren til en kompis. Jeg husker også at han spilte Captain Beefhearts Trout Mask Replica når jeg var cirka 15 år. Jeg lånte plata, skjønte ingenting, men hang meg helt opp i enkelte partier. Etter disse oppdagelsene begynte jeg å lete febrilsk etter nye musikkopplevelser. Litt senere fulgte oppdagelsen av John Coltrane, spesielt The Olatunji Concert. Nerven i den senere musikken til Coltrane er vel kanskje en av de aller viktigste tingene jeg har hørt i livet mitt. Arne Nordheim, Fennesz, Derek Bailey og Morton Feldman husker jeg også som store åpenbaringer.

– Men min aller første interesse ble vekket av en eldre barnevakt som fôret meg med Kiss på ettermiddagstid, legger Myrvoll til.

Dette er altså navn som må stilles til ansvar for Lars Myrvolls musikalske oppvåkning og videre utvikling, og som på kort tid har resultert i myriader av konsepter, band og prosjekter.

Estetisk opplevelse
Han startet først med å spille musikk i hjembyen Bodø og etter hvert i Trondheim hvor han flyttet i 2003. Her markerte han seg blant annet i kollektivet Klubb Kanin. Etter et par år i Trondheim flyttet Myrvoll til Oslo hvor han nå går første år på Statens Kunstakademi der han arbeider med en mastergrad i billedkunst/Fine art. Ved siden av studiene har han nok å henge fingrene i. Han begynte som gitarist, men driver også med både elektronikk og mikrofoner, og har markert seg ved å ha et bredt musikalsk nedslagsfelt. Han har spilt med blant andre MiNensemblet, Kjetil Møster, Axel Dörner, Tonny Kluften, Kari Rønnekleiv, David Stackenäs og John Hegre – for å nevne noen.

Hvordan tenker og arbeider du i forhold til å møte ulike samarbeidspartnere innen et mangfoldig og bredt musikalsk spekter?

– Improvisasjon er for meg en kontinuerlig estetisk opplevelse. Både spilling og lytting. Å møte andre mennesker i improvisasjon er alltid givende i en musikalsk sammenheng.
Noen ganger en ren nytelse, andre ganger svært frustrerende. Men alltid givende, sier Myrvoll, og utdyper videre:

– Det jeg driver med på den elektroakustiske fronten, har i seg elementer av både jazz, samtidsmusikk og elektronika, selv om det ikke nødvendigvis lar seg kategorisere innenfor noen av de sjangerrammene. Å lytte til min egen musikk og musisering i en annen kontekst hvor jeg ikke bestemmer alt selv, lærer meg nesten alltid noe nytt om både musikken og meg selv.

LarsMyrvollRadikale valg
Det er vel tillatt å si at du beveger deg mellom det elektroniske og det analoge. Hvordan betrakter du spenningsfeltet i dette forholdet?

– Jeg er opptatt av musikk, ikke elektronikk – og ikke spesifikt elektronisk musikk. Den elektroniske musikken, og dette gjelder for så vidt all musikk, har en tendens til å blottlegge komponisten/utøverens intensjoner. Mye musikk høres ut som om den er laget av noen som er interessert i helt andre ting enn akkurat musikken. Man må på en måte jobbe seg forbi virkemidlene og inn i selve materien/musikken.

– Jeg har jobbet ganske bevisst for å oppnå et dynamisk og organisk uttrykk i den elektroniske musikken, legger Myrvoll til.

Han trekker frem dedikasjon og gode venner som de to viktigste momentene når det gjelder utviklingen av å skape sitt eget musikalsk uttrykk, og lar seg helst inspirere av artister som bryter med det opplagte forteller han:

– Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være. For eksempel Vincent Gallos film The Brown Bunny, eller Pharoah Sanders’ solo på “Naima”, fra Coltranes Live At The Village Vanguard Again.

Tett kart
I tillegg til sitt virke som soloartist er Myrvoll også involvert i en rekke mer eller mindre fast bandkonstellasjoner.

– De siste årene har jeg vært med i mange forskjellige impro-konstellasjoner. Hvilke av disse som kommer til å fortsette og hvilke som vil dukke opp i fremtiden er veldig vanskelig å si. I mars blir det en liten utenlandstur med Martin Taxt og Håvard Volden som trioen Lack. I februar skal jeg jobbe litt med Juhani Silvola og Jo Berger Myhre i en trio vi har spilt litt med. Kjetil Møster og jeg har spilt en del som duoen Medium det siste året, og også i trio med Ole Thomas Kolberg. Håper det kommer til gjenta seg. Ellers er jeg åpen for hva livet har å by på.

– Jeg har deltatt på ett par relativt obskure utgivelser, men ikke gitt ut noen plate selv enda. Men jeg jobber med flere forskjellige prosjekter det skal bli plate av. Blant annet to under eget navn, der den ene vil bestå av elektroakustisk improvisasjonsbasert materiale

Myrvoll driver også med musikk innen den mer melodiøse og skjemabaserte delen av feltet. Han har blant annet vært involvert i et country/folk-prosjekt som gikk under navnet Greenery Day.

– Ja, men det bandet forsvant. Jeg jobber nå med et mer taktfast band som heter Fatuhiva. Det består av meg selv på sang og gitar, Torbjørn Hafnor (The Spectacle, Lukestar) og Ole Thomas Kolberg (NSGA, Klaus Holm Kollektif/Roundtrip, Brat). Fatuhiva lar seg nok best beskrive som melodiøs rock.

– Dog er jeg veldig interessert i folk-musikk, sier Myrvoll, og forteller videre:

– Karen Dalton, Jackson C. Frank, TwilightZone låta “Come Wander With Me” og Linda Perhacs er noen av favorittene. Hippie-gjengen Vetiver, Joanna Newsom og Devendra Banhart har gått jevnt og trutt over anlegget siden jeg først oppdaget dem i 2004. Devendra har en helt fantastisk deilig gi faen-holdning!

Du driver også etiketten Enlightenment, og jobber med festivalen Safe As Milk. Hva er drivkraften bak dette ’misjonsarbeidet’?

– Motivasjonen for å starte Enlightenment var hovedsakelig et ønske om å skape en plattform i Trondheim for litt mere eventyrlystne uttrykk. En mere generell drivkraft, når det gjelder både Safe As Milk og Enlightenment er vel kanskje alle de positive opplevelsene jeg har hatt selv med musikken til de relaterte artistene.

Tette intervaller
Under all Ears ’08 skal du spille sammen med fiolinisten Ole Henrik Moe. Det er ikke første gangen dere gjør noe sammen. Hvordan er det å arbeide med ham?

– Ja, jeg har jobbet litt med Ole Henrik tidligere. Vi har spilt sammen i et par impro-sammenhenger. Jeg har også brukt ham noe som konsulent for musikk jeg jobber med. Han har en vanvittig oversikt. Og musikken hans har en dybde som får meg til å tenke på La Monte Young og Xenakis – samtidig. Moe er en favoritt, og for meg er det en stor ære å spille sammen med ham, sier Myrvoll, som regner med en ’del tette intervaller’, som han selv sier det.

– Det er jo en improvisasjonsmusikk festival, og ikke har vi øvd på noe heller, så vi får vel improvisere, legger han smilende til.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 10.01.2008

Guro Skumsnes Moe: Full bevegelsesfrihet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Trioen Art Directors består av Håvard Skaset (gitar), Guro Skumsnes Moe (bass, vokal) og Jacob Willersrud (trommer) og spiller musikk som uanstrengt beveger seg et eller annet sted mellom elektronika, støyrock og frijazz. Bandet er en interessant tilvekst innen eksperimentell musikk i dette åpne grenselandet, der Fe-mail, Slayer og John Zorn kan få markere tre eksempelvis ytterpunkter på referansekartet. Guro Skumsnes Moe kan kategoriseres som både ’ung og lovende’, men hun har allerede rukket å gjøre seg bemerket innen mange områder, både på og utenfor konsertscenen. Født i Hedmark, og med bakgrunn fra musikkonservatoriet i Kristiansand og Musikkhøyskolen i Oslo der hun ble uteksaminert våren 2007, har hun markert seg som en aktiv utøver med bredt interessefelt i hovedstadens åpnere musikkmiljø de siste årene. Hun har fungert som jamvert på Belleville, driver Mumle Vind Kompani sammen med Yngvild Aspelid, spiller folkemusikk med søstrene Eline og Jenny, og skal til våren være instruktør for et jazzAKKS-kurs i Oslo med formål å øke interessen for improvisasjon og jazz blant kvinner. For å nevne noe.

Blyg disko
Når vi slår på tråden sitter Skumsnes Moe på kulturbåten MS Innvik, rede til å planlegge videre på konseptet Blyg Disko. Det betyr en ny arena for utforskning av krysningspunkt mellom ulike kunstarter, noe som ligger hennes hjerte nær.

– Det er vel akkurat det jeg mest opptatt av, bekrefter hun.

– I oppveksten var jeg tidlig interessert i dans og teater, musikk kom først noe senere til meg. Blyg Disko er et konsept der dansere og musikere skal møtes, i utgangspunktet en gang i måneden. Det handler om kommunikasjonen mellom dansere og musikere, å fremme interaksjonen og skape en dypere forståelse av hverandres språk. Vi er laboratorium for mellomrommet som finnes mellom øving og forestilling, sier Skumsnes Moe, som selv har jobbet med dans tidligere og som ser dansen som en integrert del av det å skape musikk.

– Improvisasjon er bevegelse for meg, og jeg tenker i bevegelse og bilder også i musikken. Gjennom mine tre år i Kristiansand og to år i Oslo har jeg ikke hatt fast undervisning i kontrabass, men jobbet med bildet av musikken som sterkeste drivkraft. Det kan bli litt kluss i dette bildet når det ikke stemmer overens med ferdighetene, sier hun med et smil.

Ferdighetene er det vel ingen grunn til å betvile lengre. Guro Skumsnes Moe har opparbeidet seg mye erfaring de senere årene, og deltatt i konstellasjoner med blant andre Maja Ratkje, Else Olsen Storesund, Lisa Dillan, Hild Sofie Tafjord, Lene Grenager, Michael Duch og Fred Frith. Hennes mest stabile enhet er Art Directors, trioen som fant sammen på den daværende høyskolen i Agder i 2003. De startet opprinnelig som et Jim Hendrix-coverband.

Fire in the sky
– Det er noe helt grunnleggende med Jimi Hendrix. Han er en naturlig drivkraft som ligger i mye av det vi leter etter i vårt eget musikalske språk. Men vi fungerte ikke noe særlig som coverband, og gikk ganske raskt over til låter som jeg laget og fra rock og mer over mot improvisasjon. Men det er noe med direktheten og energien til Hendrix som fremdeles ligger i musikken vi spiller i dag.

Guro Skumsnes Moe plukket frem elektrisk bass allerede i sjette klasse.

– Bassen har en annen funksjon i Art Directors enn i et rockeband. Hos oss er alle stemmene likeverdige, bassen ligger ikke i bunn og passer på resten. Jeg liker de dype tonene, og mykheten i bassen. Den har sine begrensninger i et elektronisk lydbilde, men jeg liker funksjonen den får i den settingen, det er noe menneskelig over det, forklarer hun.

– Det menneskelige er noe jeg ser etter i musikken, jeg ser etter svakheter. Det er også en viktig del av det totale, det å overlate noe til tilfeldighetene.

Skumsnes Moe beskriver Art Directors som et band uten klart definerte forhåndsregler, og at det ikke bare er en fordel for et band:

– Selv om vi nok var litt mer låst i forhold til genre i begynnelsen, har vi aldri hatt noen forholdsregler i forhold til vår egen utvikling. Da vi flyttet til Oslo hadde vi hele verden av lyder vi tillot oss å jobbe ut ifra. Ikke at vi kjente alle lydene, vi hadde bare ikke satt noen rammer. Og etter at man lærer seg disse bedre å kjenne skjønner man at det er pokker til jobb å fikse det å ha alle lyder tilgjengelige. Som jo også er særdeles relativt. Vi har kjempet en del med dette, for så stor frihet krever mye av deg som musiker, og en slik kamp skaper mye friksjon innad i en gruppe.

– Nå har vi hatt et rolig halvår, og det var noe vi trengte. Den avstanden har gjort at vi aksepterer våre forskjeller bedre, og det gjenspeiles også i det musikalske uttrykket. Før kjempet vi mot forskjellene, nå har vi innsett at vi bare er mennesker og at ingen av oss er like.

Hun trekker særlig frem ett studium på NMH som viktig for hennes utvikling, og som det mest relevante hun noensinne har tatt på en skole:

– Jeg og Håvard Skaset tok et fag med Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin som omhandlet improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Faget åpnet mange nye veier gjennom å møte nye musikere i improvisasjon, og for meg fikk det i gang en ny vei som jeg nå er inn på. Jeg er svært takknemlig for akkurat det kurset. Og etter å ha hatt spilletime med Jöelle Leandre i Paris i desember, som har en knallhard klassisk skolering med en enorm musikalitet, så man tydelig at det trengs struktur og disiplin for å oppnå balanse i ferdigheter og bildet av musikken, sier Guro om det hun omtaler som et sterkt og viktig musikalsk møte.

Kunnskap og frihet
Under allEars ’08 blir det mulig å oppleve denne eksplosive og energiske trioen på Fabrikken i Oslo. Da deler de scene med Ab Baars/Ig Henneman, Lars Myrvoll/Ole Henrik Moe og John Wiese. Senere denne måneden skal de tilbake San Francisco for å møte musikere de har spilt sammen med tidligere.

– Det at vi har reist har gitt oss et såkalt ’kontaktnett’. Å jobbe med improvisasjon handler mye om å møte andre, det å komme et nyt sted og spille sammen med musikere for første gang, oppleve tillitt og toleranse. Da er det viktig at håndverket ligger til grunn, at man er godt trent. Mer kunnskap gir større frihet, kunnskap hjelper til med å ta deg videre. Det kan oppleves som en sport der det hele tiden skal jages, der alle skal gjøre det best mulig. Men det er bare smålighet, og passer ikke inn i opplevelsen av å spille improvisert musikk. Det dreier seg mer om å være åpen og gi, samtidig som det er en grad av selvstendighet over det hele.

Bjørn Hammershaug

Intervjuet er opprinnelig publisert på ballade.no 07.01.2008