Impulse! A Label Supreme (1960-1976)

impulse_1200Cutting edge i 15 år: Fra 1961 til 1976 leverte Impulse Records utgivelser med en visuell skjønnhet og musikalsk kraft som gir rungende gjenlyd 40 år senere. Med den klassiske svarte og oransje ryggen, med omslag som gjorde hvert album til et kunstverk i seg selv og enkeltstående utgivelser som for lengst har gått inn i historiebøkene, preget ikke bare Impulse jazzen gjennom hele 60-tallet Selskapet bidro til å forme den musikalske utviklingen og reflektere en stigende turbulent samtid – en posisjon de færreste plateselskap forunt.

Fra swingende bop på 50-tallet til ’avant-gardistas’ på slutten av 60-tallet, fra etterkrigstidens optimisme til militante fronter og voldelige urbane opptøyer, fra Armstrong til Ayler: En gjennomgang av katalogen er en reise gjennom musikkhistorien, men ikke på utelukkende nostalgisk billett. Fra det tradisjonelle til de mest utfordrende fornyerne, Impulse har fremdele høy status i dag langt utenfor jazzens innerste sirkler.

Impulse startet ikke som et lite, uavhengig plateselskap, men var i utgangspunktet opprettet av ABC-Paramount for å gi husly til en egen jazzavdeling. De fikk sørstatsmannen, trompetist og produsent Creed Taylor til å bygge opp selskapet. Taylor hentet tidlig John Coltrane inn i stallen, og med sin enorme innflytelse ble han selve krumtappen hos Impulse – og med A Love Supreme (1965) som selve signaturalbumet. Klengenavnet ’The house that Trane built’ har da også blitt hengende på selskapet, ikke bare er mye av suksessen bygget rundt ham – mange av artistene på Impulse var ’elever’ av Coltrane.

Men Impulse ble en hit fra nærmest første stund, med Ray Charles og hans Genius + Soul = Jazz (1961) – en suksess som sammen med storselgere fra Gil Evans og Oliver Nelson også sikret en kunstnerisk frihet. Taylor overlot etter kort tid sjefsstolen til Bob Thiele til fordel for en stilling hos Verve, og det er Thiele som er synonymt med selskapets gylne periode (1961-69). Hans første produksjon var John Coltranes klassiske Live at the Village Vanguard (1962), og blant Thieles over 300 innspillinger finner vi sentrale utgivelser med Charles Mingus, Archie Shepp, Sonny Rollins, Gabor Szabo, Coleman Hawkins og en rekke andre.

Bob Thiele forlot Impulse et par år etter Coltranes død i 1967, da Ed Michel overtok. Under hans styre fikk Impulse blant annet reutgitt store deler av katalogen til Sun Ra – og som første jazzlabel utga de en rockeskive: Genesis’ Trespass i 1974. På begynnelsen av 70-tallet flyttet Impulse vestover til Los Angeles, og utover på 70-tallet gikk det mest i reutgivelser inntil selskapet ble solgt til MCA i 1979. Sporadiske utgivelser har dukket opp i de senere år, først og fremst har Diana Krall utgitt skiver på etiketten.

Cover-estetikken til Impulse er viktig, og bidro i stor grad til å forme dens identitet. Denne visuelle presentasjonen av noen av deres mest utsøkte albumomslag strekker seg gjennom hele den klassiske perioden, fra Kai Winding og Ray Charles til Archie Shepp og Albert Ayler, fra ’swing to the new thing’ – et bemerkelsesverdig spenn som på en måte virker helt naturlig. Dette er en musikalsk indrefilet som kan nytes i lang tid – både for øyne og ører.

***

the-great-kai-and-j-j Kai Winding & J.J. Johnson: The Great Kai And J.J.
Impulse A-1, 1960
Design: Robert Flynn/Foto: Arnold Newman

ray_charles_genius_soul_jazz

Ray Charles: Genius + Soul = Jazz
Impulse A-2, 1961
Cover: Robert Flynn

gil-evans-out-of-the-cool

Gil Evans: Out of the Cool
Impulse A-4, 1961
Design: Robert Flynn/Foto: Arnold Newman

the-blues-and-the-abstract-truth

Oliver Nelson: The Blues and the Abstract Truth
Impulse A-5, 1961
Design: Robert Flynn/Foto: Pete Turner

charles-mingus-the-black-saint-and-the-sinner-lady

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady
Impulse A-35, 1963
Design: Robert Flynn/Foto: Bob Ghiraldini

john-coltrane-a-love-supreme

John Coltrane: A Love Supreme
Impulse A-77, LP 1965
Design: George Gray/Foto: Bob Thiele

coleman-hawkins-wrapped-tight

Coleman Hawkins: Wrapped Tight
Impulse A-87, 1965
Design: Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

gabor_szabo_gypsy

Gabor Szabo: Gypsy ‘66
Impulse A-9105, 1965
Design: Robert Flynn/Foto: Fred Seligo

john-coltrane-%e2%80%8e-kulu-se-mama

John Coltrane: Kulu Sé Mama
Impulse A-9106, 1966
Design Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

yusef_flat

Yusef Lateef : A Flat, G Flat and C
Impulse A-9117, 1966
Design: Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

chico_dealer

Chico Hamilton: The Dealer
Impulse AS-9130, 1966
Design: Joe Lebow/Foto: Charles Shabacon

albert-ayler-%e2%80%8e-in-greenwich-village

Albert Ayler: In Greenwich Village
Impulse AS-9155, 1967
Design: Robert & Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

alice_coltrane_monastic

Alice Coltrane: A Monastic Trio
Impulse AS-9156, 1968
Design: Robert & Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

bill-plummer-and-the-cosmic-brotherhood

Bill Plummer and the Cosmic Brotherhood: s/t
Impulse AS-9164, 1968
Design: Robert & Barbara Flynn

archie-shepp-the-way-ahead

Archie Shepp: The Way Ahead
Impulse A-9170, 1968
Design: Robert og Barbara Flynn

elvin-jones-and-richard-davis-heavy-sounds

Elvin Jones and Richard Davis: Heavy Sounds
Impulse A-9160, 1968
Design: Robert and Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

pharoah-sanders-karma

Pharoah Sanders: Karma
Impulse A-918, 1969
Design: Robert og Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

albert-ayler-music-is-the-healing-force-of-the-universe

Albert Ayler: Music Is the Healing Force of the Universe
Impulse A-9191, 1969
Design: George Whiteman/Foto: Charles Stewart

I lytterbua med… Truls And The Trees

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.

 

Joanna Newsom: Ys (Drag City, 2006)

Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.

Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.

Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.

Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate.
Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006